Fått kontakt med eksen igjen

[Gjest Gjest_ikke innlogget_*]

Jeg har i det siste fått god kontakt med eksen min igjen. Vi var sammen i ca 3 mnd for over 4 år siden, men var venner lenge før og etter det. Det var jeg som slo opp, og han ville lenge at vi skulle prøve på nytt, men jeg hadde bestemt meg. Grunnen til at jeg slo opp var fordi jeg rett og slett ikke følte at vi passet sammen. Nå, 4 år senere virker det som om han vil ha meg tilbake igjen. Han er virkelig verdens snilleste gutt, en av de svært få jeg vet jeg kan stole 100% på og som jeg kan slappe av med og ha det gøy sammen med. Jeg vet at han ville gjort alt for meg. Han spanderer alltid, selv om han nesten er blakk, han kjører meg overalt, passer alltid på at jeg har det bra og han sender søte nattameldinger hver eneste natt. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var forelsket i ham, men i stedet leter jeg bare etter tegn på at vi ikke passer sammen, og finner dem.

For det første så er han litt umoden for alderen. Vi er begge 20 år, men mens jeg alltid har innbilt meg og fått høre fra andre at jeg er moden for alderen, er han mer det motsatte. De fleste kompisene hans er yngre enn oss og den store interessen deres er biler og mekking. Han snakker masse om biler og motor og hendelser som jeg ikke har noen som helst interesse for. Og det virker ikke som om han forstår at jeg ikke har noe som helst interesse av å høre om det. (Selvfølgelig er jeg interessert i hva han driver med, men jeg orker ikke å høre på bilhistorier hele dagen heller).

For det andre så kommer vi fra vidt forskjellige miljøer. Vi kommer begge fra den samme bygda, men mens vennene mine er nokså voksne og reflekterte og flytter bort for å ta utdannelse osv. så er han av de som aldri ser ut til å flytte fra bygda og som som ikke engang har studiekompetanse og som mangler ambisjoner.

For det tredje så føler jeg ikke at jeg kan snakke med ham om mange av de tingene som interesserer meg. Mens jeg er interessert i politikk og samfunn og leser mye historie og filosoferer og tenker mye over livet, er han svært lite samfunnsengasjert og kunnskapene hans begrenser seg stort sett til bil og motor.

Som det kanskje fremgår av innlegget mitt så føler jeg fremdeles ikke at vi passer sammen. Vi har det gøy når vi er sammen, men det er så mange ting jeg savner å kunne snakke med ham om for eksempel.

Er det noe håp om at han en dag begynner å interessere seg for litt mer enn biler? Og at han innser at han må få seg en utdannelse og flytte bort litt? (Han har sagt at han burde gå litt mer skole, men han aner ikke hva han vil eller hvordan systemet i det hele tatt funker)

Det er virkelig en fantastisk gutt på mange måter, og jeg vet at jeg må lete lenge før jeg finner noen som er så snill og omtenksom og som setter meg så høyt som han gjør. Dette gjør det jo også ekstra vanskelig å måtte såre ham (igjen) og det er virkelig ikke noe jeg vil. I tillegg må det jo nevnes at jeg alltid har vært svært kresen, og jeg begynner å lure på om jeg noen gang kommer til å finne en som har alle de kvalitetene og egenskapene jeg er ute etter. Kanskje må jeg bare akseptere at jeg ikke kommer til å finne noen som er samfunnsengasjert, ambisiøs, intelligent og snill og god (og singel) på samme tid?

[Nabodama]

Hvis du føler dere ikke passer sammen, så er det bedre å la være.

Du har vel tenkt å flytte bort for å ta mer utdannelse? Da kommer vil forskjellene mellom dere komme enda mer fram.

[Gjest graceland]

Men hvorfor skal du gidde å satse på ham? Du er jo ikke forelska i han, og han høres mer ut som en bestevenn enn en potensiell kjæreste...

[Gjest Gjest]

Jeg ser nok mest på ham som en venn ja, men så er det bare det at jeg vet at han vil mer og at han hadde vært verdens beste kjæreste. Han er liskom så perfekt på mange måter men likevel så feil. Ser for meg at vi kunne hatt det fantastisk sammen bare han hadde blitt litt voksnere og begynt å engasjere seg mer i andre ting enn biler og andre gutteting, men det er vel ikke akkurat gjort på 1-2-3.

Og til nabodama: Jeg er midt i utdannelsen min nå, men bor hjemme for en periode. Og ja; det forskerker nok forskjellen mellom oss, men jeg er åpen for å tilpasse meg dersom det skulle dukke opp noe som var verdt å satse på..

[Gjest graceland]

Tror uansett ikke at du skal bli sammen med han før du vet at det er han du vil ha. Ellers ender det sannsynligvis opp med at du sårer han igjen.

[Nabodama]

Jeg ser nok mest på ham som en venn ja, men så er det bare det at jeg vet at han vil mer og at han hadde vært verdens beste kjæreste. Han er liskom så perfekt på mange måter men likevel så feil. Ser for meg at vi kunne hatt det fantastisk sammen bare han hadde blitt litt voksnere og begynt å engasjere seg mer i andre ting enn biler og andre gutteting, men det er vel ikke akkurat gjort på 1-2-3.

