Hva skal jeg bli?

[Gjest Gjest_lille_meg_*]

Jeg er 20 nå og har vært sykemeldt i snart et halvt år pga. depresjoner og angst. Nå presser sosialen meg ut i jobb, men jeg veit ikke hva det er jeg vil bli og kan gjøre.

Jeg har bestått vanlig almenn vidregående, og jeg prøvde å ta opp noen fag jeg valgte bort i våres, men strøyk alt pga. dårlig psyke.

Siden jeg har lite eller ingen erfaring lurer jeg på hva det er jeg kan gjøre? Jeg kan ikke jobbe med å bruke hendene mye (kassa på rimi f.ex pga. dårlige ledd), jeg kan ikke jobbe et sted med mye mennesker pga. angst, og jeg ikke jobbe med noe som krever at jeg går i t-sjorte eller må brette opp ermene grunnet mye arr.

Jeg føler meg temmelig villedet og føler det er lite hjelp å hente fra de som skal hjelpe meg med dette, derfor håper jeg at jeg får noen svar her

[~white lady~]

Tja, hva skal jeg si?

Det er alltid skummelt å stå sånn " på vippen ut i det virkelige livet", uansett. Etter ei tid så er det ikke skummelt lengre, men det har blitt hverdag. (Uten å snakke for alle, så var det iallefall sånn for meg )

Å ha angst er ikke lett. Ikke i det hele tatt. Men, det finnes måter å bli kvitt, eller iallefall redusere angsten på. Det har du sikkert vurdert/prøvd? Angsten går jo ikke bare utover arbeidslivet, men også det sosiale, og hva har man igjen da? jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men vil du at angsten skal ha et sånt kvelertak på livet ditt? Det er bare du som kan gjøre noe med det.

Men, nå lurte du jo på yrker der du slipper å bruke hendene mye (?) du slipper å brette opp ermene og der det ikke er så mye mennesker.

For det første, hvis det er sånn at du får en jobb der man går i kortermede uniformer, så er det helt sikkert et alternativ. De fleste arb.plasser har sommerklær og vinterklær, så du kan bare be om en langermet genser eller noe, si at du fryser lett, el kanskje, for at sjefen skal forstå, forklar h*n den virkelige grunnen. For å si det sånn, du er ikke den eneste som har kuttet deg oppover armene. (Jeg har ihvertfall èn venninne med slike arr)

Det er også mulig å få seg jobb på steder der det er lite folk. Små kontormiljø, f.eks. Jeg anbefaler ikke jobber der du er helt alene,f.eks nattevakt.

Du skriver at du ikke kan jobbe mye med hendene, og det er straks litt verre. Kan du f.eks sitte og skrive på et tastatur hele dagen?

Med allmennfaglig utdannelse skulle det være mulig å få noen kontorlignende jobber, f.eks sekretær. Mulig du trenger et kurs først.

Jeg kommer ikke på noe spesielt yrke akkurat nå, men kanskje andre her i forumet gjør?

Uansett, lykke til med det du velger å gjøre!

[Gjest Gjest]

Jeg er 20 nå og har vært sykemeldt i snart et halvt år pga. depresjoner og angst. Nå presser sosialen meg ut i jobb, men jeg veit ikke hva det er jeg vil bli og kan gjøre.

Jeg har bestått vanlig almenn vidregående, og jeg prøvde å ta opp noen fag jeg valgte bort i våres, men strøyk alt pga. dårlig psyke.

Siden jeg har lite eller ingen erfaring lurer jeg på hva det er jeg kan gjøre? Jeg kan ikke jobbe med å bruke hendene mye (kassa på rimi f.ex pga. dårlige ledd), jeg kan ikke jobbe et sted med mye mennesker pga. angst, og jeg ikke jobbe med noe som krever at jeg går i t-sjorte eller må brette opp ermene grunnet mye arr.

