pedofili

[Gjest Gjest_ella_*]

Ser at mannen som holdt en tysk jente i fangenskap i 36 døgn og voldtok henne gang etter gang, fikk kravene sine innfridd da han greidde å rømme fra rettssalen og truet med selvmord. et av kravene var at han vill møte sitt offer, et annet at voldtektene,som han filmet, ikke skulle vises under rettssaken. i 20 timer forhandlet de med ham. der satt han med ullpledd og psykiater stakkars mann........for min del kunne han bare hoppet. stakkars jente som nå må møte ham igjen. måtte jeg aldri oppleve at noen av mine barn blir utsatt for noe sånt. prøver å fortelle dem at ikke alle mennesker er snille selv om de lokker dem med både det ene og det andre. har fortalt dem atde må ta beina fatt og spring så fort de bare kan. men barn er barn, de er impulsive og lar seg lett friste uansett hvordan vi advarer. hvordan takler dere dette?

[colazero]

Jeg lever også i frykten for pedofile.. Etter å ha blitt utsatt for en pedofil jævel som barn så vet jeg hvor fort gjort det kan være.. I dag er jeg blitt mor selv og føler aldri at jeg får beskyttet barnet mitt nok mot slike mennesker (hvis man kan kalle dem det da?) Jeg har ikke fortalt henne om min opplevelse, for jeg synes det er vanskelig å snakke med henne om akkurat mitt tilfelle, men jeg har fortalt om lignende episoder. Det som er så skummelt er at det finnes så mange pedofile, men man tror liksom ikke at noen man kjenner er det. Ofte er det slik at man får helt sjokk når man finner ut hvem som er pedofil, det er ofte den man venter det minst. Synes det er veldig trist i forhold til menn og deres forhold til barna deres, jeg vet av flere menn som synes det er vanskelig å være så nær barnet sitt de gjerne vil fordi at de er redde for å bli mistenkt for å være pedofil. Dette er jo trist både for fedrene og barnet, da de ikke får den kontakten de egentlig skulle hatt. Og dette kan man takke de pedofile for!!

[Gjest angelle]

Jeg lever også i frykten for pedofile.. Etter å ha blitt utsatt for en pedofil jævel som barn så vet jeg hvor fort gjort det kan være.. I dag er jeg blitt mor selv og føler aldri at jeg får beskyttet barnet mitt nok mot slike mennesker (hvis man kan kalle dem det da?) Jeg har ikke fortalt henne om min opplevelse, for jeg synes det er vanskelig å snakke med henne om akkurat mitt tilfelle, men jeg har fortalt om lignende episoder. Det som er så skummelt er at det finnes så mange pedofile, men man tror liksom ikke at noen man kjenner er det. Ofte er det slik at man får helt sjokk når man finner ut hvem som er pedofil, det er ofte den man venter det minst. Synes det er veldig trist i forhold til menn og deres forhold til barna deres, jeg vet av flere menn som synes det er vanskelig å være så nær barnet sitt de gjerne vil fordi at de er redde for å bli mistenkt for å være pedofil. Dette er jo trist både for fedrene og barnet, da de ikke får den kontakten de egentlig skulle hatt. Og dette kan man takke de pedofile for!!

←

Dette kunne det ha vært meg som hadde skrevet. I mitt tilfelle var det en "kjær" familievenn som sto for overgrepene og mine foreldre trodde ikke på meg, og selv etter at jeg ble voksen og fortalte det igjen så ble det feid under teppet. Og det føler jeg som et overgrep i seg selv.

Mine barns far er ikke redd for å vise nærhet til barna våre heldigvis, men det krever ganske mye av meg å kunne slappe av og se og godta at han ikke er pedofil, han er bare en vanlig far. Men forholdet vår har slitt pga. senvirkninger etter overgrepene, jeg har et problematisk forhold til sex og det er ikke lett å takle for verken meg eller mannen min.

De fleste pedofile er ikke buskmenn, det er heller menn i våre nærmeste omgivelser som er det og de klarer å skaffe seg innpass hos barna gjennom idrett og andre kulturarrangementer.

Det er ikke lett å beskytte barna sine uten å skremme dem, jeg har angsten i halsen til tider men vet at jeg må slappe av og ikke la ungene se det for mitt syn er farget av mine egne opplevelser.

[colazero]

Dette kunne det ha vært meg som hadde skrevet. I mitt tilfelle var det en "kjær" familievenn som sto for overgrepene og mine foreldre trodde ikke på meg, og selv etter at jeg ble voksen og fortalte det igjen så ble det feid under teppet. Og det føler jeg som et overgrep i seg selv.

Mine barns far er ikke redd for å vise nærhet til barna våre heldigvis, men det krever ganske mye av meg å kunne slappe av og se og godta at han ikke er pedofil, han er bare en vanlig far. Men forholdet vår har slitt pga. senvirkninger etter overgrepene, jeg har et problematisk forhold til sex og det er ikke lett å takle for verken meg eller mannen min.

