samboeren min støtter meg ikke nok

[Gjest Oppgitt]

Jeg har mange tanker for tiden.

Både samboeren min og jeg er studenter, og vi har det tøft akkurat nå. Jeg skriver masteroppgave, og samboeren min har også flere semesteroppgaver som tar på.

Vi har vært sammen i åtte år. Det har vært åtte fine år, med lite krangling. Det er først i det siste jeg har vært virkelig misfornøyd, selv om forholdet vårt har gått opp og ned.

Så lenge jeg er i godt humør og har energi og tiltakslyst går alt på skinner. Det er samboeren min som trenger mest støtte av oss. Han trenger oppmuntring og hjelp til oppgavene han skriver, han trenger konstant bekreftelse på at han gjør det riktige.

Når jeg ikke har krefter til å støtte og oppmuntre hele tiden går det verre. Han er ikke flink til å se at jeg også trenger støtte i blant. Siden jeg alltid har vært skoleflink og hatt arbeidsiver, blir mine problemer bagatellisert. "Det ordner seg nok" osv. Og ja, det ordner seg, men det hadde vært fint å ikke bli avfeid og føle seg støttet.

Nå som jeg skriver masteroppgave hadde jeg forventet at han skulle skjønne at han burde støtte meg. Jeg har sagt det til ham mange ganger. At jeg akkurat nå ikke orker å være den som hjelper og er sterkest. Men han snakker konstant om sine egne problemer, og er uinteressert i mine. I en periode hvor jeg har det tøffest, er det likevel jeg som skal være der for ham.

Jeg klarer ikke å være sterkest hele tiden. Jeg vil at han skal være tilstede for meg. Slik det er akkurat nå hadde det vært enklere å være alene, da hadde jeg bare hatt meg selv å tenke på.

Husarbeid er en annen sak. Jeg liker å ha det ryddig rundt meg, han kan fint la være å gjøre husarbeid. Han har ikke tid, sier han, men har jeg det? Det må jo likevel gjøres.

Sex har vi sjelden, 1 eller 2 ganger i måneden. Det har dabbet av, etter at jeg har skjønt at jeg ønsker mer enn ham og jeg har følt meg påtrengende. Så har det blitt til at jeg ikke orker å ta initiativet fordi jeg ikke vet om han "blir med" av plikt eller lyst. Og da blir det så sjelden.

Jeg planlegger og tilrettelegger for oss begge. Jeg synes det er greit å ta mest ansvar mye av tiden, men ikke hele tiden.

Jeg har snakket med ham om dette mange, mange ganger. Han kommer i forsvarsposisjon samme hvor diplomatisk jeg prøver å framlegge det, det bedrer seg kanskje for en kort stund.

Jeg tenker mange ganger at han er for egoistisk, at han tenker mest på seg selv og sine behov. At han godt kunne tenkt mer på meg i blant.

Romantisk er han ikke. Han sier han ikke synes det er nødvendig å komme med gaver og blomster hele tiden. Det synes ikke jeg heller. Men en gang i blant hadde vært fint.

Og i blant har vi det fortsatt strålende sammen. Det gjør hele saken vanskeligere, for da blir det verre å gi opp.