Jeg føler meg temmelig villedet og føler det er lite hjelp å hente fra de som skal hjelpe meg med dette, derfor håper jeg at jeg får noen svar her

←

Hei:)

Har du prøvd attføring?

Hva med omsorgsarbeider?hjemmehjelp

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Tusen takk for kjempefint svar ~white lady~ Mange fine ting du kom opp med, og flere jeg ikke har tenk på selv. Jeg kan sitte å skrive mye på data en dag, men jeg klarer ikke en hel uke desverre.

Det med attføring er at jeg har en ganske dårlig psykolog, men jeg får aldri byttet. Han synes ikke jeg er sjuk nok til å få noenting og klarer ikke hjelpe meg med å fylle ut en søknad engang. Sosialen ville ikke at jeg skulle begynne hos psykolog engang de ville bare ha meg rett ut i arbeid. Ikke greit å være så ung når det gjelder sånne ting, spesiellt fordi jeg har ingen peiling på hva jeg har rettigheter til.

Bare å komme med flere svar, dere er kjempeflinke!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for kjempefint svar ~white lady~  Mange fine ting du kom opp med, og flere jeg ikke har tenk på selv. Jeg kan sitte å skrive mye på data en dag, men jeg klarer ikke en hel uke desverre.

Det med attføring er at jeg har en ganske dårlig psykolog, men jeg får aldri byttet. Han synes ikke jeg er sjuk nok til å få noenting og klarer ikke hjelpe meg med å fylle ut en søknad engang. Sosialen ville ikke at jeg skulle begynne hos psykolog engang de ville bare ha meg rett ut i arbeid. Ikke greit å være så ung når det gjelder sånne ting, spesiellt fordi jeg har ingen peiling på hva jeg har rettigheter til.

Bare å komme med flere svar, dere er kjempeflinke! 

←

Han synes du ikke er syk nok? Ikke bry deg om hva han synes!

Hvis du skal søke attføring så går det gjennom en lege.

Bestill en lege time, legg frem problemet og hent søknad om attføring på ditt

lokale trygdekontor.

Har du en diagnose på papiret? F,eks angst?

Hva ønsker du selv? Vil du ut i arbeid?

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Jeg har ingen diagnoser fordi psykologen ikke tror på sånt. Jeg har vært sykemeldt siden juni, og på den står det angst. Jeg får ikke fler sykemeldinger. De får jeg fordi sosialen ikke skal mase på meg og få meg til å jobbe.

Jeg føler meg ikke klar enda til å jobbe siden jeg ikke klarer å ta bussen alene og kutter meg opp enda. Vil bli ferdig med det helt før jeg skal begynne å jobbe. Må også få orden på maten først, men det virker ikke som noen synes det er viktig. De vil bare ha meg ut i praksis så de blir kvitt meg. Det er så dumt at jeg ikke kan få den hjelpen jeg trenger.

Sånn som situasjonen er nå blir jeg bare stressa. Jeg har konstant vondt i magen, kaster opp fordi jeg gruer meg sånn og hverken sover eller spiser som jeg burde. Jeg har ikke fast med penger og veit ikke hva som skjer fremover.

Takk for svar

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen diagnoser fordi psykologen ikke tror på sånt. Jeg har vært sykemeldt siden juni, og på den står det angst. Jeg får ikke fler sykemeldinger. De får jeg fordi sosialen ikke skal mase på meg og få meg til å jobbe.

Jeg føler meg ikke klar enda til å jobbe siden jeg ikke klarer å ta bussen alene og kutter meg opp enda. Vil bli ferdig med det helt før jeg skal begynne å jobbe. Må også få orden på maten først, men det virker ikke som noen synes det er viktig. De vil bare ha meg ut i praksis så de blir kvitt meg. Det er så dumt at jeg ikke kan få den hjelpen jeg trenger.

Sånn som situasjonen er nå blir jeg bare stressa. Jeg har konstant vondt i magen, kaster opp fordi jeg gruer meg sånn og hverken sover eller spiser som jeg burde. Jeg har ikke fast med penger og veit ikke hva som skjer fremover.

