Ikke helt DEN RETTE? vi har et barn sammen

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg søker dere for råd av mine tanker...

Har vært sammen med kjæresten min i 4 1/2 år, og vi har en datter på 2 år sammen. Vi har det godt sammen nå, etter å ha slitt ca 1 1/2 år.

men jeg har litt delte følelser om han.

Har egentlig siden jeg møtte han i store perioder følt at ha ikke er DEN rette for meg. Likevel, vi har det godt sammen. eg er veldig veldig glad i han og mange ganger tenker jeg at jeg vil gifte meg med han.

Vi har lært hverandre å kjenne godt etter 4 år med mange gode stunder og mange dårlige.

Vi har verdens beste datter sammen, og jeg vil ikke for alt i verden at hun skal ha foreldre som bor fra hverandre. Likevel er jeg ikke av den oppfatning at man bare skal holde sammen for barnas skyld. Men jeg syns man har en sterk plikt til å prøve (hvis man var kjærester i utgangspunktet) å få det tå funke.

Kjæresten min er kjempesnill, det er ikke fordi han er slem mot meg at jeg tviler litt på han. Han stiller alltid opp hvis det er noe, og han er flink til å vaske hus og er en flink mann. Mange ville nok misunt meg han! Han er god i senga(..), arbeidskar uten ti tomler, har mange bra synspunkt her i verden, god far, god til å trøste meg når jeg er lei meg.

Likevel, intellektuelt føler jeg ikke helt at vi er på samme nivå, eller bølgelengde eller hva jeg skal si. Vi har liksom hver vår kanal som vi er på. Jeg er ganske interessert (og flink) til å snakke om ting. Han er ikke så åpen(når det gjelder seg selv hvertfall), ikke intr i å snakke så mye om ting(går liksom litt fort lei), litt mer fordømmende. Han lever liksom ikke med noen sterk indre moral/etikk/verdier. Og jeg er opptatt av verdier og sånne ting. Vi har gått i terapi og han har blitt litt mer åpen sånn følelsesmesig sett. Men han er fremdeles ganske stolt.

Han er liksom ikke den som drar lasset når det gjelder verdiene, hvis dere skjønner. han er veldig ærlig, mange ganger litt for ærlig, så jeg nesten føler at han blir frekk, og da blir jeg flau av han. Han kan være litt brå sånn ,gjør ting og tenker etterpå, og da kan han være svært var hvis jeg påpeker at jeg tror de kanskej tok seg nær av det. (andre folk vi har vært sammen med)(eller meg selv for den sakens skyld)

Pga av dette føler jeg at jeg er litt resertvert i forhold til han. Jeg gir likso ikke hundre prosent. (det går litt i perioder da, noen ganger er jeg stormforelsket, og alt er kult. Men så sier han noe som gjør at jeg får en litt uggen følelse)

Jeg vil så gjerne føle at jeg kan gi hele meg i forholdet. Og slippe å føle at jeg blir irritert/flau av han.

Samtidig er jeg jo så glad i han, og vil at vi skal være en familie som har det bra.

Er det sånn at dere føler at dere får "alle" deres "behov dekt i forholdet deres? Burde jeg være glad for det han har å gi (han gir mye fysisk, men ikke så mye psykisk).

Føler dere at dere tar et større ansvar på denne måten i forholdet deres enn mannen (det er for øvrig nesten alltid JEg som tar initiativ til å snakke om ting som er litt krøll, og det er neste alltid jeg som tar initiativet til mange sosiale ting osv)

Jeg skulle ønske han var litt mer intr i å snakke om ting sånn bare å utveksle meninger og snakke litt "intellektuelt". Han er kanskje litt overflatisk slo det meg. Det er vanskelig å komme inn på han, og jeg skulle nske vi hadde sånn nære samtaler, hvor du bare føler at det gnistrer og alt er rett. Det har jeg et evig savn etter.kanskje jeg er altfor romantisk/følelsesmenneske...

Hjelp, har du et godt råd?

Skal jeg går fra han fordi jeg ikke føler at dette er helt rett?

Eller er bare sånn at man må godta non ting i et forhold, og prøve å bygge på det som er bra heller.

[Gjest Gjest_hei_*]

Ønsker vi ikke alle "den rette"?

Jeg tror faktisk ikke at et menneske kan være perfekt, og at uansett hvor glad du er i noen, så er det alltid ett eller annet som ikke stemmer. Enten det er meninger, særtrekk av ulikt slag osv.

