Et umulig valg

[Gjest Gjest_Mamma til 3_*]

Det er brann i huset og to av barna dine er der inne, på samme rom. Den ene såpass stor at han vil huske hendelsen, den andre så liten at han ikke vil huske noe. Du kan bare redde ett av barna. Du vet at ingen av ungene kommer seg ut på egen hånd, og ingen andre kan hjelpe deg. Hvem velger du da?

[Gjest Gjest]

Jeg velger ikke!

Jeg ville aldri klart å leve med det valget jeg tok uansett hvilket valg jeg tok, så jeg hadde tatt tak i den nærmeste og kastet h*n ut, for så å gå tilbake til den andre og møtt døden sammen med h*n.

Slik skulle jeg gjerne ha svart og vært ærlig, men sannheten er at jeg ikke vet hvilket valg jeg hadde tatt. Heldigvis vil jeg faktisk si, for de eneste som vet er de som har vært i slike situasjoner, og som vet at en ofte handler annerledes enn en på forhånd hadde tenkt seg.

[Gjest gjesta]

Jeg synes slike spøsmål blir før dumme. For hvordan skal man vite hva man tenker i en slik situasjon da? Hvorfor tenke over dette i det hele tatt. En mor er like glad i begge sine barn, og kan nok ikke velge på forhånd. Det vil være det samme som å si at man er mer glad i et barn enn et annet. Hva man virkelig velger, eller ikke velger, kan man absolutt ikke vite før. Og da går nok ikke valget på hvem man elsker mest.

[Gjest HB]

Hadde jeg kommet opp i en slik situasjon hadde jeg (forhåpentligvis) ikke kastet bort tiden med å vurdere hvem jeg skulle hjulpet ut fra hvem som kom til å huske det i ettertid. Jeg håper jeg hadde handlet instinktivt og gjort alt jeg kunne for å redde begge.

Men jeg har også hørt om de som handler fullstendig irrasjonelt når krisen er der...

Hilsen Lille meg

[Gjest Gjest]

Du syns sikkert et dumt spørsmål, Jack, men lignende situasjoner er dessverre en realitet for mange (feks i branner, tsunamikatastrofer,konsentrasjonsleirer under 2.verdenskrig, utsultede/syke barn i U-land). Et forferdelig valg noen må ta.

Mor til 3

[Gjest gjesta]

Du syns sikkert et dumt spørsmål, Jack, men lignende situasjoner er dessverre en realitet for mange (feks i branner, tsunamikatastrofer,konsentrasjonsleirer under 2.verdenskrig, utsultede/syke barn i U-land). Et forferdelig valg noen må ta.

Mor til 3

←

En realitet i slike situasjoner. Hvor realistisk er et slikt spørsmål her inne? Jeg håper du leste hele innlegget mitt der jeg akkurat sa det.

[Gjest Gjest]

Kan dere være så snille å slutte å stille slike teite hypotetiske spørsmål......blir så tris . Snakk realitet i stede!! Vet jeg bare kan la være å lese, men det er så gøy å være her inne.....

[Gjest Gjest]

Vel, det kan skje meg og min familie i natt, neste uke eller om 3 uker. Man vet aldri.

Jeg har tenkt på det mange ganger. Det er umulig å si hva man ville ha gjort når man står midt oppi det. Men jeg har tenkt at dersom det skulle skje, hadde jeg trolig valgt den eldste. Jeg elsker dem like sterkt. Men den eldste ville ha forstått situasjonen og dermed forstått at jeg valgte han bort. Han ville oppfattet sviket, og hva som kom til å skje når mamma forlot han. Forhåpentligvis ville ikke den minste oppfattet mammas svik i den samme grad som den største.

Mor til 3

[Fibi]

Istedet for å bruke tankevirksomhet på slike spørsmål bør man heller tenke nøye gjennom hav man skal gjøre om det brenner. Hvor kan du komme deg ut, hvilke alternativer finnes? kan barna gjøre noe selv? Hva gjør du når du først har kommet deg ut? Bor man slik til at det ikke er naboer i umiddelbar nærhet er bilnøkler en fin ting å ha. Mobiltelefon også.

Vi har hatt brannøveøse hjemme. Undersøkelser viser at det skal ikke mye til før man øker sjangsen for å klare veg i en krisesituasjon betraktelig.

Noen vil kanskje si det er hysterisk, men eg har en liten bag i garasjen med bilnøkler, lommelykt og et par tepper i tilfelle en nettopp brann. Dette hjelper oss ikke ut av huset. Men det er mange hundre meter til nærmeste hus. Barbent om vinteren er ikke det noe særlig.

Endret 9. november 2006 av Fibi