Takk for svar

←

Hei

Jeg vet det høres strengt ut, men ofte må man våge å møte

det som er vanskelig for å takle problemene.

Hvis du går passiv kan det være med og forsterke sosial angst.

Har du noen som kan være med deg på buss turer? Noen som kan støtte deg i hverdagen?

En rolig start til ett eventuellt arb liv er jo å søke attføring, koster ikke noe å prøve..

[Gjest Gjesta]

Hva med å melde seg som vikar i en bolig for psykisk utviklingshemmede.

Da kan du styre selv hvor mye du orker å jobbe. Mange steder kan du bruke dine egne klær og finner du en liten bolig er det gjerne ikke så mange på jobb om gangen.

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å bli frisk igjen. Jeg har fått meg en jobb hvor jeg går tur med en hund i en time 3-4 ganger i uka. Bare å få til dette er en utfordring. Jeg har desverre ingen som kan hjelpe meg i hverdagen annet enn samboeren min når han er ferdig på jobb. Det er mye stress og mas med familien, noe som også sliter meg veldig ut.

Desverre er ikke støttekontakt noe for meg. Det har jeg prøvd for noen år siden og jeg trivdes ikke med det. Dere får undskylde meg hvis jeg virker litt negativ, men jeg prøver å være åpen for det meste.

Attføring skal jeg prøve å søke om, men jeg tror neppe jeg får det siden jeg er så ung og har det med å gjøre meg mindre syk og ubetydelig når det er snakk om sånne ting. Jeg prøver å få sagt ting som de er, men det er altfor godt innøvd til at jeg klarer å bryte mønsteret.

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å bli frisk igjen. Jeg har fått meg en jobb hvor jeg går tur med en hund i en time 3-4 ganger i uka. Bare å få til dette er en utfordring. Jeg har desverre ingen som kan hjelpe meg i hverdagen annet enn samboeren min når han er ferdig på jobb. Det er mye stress og mas med familien, noe som også sliter meg veldig ut.

Desverre er ikke støttekontakt noe for meg. Det har jeg prøvd for noen år siden og jeg trivdes ikke med det. Dere får undskylde meg hvis jeg virker litt negativ, men jeg prøver å være åpen for det meste.

Attføring skal jeg prøve å søke om, men jeg tror neppe jeg får det siden jeg er så ung og har det med å gjøre meg mindre syk og ubetydelig når det er snakk om sånne ting. Jeg prøver å få sagt ting som de er, men det er altfor godt innøvd til at jeg klarer å bryte mønsteret.

←

Det er flott at du prøver!

Jeg synes du virker på bedringens vei med de tanken du har jeg!

Husk at støtte kontakter er forskjellige de og, og hva om en bare er der for å ta bussen sammen med deg?

Ingen mennesker er ubetydelige uansett om du er mindre syk eller ung, skriv en god søknad i samarbeid med lege/ sosionom og få en saksbehandler som følger deg opp på Nav.

Ditt arbeid består av å tenke langsiktig og hva du kan tenke deg og klarer å arbeide med.

Lykke til:)

[Gjest Gjest]

Du høres jo ut som drømmearbeidstakeren...

Begynn på skole innen ett eller annet du har lyst til og egner deg til da. Ta opp lån fra Lånekassa.

[Gjest gjesta]

Du høres jo ut som drømmearbeidstakeren...

Begynn på skole innen ett eller annet du har lyst til og egner deg til da. Ta opp lån fra Lånekassa.

←

Så jævlig hyggelig å si noe slikt!

Ta deg en tur til legen, og fortell akkurat hvordan du har det. Helt ærlig og sant. Få han til å hjelpe deg til å skrive søknader. Nekter han, skift lege. Jeg og hadde en psykolog som var mot diagnoser. Han sa en ting, skrev noe annet. Så i alle papirene står det angst, og alle sier angst + hoveddiagnosen min.