Noen innspill?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen på noen områder. Spesielt det med husarbeid og slik. Her i huset føler jeg at det er jeg som må organisere. Få sett til at ting blir gjort, planlegge middag. Og ja, han har ikke "tid" til å gjøre husarbeidet til de tider jeg har bedt han om. Men det har ikke jeg heller, men jeg tar meg tid. Men, så for ikke så lenge siden ba jeg han klart og tydelig om å planlegge middagen før jeg gikk på universitetet (masterstudent jeg også). Før jeg gikk hjem, hørte jeg med han hva vi skulle ha. Da hadde han ikke planlagt noe, enda jeg hadde gjort det klart og tydelig og sørget for at han fikk med seg oppgaven (gutter foran data svarer ofte bare i løse luften har jeg merket..hehe). Da ble det litt dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Hvorfor må alltid jeg se til å ta opp mat fra frysen, se til at vi har ingridiensene? Hvorfor må alltid jeg delegere husarbeidet? Hvorfor kan ikke han ta initiativ selv og fortelle meg at "jeg kan gjøre sånn og sånn, så kan du gjøre sånn"? Hvorfor er hans tid, hans studier viktigere enn mine? Så da kjeftet jeg på han (og jeg er ikke typen som kjefter så mye, så det ble jo kjefting med gråten i halsen). Han pleier som oftest trøste meg når jeg griner og sånn, men nå virket han fornærmet, MEN, da vi kom hjem begynte han helt av seg selv å både rydde i hus og lage middag (måtte jo da tine noe fra frysen, som han jo da skulle tatt opp tidligere, men ikke gjorde). Så tror faktisk jeg nådde inn til han der. Så, hvis du ikke har prøvd det dør, så snakk med han, kjeft, vis følelser, vis at det plager deg. Så kanskje han skjønner at det er flere i verden enn han?

[Gjest Oppgitt]

Ingen som har innspill og erfaringer å dele?

Det er ikke lett

[Aquila]

Jeg har mange tanker for tiden.

Både samboeren min og jeg er studenter, og vi har det tøft akkurat nå. Jeg skriver masteroppgave...

Så lenge jeg er i godt humør og har energi og tiltakslyst går alt på skinner. Det er samboeren min som trenger mest støtte av oss. Han trenger oppmuntring og hjelp til oppgavene han skriver, han trenger konstant bekreftelse på at han gjør det riktige.

Nå som jeg skriver masteroppgave hadde jeg forventet at han skulle skjønne at han burde støtte meg. Jeg har sagt det til ham mange ganger. At jeg akkurat nå ikke orker å være den som hjelper og er sterkest. Men han snakker konstant om sine egne problemer, og er uinteressert i mine. I en periode hvor jeg har det tøffest, er det likevel jeg som skal være der for ham.

Jeg klarer ikke å være sterkest hele tiden. Jeg vil at han skal være tilstede for meg. Slik det er akkurat nå hadde det vært enklere å være alene, da hadde jeg bare hatt meg selv å tenke på.

Husarbeid er en annen sak. Jeg liker å ha det ryddig rundt meg, han kan fint la være å gjøre husarbeid. Han har ikke tid, sier han, men har jeg det? Det må jo likevel gjøres.

Sex har vi sjelden, 1 eller 2 ganger i måneden. Det har dabbet av, etter at jeg har skjønt at jeg ønsker mer enn ham og jeg har følt meg påtrengende. Så har det blitt til at jeg ikke orker å ta initiativet fordi jeg ikke vet om han "blir med" av plikt eller lyst. Og da blir det så sjelden.

Jeg planlegger og tilrettelegger for oss begge. Jeg synes det er greit å ta mest ansvar mye av tiden, men ikke hele tiden.

Og i blant har vi det fortsatt strålende sammen. Det gjør hele saken vanskeligere, for da blir det verre å gi opp.

Noen innspill?

←

Herregud! Hvordan kan våre liv være så like?

Jeg skriver også master og min kjære har begynt i ny jobb som stresser han mye og som medfører at jeg er et stykke ned på prioriteringslista. Jeg står frem som den sterke ettersom jeg alltid har vært skoleflink... Je støtter han i fht arbeidsspørsmål og frustrasjoner, hjelper han med videreutdanning (oppgaver og forståelse av bøkene han leser), lager middag til han kommer hjem, vasker klær, rydder, planlegger slik at VI skal få tid til å være sammen og gjøre ting ilag, koser med han - og hva får jeg tilbake?

Sex 1-2 gang i månenden, kanskje massasje dersom jeg spør, en "takk for maten" klem, og et klapp på skuldra når jeg sitter med PC'n og jobber ræva av meg, krangling når jeg er sliten og ønsker hjemmekveld med kos, mens han vil ut på byen + + +.