Og til nabodama: Jeg er midt i utdannelsen min nå, men bor hjemme for en periode. Og ja; det forskerker nok forskjellen mellom oss, men jeg er åpen for å tilpasse meg dersom det skulle dukke opp noe som var verdt å satse på..

←

Å være åpen for å tilpasse seg er vel og bra, men ikke å gi avkall på ting som betyr mye for deg. Og jeg er redd du får et annet liv sammen med ham enn du ønsker deg.

Han er interessert i biler, ikke bare litt heller, ser jeg. Han kommer sikkert til å engasjere seg i andre ting senere også, men det kan godt hende at det er helt andre ting enn du blir engasjert i.

Kjenner igjen det du beskriver i mitt eget forhold. Vi har akkurat de samme ulikhetene, og vi er mye eldre enn dere. Vi har fem biler for øyeblikket, det sier vel sitt. Sånt går ikke over etter en viss alder.

Etter det jeg har erfart, må du tilpasse deg litt for mye hvis mannen er såpass ulik deg.

Han er sikkert trygg og god, og den perfekte kjæreste....men det trygge blir også litt kjedelig etterhvert.

[Gjest Gjest]

Å være åpen for å tilpasse seg er vel og bra, men ikke å gi avkall på ting som betyr mye for deg. Og jeg er redd du får et annet liv sammen med ham enn du ønsker deg.

Han er interessert i biler, ikke bare litt heller, ser jeg. Han kommer sikkert til å engasjere seg i andre ting senere også, men det kan godt hende at det er helt andre ting enn du blir engasjert i.

Kjenner igjen det du beskriver i mitt eget forhold. Vi har akkurat de samme ulikhetene, og vi er mye eldre enn dere. Vi har fem biler for øyeblikket, det sier vel sitt. Sånt går ikke over etter en viss alder.

Etter det jeg har erfart, må du tilpasse deg litt for mye hvis mannen er såpass ulik deg.

Han er sikkert trygg og god, og den perfekte kjæreste....men det trygge blir også litt kjedelig etterhvert.

←

Tusen takk for svar, du setter ord på det jeg tenker: At jeg på en måte kommer til å miste litt meg selv dersom jeg velger å satse på ham. Og etter å ha vært singel så lenge og lært å like meg selv og vite hva jeg ser etter hos en mann så burde jeg være den første til å forstå at han ikke er den rette. Problemet er bare at jeg føler meg så utakknemlig og superkresen, og er så utrolig redd for å såre ham. I tilegg så har jeg jo også følelser for ham, om ikke akkurat forelskelse. Kjenner fortsatt at jeg kan bli litt sjalu når han snakker om eller med andre jenter og at jeg på mange måter kommer til å bli misunnlig på den jenta som kaprer ham til slutt.

Det høres ut som du har endt opp med en lignende mann, men hvordan takler du å leve sammen med noen som har så forskjellige interesser fra deg selv?

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar, du setter ord på det jeg tenker: At jeg på en måte kommer til å miste litt meg selv dersom jeg velger å satse på ham. Og etter å ha vært singel så lenge og lært å like meg selv og vite hva jeg ser etter hos en mann så burde jeg være den første til å forstå at han ikke er den rette. Problemet er bare at jeg føler meg så utakknemlig og superkresen, og er så utrolig redd for å såre ham. I tilegg så har jeg jo også følelser for ham, om ikke akkurat forelskelse. Kjenner fortsatt at jeg kan bli litt sjalu når han snakker om eller med andre jenter og at jeg på mange måter kommer til å bli misunnlig på den jenta som kaprer ham til slutt.

Det høres ut som du har endt opp med en lignende mann, men hvordan takler du å leve sammen med noen som har så forskjellige interesser fra deg selv?

←

Jeg har endt opp med en som er lik, ja. Vi har vært sammen/gift i fem år nå, og det er først nå det siste året det har begynt å bli litt vanskelig.

Nettopp fordi vi er så forskjellige.

Han er opptatt av helt andre ting enn jeg, og omvendt.

Når jeg ser på tv, er han på internett, og omvendt. Jeg gidder ikke å se på tekniske vidundre, sport eller bilprogrammer.

Han gidder ikke å se på det jeg liker.

Vi har forresten mye å prate om likevel, og tøyser mye med hverandre, men jeg synes det blir litt tomt i lengden. Det blir at vi levder litt atskilt fordi han liker ikke å gjøre det jeg vil, og omvendt også.

Og jeg vet ikke om det er nok i lengden.

Vi er jo veldig glade i hverandre, og har det helt greit i hverdagen. Det er når vi har fri det blir problemer, for hva skal vi finne på som begge liker?

Mannen min er godt utdannet, og er også interessert i det som skjer i samfunnet. Men da mest det som dreier seg om ting som henger sammen med det som engasjerer ham.....og det er jo helt andre ting enn det som engasjerer meg.

