Nå er det like før jeg pakker...

[Gjest Gjest_ikke innlogget_*]

..kofferten og drar..

Jeg og kjæresten har hatt det turbulent disse to siste dagene. Jeg har følt meg deperimert fordi jeg synes det har vært en del ting som har plaget meg, og det har plaget han en del også..

Vi hadde en heftig krangel i går kveld, og nå har vi kranglet litt mer. Jeg vet ikke om jeg klarer mer, jeg sitter her og strigråter!

Det har vært enkelte ting som har plagd meg, og det fortalte jeg han i går. Jeg synes at det virker som at han sitter bare å sturer, han sitter med dataen hele tiden og det virker som at det ikke hadde vært noen forskjell om jeg hadde vært her eller ikke. Når vi har sex, så ligger han bare der, helt uengasjert. Det virker nesten som om at han ikke vil ha sex. Jeg har også hatt en del problemer med vennene hans og svigermor, men dette har jeg ikke snakket så mye med han om siden jeg synes det har vært litt ekkelt og sårende. Jeg synes ikke at han har forstått hva jeg mener i de enkelte sakene, og det føles som at han ikke støtter meg..

Når jeg nå tok opp at jeg ikke vil være sammen med vennene hans fordi jeg synes de er litt syrlige og har på en måte "hetsende" humor som jeg ikke synes er morsom, og at jeg føler meg uttafor hver gang jeg er der, synes han er helt forkastelig., Han sier at jeg bare lager ting i hodet mitt, og at jeg er paranoid og at jeg skal være med han dit uansett om jeg liker dem eller ikke fordi andre han har snakket med synes vennene hans er fantastiske. Jeg synes det er kjempevanskelig, fordi jeg føler meg fysisk og psykisk dårlig når jeg er sammen med dem.

Svigermor er en annen historie. Hun er veldig bestemt, hun har rett i alt og det hun sier er det som skal gjøres. Dette er samboer klar over, og han skjønner at jeg reagerer sånn på henne, men han vil at jeg skal snakke med henne om det og si at det plager meg. Jeg syntes kanskje at han kunne nevne det, siden jeg er livredd dama og det er mora hans.

Så la jeg ut til kjæresten min om at jeg ikke hadde så jævlig lyst til det, jeg har ikke det samme forholdet til mine foreldre som han har til sine. For meg er mora hans bare svigermor, og ikke mer enn det. Jeg synes ikke det passer meg å være besteveninne med henne, jeg vil heller ha henne der som en svigermor skal være og som en god støtteperson (det er hun, men jeg skyver meg lengre og lengre bort fra henne nå som jeg har oppdaget hennes litt mindre artige sider som skremmer meg)

Så begynte han å legge ut om at jeg var en tafatt person, og at foreldrene hans syntes det også, og at jeg er treig i å gjøre ting. Jeg var så forsiktig, og andre så på meg som en stakkarslig person. Han sa også at det var ikke alltid han ville ha sex med meg, han gjorde det bare for å være "grei".

Jeg synes sex er veldig personlig, derfor ble jeg dypt såret av at han sa det. Jeg føler meg på en måte brukt, og jeg føler meg dum og teit. Jeg synes nesten det virker som at han ikke er gald i meg lenger. Han sier han vil dette, at han vil jobbe med det og komme seg videre fordi han elsker meg, og det vil jeg også.. Men jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan holde ut! Jeg har lyst til å pakke, komme meg vekk herfra, men jeg vet også hvor jævlig vondt det blir..

Jeg kan nesten ikke tenke på å pakke mine ting i esker, og flytte fra han. Jeg vurderer nå å pakke kofferten å dra hjem til mine foreldre.

Jeg trenger råd, jeg trenger hjelp. Jeg har ingen jeg kan ringe å snakke med.

Jeg er lei meg, og jeg tror hjertet mitt har eksplodert eller noe..

Skal jeg dra? Jeg klarer ikke mer, han har såret meg sånn med det han har sagt. Jeg føler meg ikke bra nok for han, og jeg føler ikke at han elsker meg selv om han sier det..

[Susannah]

Selv om brudd alltid er vonde når de står på, høres det ut som om det beste for deg er å kommer deg bort fra ham. Dette vil bare bryte deg ned hvis du fortsetter, det er for mye som er dårlig i forholdet deres. Jeg synes du skal begynne å pakke sakene dine og være sammen med mennesker som bygger deg opp i stedet for å bryte deg ned. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Høres ut som en manipulerende person, som ønsker å trykke deg ned i stedet for å støtte den du er. Greit nok at man kan bli sint, men man er fortsatt ansvarlig for hv aman sier. Å si slike ting til deg, er å gå over den magiske streken.