Jeg synes ikke du skal tvinge deg til å gjøre noe, men heller gjøre ting du klarer. Helt forsiktig i begynnelsen. Gå en tur rundt huset dersom det er det eneste du tør, og så jobb deg videre. Og overse angsten kan få det til å smelle, og dit vil du ikke.

Dersom ingen hører på deg, så har du alltids muligheten og bli lagt inn dersom det blir for ille. Oppkuttingen gjør det enklere å tenke lengre. Så du må ta vare på deg selv.

[Belit]

Det er mulig å få dekket utgifter til studier og livsopphold under studier som yrkesrettet attføring hvis du har hatt en eller annen jobb før.

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med hva du burde ha lyst til å evt studere, men hadde jeg vært deg så hadde jeg holdt meg unna alle slags omsorgsyrker. Det virker som du har nok med deg selv for øyeblikket. Hva med noe som sekretær, bibliotekar el.l.?

Noe hvor du blir nødt til å treffe noen folk og forholde deg til verden som den er, men hvor du i en viss grad kan bestemme selv tempo, rekkefølge på arbeidsoppgaver, når du vil være sammen med kollegaer og klienter.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg prøvd å se sosialkontorets "tvang" i et annet lys: Veldig få som blir satt på varig stønad i så ung alder som du har kommer seg ut av stønad som hovedinntektskilde, og de går et liv i arbeidsledighet og relativ fattigdom i møte.

[Gjest Gjest]

Avisbud og postbud kan være alternativ for deg.

Og beklager å være hard, men man må bare komme seg ut i jobb. Sliter selv med sosial angst, men det å komme seg ut i jobb var helt essensielt for å øke selvtilliten min. Det var et helvete i begynnelsen, måtte forholde meg til mange mennesker osv. Gruet meg til hver dag på jobb, ble svimmel når jeg følte situasjonen ble uoversiktelig på jobb osv... Men det har altså hjulpet meg videre å føle at jeg kan tilby noe tilbake til samfunnet ved å være i jobb, jeg hadde blitt enda mer nedbrutt av kun å være hjemme og stirre i femteveggen.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Er i samme situasjon, bare en del eldre og har vært arbeidsledig nesten hele livet pga dette og annet. Det jeg vurderer er faktisk dagmamma. Jeg har hatt mye ansvar for andres barn i perioder, og barn har jeg merkelig nok ingen problemer med å takle, så det KAN gå. (Og før noen begynner hakke, det er INGEN som merker det på meg, og jeg er svært dyktig til å skjule det ovenfor personer som ikke skal vite det. Barn kommer selvsagt inn i den kategorien.)

Problemet er bare at jeg finner ikke ut hvilke papirer jeg må få tak i for å få det "hvitt" og ellers lovlig. Men forhåpentligvis er du flinkere enn meg i slike saker.

[Gjest Gjest]

Uff, høres fryktelig vanskelig ut når ikke hjelpeapparatet stiller opp? Finnes det er interessorganisasjon for slike problemer så ta kontakt med denne og få hjelp til å legge frem ønsker og krav for hjelpeapparatet! verdt ett forsøk

Jeg kjenner ikke sosialen og dens system, men synes nok at attføring eller tiltak hørtes fint ut for deg. Får du ikke det så får du prøve å gå inn i vanlig jobb.

Jeg tror nok fint at du kan gjøre en like god jobb som hvem som helst jeg, men du må finne den rette jobben! Sekretær/resepsjonist kan være fint, de tar telefoner, taster brev, kopierer osv variert for kropp og armer. Eller hva med kantinearbeider? Bibliotekar var ikke dumt, aviser er jo en liten jobb, men orker du bæring/løping i trapper så er det jo penger, og et skritt i rett retning. Noen klesbutikker kunne vel også være ok for deg? velg deg butikker hvor du ikke synes det blir trangt og travelt og spør der. Kan ikke komme på sy mye np, men det er sikkert mange andre muligheter.