Men så må jeg heise flagget litt her også da

Vi har det også ganske bra, frustrasjonen jeg kjenner går vel på det at jeg føler at han ikke stiller nok opp for meg og "gir" meg så lite - og da tenker jeg ikke blomster og gaver, men det å gi energi og pågangsmot ... (om du skjønner).

Når det gjelder gaver og overraskelser kan han godt sende slikt til kompiser, venninner, mor og slekt etc. men til jeg? Jeg er vel bare alltid her så jeg trenger vel ingenting. Har nevnt for han at jeg savner de små, søte lappene han skrev til meg og de fine tekstmeldingene man fikk tidligere - og har hintet litt om blomster . Av og til lurer man jo på om hele forholdet er på tur i vasken ettersom man får så lite input. Det skal utrolig lite til for å gjøre dagen min topp og dermed også meg full av energi og pågangsmot?

Men så overreagerer man kanskje også - jeg vil ikke ha noen andre, selv om tanker på at det er noen der ute som kanskje "gir" meg mer har slått meg.

I tillegg er man veldig frustrert ifht masterskriving. Jeg skal levere i mai, og stresser ganske mye. Burde vært opprettet en støttegruppe for folk som var sammen med slike som oss der de lærte seg å støtte oss igjennom denne tiden, lærte seg å svelge kameler eller bare overse oss når vi er usaklig og sure fordi vi har en dårlig dag...

Får bare si lykke til - stå på! Jeg føler med deg

- og ps! Det er ikke VI som er egoistiske her....

[Gjest Oppgitt]

Så, hvis du ikke har prøvd det dør, så snakk med han, kjeft, vis følelser, vis at det plager deg. Så kanskje han skjønner at det er flere i verden enn han?

←

Takk for svar, gjest. Godt å høre at det er flere som kjenner seg igjen (men jeg unner dere det beste likevel :sjenert).

Jeg har kjeftet og grått og sagt at han godt kunne stille opp for meg. Han stiller seg uforstående til at jeg kan kreve mer av ham når han har så mye å gjøre og tenke på. At det forholder seg likt for meg, tenker han tydeligvis ikke over. Nå har han spurt om jeg kan se over oppgavene hans mens han er borte på fylletur i helga. Enda jeg har fullt opp med oppgaver i helga og har sagt jeg har nok å gjøre.

Det er ikke fritt for at jeg gjør meg tanker. Er hans problemer alltid viktigere og vanskeligere enn mine?

Hva hvis vi får barn? Skal han fortsett melde seg ut når han har mye å gjøre? Skal jeg fortsatt ta mest ansvar?

Det hjelper ikke for meg akkurat nå at vi har planer om å gifte oss neste høst. Planleggingen må på et eller annet tidspunkt starte. Jeg har sagt at jeg ikke planlegger et bryllup selv, og at siden det er en felles greie så forventer jeg at han også har innspill. Han har ikke nevnt noe ennå. Skal det bli en konkurranse, hvem lar være å ta ansvar først? Og hvordan vil bryllupet da bli?

Det er stygt å si det, men jeg skulle i blant ønske at jeg var alene. Da vil jeg ikke få støtte fra noen andre, men det gjør jeg jo ikke nå heller. Og da ville jeg slippe byrden med å måtte hjelpe, hjelpe, hjelpe hele tiden.

[Gjest Oppgitt]

Herregud! Hvordan kan våre liv være så like? 

Jeg skriver også master og min kjære har begynt i ny jobb som stresser han mye og som medfører at jeg er et stykke ned på prioriteringslista. Jeg står frem som den sterke ettersom jeg alltid har vært skoleflink... Je støtter han i fht arbeidsspørsmål og frustrasjoner, hjelper han med videreutdanning (oppgaver og forståelse av bøkene han leser), lager middag til han kommer hjem, vasker klær, rydder, planlegger slik at VI skal få tid til å være sammen og gjøre ting ilag, koser med han - og hva får jeg tilbake?

