Når besteforeldre forskjellsbehandler

[Gjest Gjest]

Det har vært mange tråder her inne om kvinner som er såre på foreldrene (og svigersene) sine pga forskjellsbehandling. Slik er det hos oss også, men jeg har avfunnet meg med situasjonen, så dette innlegget dreier seg om en litt annen side av situasjonen. Problemet er at barna mine er begynt å legge merke til forskjellsbehandlingen. Jeg har hittil prøvd å være raus og forklare litt "rundelig" slik at barna ikke skal få et negativt bilde av besteforeldrene sine. Vil jo at det skal huske dem best mulig. Ber et av mine to barn om de kan få overnatte hos besteforeldrene en helg (de er til og med såpass voksne for alderen at de sier besteforeldrene kan velge en dag det passer dem), får de alltid beskjed om at besteforeldrene ikke har plass akkurat nå, at det ikke passer på ganske lenge eller at bestemor er litt sliten.... osv, osv. Når da andre barnebarn blitt tatt i mot så blir jo dette sårt for mine barn. Av og til sier de det rett ut til besteforeldrene at "du sa jo det ikke passet den helgen og at dere ikke hadde plass, hvordan kunne N.N. overnatte da?" Men da kommer en masse svada og avfeielser av vårt/våre barn. Nå skal 4 barnebarn få være hos dem i 4 dager fordi foreldrene trengte litt "kjærlighetstid". Til sammenligning er det 2 år siden sist jeg og min mann hadde èn natt alene sammen, men det bryr jeg meg mindre om. Det som er problemet er at mine barn nå ser dette og reagerer. De spør rett ut hvorfor de ikke er like viktig som dette andre settet med barnebarn. Og hva svarer man da? Sannheten, kort og brutalt (at det er nå en gang slik at noen voksne oppfører seg urettferdig), eller skal jeg nok en gang prøve å dekke over slik at besteforeldrene fremstår i best mulig lys - til neste gang de skuffer barna?

[Gjest HB]

Når barna selv oppdager det synes jeg ikke du skal dekke over, for da setter du deg selv i et dårlig lys for egne barn. Men du bør vel heller ikke kritisere besteforeldrene åpenlyst?. Kanskje du kan foreslå for barna at dere sammen tar det opp med besteforeldrene (dersom det er håp om en bedring)? Da viser du barna at du står på deres side. Er en prat helt bortkastet, må du nok bare forklare som du sier at besteforeldre er også folk og gjør forskjell, og at det er lite man kan gjøre med det.

Lykke til!

Hilsen Lille meg

[Gjest niomi]

Jeg har hatt det sånn i oppveksten.

Aldri bra nok for farmor, det var de andre barnebarna som telte. Dette tok virkelig av etter at farfar døde, for han behandlet alle barnebarna likt. Mine foreldre har ikke sagt eller gjort noe spesielt overfor meg når det gjelder saken (pappa er forsåvidt ikke bra nok han, heller...).

Dette har ført til at jeg har et mer eller mindre "ikke"-forhold til farmor. Jeg snakker jo med henne når vi treffes i familielag, men jeg prioriterer å bruke tid og krefter på bestemoren min.

Hun har lagt opp til det selv, og jeg gidder ikke å legge to pinner i kors for henne. (f.eks. fikk mine litt eldre søskenbarn 10.000 kr hver når de var ferdig med hjelpepleien - jeg fikk ikke en gang en gratulasjon da jeg var ferdig med masteren min). Jeg føler det faktisk slett ikke som noe tap.

[Gjest *Snart medlem*]

Av og til sier de det rett ut til besteforeldrene at "du sa jo det ikke passet den helgen og at dere ikke hadde plass, hvordan kunne N.N. overnatte da?" Men da kommer en masse svada og avfeielser av vårt/våre barn.

←

Hvordan reagerer barna deres på disse avfeiningene da?

Jeg ville i utgangspunktet ikke sagt negative ting om besteforeldrene selv, men kanskje be barna selv spørre dem - nå gjør jo barna faktisk dette, så da lurer jeg på hvordan barna tar svarene.

Ellers mener jeg at du og din mann bør ta dette opp med besteforeldrene direkte. Fortell det slik du gjør her - at det ikke er for din og din manns del, men at dere synes det er sårt å se at barna selv reagerer på det.

[Bobble]

Vi hadde det sann, men det vart litt meir sånn på grunn av at vår familie bodde lenger unna. Og hadde ikkje muliheten til å besøke så ofte. Da snakka vi Lofoten og S og F. Det var alltid mas og disse søskenbarna våre som kunne ditt og datt.

Mamma kjøpte til og med bilder og hengte opp av oss. Sånn at vi såg våre bilder i stova og Fordi dei som hadde blitt sendt opp ligge vel i eit skap! Gudane veit..

Men eg skulle heller kanskje ønske at mamma tok det opp med mormor når ho merka det blei sann. Eg hadde snakka til mi mor, og prøvd og få ho til og forstå. Eller bare høre korfor?

Vanskelig og kjedelig situasjon...

[Gjest Tweek]

Har sånn hos oss også.

Mormor ville ikke ha min lillebror, men kunne ha mine fettere (min tante og mormor er bestevenner vissnok, og momor og mamma liker ikke hverandre)

Men min lillebror har adhd og gjør han mer hyper, men man skal da ikke forkjellsbehandle sånn. Min bor blir jo lei seg, når ingen ville ha han som overnattingsgjest

[Gjest beekeeper]

Sånn har det vært i min familie i årevis. Sårt for oss barna, men alle foreldrene i søskenflokken til mamma takler det på forskjellige måter.