Ser for meg at det blir det samme med dere om du velger et forhold til denne mannen.

Synes forresten ikke du er kresen, du har klart for deg hva du ser etter i en mann, og denne mannen har vel ikke det. Ikke bind deg til noen fordi du er redd for å såre. Du blir å såre ham mye mer når det går noen år, og du erkjenner at du lever på akkord med deg selv.

Og hva er galt med å være kresen når man skal velge for lang tid framover?

Du kan ikke forandre mannen, men du kan velge en som passer bedre for deg. De eneste fordelene han har, er jo at han er så god, snill og "trygg".

[Nabodama]

Det var meg over, ja....hadde glemt å logge inn

[Gjest gjesta]

Når du ikke er forelsket i han, skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du spør en gang? Man greier jo ikke å tvinge seg selv til å ha følelser for et annet menneske, uansett hvor snill han er. Du burde ikke akkurat ha det så travelt heller, når du er 20 år. Gi deg selv tid, så finner du en person du vet elsker og vet at det er riktig å være sammen med.

[Gjest Gjest]

Når du ikke er forelsket i han, skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du spør en gang? Man greier jo ikke å tvinge seg selv til å ha følelser for et annet menneske, uansett hvor snill han er. Du burde ikke akkurat ha det så travelt heller, når du er 20 år. Gi deg selv tid, så finner du en person du vet elsker og vet at det er riktig å være sammen med.

←

Det er jo forskjellige meninger om man må være forelsket, og hvis du leser en annen tråd som tok opp nettopp det så vil du se at veldig mange faktisk ikke mener at forelskelse er noe must, ikke en gang i begynnelsen. Men jeg er enig med deg, jeg har alltid vært av de som mener at et kjærlighetsforhold skal være basert på forelskelse. Det er nok også derfor at jeg har vært singel stort sett hele ungdomstida mi. Problemet er bare at jeg aldri blir forelsket lenger. Når jeg var yngre kunne jeg bli det opptil flere ganger i året, men de siste 4 åra har jeg bare vært forelsket èn gang. Det hele endte med at jeg ble kraftig lurt og siden da har jeg merket at jeg har blitt mer kynisk og skeptisk og det skal nok mye til før jeg blir forelsket nå. På grunn av denne opplevelsen, har jeg også lært å sette ufattelig stor pris på de jeg vet jeg kan stole på og som har et godt hjerte og de vokser ikke på trær. Derfor skulle jeg ønske at dette kunne funke.

[Gjest Gjest]

Jeg har endt opp med en som er lik, ja. Vi har vært sammen/gift i fem år nå, og det er først nå det siste året det har begynt å bli litt vanskelig.

Nettopp fordi vi er så forskjellige.

Han er opptatt av helt andre ting enn jeg, og omvendt.

Når jeg ser på tv, er han på internett, og omvendt. Jeg gidder ikke å se på tekniske vidundre, sport eller bilprogrammer.

Han gidder ikke å se på det jeg liker.

Vi har forresten mye å prate om likevel, og tøyser mye med hverandre, men jeg synes det blir litt tomt i lengden. Det blir at vi levder litt atskilt fordi han liker ikke å gjøre det jeg vil, og omvendt også.

Og jeg vet ikke om det er nok i lengden.

Vi er jo veldig glade i hverandre, og har det helt greit i hverdagen. Det er når vi har fri det blir problemer, for hva skal vi finne på som begge liker?

Mannen min er godt utdannet, og er også interessert i det som skjer i samfunnet. Men da mest det som dreier seg om ting som henger sammen med det som engasjerer ham.....og det er jo helt andre ting enn det som engasjerer meg.

Ser for meg at det blir det samme med dere om du velger et forhold til denne mannen.

Synes forresten ikke du er kresen, du har klart for deg hva du ser etter i en mann, og denne mannen har vel ikke det. Ikke bind deg til noen fordi du er redd for å såre. Du blir å såre ham mye mer når det går noen år, og du erkjenner at du lever på akkord med deg selv.

Og hva er galt med å være kresen når man skal velge for lang tid framover?

Du kan ikke forandre mannen, men du kan velge en som passer bedre for deg. De eneste fordelene han har, er jo at han er så god, snill og "trygg".

←

Takk for nok et fint svar. Ser for meg at det er noe slikt det kunne blitt ja. Vi har liksom litt felles interesser også da, vi liker for eksempel begge to å reise bort på biltur og vi har samme musikksmak osv. Problemet er bare at det er så mange ting som er viktige for meg som han ikke har noen som helst interesse av, for eksempel det å reise på fjellet å stå/gå på ski og gå ut i helgene. Vi har så forskjellige måter å feste på og jeg ser ikke for meg at vi kunne gått ut sammen med mine eller hans venner og hatt det gøy begge to. Og slike ting bør vel stemme når det er en så viktig del av livet mitt?

[Gjest Gjest]

Meg, trådstarter som skrev de to siste innleggene her altså..