De fleste pedofile er ikke buskmenn, det er heller menn i våre nærmeste omgivelser som er det og de klarer å skaffe seg innpass hos barna gjennom idrett og andre kulturarrangementer.

Det er ikke lett å beskytte barna sine uten å skremme dem, jeg har angsten i halsen til tider men vet at jeg må slappe av og ikke la ungene se det for mitt syn er farget av mine egne opplevelser.

←

Jeg turte ikke å fortelle det til mine foreldre når jeg var liten, fordi jeg forsto ikke om det var min feil eller ikke. Dessuten så var overgriperen en gammel litt tilbakestående mann som alle syntes synd på, så jeg var redd de skulle bli sint på meg. Men han misbrukte ikke bare meg, han misbrukte to av mine venninner også Det var takket være foreldrene til den ene venninna mi at det skjedde, de lot han være barnevakt for oss. Og de var knapt kommet ut døra før han var i derd med å forgripe seg på oss. Min mor fikk vite om episoden for 5 år siden, og hun ble faktisk irritert og det virket som hun trodde at jeg bare fant opp dette for å ha noe å skylde på for mine problemer. Dette såret meg fryktelig, for hun hadde lest utredningen etter jeg hadde vært psykiater og der sto det svart på hvitt. Så det var ikke jeg som fortalte det til henne, det var hun som freste til meg " jeg vet da hva du sier har skjedd med deg når du var liten", og det var det hun hadde å si om den saken..

Jeg sliter også i dag med å klare å slappe av hvis kjæresten min koser med meg, iallefall når det kommer til sex. Jeg takler bare ikke at noen stikker fingrene sine ned i trusa mi, for det gir meg flashback tilbake til den dagen jeg var 5 år.Synes dette er utrolig kjipt for jeg får ikke det utbytte av sex jeg skulle hatt, samt at det går utover min kjære også. Det som er så trist med det å bli utsatt for overgrep er at det går bare ikke an å glemme, jeg var 5 år da det skjedde og jeg husker på følelsen som om det var i går.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

hEI KJÆRE dere.

Jeg får så forderfelig vondt inni meg når jeg leser om deres opplevelser.

At uskyldige barn opplever overgrep, enten det er fysisk, psykisk eller seksuelt.. det vrenger seg inni meg. Har selv opplevd en voldelig far (i en periode av barndommen, var heldigvis ganske stor, 13-17år, og han gikk mest "løs på" mamma. Det verste var trusselen om at han skulle drepe oss... det har jeg slitt mye med. Men jeg har kommet meg bra over det jeg da, har gått til psykologer og alt. terapeuter. vil forøvrig selv utdanne meg til terapeut)

.. men jeg kan ikke tenke meg noe verre enn seksuelt overgrep.

i forbindelse med min egen oplevelse, har jeg faktisk vært like sint på min mor fordi hun ikke tok problemene mine på alvor nok (hun gjorde det bare i en viss grad). at hun ikke har forstått og støttet nok.

Jeg vil tro at mødrene deres ikke klarer å ta det inn over seg, av det faktum at de ikke klarer å ta det inn over seg. De kan føle at de ikke har beskyttet dere nok, at de har mislyktes med oppgaven sin fordi dere opplevde det dere opplevde. De kan også ha gjort det av ren uvitenhet. De vet ikke nok om temaet og hva slike opplevelser virkelig er.

Når det er sagt vil jeg si at det er nettopp et nytt overgrep. De burde uansett hva det er ta seg tid til å høre på hva barna sine har å si, og å sette seg inn i hva de har opplevd, og hva de har følt og hva de føler nå. Det er foreldrenes plikt å gi omsorg, beskyttelse og forståelse og kjærlighet.

Jeg skulle så gjerne snakket et riktig alvorsord med deres foreldre som ikke har tatt dere på alvor. Fy f... De skulle fått så ørene flagra. Så kanskje de hadde skjønt noe..

Det blir en sorg i livet når man i tillegg må stå aleine med det. Først opplever man det forferdelige, så opplever man at man ikke blir hørt og ikke forstått.

Jeg vil bare si at jeg føler med dere. Og jeg vil gi dere noen råd:

1. Dere er helt unike som mennesker. Like mye verdt som alle andre.

2. Dere føler skam, men det har dere ingen grunn til å føle. Det er ikke deres skyld, det er den som gjør et overgrep som må ta ansvaret.

3. Jobb med sorgen deres, finn noen som øsnker å støtte dere, enten kjæresten ,en venn eller en på nettet. Hvem som helst som ønsker å støtte, som dere kan fortro dere til. eller en psykolog. Det hjelper å snakke om det, det hjelper å grine, det blir lettere når dere får det ut. Og at man kan føle at det er noen som vil holde rundt dere og grine sammen med dere.

Vær god mot deg selv, for det har du fortjent.

Dette ble langt, jeg ville bare gi noen klemmer til dere

[Gjest Gjest]

Det er mange misbrukte her.... Kan noen av de registrerte lage en poll for å se hvor omfattende det er?

Forslag til poll: Har du blitt seksuelt misbrukt som barn?

1. Ja, av en

2. Ja, av flere

3. Nei, aldri