Sex 1-2 gang i månenden, kanskje massasje dersom jeg spør, en "takk for maten" klem, og et klapp på skuldra når jeg sitter med PC'n og jobber ræva av meg, krangling når jeg er sliten og ønsker hjemmekveld med kos, mens han vil ut på byen + + +.

Men så må jeg heise flagget litt her også da 

Vi har det også ganske bra, frustrasjonen jeg kjenner går vel på det at jeg føler at han ikke stiller nok opp for meg og "gir" meg så lite - og da tenker jeg ikke blomster og gaver, men det å gi energi og pågangsmot ... (om du skjønner).

Når det gjelder gaver og overraskelser kan han godt sende slikt til kompiser, venninner, mor og slekt etc. men til jeg? Jeg er vel bare alltid her så jeg trenger vel ingenting. Har nevnt for han at jeg savner de små, søte lappene han skrev til meg og de fine tekstmeldingene man fikk tidligere - og har hintet litt om blomster  . Av og til lurer man jo på om hele forholdet er på tur i vasken ettersom man får så lite input. Det skal utrolig lite til for å gjøre dagen min topp og dermed også meg full av energi og pågangsmot?

Men så overreagerer man kanskje også - jeg vil ikke ha noen andre, selv om tanker på at det er noen der ute som kanskje "gir" meg mer har slått meg.

I tillegg er man veldig frustrert ifht masterskriving. Jeg skal levere i mai, og stresser ganske mye. Burde vært opprettet en støttegruppe for folk som var sammen med slike som oss der de lærte seg å støtte oss igjennom denne tiden, lærte seg å svelge kameler eller bare overse oss når vi er usaklig og sure fordi vi har en dårlig dag...

Får bare si lykke til - stå på! Jeg føler med deg 

- og ps! Det er ikke VI som er egoistiske her....

←

Det gjør godt å lese innlegget ditt, Arctica.

Håper det ordner seg for deg

Jeg er enig i at det skal lite til. Kanskje at han spurte om hvordan det går med oppgaven min i stedet for å bare snakke om seg selv? Om han tilbød seg å lese gjennom et par sider og komme med tilbakemelding?

Jeg er så lei.

Jeg er ikke moren hans, heller.

Jeg hadde hatt samvittighet til å være den som tok i mot hele tiden, jeg tror på gjensidighet. Han har ingen slike tanker, tydeligvis. På de åtte årene vi har vært sammen har han ikke laget en skikkelig middag til meg en eneste gang.

Hva skal til for at han ser hvordan jeg har det, når han ikke hører det jeg sier? Er det i det hele tatt mulig?

Takk for forståelsen, Arctica.

[Aquila]

*jeg forstår deg*

- men en ting kom jeg på; klarer du å si nei til å hjelpe han når han står fast,

og heller prioritere å sitte og jobbe fokusert med dine ting?

- klarer du å "ikke gi"?

(Det sliter jeg med - jeg gir liksom uansett, fordi jeg bryr meg om han, men det er ikke sunt å bare gi - det må gå begge veier, dersom ikke blir vi tatt for gitt....)

- klarer du å ikke lage middag en dag - slik at han må lage til dere begge?

- og går det eventuelt an å lage en middag sammen på fredagskvelden - og nyte den ilag etterpå med rolig musikk og et glass vin? (uten andre baktanker forøvrig)...

- klarer du å få til en samtale der du ikke virker anklagende - men saklig, der dere kan prate - uten at han hisser seg opp eller no? Jeg snakket med min i helga da vi var ute å spiste - der måtte liksom ting gå ordentlig for seg. Jeg var saklig og følte egentlig at det gikk bra ettersom han tok til seg det jeg sa og vi snakket om det på en helt rolig og fin måte...

Tiden vi vel vise om det sank inn...

Stå på!

[Fakse]

Først vil jeg si at jeg skjønner deg veldig godt. Det er tøft å skrive masteroppgave, det krever alt du har og litt til om du skal komme godt gjennom det, og man kan saktens trenge støtte fra de en har rundt seg.

