Har så lyst på ett barn til....

[Daiquiry]

Jeg har en datter fra før som er 4,5 år og er blitt samboer med verdens beste mann. Han har en sønn på 15 fra før og er ikke eldre enn 37....Jeg vil ha ett barn til, men han vil ikke fordi han vil ikke være småbarnsfar når han er 50.

Jeg skjønner dette, men siden det allerede er ett barn i familien, ser jeg ikke helt det poenget....

Men jeg vil ikke presse han eller mase om dette, så jeg trenger noen gode råd. Har heller IKKE tenkt å "lure" han, jeg vil at vi skal være to om dette.

Hva kan jeg gjøre?????

Klem fra meg...

[Gjest Dingo]

Er nok redd for at du må respektere ønsket hans=(

Du får vente å se, og håpe han ombestemmer seg. Men ikke mas!

For gir han etter og dere får problemer i forholdet, så kan han komme til å bruke det imot deg senere.

Alternativet er vel å avslutte forholdet, og finne en ny mann. Men det er vel ikke aktuelt???

Lykke til!!!

[Gjest Gjest_Ramboline_*]

Ingenting du kan gjøre. Og hvorfor er det bare ditt ønske som er viktig?

Dere har hvert deres barn. Kan du ikke heller glede deg over det du har?

[colazero]

Hei du! Forstår problemet ditt godt jeg, er i samme situasjon selv. Min mann har en datter på 11 og jeg har en datter på 9, men jeg føler meg langt fra ferdig med å danne familie. Jeg vil at min datter skal ha søsken, jeg vet hvor viktig det er med søsken.Men har store problemer med å få min mann til å få lyst til å få flere barn, men jeg gir ikke opp. Jeg tror jeg blir nødt til å gå fra mannen min hvis vi ikke kommer til enighet. Han synes det er nok ansvar som det er med de barna vi har, men han har jo bare datteren hos oss annenhver helg. Det kan jo knapt kalles ansvar.. Han gleder seg til barna er store og vi kan reise på ferie alene, litt forskjell på oss kvinner og menn egentllig. Jeg ser jo bare at alle rundt meg får babyer og at min lille baby blir bare større og større. Han ser ikke viktigheten av det med å ha søsken, mens jeg synes søsken er kjempeviktig for barnet mitt. Og det går ikke an å si at hun har fått et søsken i barnet hans, det er ikke riktig for hun er jo her bare annenhver helg. Hjelp!!

[Gjest Gjest]

Det er nok ikke noe du kan gjøre enn å respektere hans følelser ang et barn til. Dette ang småbarnsfar som 50 åring er jo ikke problem. Menn er ofte mye flinkere og har mere tålmodighet når de er eldre. Min mann vil være 50 år når yngste er 8 år. Å presse og lure har jeg ingen respekt for. Det er egoister som gjør.

[Top Gun]

Han ser ikke viktigheten av det med å ha søsken, mens jeg synes søsken er kjempeviktig for barnet mitt. Og det går ikke an å si at hun har fått et søsken i barnet hans, det er ikke riktig for hun er jo her bare annenhver helg. Hjelp!!

En skaffer seg jo gjerne barn for sin egen skyld...

Hvorfor er det så viktig med søsken? Har enebarn høyere selvmordsstatistikk eller noe? Flere psykiske problemer?

Endret 3. november 2006 av Top Gun

[colazero]

En skaffer seg jo gjerne barn for sin egen skyld...

Hvorfor er det så viktig med søsken? Har enebarn høyere selvmordsstatistikk eller noe? Flere psykiske problemer?

←

Jeg har 4 søsken selv og jeg vet hvor viktige vi er for hverandre i oppturer og nedturer. Man lærer veldig mye av det å ha søsken, og jeg tror at barn som har søsken blir mindre egoistiske, for de er vant til å dele alt fra oppmerksomhet til materielle ting. Dessuten så har man noen å støtte seg til når foreldre dør osv. Det er mange flere fordeler med å ha søsken i.f.t det å væe enebarn. Har et par venninner som er enebarn og de vil at barna sine skal ha søsken fordi det fikk ikke de. Så jeg synes faktisk det er en tanke egoistisk å bare få et barn. Misforstå meg rett..

