En epoke er over

[Gjest SJ]

Jeg må bare få ut litt tanker jeg.

Jeg har vært sammen med min samboer i 7 år og vi har en datter på to år. Hele veien har vi møtt endel motgang, vi har til tider hatt tvil om forholdet osv. Men selvfølgelig har vi hatt våre flotte tider også, men må jo innrømme at jeg glemmer disse litt- de blekner for å si det slik.

Vi har som sagt hatt våre tvil om forholdet. Det har ikke vært veldig turbulent, men på mange måter er vi veldig forskjellig og det har slitt på en del. Etter å ha gått en skikkelig runde med oss selv i fjor og satset på å prøve videre med forholdet har jeg nå bestemt meg for at dette ikke fungerer. Jeg har mistet alt av følelser for han. Jeg kan ikke si jeg elsker han og jeg tenner ikke lengere på han. Vi er venner da og krangler lite, dette er vel fordi jeg ikke gidder å krangle lenger, det blir litt likegyldig på en måte. Jeg syns han på mange måter er en fin mann, men JEG har ikke de rette følelsene lenger alikevel. Han er en flott pappa og bærer ingen nag til han på noen måte.

Det er bare tomt for mitt vedkomne og jeg til tross for at jeg syns det er kjempevanskelig pga. datteren våres har bestemt meg for å starte et liv for meg selv. Jeg kommer til å flytte i nærheten av han og bo slik til at ikke datteren vår må flytte masse på seg, kan gå i samme barnehage samt at vi kan tilbringe litt tid sammen selv om det er andre parten som har omsorgen den uken. Vi skal ha delt omsorg så datteren vår får like mye av mamman og pappan sin.

Jeg syns det er så vanskelig på grunn av henne. Føler meg så slem som tar fra henne muligheten til å vokse opp men foreldrene i samme hus. Redd for at hun skal ta noen som helst slags skade av dette. Samtidig så ser jeg at slik det er nå klarer ikke jeg og være meg selv, jeg blir litt spist opp av situasjonen og klarer ikke utvikle meg, bare blir stående å stange hode i veggen og dette går utover humør, tålmodighet og jeg føler ikke at jeg har overskudd til å være den mamman jeg ønsker å være.

Selv om jeg er klar på at jeg ikke ønsker å leve sammen med denne mannen så er det vanskelig å ta det store skrittet og komme meg ut av huset og flytte for meg selv. Det er skremmende og kjempeskummelt jeg snur tre personers liv på hode samtidig kan vi ikke ha det slik lenger. Samboeren min ønsker ikke at jeg skal flytte, men samtidig så vil jo han ikke at jeg skal bli boende når jeg føler det slik jeg gjør. Jeg har bodd sammen med han en del uker nå etter at avgjørelsen er tatt og det er ikke noen bra situasjon for oss... Vi lever i en litt sånn ikke tilværelse der vi vet at ting ikke skal være sånn, men vi må vente med å endre på ting til jeg kommer ut av huset. Huff, jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det er godt å bare skrive ned tankene. Noen som har noen erfaringer å dele med meg når det gjelder dette? Jeg vet jeg bare må hoppe ut i det og jeg skal det.. Men det er jo ikke bare å kjøpe seg et hus på en dag heller da så det er jo også litt naturlig at det ikke har skjedd veldig fort og jeg ønsker ikke at det skal bli så mye forvirring for datteren våres med at jeg skal flytte så mange ganger heller. Vil kjøpe meg hus med en gang slik at jeg kan skape et trygt hjem hos meg også...

Huff, ting er ikke alltid så lett, og jeg er litt flau over å ha et slik luksusproblem egentlig, jeg kan jo ikke skylde på andre enn meg selv, men føler samtidig at det må skje en endring i livet mitt her.

Et hjertesukk fra meg

[Gjest gjesta]

Ingen lett situasjon du er i.

Jeg valgte selv å bryte med faren til ungene mine selv om jeg faktisk var veldig glad i ham. Vårt samliv brøt meg så ned at for å redde meg selv så måtte jeg bare bryte. Jeg har aldri angret et sekund. Jeg vet at det var riktig. Selv i dag, 20 år etter, ser jeg at det som var grunnen til at jeg brøt fortsatt er der.

Datteren vår på 3 år ble lei seg. Selvfølgelig. Det gikk over. Hun var så liten at snart så husket hun ikke. Jeg gjorde mitt til at far skulle få være far. Og som sagt så var det en person jeg fortsatt var glad i, men ikke kunne leve sammen.

Bare du vet hva som er riktig for deg. Jeg har ingen tro på å holde sammen fordi man har barn sammen. Hvis jeg som forelder har det bra så gir jeg mer til ungene mine.

Flytt og ta sorgen. Sorgen over det som ikke ble som man ønsket og håpet.

Fortsett å være foreldre for felles barn. Gå videre. Begge to.

[Gjest Gjest]

Takk for gode ord Persille. Det er jo nettopp slik du beskriver det at vi bor sammen fordi vi har barn sammen og jeg mister meg selv oppi det hele og har det ikke bra. Jeg er helt sikker på at vi klarer fint å være gode foreldre på hver vår side og vi klarer å sammarbeide og ha en god kommunikasjon når det gjelder datteren vår. Så det er jo en trøst det at jeg tenker ikke dette blir noe problem.

Men sorgen kommer jo og det blir tøff og takle, men det er nok bare å ta skrittet og vite at det forhåpentligvis blir mye bedre.

Godt å høre fra noen med erfaring!