Men sånn som situasjonen er, så har jeg to råd til deg. I følge din beskrivelse tror jeg ikke at han kommer til å forstå dine behov og stille mer opp sånn helt uten vidre, og at det kommer til å kreve veldig mye av deg å få han til å forandre seg om det i det hele tatt er mulig. Derfor foreslår jeg at nå fokuserer din innsats på deg selv og på å få oppgaven ferdig med et godt resultat. Du trenger ikke å bruke tid på han, på hans problemer, på en konflikt eller på å få han til å forstå noe han kanskje ikke kan forstå. Bruk din tid og energi på deg selv, enten på å gjøre det du selv må gjøre, eller på rekreasjon når du ikke jobber (tro meg, det er like nødvendig som å jobbe). Og finn noen andre som kan støtte deg, enten det er familie, venner eller noen du studerer sammen med.

Konfrontasjonen med han må du ta, men du må ikke ta den nå. Når du har levert oppgaven og kommet deg ovenpå er du bedre skikket til å ta tak i dette på en skikkelig måte, både å ta noen tøffe diskusjoner som sikkert blir nødvendig, og til å vurdere om dere har eller ikke har noen fremtid sammen. Om det er nødvendig å utsette bryllupet, så er det bedre å gjøre det enn å bli uvenner i planleggingen.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til, både med oppgaven og med å finne ut av dette når tiden for det kommer!

[Gjest Oppgitt]

*jeg forstår deg*

- men en ting kom jeg på; klarer du å si nei til å hjelpe han når han står fast,

  og heller prioritere å sitte og jobbe fokusert med dine ting?

- klarer du å "ikke gi"?

  (Det sliter jeg med - jeg gir liksom uansett, fordi jeg bryr meg om han, men det er ikke sunt å bare gi - det må gå begge veier, dersom ikke blir vi tatt for gitt....)

- klarer du å ikke lage middag en dag - slik at han må lage til dere begge?

- og går det eventuelt an å lage en middag sammen på fredagskvelden - og nyte den ilag etterpå med rolig musikk og et glass vin? (uten andre baktanker forøvrig)...

- klarer du å få til en samtale der du ikke virker anklagende - men saklig, der dere kan prate - uten at han hisser seg opp eller no? Jeg snakket med min i helga da vi var ute å spiste - der måtte liksom ting gå ordentlig for seg. Jeg var saklig og følte egentlig at det gikk bra ettersom han tok til seg det jeg sa og vi snakket om det på en helt rolig og fin måte...

Tiden vi vel vise om det sank inn...

Stå på!

←

Jeg klarer å gjøre som du sier, men det gjør jo ikke stemningen her noe bedre. Han trenger fortsatt min hjelp og synes jeg er urimelig om jeg ikke trår til. Middag har jeg latt være å fikse, jeg vil heller lage brødskiver enn å bruke tid på matlaging akkurat nå. Så nå har han gjort mer, men det er ikke hyggelig likevel. Tenk hvis han hadde gjort ting uoppfordret?

Jeg klarer å snakke til ham på en saklig måte, men han tar kritikk veldig personlig og kommer i forsvar med en gang. Og det skjer ingen varige endringer. Det er tydelig at vi ikke ser det samme.

Takk for støtte

Først vil jeg si at jeg skjønner deg veldig godt. Det er tøft å skrive masteroppgave, det krever alt du har og litt til om du skal komme godt gjennom det, og man kan saktens trenge støtte fra de en har rundt seg.

Men sånn som situasjonen er, så har jeg to råd til deg. I følge din beskrivelse tror jeg ikke at han kommer til å forstå dine behov og stille mer opp sånn helt uten vidre, og at det kommer til å kreve veldig mye av deg å få han til å forandre seg om det i det hele tatt er mulig. Derfor foreslår jeg at nå fokuserer din innsats på deg selv og på å få oppgaven ferdig med et godt resultat. Du trenger ikke å bruke tid på han, på hans problemer, på en konflikt eller på å få han til å forstå noe han kanskje ikke kan forstå. Bruk din tid og energi på deg selv, enten på å gjøre det du selv må gjøre, eller på rekreasjon når du ikke jobber (tro meg, det er like nødvendig som å jobbe). Og finn noen andre som kan støtte deg, enten det er familie, venner eller noen du studerer sammen med.