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg skjønner jo det alle sier om at man ikke skal presse osv. Det er jo riktig, samtidig så er det en del typer mennesker, menn som kvinner, som kvier seg for større endringer? De er mindre villige til å hoppe i det og ta sjanser? Det være seg barn, huskjøp, jobbytte....Men hvis man så får dem til å gjøre det, ja da kan de i etterkant være så fonøyde og klappe seg selv på skulderen, mens det i realiteten kan være noen andre som har stått bak og dyttet i årevis....Hvis man vet at man lever med en slik person så forstår jeg jo at det er fristene å pushe dem litt utpå også. Det er jo maktutøvelse i et ekteskap også å alltid si nei!

[Gjest Gjest]

hva skal du gjøre da? Lure han på en graviditet? Det synes jeg faktisk er like ille som voldtekt! Respekter hans ønske.

Sånne spørsmål burde vært avklart lenge før man går inn i seriøse forhold.

[Gjest Gjest]

Hei du! Forstår problemet ditt godt jeg, er i samme situasjon selv. Min mann har en datter på 11 og jeg har en datter på 9, men jeg føler meg langt fra ferdig med å danne familie. Jeg vil at min datter skal ha søsken, jeg vet hvor viktig det er med søsken.Men har store problemer med å få min mann til å få lyst til å få flere barn, men jeg gir ikke opp. Jeg tror jeg blir nødt til å gå fra mannen min hvis vi ikke kommer til enighet. Han synes det er nok ansvar som det er med de barna vi har, men han har jo bare datteren hos oss annenhver helg. Det kan jo knapt kalles ansvar.. Han gleder seg til barna er store og vi kan reise på ferie alene, litt forskjell på oss kvinner og menn egentllig. Jeg ser jo bare at alle rundt meg får babyer og at min lille baby blir bare større og større. Han ser ikke viktigheten av det med å ha søsken, mens jeg synes søsken er kjempeviktig for barnet mitt. Og det går ikke an å si at hun har fått et søsken i barnet hans, det er ikke riktig for hun er jo her bare annenhver helg. Hjelp!!

←

Men hvor mye glede vil egentlig din datter ha av en attpåklatt nå? Hun vil kanskje være 10-11 år når attpåklatten blir født, og når yngstebarnet begynner på skolen er din datter myndig og klar til å flytte ut. I mellomtiden har hun forhåpentligvis klart å knytte kontakter til gode venner som hun kan ha resten av livet.

Enebarn blir oftere flinkere til å knytte og holde på vennskap, det er ingen ulempe det heller. Selv hang jeg bare sammen med min omtrent jevngamle søster hele oppveksten, men vi har nesten ikke kontakt idag, vi har vokst fra hverandre. Så det er ikke alfa og omega med søsken for å klare seg her i verden.

[Gjest Mayamor]

Dere må være enige om avgjørelsen.

Hva med å bare gi det litt tid til å modnes i tankegangen...?

Kanskje han er enig med deg om en stund. Eller kanskje ikke...

Og da er det jo egentlig opp til deg om dette er noe du vil leve med - sammen med ham - eller om du alltid vil være bitter for at du ikke fikk et etterlengtet barn.

Bare ha i bakhodet at ombestemmer han seg blir det ikke for sent for ham.

Han kan finne seg en ny og yngre dame som kan bli gravid, mens deg er det verre med - du er ikke fruktbar for alltid...

Personlig kunne ikke jeg ha levd med det savnet og er glad jeg slipper da vi begge ønsker oss et barn til...