Jeg tror dere har vært så lenge sammen at du tar det å være sammen med noen for gitt. Hvis du hadde levd singel i ett år med ungen, så tror jeg tanken ville vært litt annerledes faktisk. Da hadde du kanskje satt mer pris på ting som du tar for gitt nå...

[Nabodama]

Ønsker vi ikke alle "den rette"?

Jeg tror faktisk ikke at et menneske kan være perfekt, og at uansett hvor glad du er i noen, så er det alltid ett eller annet som ikke stemmer. Enten det er meninger, særtrekk av ulikt slag osv.

Jeg tror dere har vært så lenge sammen at du tar det å være sammen med noen for gitt. Hvis du hadde levd singel i ett år med ungen, så tror jeg tanken ville vært litt annerledes faktisk. Da hadde du kanskje satt mer pris på ting som du tar for gitt nå...

←

Mener du at man da godtar ting fra en mann som man ellers ikke ville godtatt?

Det er vel det som kalles å være desperat, og dit håper jeg at jeg aldri kommer.

Heller uten mann enn en mann som ikke er rett for meg!

[Nabodama]

Er det sånn at dere føler at dere får "alle" deres "behov dekt i forholdet deres? Burde jeg være glad for det han har å gi (han gir mye fysisk, men ikke så mye psykisk).

Føler dere at dere tar et større ansvar på denne måten i forholdet deres enn mannen (det er for øvrig nesten alltid JEg som tar initiativ til å snakke om ting som er litt krøll, og det er neste alltid jeg som tar initiativet til mange sosiale ting osv)

Jeg skulle ønske han var litt mer intr i å snakke om ting sånn bare å utveksle meninger og snakke litt "intellektuelt". Han er kanskje litt overflatisk slo det meg. Det er vanskelig å komme inn på han, og jeg skulle nske vi hadde sånn nære samtaler, hvor du bare føler at det gnistrer og alt er rett. Det har jeg et evig savn etter.kanskje jeg er altfor romantisk/følelsesmenneske...

Hjelp, har du et godt råd?

Skal jeg går fra han fordi jeg ikke føler at dette er helt rett?

Eller er bare sånn at man må godta non ting i et forhold, og prøve å bygge på det som er bra heller.

←

Jeg tror de fleste opplever at en ikke får alle sine behov dekket hos en person. Jeg opplever selv at mannen min og jeg er svært ulike som personer.

Tenker som så at det er så mye som er bra, og det jeg ikke finner hos mannen min, det kan jeg finne hos noen andre. Hva er det man har venner for?

De "dype samtalene" er det ikke sikkert du får så mange av hos samboeren din. Kanskje du ville fått dem med en annen....men han hadde kanskje andre feil som var verre. En må veie ting litt opp mot hverandre.

Jeg tror du kanskje har litt høye forventninger til parforholdet hvis du tror at hvis du finner "den rette", så oppfyller han alle dine behov.

Det er ikke sånn virkeligheten er.

Når det gjelder at han er uhøflig og frekk til tider, så kan han vel ta seg sammen på det. Det som er verre er at han mangler verdier osv. Det indre livet til personen vi lever sammen med er faktisk viktig.

Hvis dere er grunnleggende forskjellige på dette området, vil du nok ta mer og mer avstand fra ham. For det er jo slik at en helst bør like den andre som person også.

Slike ting må du selv vurdere, du kjenner ham jo best. Jeg ser jo at det går litt i bølgedaler fra din side, og at dere har menge fine perioder, så dette er jo noe du kan bruke litt tid på.

[Gjest Elfrida]

Er det sånn at dere føler at dere får "alle" deres "behov dekt i forholdet deres?

←

For meg er ikke det noe mål. Jeg har familie og venner som dekker andre behov jeg har, for eksempel ut å shoppe/skravle med venninner.

Men hvis man føler at noe grunnleggende skurrer i forholdet er jo det noe man må ta tak i.

[Gjest Gjest_hei_*]

Nabodama: Da har du misforstått det jeg skrev, eller så fikk jeg ikke frem budskapet godt nok. Jeg mener slett ikke at man skal finne seg i hva som helst, tvert imot.

Men jeg tror det er lett å henge seg opp i småting når man har vært sammen ei stund. Man tar mye for gitt i forholdet, og istedet for å se alle de positive tingene så fokuserer man gjerne på det negative.

Ved å være aleine ei stund får hun tid til å savne fyren, og sette pris på egenskapene istedet for å leite etter "feil". Og så får man et annet perspektiv.