Konfrontasjonen med han må du ta, men du må ikke ta den nå. Når du har levert oppgaven og kommet deg ovenpå er du bedre skikket til å ta tak i dette på en skikkelig måte, både å ta noen tøffe diskusjoner som sikkert blir nødvendig, og til å vurdere om dere har eller ikke har noen fremtid sammen. Om det er nødvendig å utsette bryllupet, så er det bedre å gjøre det enn å bli uvenner i planleggingen.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til, både med oppgaven og med å finne ut av dette når tiden for det kommer!

←

Takk for råd.

Jeg er enig i at konfrontasjonen bør utsettes. Men det plager meg av to årsaker: For det første er jeg da bitter for at jeg aldri fikk noe støtte mens det varte, for det har jeg ikke klart å gi opp tanken på. For det andre er jeg nesten redd for at jeg skal droppe hele konfrontasjonen når jeg har levert og overskuddet kanskje kommer tilbake. Og vips, så er vi tilbake i det samme gamle der alt handler om sambo.

Det hjelper heller ikke at jeg akkurat nå har mest lyst til å gi ham opp, samtidig som jeg tenker på nederlaget det vil være. Alle årene vi har hatt sammen og familie og venner som tror vi har det flott hele tiden.

Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre Det er så frustrerende at jeg må ta en avgjørelse selv.

Takk for forståelse, Fakse.

[Gjest Gjest]

Jeg er også i en lignende situasjon. Jeg jobber deltid (vel, på papiret, jeg har opptil 23 undervisningstimer per uke), skal også skrive min masteroppgave. Samboer jobber fulltid, og er ingen støtte. Han vil alltid finne på masse i helgene, matlaging er det som regel jeg som står for og planleggingen uansett. Han glemmer alt; ta med søppel, sette ut søppeldunkene, trappevask... alt må jeg organisere. Jeg delegerer så godt jeg kan, men ANSVARET tar han ikke.

Jeg er bare sliten. Klarer aldri å skrive, har aldri nok tid til å sette meg ned og konsentere meg, kommer så godt som ikke framover.

Har ingen råd, men du er i alle fall ikke alene...

[Gjest niomi]

Så lenge man lar partneren glemme, så glemmer h*n. Så lenge man lar partneren slippe å ta ansvar, så tar h*n ikke ansvar.

La det flyte litt, da, vel! Ingen dør av et litt uryddig og møkkete hus. Og hvorfor i alle dager skal partneren deres gidde å rydde og lage mat når h*n vet at du uansett kommer til å gjøre det om noen timer?

Ellers bør dere faktisk sette dere ned og snakke sammen. Langt unna TV, PC og oppgaver ellers. Ingen hysteriske angrep om at "jeg gjør jo alt! Du gidder ingenting! Og hva er takken?" Men en saklig tone om fordeling av arbeidet. Og gjør ikke den andre parten sin del av arbeidet, så ikke ta det igjen, men la det stå. Blir det aldri tatt, så lager man lister, hvor det krysses av når arbeidet er gjort. Og disse listene gjelder naturligvis begge to, ikke bare "den late".(elementær kollektiv-lære)

Typisk i slike forhold, er at alt skal gjøres på den måten og på det tidspunktet som passer "arbeidsjernet" best, ikke når det passer den som skal utføre oppgaven best, og på dennes vis.

Og prøv å sitte på universitetet og skriv oppgavene i stedetfor i hjemmet. Da blir man gående oppå hverandre 24/7, og det sliter ut hvemsomhelst. Dessuten får man aldri noe fri når man har oppgaven på PCen rett ved, og å gå og kverne på ting på den måten er særs utmattende.