[Gjest Skya]

Det er nok ikke noe du kan gjøre enn å respektere hans følelser ang et barn til. Dette ang småbarnsfar som 50 åring er jo ikke problem. Menn er ofte mye flinkere og har mere tålmodighet når de er eldre. Min mann vil være 50 år når yngste er 8 år. Å presse og lure har jeg ingen respekt for. Det er egoister som gjør.

←

Dette er jeg enig i, men det varierer nok fra mann til mann da. Men min far ble småbarnsfar igjen i en alder av 48 år. Og er så morsomt å se hvordan han takler den rollen, over 20 år siden han hadde små barn i huset sist.

Men hvor mye glede vil egentlig din datter ha av en attpåklatt nå? Hun vil kanskje være 10-11 år når attpåklatten blir født, og når yngstebarnet begynner på skolen er din datter myndig og klar til å flytte ut. I mellomtiden har hun forhåpentligvis klart å knytte kontakter til gode venner som hun kan ha resten av livet.

Enebarn blir oftere flinkere til å knytte og holde på vennskap, det er ingen ulempe det heller. Selv hang jeg bare sammen med min omtrent jevngamle søster hele oppveksten, men vi har nesten ikke kontakt idag, vi har vokst fra hverandre. Så det er ikke alfa og omega med søsken for å klare seg her i verden.

←

Jeg har søsken som er fra 2 - 23 år yngre enn meg, og har utrolig glede av dem alle. Ikke bare den jevngamle søstera mi, men også den søstra som ble født da jeg var 15 år. Men man får jo litt forskjellige roller ovenfor de dess større aldersforskjellen er da, men jeg kunne ikke tenkt meg å være foruten min småsøsken. Og de kan ikke sammenlignes med venner, blod er jo som kjent tykkere enn vann.

Til trådstarter, slik jeg ser det har 3 valg. Det å lure mannen som noen har nevnt over her ser jeg ikke på som en valgmulighet, det bør folk holde seg for gode til. Mannen har medbestemmelsesrett når det gjelder formering.

Enten så aksepterer du mannens avgjørelse og koser deg med dattera du har, eller så må du gå fra ham og evt. finne en annen som er interessert i barn. Og det siste alternativet er å velge å se an situasjonen, og se hvordan ting utvikler seg, da må du nesten være forberedt på at det kan gå begge veier. For å ta den avgjørelsen må du finne ut om hva som betyr mest for deg, å få flere barn eller å holde på mannen du har. Uansett hva du velger så ønsker jeg deg lykke til.

[Gjest Gjest_anonyma_*]

Hvorfor er det absolutt hun som må respektere hans ønske? Kan ikke han respektere hennes?

Det å få barn er jo et menneskelig behov, og hvis dette er noe hun virkelig ønsker så er det jo like mye opp til samboeren og respektere hennes ønske om å få et barn til.

Hvis hun har en datter på 4,5 år er jo det fint å få et søsken nå før hun blir enda eldre.

Jeg sier ikke at hun må lure han å bli gravid, begge må jo være enig. Men synes det er rart at det er bare hans ønske som er lov.... De må sette seg ned og finne ut av ting. Begge må høre på hverandre!

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det absolutt hun som må respektere hans ønske? Kan ikke han respektere hennes?

Begge må selfølgelig få like stor "respekt" for sine ønsker. Men ingen kan forvente at den andre skal "gi seg".

Altså må hun velge mellom det å bli hos han og ikke få barn eller det å gi slipp på forholdet for å gå på søken etter en annen mann å få barn med.

Ingen bør få barn bare fordi kjæresten vil..

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare legge til at det er ikke så fælt å være enebarn som enkelte her skal ha det til. Ungen din vil sikkert ikke bli så lei seg for ikke å ha småsøsken. Jeg er selv enebarn og har aldri følt meg ensom, eller ønsket meg andre søsken.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det absolutt hun som må respektere hans ønske? Kan ikke han respektere hennes?

Det å få barn er jo et menneskelig behov, og hvis dette er noe hun virkelig ønsker så er det jo like mye opp til samboeren og respektere hennes ønske om å få et barn til.

