Studenters mentale helse

[Gjest Gjest]

Har du inntrykk av at mange studenter sliter med den psykiske helsa? Da tenker jeg ikke kun på eksamensnerver, manglende motivasjon ifbm. studier o.l. Jeg sikter til depresjons- og angstproblematikk og sosiale problemer.

Er du student selv med depresjon og/eller sosial fobi? Hvordan påvirker isåfall dette deg ift. mestring av studenttilværelsen? Hvilke tilbud opplever du at du får fra studenthelsetjeneste og offentlig psykisk helsevern? Har du benyttet deg av disse tilbudene? Har det hjulpet deg? Skulle du ønske det fantes andre/bedre tilbud?

[Gjest Gjest]

Er du journalist?

Hva skal du bruke disse opplysningene til?

[Gjest Gjest]

Er du journalist?

Hva skal du bruke disse opplysningene til?

←

Er ikke journalist, men student med sosial angst. Er interessert i å få noen tilbakemeldinger på nevnte spørsmål, for å sammenligne med mine egne oppfatninger av utbredelse av psykiske plager hos studenter, og behandlingstilbudet disse studentene blir møtt med.

[Gjest Gjest]

Jeg føler at jeg ikke mestrer studiet jeg går på. Er så sliten om dagene at jeg bare går hjem fra skolen og isolerer meg fra resten av omverdnen. Møter lite forståelse blant andre elever og lærere. At studiet er tøft burde jeg ha tenkt på før jeg begynte, får jeg høre. Hvis jeg ikke klarer presset så er dette ikke noe for meg, og at jeg burde ta ett år ekstra, bla bla bla...

Jeg synes det norske skoleverket er på trynet. Hva om de kunne ha møtt studentene mer på halvveien, og backet opp oss som sliter litt ekstra? De burde jo være stolte og glad for at flest mulig av studentene faktisk klarer studiet. Vi er alle mennesker, men det virker ikke som at det blir tatt hensyn til når man er student.

Jeg gleder meg til jeg er ferdig med å studere, og kan begynne et normalt liv igjen og være sammen med mennesker jeg er glad i og som er glad i meg tilbake for den jeg er, og ikke for at jeg er "flink" student. Presset er utrolig stort.

[Gjest Gjest]

Jeg føler at jeg ikke mestrer studiet jeg går på. Er så sliten om dagene at jeg bare går hjem fra skolen og isolerer meg fra resten av omverdnen. Møter lite forståelse blant andre elever og lærere. At studiet er tøft burde jeg ha tenkt på før jeg begynte, får jeg høre. Hvis jeg ikke klarer presset så er dette ikke noe for meg, og at jeg burde ta ett år ekstra, bla bla bla...

Jeg synes det norske skoleverket er på trynet. Hva om de kunne ha møtt studentene mer på halvveien, og backet opp oss som sliter litt ekstra? De burde jo være stolte og glad for at flest mulig av studentene faktisk klarer studiet. Vi er alle mennesker, men det virker ikke som at det blir tatt hensyn til når man er student.

Jeg gleder meg til jeg er ferdig med å studere, og kan begynne et normalt liv igjen og være sammen med mennesker jeg er glad i og som er glad i meg tilbake for den jeg er, og ikke for at jeg er "flink" student. Presset er utrolig stort.

←

Hei, så synd å høre at su sliter, jeg har det ikke bra på mitt studium, jeg studerer et fag som har stor overvekt av jenter som er overfølsomme og vanskelige å omgås. jeg føler ikke at jeg har et student liv. jeg blir 26år når jeg er ferdig, og da føler jeg at det er forseint å starte på noe nytt, ettersom det vil være vanskelig å komme inn i et studiemiljø når jeg er eldre enn medstudenter. Hva studerer du forresten?

[Gjest sossedyret]

Jeg sliter med alt!

Hadde det bare vært slik at jeg bare kunne sittet og lest til eksamen, og så avlagt den, så hadde livet vært en lek. Slik er det ikke. Det kreves med av oss....jeg lurer på hvordan jeg skal få fullført utdanninga mi, ettersom det medfører at jeg skriver en oppgave der jeg må reise rundt og intervjue noen personer, noe jeg gruer meg til allerede. For ikke å snakke om når jeg må fremlegge oppgaven min for utdanningsinstitusjonen.

Når det gjelder forhold utenfor skolen, så er det ting der jeg også ikke behersker noe særlig, uten at jeg vet hvorfor.Feks å skulle bli med kjæresten min å hilse på besteforeldre, svigers, ect..jeg får helt hetta....Jeg gruer meg til å skulle søke på jobb, fordi jeg gruer meg til å sitte i intervju...Det er nett som om hele trynet mitt vrenger seg, og begynner med rykkninger i kinnene.....Jeg vet ikke hvordan dette skal ende!!!! Du er ikke alene.....Jeg vet ikke om jeg er " normal"...eller hva jeg er? Egentlig føler jeg meg annerledes enn alle andre, siden jeg har det som jeg har.