[Gjest Oppgitt]

Niomi -

for meg handler ikke dette først og fremst om husarbeid, selv om husarbeid er en liten bit av saken. Husarbeidet har jeg sluttet å gjøre, rett og slett fordi jeg ikke har tid nå.

Det det handler om er generell omtanke og tilstedeværelse fra sambos side, at han kunne klare å være mer opptatt av meg enn av seg selv for en gangs skyld. Vi har begge konsentrert oss mest om ham over lengre tid, nå krever jeg et par måneder hvor vi kunne konsentrere oss mest om meg

Han spør for eksempel ikke hvordan det går med skrivingen. Spør ikke om det er noe han kan gjøre.

Han overrasker meg ikke med en klem eller sier "så flink du er som jobber så hardt".

Jeg er lei av å bli satt i annen rekke mentalt.

Og jeg skulle ønske at han kunne forstå at man stiller opp for dem man er glad i, at gjensidighet burde være stikkordet i alle forhold.

Når jeg ber ham støtte meg, kommer han med tvungne komplimenter den samme dagen, siden er det glemt.

[Gjest poj]

Åh herregud som jeg kjenner meg igjen. Var i akkurat samme situasjon som deg for ikke lenge siden. Vi hadde vært sammen mange år. Jeg hadde (og har fremdeles) sinnssykt mange jern i ilden, mens han kun gikk på skole, og etterhvert jobb istedenfor. Alltid var det jeg som måtte støtte, hjelpe og ordne med skolearbeidet, jeg som stod for all planlegging, organisering, rydding og matlaging.

Jeg har alltid vært skoleflink og fått gjort unna mye på kort tid, men likevel trenger jeg støtte og oppmerksomhet, i noen perioder mer enn andre. Dette hadde han ingen forståelse for i det hele tatt.

Etter altfor lang tid på denne måten gjorde jeg det slutt nå i september. Jeg orket bare ikke mer. Og har ikke angret ett sekund. For all del: Jeg savner ham nok på en måte, han har absolutt sine gode sider, og jeg er jo utrolig glad i gutten, men jeg måtte bare for min egen del innse at dette ikke kunne gå lengre. Jeg prøver å tro på at det finnes noen der ute jeg kan ha et mer likeverdig forhold til, og finnes ikke det, så har jeg det kanskje best alene?

[Gjest Oppgitt]

Det er nettopp det jeg lurer på, Poj.

Kan han forandre seg, eller bør jeg gå?

Jeg har tillatt meg selv å tenke tanken i det siste, før har jeg ikke turt. Jeg får fortsatt angst ved tanken på å gå fra ham, vi har hund sammen, bor sammen og skal som sagt gifte oss. Det er en vanskelig tanke

Samtidig har jeg forklart ham hvordan jeg føler det mange ganger, uten at det har hjulpet.

Og det både gleder og skremmer meg at du har det bedre på egen hånd.

Aller helst skulle jeg ønske han kunne forandre seg og tenke mindre på seg selv, for han har mange andre kvaliteter jeg liker. Og vi har tross alt vært sammen i mange år. Samtidig orker jeg ikke tanken på å måtte være sterkest i et forhold med ham resten av livet.

Men Poj, var det noe bestemt som gjorde at du bestemte deg for å gå? Eller ble du bare lei alt sammen? Syntes du det var vanskelig å ta avgjørelsen?

[Fakse]

Det er nettopp det jeg lurer på, Poj.

Kan han forandre seg, eller bør jeg gå?

←

Generelt sett er det vanskelig å forandre seg, og umulig å få andre til å forandre seg. Det første som må til om han skal kunne forandre seg er at han virkelig vil selv, og det tor jeg ikke han har noen grunn til å ville nå. Du har som du sier sagt i fra mange ganger, men når han ikke har forandret seg har alt fortsatt som før, og han har det jo naturlig nok veldig behaglig når ting er som de har vært. Du støtter opp om han, mens han slipper å gjøre en innsats.

