Ikke DEN RETTE?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei. Jeg søker dere for råd av mine tanker...

Har vært sammen med kjæresten min i 4 1/2 år, og vi har en datter på 2 år sammen. Vi har det godt sammen nå, etter å ha slitt ca 1 1/2 år.

men jeg har litt delte følelser om han.

Har egentlig siden jeg møtte han i store perioder følt at ha ikke er DEN rette for meg. Likevel, vi har det godt sammen. jeg er veldig veldig glad i han og mange ganger tenker jeg at jeg vil gifte meg med han.

Vi har lært hverandre å kjenne godt etter 4 år med mange gode stunder og mange dårlige.

Vi har verdens beste datter sammen, og jeg vil ikke for alt i verden at hun skal ha foreldre som bor fra hverandre. Likevel er jeg ikke av den oppfatning at man bare skal holde sammen for barnas skyld. Men jeg syns man har en sterk plikt til å prøve (hvis man var kjærester i utgangspunktet) å få det til å funke.

Kjæresten min er kjempesnill, det er ikke fordi han er slem mot meg at jeg tviler litt på han. Han stiller alltid opp hvis det er noe, og han er flink til å vaske hus og er en flink mann. Mange ville nok misunt meg han! Han er god i senga(..), arbeidskar uten ti tomler, har mange bra synspunkt her i verden, god far, god til å trøste meg når jeg er lei meg. Han er veldig flink med det praktiske.

Likevel, intellektuelt føler jeg ikke helt at vi er på samme nivå, eller bølgelengde eller hva jeg skal si. Vi har liksom hver vår kanal som vi er på. Jeg er ganske interessert (og flink) til å snakke om ting. Han er ikke så åpen(når det gjelder seg selv hvertfall og følelser), ikke intr i å snakke så mye om ting(går liksom litt fort lei), litt mer fordømmende. Han lever liksom ikke med noen sterk indre moral/etikk/verdier. Og jeg er opptatt av verdier og sånne ting. Vi har gått i terapi og han har blitt litt mer åpen sånn følelsesmesig sett. Men han er fremdeles ganske stolt.

Han er liksom ikke den som drar lasset når det gjelder verdiene, hvis dere skjønner. han er veldig ærlig, mange ganger litt for ærlig, så jeg nesten føler at han blir frekk, og da blir jeg flau av han. Han kan være litt brå sånn ,gjør ting og tenker etterpå, og da kan han være svært var hvis jeg påpeker etterpå at jeg tror de kanskje tok seg nær av det. (andre folk vi har vært sammen med)(eller meg selv for den sakens skyld)

Pga av dette føler jeg at jeg er litt resertvert i forhold til han. Jeg gir liksom ikke hundre prosent. (det går litt i perioder da, noen ganger er jeg stormforelsket, og alt er kult. Men så sier han noe som gjør at jeg får en litt uggen følelse)

Jeg vil så gjerne føle at jeg kan gi hele meg i forholdet. Og slippe å føle at jeg blir irritert/flau av han.

Samtidig er jeg jo så glad i han, og vil at vi skal være en familie som har det bra.

Er det sånn at dere føler at dere får "alle" deres "behov dekt i forholdet deres? Burde jeg være glad for det han har å gi (han gir mye fysisk, men ikke så mye psykisk).

Føler dere at dere tar et større ansvar på denne måten i forholdet deres enn mannen (det er for øvrig nesten alltid JEg som tar initiativ til å snakke om ting som er litt krøll, og det er neste alltid jeg som tar initiativet til mange sosiale ting osv)

Jeg skulle ønske han var litt mer intr i å snakke om ting sånn bare å utveksle meninger og snakke litt "intellektuelt", og også om følelser. Han er kanskje litt overflatisk. Det er vanskelig å komme inn på han, og jeg skulle ønske vi hadde sånn nære samtaler, hvor du bare føler at det gnistrer og alt er rett. Det har jeg et evig savn etter.kanskje jeg er altfor romantisk/følelsesmenneske...

Hjelp, har du et godt råd?

Skal jeg går fra han fordi jeg ikke føler at dette er helt rett?

Eller er bare sånn at man må godta non ting i et forhold, og heller prøve å bygge på det som er bra

Føler du at mannen/kvinnen din er helt rett/som skapt for deg?

Jeg tror liksom at alle andre har det så lett,fordi de elsker hverandre høyt og inderlig. Det er liksom bare rett...

[Gjest Gjest]

Du skriver at du ikke vil føle deg irritert/flau over han - jeg kjenner litt igjen dette, men for mitt vedkommende vet jeg egentlig at JEG er overfølsom i sosiale sammenhenger. Det er i hvert fall hovedproblemet, evt forskjeller spiller jo også inn, men det betyr absolutt mest at jeg går på tå hev... Har du tenkt over dette, og om det er noe du selv kan jobbe med?

Ellers føler jeg ikke at samboeren min og jeg klaffer 100%, og i perioder vet jeg ikke om vi kommer til å være sammen for alltid. Men vi fungerer såpass bra at vi i hvert fall har fått det til så langt. Også tar vi det i litt korte steg; vi har ikke barn sammen (har vært sammen i 4 år og er i slutten av tjueåra), vi eier ikke hus sammen. Jeg tenker også at det må være godt å vite fullt og helt hele tiden at man er rett for hverandre, og det finnes helt klart mange som føler det slikt. Men det er nok mange som tviler av og til, og like mange som kanskje BURDE tvilt litt.

