Viktigheten av å ha et nettverk.

[Gjest ts]

Etter at en annen tråd - som var aktiv igår - ser jeg hvor viktig det er med et nettverk. Dette gjelder for oss alle, om vi har barn eller ikke, ung som gammel.

Ingen skal være nødt til å stå alene, og det er vel først når krisen er ute at man virkelif merker det hvis man står uten et nettverk.

Har du et nettverk rundt deg, og hjelper du dine medmennesker om de måtte trenge det?

Jeg er så heldig at jeg har familie i nærheten, og jeg stiller opp for mine medmennesker der jeg kan det, men kunne sikkert vært flinkere der. Har også opplevd at det å stille opp for andre man kanskje ikke kjenner så godt har vært med på å utvide eget nettverk også.

[BayliZ]

Hvis jeg skal være ærlig, så kunne jeg vært myyyyye flinkere til å stille opp for folk, men jeg ser på det som et mas litt for lett er jeg redd. men nettverk rundt meg har jeg da :-)

[Gjest Gjest]

Jeg har et enormt nettverk rundt meg, heldigvis Det er jeg utrolig glad for og setter pris på.

Føler også at jeg er flink til å yte mitt tilbake til både venner og familie. Vi prøver å hjelpe hverandre der vi kan.

Har blant annet en nabo som til tider har slitt slik hun fra tråden i går. Og har sett at det ikke er bare bare. Har trått til når jeg har kunnet det.

[Chelsea]

Tror det er veldig viktig å ha nettverk rundt seg når man har barn. Og ikke bare når det gjelder hvis man skulle trenge hjelp.

Vi har et vennepar som bor litt unna oss og alle andre venner samt familien til de begge og de har dermed ikke noe nettverk i umiddelbar nærhet. Nå har ikke de hatt noen prekære behov, men bl.a. det med barnevakt til barnet dems blir jo et problem uten nettverk. De kan aldri være med på noe og barnet klarer ikke sove borte så å dra til f.eks. oss et stykke unna og overnatte er utelukket. Så da ses vi jo bare hvert jubelår da og det er jo litt trist for vennskapets skyld.

[Far til 2]

Et godt nettverk kan ikke overvurderes. Det kan bli utrolig viktig når en minst venter det.

Selv er jeg så heldig at venner og naboer faktisk kontakter meg og spør om det er noe de kan hjelpe til med, og det gjelder ikke bare mht barna men mesteparten av det som skjer til daglig.

En gang jeg skulle kjøre fra jobben kolliderte jeg desverre. Måtte da ringe noen bekjente for at de skulle hente på SFO. Etterpå fikk jeg faktisk flere litt "snurtne" tilbakemeldinger om at det var mange som hadde trodd de skulle bli spurt (og som utvilsomt hadde stilt opp).

Jeg behøver aldri be om hjelp hvis jeg skal gjøre noe hjemme (f.eks. pusse opp). Så snart jeg har nevnt dette for en eller annen ringer det andre som har hørt om det og tilbyr seg hjelp.

I jobbsammenheng kommer ofte kolleger bort til meg og spør om jeg kjenner noen som kan løse spesifikke problemer fordi de vet jeg har en stor kontaktflate.

Jeg er nok veldig priviligert og forsøker å ikke utnytte det. De fleste har egen familie de skal ivareta og jeg vil nødig legge beslag på andres fritid.

[Gjest Maa]

Har heldigvis bra nettverk av venner og familie.

Tilbyr meg ganske ofte å hjelpe til med både det ene og andre. Syns ikke alltid det er så lett å be om hjelp, men sier ja om den blir tilbudt.

Utifra dette prøver jeg selv å være litt "frempå" når jeg tilbyr ting jeg kan gjøre.

F.eks. sier jeg skjelden at det ".. bare si ifra HVIS dere trenger hjelp med å flytte..",

men heller noe àla "si ifra NÅR dere skal flytte, så kommerjeg å hjelper til".

Virker som terskelen for å ta imot hjelp er lavere de ganene det ikke er et spørsmål om "hvis" men om "når" eller "hvordan".

Lettere å be om hjelp fra de jeg selv har hjulpt også..

[Gjest Mayamor]

Vær mot andre slik du vil andre skal være mot deg er en grei leveregel...

Jeg føler jeg har et lite, men godt nettverk.

Har folk jeg kan stole på dersom noe skjer og folk jeg stiller opp for dersom noe skjer med dem.

Vi må slutte å være redd for å "plage" andre ved å be om hjelp.

Og flinkere til å tilby hjelp.

[Helen]

Vi har et godt nettverk rundt oss med familie og venner. Min manns familie bor i samme bygda mens min famile bor en halvtimes kjøring unna.

Vi prøver å ta vare på familie og venner men jeg har såååå dårlig samvittighet for at vi ikke er mer på besøk hos de, det virker som det blir mindre og mindre tid til å besøke folk.

Men vi har ingen problemer med å stille opp for hverandre

[Gjest Gjest]

Jeg og min mann har akkurat flyttet til et nytt sted der vi ikke kjenner noen (pga jeg skulle få jobb), og langt vekk fra all familie.

Vi ønsker oss begge barn nå og vil gå for det.. Selv om vi vet at det hadde vært fint å ha et nettverk omkring seg.. Men har man det ikke, så har man det ikke..

[Holly Hobbie]

Vi har verken familie eller mange naere venner her vi bor. Vi har massevis av bekjente, men jeg tror ikke jeg ville spurt dem om praktisk hjelp til noe. Vi arrangerer fester for nabolaget, inviterer kolleger med partnere paa middag, og blir ogsaa invitert tilbake, men noen ordentlige venner her har vi ikke. Jeg har min beste venninne en og en halv time unna, men hun er ikke saa glad I barn, saa henne vil jeg ikke spoerre om aa vaere f.eks barnevakt. Etterhvert flytter vi til Norge, og jeg tror det blir fint aa ha mine foreldre og broedre I naerheten.