Rier

[Burpen]

Ja, jeg vet det er forskjellig, men jeg tror jeg trenger en seriøs oppvekker her, for jeg går rundt og inbiller meg at rier ikke gjør vondt ( ), og at det eneste som gjør vondt er å få den lille ut...

Har hørt at folk sammenligner med sterke menssmerter, men det hjelper ikke mye, for jeg har aldri hatt menssmerter

Hvordan var DINE rier?

...du kan heller overdrive enn underdrive, for jeg trenger virkelig en oppvekker!

[tuji]

Det er riene som er vonde, ikke selve utdrivingen.

En rie er som en krampe som bølger seg gjennom mage og rygg. Det er akkurat som om det snurper seg sammen. Man kan kanskje sammenligne det med den sammentrekningen som skjer når man kaster opp, bare at det er i livmoren, og at det gjør vondt.

[Kipa]

Riene mine kom lenge før det startet liksom og ble vondere og vondere...de var vonde selv om de var uregelmessige, og da de ble regelm var de skikkelige vonde. Jeg tok tak i mannen for hver ri, måtte holde han. Da babyen var på vei ut var det også vondt men ikke på samme måte.

- jeg sammenlikner demikke med mine menssmerter, enda jeg har også veldig kraftige...

[Burpen]

Uff og huff...

Tusen takk til tuji og Kipa

Tror det er bra jeg stilte dette spørsmålet, så jeg ikke får sjokk under fødselen!

Flere?

[Velvet]

Det er nok ingen tvil om at rier er vonde. I begynnelsen kan det nok minne om menssmerter, men det går fort over. Intensiteten i smertene er ubeskrivelig. ( Jeg hadde en rask fødsel, 3 timer, og det er mye som skal skje på disse timene)

Da pressriene startet ble det nesten deilig på en måte, det gjorde fortsatt vondt men på en helt annen måte. Kanskje fordi jeg endelig kunne gjøre noe aktivt selv for å få hilse på vårt nye familiemedlem.

[cappocino]

Har du noen gang opplevd kramper i f eks leggen?

Så kan du tenke deg denne type krampen setter seg i magen. Samtidig som du har mageknip, tusen gangen verre enn den verste du har opplevd.

I ryggen kjennes det ut som hele rumpa og korsryggen sovnet og holder på å få tilake blodtilførselen.

Allmenntilstanden kan kanskje sammenlignes med å være sannseløs drita hvor du ikke vet hvor du er eller hva som er opp ned....

Lenge siden jeg har født nå...det er det som først kommer i tankene..

[Cathie]

Bare en advarsel!!

IKKE hør blindt på alt det de før her har sakt!!!

Min fødsel var nemlig stikk motsatt!

Riene mine var ikke noe problem! Vondt... joa, men ikke værre enn at jeg satt og skravla i mobilen med mamma, og bare tok en pause i pratinga når de kom. Kom meg ikke inn på sykehuset før jeg hadde 5cm, og før jeg visste det var jeg sikker på å bli sendt hjem siden jeg trodde det bare var kynnere! Den siste halvtimen med rier var ganske vonde, det skal jeg inrømme, da først begynnte jeg å vurdere å få noe smertelindrende... Men da jeg sendte mannen ut etter JM gikk vannet, og jeg hadde full åpning. Men det å presse han ut var det værste jeg har vært med på!!! Det var så vondt, jeg hylte og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! Det enorme presset, kjenntes ut som det holdt på å dele seg i to der nede, pluss at det svei noe hinsides!

Jeg var forberedt på at det skulle være omvendt, så jeg fikk sjokk når jeg trodde at det værste (som ikke var så ille) var over.

[tuji]

Alle fødsler er forskjellige, men alle fødsler er vonde. Det er det eneste du trenger å være forberedt på. Tenk gjennom at du skal prøve å beholde fatningen selv når det er uutholdelig, og stol på at kroppen din ordner opp. Det gjør den nemlig i de aller fleste tilfeller.