Jeg tror det har ganske mye med egen innstilling å gjøre også, jeg da. Personlig er jeg nok litt sånn usikker i relasjoner - jeg har vel aldri møtt en potensiell kjæreste jeg ikke kan tenke masse "..men.." om, og jeg holder ofte litt avstand i venneforhold. Så selv om jeg kanskje kunne funnet en kjæreste som hadde noen andre egenskaper enn samboern min, ville det fortsatt vært ting jeg syntes var "feil"; fordi det ligger patologisk i meg å "finne grunner til å ikke gå inn 100%". Jeg ser jo at mange par fungerer mer harmonisk enn forholdet jeg er i, selv om de faktiske forskjellene mellom partene er større (og etter min oppfatning viktigere) enn mellom samboeren og meg.

[tattoopia]

skal svare utfra det valget jeg sjøl tok for tre uker siden nå.

min TIDLIGERE samboer var også snill og grei og kosli, og han har en tendens til å komme med store ord enkelte ganger. sånn som at jeg fikk intrykk av at for han er det alfa omega å ha en god kommunikasjon i et forhold. men når det kommer til stykket så går han ut av rommet hver gang det skal taes opp noe. med andre ord. ikke practise what you preach.

i tillegg til at han hadde noen problemer som jeg ikke kan fikse for han å når han ikke tar det på alvor heller så går det ikke i lengden.

som du også sier så er det noen med verdigrunnlaget som burde være temmelig kompatibelt. i ordene var det som regel det men så gjorde han det stikk motsatte av det han sa han mente så det blir også litt på trynet i forhold til mine synespunkter. å da tenker jeg på ting i forhold til ungene.

etter ufattelig mye oppvask her på hjemmefronten hvor jeg fortsatt ikke følte at jeg kom noen vei så valgte jeg å be han flytte ut. jeg er også halvgått i mitt svangerskap til han men på tross av det så valgte jeg å avslutte mitt forhold til han.

å være sammen på grunn av unger er ikke noen ideel løsning for meg.

jeg merker også at denne uharmonien gikk inn på ungene

[Gjest Gjest]

Jeg tror også det kan gå utover ungene om man har et "dårlig" forhold, særlig om det er mye dritt i kommunikasjonen eller partene ikke grunnleggende respekterer hverandre. Dette er noe barn lærer av, og kanskje tar med seg videre. Da er det bedre å ikke være sammen. Men når det er sagt tror jeg ikke man MÅ føle at den man er sammen med et feilfri, den eneste ene osv for å ha det bra i et forhold.

[Gjest Gjest]

Trådstarter; jeg tror du har for store forventninger til et forhold.

Du finner ikke alt i èn mann, sorry - det gjør du ikke.

[Gjest Gjest_Ramboline_*]

Den store forelskelsen blekner etterhvert vet du. Og for å ha det bra sammen må man være litt bevisst og jobbe med forholdet. Det høres ikke ut som om du har særlig grunn til å klage!

Går du fra ham og finner en ny mann vil forelskelsen dabbe av etterhvert der og ... Sånn er livet.

[Gjest TS]

Hei.

takk for gode og intr svar.

Jeg har tenkt litt på det idag. og jeg inser at jeg muligens Har litt for store forventninger...

I tilegg er jeg nok kanskje også litt overfølsom i noen settinger som gjør at jeg blir litt på tå hev, også er det jo kanskje ikke så "farlig" for e vi er sammen med. de fortsetter jo å ville være samen med oss, så kanske det bare er meg. ogmine vyer og forventninger. Dette har vært oppe i familieterapien også

Og nei jeg finner nok ikke alt i en mann... men det hadde vært ålreit om han ikk var så stolt og ganske så sta så ofte. Fort opp og fort ned.. og det er vi begge. derfor blir det litt raketter i den familien her dan og vann.

Men etter all terapien har vi fått en dypere respekt for hverandre...var en periode da vi nesten fløy på hverandre ukentlig... jeg bodde hos foreldrene min og det var en lite gøy periode.

Men jeg er egentlig ganske stolt av t vi har klart å kjempe oss tilbake. Og jeg tror mye er : parforhold er en jobb. Og du må jobbe ganske mye med deg selv for at det skal funke bra.

Jeg har tro på oss..jeg har det

[Gjest Frk Åberg]

For å gi et veldig kort svar, så varierer det nok veldig. Jeg føler at jeg kan snakke om alt med samboeren min, og jeg kunne ikke hatt det på noen annen måte (selv om jeg også snakker med venninner om mer venninne-ting som jeg ikke snakker så mye om til ham).

Men jeg har en venninne som er sammen med en mann, og de har det kanskje litt mer som deg. Hun sier at det hender at hun savner det intellektuelle, men samtidig er hun så glad i ham og de har det veldig fint likevel. Hun sier at hun får dekt behovet for de intellektuelle samtalene hos venninner, og da er det greit for henne.

Ikke alle forhold har de store intellektuelle elementene, og for mange er det helt greit, da de ikke har dette behovet. Når du begynner å etterlyse det, blir det jo straks mer problematisk. Og bare du kan svare på hvor tungt det skal veie. Jeg vet ikke hvor fint dere har det ellers. Er det mulig for deg å leve ut de sidene du savner i andre sammenhenger, gjennom venninner f.eks?

Jeg skjønner at du vil holde sammen også av hensyn til datteren deres. Og hvis man har det greit, så tenker man kanskje at det holder. Men hvor fint dere har det er det bare du som kan svare på, og det blir en avveining. Men hvis du ser for deg at du en dag vil gå fra ham uansett, så kan man jo også se det slik at du bør gå nå, før du gror for mye fast. Vanskelig dette.

[Gjest Frk Åberg]

Og man vil alltid ha ting man er mer eller mindre misfornøyd med i et forhold. Så det absolutt perfekte, finner man nok aldri. Og hvis så, ville det nok ikke vært perfekt heller.