Han er nok ikke så veldig manipulerende, men han synes kanskje at det er veldig vanskelig dette med vennene hans og foreldrene hans. Jeg har slitt en del, og jeg har ikke klart å vært så sosial og åpen mot dem som jeg ønsker. Han ønsker også det, selvsagt.

Er han ikek voksen nok til å stå for om han vil eller ikke vil ha sex, burde han kanskje ikke gå inn i noe forhold. Man har ikke sex bare for å være grei, for det løser nå virkelig ikke noen problemer.

Man ahr lov til å være trøtt og sliten, men da må en klare å si i fra også. Men går det på et dypere plan, at han rett ikke føler for å ha sex med deg, så har dere et mye større problem. Da må dere først finne ut hvorfor han ikke vil, for så å jobbe videre med forholdet.

Ja, det mener jeg også. MEn han sier i dag at han ikke mente det på DEN måteb, men at han hadde litt lyst men han orket egentlig ikke. Så på en måte så gjorde han det for å være grei mot meg. Dette synes jeg er bullshit. Det er tydeligvis noe som er i veien. Han sier at han ikke har så lyst når jeg er i dårlig humør og sitter og sturer - og det gjør jeg jo fordi jeg ikke har det bra med forholdet vårt!

Selm om han sier han elsker deg, så viser han ikke det i handling. Og jeg er faktisk mer opptatt av handlingen enn i ordene, for det er lett å si ting men verre å vise det.

Hva du skal gjøre får være opp til deg, for det er du som skal leve med den avgjørelsen. Men jeg tror kanskje du kunne hatt godt av å komme deg bort i noen dager, bare for å tenke skikkelig igjennom tingene. Reios hjem til foreldrene dine i helgen, og bruk tiden godt til å tenke på hva du vil. Få han til å tenke også, kanskje dere klarer å finne ut hva dere ønsker med forholdet deres.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til, og du skal ikke akseptere at noen snakker slik til deg

Takk skal du ha, det hjelper mye. Jeg tror kanskje jeg skulle dra vekk, men jeg føler et visst ansvar for å bli igjen og "ordne opp" i ting. Men jeg føler meg ekstremt såret over ting han har sagt akkurat nå, så jeg vet ikke om jeg vil mer.

Jeg må legge til at dette forholdet er ikke som andre jeg har hatt. Det er annerledes. Mer voksent. Jeg ser for meg en fremtid sammen med han, og det gjør han også. Det er en helt annen kjærlighetssorg enn jeg har hatt tidligere, og dette forhoildet er så utroilig viktig for meg. Alt stemmer.

Men jeg vil ikke være sammen med en som sier at han elsker meg - og vil prøve mer - men som har i de siste månedene på en måte ikke lagt merke til meg en gang. Jeg føler meg dum som har gått rundt å trodd at han var "fornøyd" med meg, at han ville ha sex med meg. Så gjorde han det "bare for å være grei"?

Jeg er så lei meg

[Gjest Gjest]

Selv om brudd alltid er vonde når de står på, høres det ut som om det beste for deg er å kommer deg bort fra ham. Dette vil bare bryte deg ned hvis du fortsetter, det er for mye som er dårlig i forholdet deres. Jeg synes du skal begynne å pakke sakene dine og være sammen med mennesker som bygger deg opp i stedet for å bryte deg ned. Lykke til!

←

Men det skremmende er jo at jeg har ingen andre.. Jeg har nesten ingen venner, og jeg har ikke et nært forhold til foreldrene mine.

Jeg vet ikke hvor jeg skal bo, og jeg er livredd for at jeg blir mer innestengt og usosial nå når jeg ikke har han å være sammen med eller. Men det kan jo slå den andre veien, at jeg blir mer sosial og utgående. Men hva om jeg blir alene? Jeg isolerer meg veldig godt fra omverdenen allerede...

[Gjest Gjest]

Nå har jeg pakket. Sitter og venter på at han skal komme hjem med bilen.

Så får vi se, hva som skjer.

[Gjest Gjest]

Lykke til. Jeg håper vikelig det orden seg for deg, på den ene aller andre måten. Det er bare du som kan avgjøre hva som er riktig for deg!

