frustrert over x

[Gjest ....]

sitter her å er så vanvittig frustrert over x min. jeg er gravid og vi har gått ifra hverandre. dvs at jeg ba han om å flytte.

det er jo selvfølgelig en laaang historie hvorfor jeg gjorde det, men uansett.

han er så totalt ansvarsløs og nekter å innse sine egne feil. også ringer han til meg dag ut og dag inn å surker i telefonen til meg over det ene og det andre og prøver å få medlidenhet. å jeg er så dritt lei hele fyren at det halve kunne ha vært evig nok. så her for noen dager siden så annonserte han at han hadde tenkt å komme til byen om en tre ukers tid. jeg sa ærlig som jeg er at det gruet jeg meg veldig til fordi han bare sitter å surmuler å griner døgnet rundt å det gidder jeg ikke å utsette meg sjøl for mere enn nødvendig.

jeg synes jeg har vært snill og grei hele veien, men siden jeg er gravid så får jeg følelsen av at han tror at han eier meg. så jeg sendte meldig til han i går kveld etter en laaang å grenseløst irriterende samtale med han hvor han surket og deppa hele tiden om at jeg helst så at han ikke kommer hit før han skal hente resten av tingene sine. for det er ikke derfor han skulle komme nå. det var for å være sammen med meg.

la det bare være sagt at det ikke er håp i havet om at vi skal bli sammen igjen. ALDRI men han håper å tror selv om jeg sier gang på gang på gang hvordan ting er.

fikk noen temmelig sure meldinger i morges og han skjønte ikke hvorfor jeg ikke ønsker å ha han her i ei hel helg. å hvordan det skulle bli når babyen kommer. å at han har bestilt flybillett for lenge siden og den fikk han ikke refundert.

for det første så sa jeg til han at jeg ikke skjønte hvorfor han skulle komme hit. greit at jeg er gravid men det er fortsatt over mellom oss å det kommer ikke til å forandre seg. og at han for fremtiden burde prioritere og bruke pengene sine på andre ting enn å reise hit for å være sammen med meg. men at hvis han kommer til byen så kan jo ikke jeg nekte han det, men da får han finne seg en annen plass og bo mens han er her. for han forventa jo faktisk at han skulle bo her hos meg hele tiden.

uææææ blir sprø av han.

voksne menneske må jo for f... ta ansvar for sitt eget liv. jeg er ike prisgitt hverken han eller noen andre så det er helt klart.

å om han ikke liker å bo hjemme hos mamma eller ikke har bil så får han for pokker skaffe seg det slik både jeg å de fleste andre må gjøre på egen hånd.

huff håper inderlig at ikke alle mannfolk er som han for da er det jaggu ikke håp

[Wildy]

Nei, ikke alle mannfolk er slik. Og akkurat denne utgaven av arten vil neppe være slik hele livet heller.

Nå er dere i en rimelig turbulent periode, og det hjelper kanskje ikke på at du er gravid?

Folk vil sjelden se sine egen feil, ihvertfall ikke innrømme det ovenfor andre. Vil det gjøre noen stor forskjell for deg om han innrømmer sine svakheter eller ikke?

Hva gjør dere når barnet kommer? Klarer dere å samarbeide slik at det blir til det beste for den lille?

Det kan nok bli mange kameler å svelge, men i det lange løp er det barnets beste og rett til to foreldre som må være i fokus. Og dette er begges ansvar å ivareta, selv om konfliktnivået i perioder er høyt.

Du kan ikke forandre ham, men du kan gjøre ditt for at samrabeid og kommunikasjon skal ha et greit utganspunkt.

Om det ikke er greit for deg at han overvnatter i din leilighet, si fra på en klar og ordentlig måte. Prøv så langt du kan å unngå krangling, få alt av avtaler klart, få bidraget beregnet av bidragsfogden. Overhold din del av avtalene, og legg forholdene til rette for at barnet deres kan få et godt forhold til begge foreldre!

[Gjest niomi]

Husk at et samlivsbrudd oftest kommer som et sjokk for andrepart, samme hvor mye man har slitt i forholdet, og det tar faktisk tid å innse realitetene. Det er sikkert enda vanskeligere dersom han gledet seg til å bli pappa.

Gi han tid. Og ja, lytt på surv i telefonen. Svar på alle spørsmål 50.000 ganger. Men du trenger naturligvis ikke å åpne hjemmet ditt for han (her vet jeg mange er uenige med meg...).

[Gjest .....]

joda jeg prøver mitt beste på å holde hode kaldt. men han går meg så grasalt på nervene til tider at det halve kunne ha vært evig nok. for meg blir det helt feil å ta han i hus når han er her i byen. jeg kan jo ikke ta ansvar for hans liv like lite som han kan ta ansvar for mitt.

så nå og i fremtiden etter at lillebolla er født så får han ordne seg med annet husvære når og hvis han skal tilbringe litt tid med babyen. han har jo strengt tatt familie her så det er jo ikke selvskrevet at han skal bo her i mine øyne. uansett. en x er en x å jeg ønsker ikke å han hverken han eller noen andre i hus som jeg ikke stoler på.

i tillegg har jeg et annet barn som jeg skal ta hensyn til oppi alt dette og jeg ønsker ikke å skape mere forvirring enn høyst nødvendig for h*n.

han eier meg jo ikke selv om jeg er gravid med hans barn.

å han er så full av store ord å lite action å sånn orker ikke jeg å ha det hverken nå eller i fremtiden. kan ikke forholde meg til slikt