Det jeg tror jeg ville ha gjort om jeg var i dine sko var å gi han en siste sjanse, men for at han virkelig skal forstå at det er noe du mener så må du vekke han. Hva trenger han for å vekkes, det vet du bedre enn meg. Kanskje kan du flytte ut og bo hos foreldre/venner en periode? Dra et sted langt bort for å jobbe med oppgaven uten at du ber han være med? Kanskje kan du si at du vil avlyse bryllupet? Eller kanskje bør du rett og slett si at du er usikker på om du vil fortsette i forholdet, og spørre om han vil være med til samlivsrådgiver? Uansett må dere diskutere grundig og åpent hva som skal til for at dere begge skal kunne ha det bra i forholdet. Og hva hver enkelt av dere må gjøre for at det skal bli slik. Og vær klar for deg selv på hva som skal til for at du skal kunne vurdere å leve i forholdet.

Jeg tror desverre sjansen er størst for at han ikke vil ønske/klare å forandre seg, men det er kanskje viktig både for deg selv og for han at du gir forholdet denne siste sjansen. Men det kan også gå bra, og noen ganger gjør det det (se dagboka til Jenta_27, hun har vært gjennom en tøff periode i forholdet, hun har forandret seg til det bedre både for seg og forholdet, og de har det nå bra sammen).

Men jeg sier det en gang til, vurder sterkt om dette er riktig tidspunkt å ta opp disse tingene, eller om du bør vente til etter at oppgaven er levert (hvor lenge har du igjen?). Uansett ønsker jeg det all mulig lykke til!

[Gjest niomi]

Kjære -oppgitt-

Jeg skjønner at det kanskje ikke er husarbeidet du sliter mest med. Og jeg må nok skrive under på de to foregående talere, for det er vanskelig å lære gammel hund å sitte... Jeg har heldigvis alri vært i et slikt forhold, men har venninner som tilslutt gikk. De følte seg i perioder mer som støttekontakt og mamma enn partner.

Mitt forrige svar var mer til de som kuppet tråden din med sutring over hvor lite deres partnere gjorde i huset, samme hvor mye de maste.

[Gjest Poj]

Men Poj, var det noe bestemt som gjorde at du bestemte deg for å gå? Eller ble du bare lei alt sammen? Syntes du det var vanskelig å ta avgjørelsen?

←

Vel, det var egentlig ikke noe spesielt som gjorde utslaget. Jeg hadde nok gått og naget på dette i lengre tid, kanskje et par år. På den ene siden hadde vi det kjempeflott når vi hadde det flott, og vi hadde det aldri virkelig ille, og ikke minst så ante jeg jo ikke hva som ventet meg på den andre siden av gjerdet. Kanskje ville det være en stor tabbe? På den andre siden var det ett eller annet som sa meg at det var ikke slik et virkelig bra forhold skulle være. Så til slutt bestemte jeg meg bare. Jeg har jo ikke funnet noen andre enda, men har ikke akkurat lett så hardt, jeg satser på at det kommer etterhvert. Først skal jeg styre mitt eget liv og ta hensyn først og fremst til meg selv, så får jeg se senere om det dukker opp noen som passer for meg...

Lykke til, Oppgitt!!

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig forandrer han seg ikke så lenge han får full service hos deg.

Du har allerede tatt det opp - forsøkt å forklare, men han skjønner ikke hva du snakker om.

Det blir ikke bedre. Jeg har hatt det sånn i 20 år.

Når dere får barn, så får du to barn i stedet for ett. Ett barn har du jo allerede, ikke sant? En som du må støtte, trøste og hjelpe - og dette er fullstendig enveis. En som godt kan "hjelpe til" og sikkert er glad for ros fra deg når han gjør det, men som ikke tar ansvar som et voksent menneske, og langt mindre tar vare på deg.

Hvis du trives som mamma - fortsett sånn.

Hvis du vil ha en voksen mann som støtter deg når du trenger det - gå før du setter barn til verden, da blir det mye vanskeligere.