[Gjest Grønn Frosk]

Heisann. Håper det går bra med deg

[Gjest Gjest_Margrete_*]

Dette høres skikkelig leit ut. Slik du beskriver det virker det som om forholdet er nesten over fra hans side. Mange som er på vei ut av et forhold sier at de savner den glade gutten eller jenta de engang ble forelska i. Synes det ligger litt bak og lurer her med din samboer. Det at du nå har pakket kan selvsagt være en skikkelig wake-up-call for han, men samtidig et skritt videre for deg selv. Det tror jeg du trenger.

Antar at du ikke trenger å være så redd for at du har isolert deg for mye, for det virker som du har tatt forholdet veldig seriøst - kanskje glemt omverdenen litt. Man må jo investere litt i vennskap, og det vil du også finne hvis du bruker litt mer tid på det.

Men nå vil jeg gjerne høre fra deg etterhvert, enten du er hjemme hos mamma og pappa eller hos samboeren.

[Susannah]

Hei Trådstarter

Håper det går bra med deg? Hva ble det til, reiste du? Håper det ordner seg til det beste. Forstår at du synes det kan være skremmende med forandringer, men på den annen side blir det helt feil å være sammen med ham bare fordi du er redd for alternativet...? Og du innser jo selv at han ikke behandler deg slik du fortjener. Gi en lyd om hvordan det går. Selv om vi her inne bare er i en viritiuell virkelighet, så hjelper det å lufte "vettet" og tankene litt her inne og forhåpentligvis få litt gode råd og trøst i en vanskelig stund. Lykke til, håper vi hører fra deg.

[Gjest Gjest]

Herregud, dere er supre mennesker. Det sier jeg bare. Jeg har stort sett ingen jeg kan henvende meg til, og da er det godt å få en utblåsning her + tips til hva jeg skal gjøre.

Jeg hadde pakket, satt og ventet på han.

Så kom han hjem, så kofferten og skjønte hva som var iferd med å skje. Så ble han.. helt.. Ja, jeg har ikke sett han sånn noen gang! Han spurte om jeg ville bli med på soverommet å prate, og så lå vi der og snakket i over en time. Han var så lei seg, og han så så rar ut. Og han sa at han var lei seg for det han sa, og at det ikke var meningen å såre meg. Jeg sa at han kunne få meg til å føle meg så dårlig noen ganger, og han sa at han visste det men at han var så utrolig lei seg. (Vi har snakket litt om dette før, han har en tendens til å poppe ut med ekle ting iblant)

Han spurte om jeg kunne bli, og at han ikke klarte at jeg dro. Han sa han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, og at han ikke klarte å leve uten meg (herregud, nå høres det ut som den suppehistorien da)

Så lå jeg der og han klemte meg så hardt at jeg nesten fikk vondt.. Så kjente jeg lukten av han, og varmen.. Og lukten av han som sitter i alle klærne mine.. Også tenkte jeg på alt vi har hatt sammen, og at jeg skal være uten den lukten og uten den varmen. Og at jeg kunne klare meg selv. Men så så jeg inn i øynene hans, og så tenkte jeg for noen idioter vi er.. Kaste vekk dette som er så jævlig bra?

Jeg sa at jeg kunne bli her i helgen. Men at vi måtte begynne på nytt. En helt ny start, der vi legger alt bak oss. Og da tenkte jeg mest på meg, at jeg skulle glemme ting som jeg går og kverner på, og heller sette ting i handling. Være tøff, stå for meg selv. Være på de festene med vennene hans og si imot dem om jeg synes de er ekle. Være på besøk hos svigermor og si klart ifra hva jeg mener om at hun er sånn. Hvis han sier noe sånt igjen, å virkelig gi beskjed om at det ikke er akseptabelt. Og be han om å hjelpe meg med det.

I hele går lå vi bare og klemte hverandre. Kjente hverandre. Som dere sier, jeg tror han fikk en kraftig wake-up call, og at han innså alvoret av å si sånne ting til meg. Men likevel, så klarer jeg ikke å roe meg helt ned. Hvis det blir som det var igjen, hvis det skjer igjen.. Ja, da tror jeg ikke jeg blir her så veldig lenge. Jeg ser mye lysere på ting nå, og jeg har tro på at vi skal klare dette. Men, likevel..

Vi får se.

Han har nødt til å åpne seg for meg. Jeg føler meg 110% bedre etter at jeg så hvor følsom han var i går. Det har alltid vært sånn at jeg har hatt det ganske tungt, og siden han ikke er så flink til å vise følelser så blir på en måte han skyvd vekk. Det vises ikke på han når han er lei seg, og han sier ikke fra eller. Jeg har lyst til å hjelpe han, fordi jeg vet at det er meg han vil gå til. Jeg tror vi skal klare dette.

