Liker sjefer at medarbeiderne er åpne?

[Gjest Gjest_Bertine_*]

På vår arbeidsplass har vi et knippe mannlige overordnede sjefer, og noen få mannlige mellomledere. Dette er offentlig sektor.

Kan man si noe generelt om hva slags medarbeidertyper sjefene liker?

Da tenker jeg utover standardsvarene som "positive, arbeidsomme, initiativrike, ydmyke, lære av sine feil, opptatt av å lære mer", osv., fordi det er jo selvsagt.

Liker de medarbeidere som aldri sier noe privat om seg selv, som oppfører seg som saklige roboter hele tiden, f.eks.? Er de redd for å føle seg truet av fremadstormende unge kvinner med snerten tone og selvsikkerhet?

Osv. What do ya think?

[Gjest Tweek]

Jeg tror nok at de fleste ville kjenne personen litt.

Man får et veldig godt arbeidsmiljø hvis man kjenner litt av personen.

Tror heller ikke det gjør noe om personen gjør feil så lenge de er små.

Herregud alle kan jo gjøre feil, det må de da vite.

Men en medarbeider som vil gjøre noe for bedriften er jo bra!

[Gjest Cosmic Girl]

Ville også tro at man uansett liker at folk er litt personlige, så lenge det ikke blir for personlig.

Jeg har en på jobben som konstant forteller om sine egne problemer, venninnenes problemer, familiens problemer, etc etc, og det blir ALT for personlig (eller kjedelig?) for meg å høre på. Merker at også flere reagerer på det.

Men man liker jo godt å kjenne personene man har rundt seg til en viss grad, og jeg tror selv det skaper et bedre arbeidsmiljø

[Gjest Gjesten]

Jeg er i et mannsdominert arbeidsmiljø som kan ligne på ditt mtp antall mennesker (slik jeg leser innlegget ditt er dere ikke så mage?).

De fleste her her rundt 50- 60 år og de synes det er koselig med litt prat når man tar seg en kaffekopp i gangen. Men personelige problemer og klaging over mann/ kone er helt fraværende her i motsetning til andre steder jeg har vært hvor flertallet har vært kvinner.

Her er tonen mer røff og man må tåle en melding og ha selvironi. Når jeg sier at jeg "kjenner" kollegaene mine så er det mer at jeg kjenner hva folk mener og om de har husdy, hytte etc Deres interesser og meninger ikke så mye sladder og klaging.

[Gjest Tweek]

Enig med cosmic girl.

En jeg jobber med skal ALLTID fortelle om ølene sine eller at han har lyst på eller fylleturen i helga. Jeg er så lei av å høre om fylleturene hans, og jeg har ikke interesse av det.

Men ellers er det jo koselig, vi er bare 6-7 st inkludert sjefen som jobber der, og da blir det jo sånn at vi blir mer og mer kjent, men jeg vil absolut ikke bruke arbeidstiden min på å tørste om masse dritt.

[LilleLy]

Jeg tror menn er forskjellig akkurat som kvinner er det, og ikke at det er en enkelt type medarbeidere mannlige sjefer foretrekker nødvendigvis. Jeg har selv mannlige sjefer og overvekt av mannlige kollegaer totalt sett, og opplever ikke dette som et problem. Jeg har også høyere utdanning enn flere av mine overornede uten at jeg på noen måte tror de føler seg truet av det. Tvert i mot føler jeg at de verdsetter den kompetansen jeg innehar og tar mitt ord med i de vurderingene der jeg kan bidra.

Vi har et ganske nært forhold i avdelingen, hvor det går an å snakke om private ting også uten at det kan være snakk om sladring. Å kjenne kollegaene godt synes jeg gjør arbeidsmiljøet bedre når vi tross alt jobber såpass tett og mye sammen.

Men det er helt klart at det kanskje er litt "røffere" å jobbe sammen med så mange menn. De har sin måte å være på, men jeg må si at jeg bare er glad for at de ikke behandler meg annerledes!

[Gjest Fliss]

Jeg fikk ny mannlig sjef for ikke så veldig lenge siden ... etter en stund så betrodde jeg ham noe angående privatlivet mitt - fordi det krevde at jeg var hjemme fra jobb en dag - og fare for at jeg kanskje måtte ha flere dager hjemme senere.

Sjefen min er endel yngre enn meg - så jeg var redd at han ikke ville ha forståelse for det som skjedde ... Men der tok jeg feil - har faktisk aldri opplevd en leder med så mye empati og forståelse ... Han er jo enestående ... Jeg er blitt kjempeglad i ham og har gitt ham de beste skussmål ifm en undersøkelse vi hadde på jobben nylig.

[Pauline]

Tror generelt at man skal være vanlig søt og blid. Ikke nødvendig å fortelle masse om familien, fester eller andre personlige ting spør du meg. Det kjedeligste jeg vet er å høre på "kvinnfolk" som må vise til mannen eller samboeren hele tida, ala "Per sa ditt og gjorde datt, Per ordna opp, og det fant jo bare ikke Per seg i...... - Og dersom du engang skulle møte denne Per, så er han en liten unseelig tass som ikke ser ut til å kunne hamle opp med noe. Småbarnsmødre som klager over hvor slitsomt de har det, har jeg heller ikke sansen for.