Det er ikke et menneskelig behov å få barn. Barnløse er også i live i dag.

Hun må respektere hans ønske fordi han vil tvinges til å oppdra barnet, bruke penger på det, tid osv. osv. dersom hun blir gravid.

[la Flaca]

Det er ikke et menneskelig behov å få barn. Barnløse er også i live i dag.

Hun må respektere hans ønske fordi han vil tvinges til å oppdra barnet, bruke penger på det, tid osv. osv. dersom hun blir gravid.

←

Selvfølgelig er det er menneskelig ønske å få barn. Vi er da ikke annerledes enn andre dyr her på jorda. Reproduksjon, mat, søvn er stort sett hva livet går ut på i grove trekk.

Det er en veldig vanskelig sak når to ikke greier å enes om å sette barn til verden eller ikke. Men selv syns jeg at det påtenkte barnet fortjener å komme til en familie der både mamma og pappa ønsker det like mye. Så om tanken trenger å modnes hos mannen til han er 40 får det heller være. Endrer han ikke oppfatning får han nesten slippe å bli far igjen.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg bare kom til å tenker på en ting.

Hva med å adoptere?

Vet ikke hvor stabilt forholdet deres er, det burde det jo være når man adopterer (er jo litt annerledes enn å få egne barn, da "smelter" familien liksom litt sammen i selve prosessen med å gå gravid og å føde. men ikke misforstå meg, har selv adpoptivbarn i familien og de er like mye mine søskeabrn som de andre søskenbarna mine)

Da kan man "velge" aldersnivå, og gubben din blir jo ikke småbarnspappa så lenge. Dessuten vil det bli nærmere i alder (hvis du velger et barn som ikke akkurat er nyfødt) for ditt eget barn.

Vel han sier han ikke vil ha barn..men hvis dette hadde vært en løsning for deg, kanskje de er det for han også?

Bare et forslag.

Skjønner deg godt, men du må nok respektere hans valg. Det aller beste er å være enig og to om det. (har selv i min egen slekt et par som ikke var helt enige. manne presset på og dama virker i hele oppgaven som at hun ikke helt hadde lyst å dette barnet. Så hvis man blir presset eller føler seg presset og gir etter så kan det bli bittert for den i ange år, og det er ikke særlig heldig da. Et barn er jo et stort ansvar.

Du sier at han nærmest ikke har ansvar for barnet sitt, men kanske dette er nok ansvar for han. Vi er alle forskjellige, verde er subjektiv, ikke objektiv

Lykke til.

(vil også slutte meg til de som sier at barnet ikke nødvendigvis får noen negative ringvirkninger av det å være enebarn. Det er fordeler og ulemper. Vi har alle forskjellige opplevelser når det gjelder søsken. Datteren din vet ennå ikke hvordan det er å ha søsken, så hun relaterer verden sin i forhold til det. Har barnet ditt mast om å få søsken? Kanskje hun ikke er så interessert men koser seg med mamman sin alene.. )

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det er menneskelig ønske å få barn. Vi er da ikke annerledes enn andre dyr her på jorda. Reproduksjon, mat, søvn er stort sett hva livet går ut på i grove trekk.

Dette svarte du på at det ikke er et menneskelig BEHOV å få barn.. Ønsker og behov er to vidt forskjellige ting....

Noen mennesker ønsker seg barn andre vil absolutt ikke ha dem. Å ikke respektere ønskene til dem som ikke ønsker seg barn fordi "det er et menneskelig ønske å få barn" er fullstendig latterlig.

[Daiquiry]

Tusen takk for svar.... Dette er kjempe vanskelig, og jeg prøver så godt jeg kan å bare glemme hele greien. Men det er ikke lett med alle babyene som er rundt oss....Men det er ikke aktuelt for meg å gå fra ham, så dette er noe jeg bare må leve med. Håper bare at dette ønsket forsvinner.....