[Gjest marthepia]

Til meg var riene vondest. For å være helt ærlig så var de så jævlige at jeg trodde jeg skulle dø. Kjente når riene kom smygende og ble verre og verre til de toppet seg på det aller værste. Så gikk det over, så kom de igjen nesten med en gang. Jeg hadde ikke noen pauser mellom, så det ble ekstra intenst og hardt. Selve utdrivingen var ikke noe vond for meg.

[Burpen]

Da pressriene startet ble det nesten deilig på en måte, det gjorde fortsatt vondt men på en helt annen måte.  Kanskje fordi jeg endelig kunne gjøre noe aktivt selv for å få hilse på vårt nye familiemedlem.

←

Har også hørt at det å "kunne gjøre noe selv" hjelper på!

...men allikevel har jeg alltid forstilt meg at det er det som gjør vondt...

Har du noen gang opplevd kramper i f eks leggen?

Så kan du tenke deg denne type krampen setter seg i magen. Samtidig som du har mageknip, tusen gangen verre enn den verste du har opplevd.

I ryggen kjennes det ut som hele rumpa og korsryggen sovnet og holder på å få tilake blodtilførselen.

←

Leggkrampe i magen og skikkelig mageknip kan jeg (til en viss grad) forestille meg åssen er!

Det i ryggen/rompa er det også vondt, eller er det "bare" plagsomt å ikke ha ordentlig følelse?

det å presse han ut var det værste jeg har vært med på!!! Det var så vondt, jeg hylte og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! Det enorme presset, kjenntes ut som det holdt på å dele seg i to der nede, pluss at det svei noe hinsides!

Jeg var forberedt på at det skulle være omvendt, så jeg fikk sjokk når jeg trodde at det værste (som ikke var så ille) var over.

←

Det er sånn jeg har fått det for meg at det er også, så derfor er det greit å høre andres erfaringer, sånn at jeg ikke får sjokk!

stol på at kroppen din ordner opp. Det gjør den nemlig i de aller fleste tilfeller.

←

Å føde er jo en av de mest naturlige ting her i verden, og det ville det nok ikke vært hvis kroppen ikke var lagd for det. Håper kroppen min vil "guide" meg gjennom det, men fram til det, så er det greit å få et innblikk i hva det går i!

Til meg var riene vondest. For å være helt ærlig så var de så jævlige at jeg trodde jeg skulle dø. Kjente når riene kom smygende og ble verre og verre til de toppet seg på det aller værste.

←

Hvor lang tid tok det før riene ble vonde? Altså fra du først merka noe til at fødselen var igang, til de ble så vonde at du trodde du skulle dø. Og hvor lang tid tok det fra da, til Emma var ute?

[Eliza Doalot]

MIne rier føltes som at noen prøvde å slite meg i to på midten. Det nærmest brant i magen og korsryggen. Kan ikke forklare det på noe annet vis, men det minnet definitivt ikke om menssmerter.

Utdrivningen synes jeg derimot ikke var spesielt vond, selv om det selvfølgelig ikke er behagelig å trykke noe av den størrelsen ut en såpass liten åpning.

[Burpen]

Lurer egentlig på hvor vonde riene er, jeg, når utrdrivingen bare er "småtteri"...

[Gjest gjesta]

Min opplevelse av rier:

Startet som svake mens smerter, og jeg skjønte ikke med en gang hva det var....

Men etter hvert økte smerten, og jeg skjønte hva det gjaldt.

Jeg vil ikke si at rier er uholdbare. Det er det når de kommer så tett at du ikke får den sårt etterlengtede pausen som er uholdbar. OK, det er selvsagt VONDT, noe større fysisk smerte tror jeg ikke man opplever noen annen gang... Men det er på en sprø måte en posiitv smerte. Jeg hadde med meg mennesker som stadig minnet meg på at nå var jeg ett skritt nærmere barnet, og det hjalp utrolig på.

Men som sagt: Det verste var den perioden riene var så tette at man ikke fikk den lille hvilepausen på noen sekunder. Det husker jeg bare som helt GRUSOMT!! Det var da jeg følte at jeg mistet motet, og ikke trodde jeg skulle klare mer. Takk og lov for en fantastisk oppmuntrende jordmor og mamma!