Onkelen min og familien hans har en nulltoleranse for at de skal holde på sånn med barna deres, og vil faktisk heller ikke ha kontakt med dem i det hele tatt når de holder på sånn. De ser hverandre ekstremt sjelden, og besteforeldrene mine får absolutt høre det om de gjør noe.

I min familie har det ikke blitt gjort så mye, vi barna har bare blitt sagt at vi ikke skal bry oss noe om det fordi de bare er sånn.

I min tantes familie kan de komme på besøk, men om de gjør noe så krangler de og de får godt høre hvordan ting ligger an. Disse kranglene er vanligvis over ganske raskt, og de kan komme på besøk igjen.

Jeg vet godt hva jeg ville ha gjort hadde det vært mine barn. Jeg ville ha gitt dem grundig kjeft om de oppførte seg sånn mot barna, og jeg hadde satt absolutt nulltoleranse for slik motbydelig oppførsel. Jeg reagerer som familien til onkelen min, altså jeg klarer ikke å "spøke" det bort. Slike ting sårer et barn grundig, og setter spor i oppveksten. Da er det viktig å vise at du som forelder bryr deg, og viser omsorg for barnet ditt.

[Gjest Gitte]

Uff sånn har det alltid vært med mine besteforeldre også. Jeg var gullungen, mens min 3 år yngre bror fikk aldri være med de på hytta, aldri være hos de en natt osv fordi han var gutt. KUN derfor.. Det er trist og sårt, og når jeg ble gammel nok til å se hvor urettferdige de var sov jeg aldri der uten at min bror fikk være med, eller tok imot gaver uten at han fikk det samme (bursdag er jo unntak). Fetteren min har opplevd nøyaktig det samme med disse to, hvor søsteren hans får være med på alt, men han ingenting... Mamma og pappa syns også det var trist, spesielt når min bror begynte å se forskjellsbehandlingen selv.. Er ingenting å gjøre noe med hos oss ihvertfall.. De er seg selv uansett..

[:-) anna]

Har dere voksne tatt det opp med dem? En ting er at de avfeier barna når de spør, men hva sier de til dere om dere tar det opp på en ordentlig måte?

Jeg synes dere voksne skal gi tydelig beskjed om at barna deres opplever det slik, at dere voksne er enige i opplevelsen ungene har, og at dere synes det er stygt gjort overfor ungene. Det er sikkert lurt at dere foreldrene gjør det sammen og viser at dere er to som deler denne opplevelsen.

Jeg synes også dere kan ta det opp med svoger/svigerinne. Selv om de er foreldrene til barna som blir forfordelt, så betyr jo ikke det at de synes det er i orden å forskjellsbehandle barn.

[Gjest Gjest]

Har dere voksne tatt det opp med dem? En ting er at de avfeier barna når de spør, men hva sier de til dere om dere tar det opp på en ordentlig måte?

Jeg synes dere voksne skal gi tydelig beskjed om at barna deres opplever det slik, at dere voksne er enige i opplevelsen ungene har, og at dere synes det er stygt gjort overfor ungene. Det er sikkert lurt at dere foreldrene gjør det sammen og viser at dere er to som deler denne opplevelsen.

Jeg synes også dere kan ta det opp med svoger/svigerinne. Selv om de er foreldrene til barna som blir forfordelt, så betyr jo ikke det at de synes det er i orden å forskjellsbehandle barn.

←

Vi har prøvd å ha en "voksen" samtale om emnet, ja. Vi har også sagt at det er barna som føler dette sårt, og at vi faktisk skjønner hvorfor de føler det slik. Vi har også spurt hva besteforeldrene vil vi skal si når barna konfrontere oss med problemet. Men de ser det rett og slett ikke! Bestemor kan ikkje skjønne hvor vi har dette fra og mener hun fordeler tid og oppmerksomhet likelig. Selv når hun blir konfrontert med eksempler som tydelig viser noe annet, bortforklarer hun med at "det må vi misforstå", eller "det er jo bare barn, så de har nok ikke forstått riktig".

Jeg kommer til å forklare mine barn situasjonen når de spør. Jeg kommer IKKE til å kritisere besteforeldrene, men jeg kommer heller ikke til å dekke over. Som beekeeper sier, så er det viktig å vise at vi som foreldre er på barnas side, at vi forstår dem og at det ikke er dem det er noe galt med i denne situasjonen. Dette håper og tror jeg vi skal klare uten at vi må uttale oss direkte ufordelaktig om besteforeldrene.

Når det gjelder svigerinnen min er hun selvsagt godt fornøyd med situasjonen. Jeg har ikke tatt saken direkte opp med henne, men har "luftet" problemstillingen uten at det ga respons. I fjor var jeg i en vanskelig situasjon der jeg faktisk måtte "prakke" barna mine på besteforeldrene. (De hadde det veldig fint når de var der altså, misforstå meg ikke!). Jeg måtte inn på sykehus i to dager mens mannen var bortreist. Det syns svigerinnen min var greit "bare det ikke gikk utover hennes barn dersom hun skulle trenge litt pass de dagene..." Det sier vel sitt om hennes standpunkt i saken?

[Gjest "gjest"]

Vanskelig tema, men kanskje dere skal slutte å lage avtaler med slike som ikke kan å oppføre seg.

[Kykkelikokos]

Er dette dine eller hans foreldre?

[Gjest Gjest]

Det er mine. (Ikke at det betyr så mye, men jeg vet at det kansje blir sett på som lettere å forfordele sine "egne" barn/barnebarn framfor en svigerdatter og sønnebarn). TS.

[Kykkelikokos]

Snodig holdning svigerinnen din har da. Er det hun som styrer hele showet i familien din eller?