Dette er et helt annet forhold enn jeg har hatt før. Jeg har hatt den lille forelskelsen, og så har jeg hatt den som var stoor (åå, vi skal garantert gifte oss osv) Men så traff jeg han.. Og det var annerledes. Den forelskelsen, men samtidig mer alvorlig og voksent. Et voksent forhold, der vi bor sammen og tenker å ha fremtiden sammen med hverandre. Vi vil ha de samme tingene, og vi fungerer så bra sammen. Det er kanskje derfor jeg bare ikke går eller, men vil jobbe med ting. Fordi jeg vet hvor bra det blir om vi får det til.

[La Guapa]

Så godt å lese at dette gikk bra.

Stor klem og lykke til til deg og mannen!

Her inne på kvinneguiden er det mange kloke hoder!

Mange som kan gi deg støtte.

Jeg er sikker på at du som ikke føler at du har så mange venner kan starte med å bygge deg opp en venneflokk her inne

[AlmaCity]

Hvis han sier du er stakkarslig en gang til, så tar du og pakker kofferten, får frem litt attitude i deg selv og bare stikker. Så kan han sitte igjen der og møgle!

[måvite]

Så fint at det løste seg! Håper bare han mente det å ikke bare fikk et øyeblikks panikk når han innså at han kunne bli alene! Vil ikke ødelegge gleden din med å være negativ, men dette ligner veldig på en histori jeg selv har vært gjennom.

Føler du at du trenger noen å prate med er det bare å sende meg en PM.

Ønsker deg masse lykke til og håper alt ordner seg for deg!

Stor

[Gjest Gjest]

Så fint at det løste seg! Håper bare han mente det å ikke bare fikk et øyeblikks panikk når han innså at han kunne bli alene! Vil ikke ødelegge gleden din med å være negativ, men dette ligner veldig på en histori jeg selv har vært gjennom.

Føler du at du trenger noen å prate med er det bare å sende meg en PM.

Ønsker deg masse lykke til og håper alt ordner seg for deg!

Stor 

←

Ja, det er det jeg er bekymret for også, men sånn som det er nå ser det veldig lyst ut. Jeg virker kanskje sånn, men jeg er ikke så naiv. Jeg vet innerst inne at om det skulle gå galt, så klarer jeg meg uten han og helt fint på egenhånd.

Jeg liker egentlig anonymiteten her inne, men det er kanskje en del av problemet mitt også, at jeg er redd for hva andre sier om meg. Jeg tør nesten ikke å si hvor jeg kommer fra her inne en gang, og det sier litt. Kjæresten sa i går at han ville at jeg skulle slutte å bry meg så mye om hva andre mener om meg. Det er kanskje ikke så ille som jeg alltid tror, og jeg tenker veldig mye på det. Jeg tør aldri å være meg selv helt, både når det gjelder klær og meninger. Det er fordi jeg har blitt mye mobba, gjort mye narr av klær og sånn, og da tenker jeg automatisk at andre dømmer meg.. Det er jo ikke tilfelle.

Jeg vil bare takke for all støtten, dette er helt fantastisk. På en måte føler jeg meg dum siden dette "bare" er et forum, men det er så mange flotte mennesker her inne at man føler seg på en måte knyttet til dere, og det hjelper så innmari at dere bryr dere.

[Susannah]

Hei Trådstarter!

Det høres ut som om dere hadde dere en god prat i går, og forhåpentligvis kan dette være starten på noe bedre. Men - og dette er viktig: det er ikke bare han som må forandre seg. Du må nok være mye tydeligere på hva du vil og hva du finner deg i fremover, bli flinkere til å si fra rett og slett.

Jeg vet det er vanskelig, men prøv å lage deg en plan på hvordan du skal klare det. Alltid bedre å se ting på papiret. Hvilke delmål har du? Hvilke irritasjoner har du gått og båret på og vil nå få ut av verden? Hvordan kan du jobbe for å bygge opp deg selv - gjennom å vise verden hvem du er og hva du står for? Et spennende prosjekt for det nye året - og også en mulighet til å se hvordan forholdet kan utvikle seg og hvorvidt det overlever forandringer.

Lykke til - dette klarer du så fint! Du virker motivert og jeg tror du vet hva du må gjøre - nå gjenstår gjennomføringen!