[Fibonacci]

Mine rier har kjentes som om det snører seg veldig kraftig sammen i korsryggen og stråler nedover i rompa og beina, på en sånn måte at jeg har måttet puste meg gjennom dem, bøye meg forover og når de ble verre begynte jeg stønne og følte at jeg forsvant inn i meg selv mens de sto på. Klarte ikke å se klart, klarte ikke prate. Første gang var åpningsriene sånn som Xavia forteller, uten pause mellom og det tappet meg helt for krefter. Andre gang hadde jeg mer pause mellom, klarte å snakke mellom riene og følte at jeg var mer "våken".

Pressriene er også vonde, men det er på en annen måte. Det verste første gang var åpningsriene, fordi de kom i ett kjør og var utrolig vonde, det verste andre gang var da hodet hennes sto i åpningen og sprengte. Og da jordmora lå over magen min og trykke av alle krefter for å få ut morkaka etterpå tror jeg at jeg skrek verre enn under selve fødselen...

Endret 7. november 2006 av La Traviata

[Orthia]

Jeg hadde så vonde rier at jeg spydde av smerte ved hver ri, og måtte etterhvert få intravenøs næring.

*skremme*

ps. Skal snart føde igjen, og gruer meg ikke noe spesielt mye.

[Burpen]

Men som sagt: Det verste var den perioden riene var så tette at man ikke fikk den lille hvilepausen på noen sekunder. Det husker jeg bare som helt GRUSOMT!! 

←

Er det normalt å ikke ha noe særlig pauser/pauser i det hele tatt mellom riene?

Mine rier har kjentes som om det snører seg veldig kraftig sammen i korsryggen og stråler nedover i rompa og beina

←

Kjente du riene i ryggen begge gangene. Hvis ikke, kan du forlkare forskjellen på hvordan de føltes i magen og ryggen?

Jeg hadde så vonde rier at jeg spydde av smerte ved hver ri, og måtte etterhvert få intravenøs næring.

*skremme*

ps. Skal snart føde igjen, og gruer meg ikke noe spesielt mye.

←

Takk for skremming, var jo det jeg spurte om! Greit å vite hva jeg går til...

godt å høre at du ikke gruer deg noe spesielt til fødselen,- det må jo være en grunn til at man gjør det gang på gang!

[Fibonacci]

Er det normalt å ikke ha noe særlig pauser/pauser i det hele tatt mellom riene?

Kjente du riene i ryggen begge gangene. Hvis ikke, kan du forlkare forskjellen på hvordan de føltes i magen og ryggen?

←

Jeg vet ikke hvor normalt det er å ikke ha pauser, men jeg var ikke forberedt på det, fordi jeg hadde lest og hørt overalt at man får pause til å ta seg inn...

Det begynte jo med 15 minutter mellomrom, så 10, og så kom de plutselig tett i tett.

Mine rier har KUN kjentes i ryggen, så det siste der kan jeg ikke svare på. Har hørt noen si at det er som en sterk krampe i magen.

Endret 7. november 2006 av La Traviata

[liv]

Jeg hadde ikke en eneste pause fra første ri og til gullet var ute, det var bare en krampelignende smerte som bare ble værre og værre (Hadde bare en lang rie uten topper og bunner i følge målingen), pressriene merket jeg lite til for da hadde jeg fått epidural! Men jeg ble overrasket over hvor vondt det var å få ut hodet for jeg og hadde hørt at riene var verst, og så tenkte jeg vel inne i mitt lille hode at epiduralen skulle hjelpe på de vondtene og.. Men det gjrø den altså IKKE!

[Gjest Gjest]

jeg husker ikke, jeg husker faktisk ingenting utenom at vi kjørte til sykehuset med litt menssmerter, og så at ungen kom ut. De 22 timene imellom er borte.

[My]

Kanskje jeg skal holde meg til katt? *lister meg skremt ut igjen*