Tror jeg kan oppsummere slik; kan godt være "litt privat" men legg igjen problemene hjemme

[Gjest Gjest_Bertine_*]

Hm. Det slår meg at flere av dere forbinder det å "være åpen" med å legge ut om familien og problemer.

Jeg hadde mer i tankene en slags vennlig og hyggelig tone som er passe distansert, men som åpner opp for mer uformell tone i lunchen, og som eventuelt gjennom et år åpner opp for små drypp av personlig informasjon av type "ja, jeg driver med pianospilling på fritiden", "ja, de tre siste ukene har vært spesielt tøffe!", "Jeg mener vi bør...for å ...", m.m.

[Cata]

Jeg stiller på linje med Gjesten, LilleLy og Fliss - moderat åpenhet er noe de fleste setter pris på tror jeg. Ingen av de sjefene jeg har hatt opp gjennom livet har reagert negativt på det. Tvertimot tror jeg de synes det er greit å vite litt om sine medarbeidere. Det er også lettere å få en gruppe til å fungere dersom man vet litt om hverandre - både hva interesser og familie angår. (Og, nei, jeg mener ikke at man skal øse ut om sine ekteskapsproblemer eller hva det nå måtte være.)

Synes det er greit å vite at A kan finne på å ta ut en del feriedager i februar fordi han er en ivrig skiløper og at B kan komme til å ta fri en del fredager fordi han har et alvorlig sykt familiemedlem i en annen by som han gjerne vil se til.

Det å vite litt om slike ting gjør det rett og slett lettere å planlegge aktiviteter slik at det blir mest mulig greit for alle parter.

[Gjest Gjest_Bertine_*]

Jeg stiller på linje med Gjesten, LilleLy og Fliss - moderat åpenhet er noe de fleste setter pris på tror jeg. Ingen av de sjefene jeg har hatt opp gjennom livet har reagert negativt på det. Tvertimot tror jeg de synes det er greit å vite litt om sine medarbeidere. Det er også lettere å få en gruppe til å fungere dersom man vet litt om hverandre - både hva interesser og familie angår. (Og, nei, jeg mener ikke at man skal øse ut om sine ekteskapsproblemer eller hva det nå måtte være.)

Synes det er greit å vite at A kan finne på å ta ut en del feriedager i februar fordi han er en ivrig skiløper og at B kan komme til å ta fri en del fredager fordi han har et alvorlig sykt familiemedlem i en annen by som han gjerne vil se til. Det å vite litt om slike ting gjør det rett og slett lettere å planlegge aktiviteter slik at det blir mest mulig greit for alle parter.

←

Det var mer dette jeg tenkte på ja...på det nivået der: og at også man kan ta opp enkelte problemstillinger av ulik generell art med kolleger hvis man føler at man kan det med den kollegaen, altså hvis det er gjensidig.

F.eks. at en av lederne sier "jøss, det visste jeg ikke, at du drev med langrennsport og var aktiv", eller "javel, så du skal være med i pianokonsertfremføring til helgen", "god helg, til helgen er det storfest", etc.

Eller hvis man har vært sykemeldt, så er man fortrolig med årsakene, f.eks. influensa, feber, syke barn, oversliten av arbeidspress de siste månedene, etc.

[Gjest Gjest]

Hm. Det slår meg at flere av dere forbinder det å "være åpen" med å legge ut om familien og problemer.

Jeg hadde mer i tankene en slags vennlig og hyggelig tone som er passe distansert, men som åpner opp for mer uformell tone i lunchen, og som eventuelt gjennom et år åpner opp for små drypp av personlig informasjon av type "ja, jeg driver med pianospilling på fritiden", "ja, de tre siste ukene har vært spesielt tøffe!", "Jeg mener vi bør...for å ...", m.m.

←

Jeg tror det er greit med både sjefer og medarbeidere som viser hvem de er og hvordan de reagerer eller tenker om ting. Sån helt generelt, uten å utlevere seg/andre eller snakke masse om marginale samtaleemner som barn, barnebarn, møbler, sykdom osv. Men man bør vel kanskje være ganske åpen om hva slags familiesituasjon man er i, f eks om det er alvorlig sykdom, spesielle hensyn osv. Uten at man skal snakke om det til stadighet.

Det går jo noen skiller mellom å være litt åpen og ærlig og dermed åpne for at andre også er det, å bare snakke om overflatiske ting eller å snakke så mye om sin spesielle situasjon at andre ikke slipper til. Jeg har vært på arbeidsplasser hvor sjefen (mannlig) hver dag har snakket frenetisk om sitt eget politiske ståsted, noe som ikke akkurat inngir til fortrolige samtaler fra oss andre. Og jeg har vært på steder hvor de eneste samtalene rundt pausebordet handler om åreknuter og barn - hvor jeg selv som yngre og barnløs ikke fikk inn et ord. Det finnes helt klart mellomting, og faktisk tror jeg endel yngre menn er minst like flinke til å balansere dette som endel kvinner er.