Jeg tror du er mere tjent med å komme i jobb, enn å ta mere utdanning, det å gå på skolen kan for noen av oss være mindre samlende enn det å ha en jobb å gå til, og har lett for å skli ut. Så kan du heller gå tilbake til utdanning når du har blitt bedre, og funnet mere ut av hva du vil.

Har selv små mengder angst, og merker at jobb er beste medisin, er arbeisledig og problemene tårner seg opp nå mens jeg går og venter på svar på søknader, så snart jeg er i jobb så er jeg nok fullt fungsjonsfrisk. Tror derfor på at du kan være tjent med å komme deg ut i jobb, selvom det virker uoverkommelig nå. Men ta vare på deg selv under veis!

[Gjest Gjest]

Er i samme situasjon, bare en del eldre og har vært arbeidsledig nesten hele livet pga dette og annet. Det jeg vurderer er faktisk dagmamma. Jeg har hatt mye ansvar for andres barn i perioder, og barn har jeg merkelig nok ingen problemer med å takle, så det KAN gå. (Og før noen begynner hakke, det er INGEN som merker det på meg, og jeg er svært dyktig til å skjule det ovenfor personer som ikke skal vite det. Barn kommer selvsagt inn i den kategorien.)

Problemet er bare at jeg finner ikke ut hvilke papirer jeg må få tak i for å få det "hvitt" og ellers lovlig. Men forhåpentligvis er du flinkere enn meg i slike saker.

←

Dersom du er sikker på at du kan gi god omsorg til barna så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal kunne være dagmamma.

Ring til kommunen og forklar at du ønsker og jobbe som dagmamma og søker papirer for godkjenning. Dersom det ikke er de som har det, så kan hun sikkert sette deg videre. Stå på litt, for det er så deilig å få ting i orden!

[Eliza Doalot]

Hva med å prøve en jobb på fabrikk, postterminal el. Altså en jobb hvoe du stort sett gjør det samme,med de samme menneskene rundt deg hver dag?

Sikkert ikke verdens mest spennende jobb alså, men det hadde kanskje gitt deg mulighet til å bli trygg i jobbsituasjonen.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hva med å prøve en jobb på fabrikk, postterminal el. Altså en jobb hvoe du stort sett gjør det samme,med de samme menneskene rundt deg hver dag?

Sikkert ikke verdens mest spennende jobb alså, men det hadde kanskje gitt deg mulighet til å bli trygg i jobbsituasjonen.

Lykke til!

←

Tenkte det samme. Jeg jobbet endel på Brevesenteret i Posten da jeg var student, og vil tro det kan passe om en sliter med det trådstarter gjør. Man trenger ikke være særlig sosial, jobber sammen med mye forskjellige folk, men gjerne mindre grupper av gangen, oppgavene kan være ganske ensformige, men likevel ikke helt stillesittende osv. Jeg trivdes i hvert fall med den jobben, selv om jeg tror det har skjedd endel omlegginger siden den gang.

Reagerer kanskje litt på at mange anbefaler en person som sliter med depresjon og sosialangst å bli omsorgsarbeider o.l. Min erfaring er at slike jobber kan tappe en ganske mye sosialt, selv om det selvsagt kan tippe i begge retninger; det er jo en givende jobb også. Men jeg ble i hvert fall sliten av slik jobb, enda jeg ikke har noen diagnose (litt overlevbar sosialangst og litt sær, ellers ganske velfungerende). Ei jeg kjenner som har mer slikt å stri med trivdes IKKE i det hele tatt i den type arbeid, selv om jeg tror hun klarte å gjøre en god jobb. Men man risikerer altså å møte veggen, noe som er synd om det er den første jobberfaringen man får, og man sliter psykisk. Dessuten risikerer man at man ikke gjør jobben sin tilfredsstillende. Ellers er det selvsagt verdt å tenke på om man KUNNE taklet og trivdes med å jobbe på f eks pu-bolig, men ta høyde for at det KAN være krevende.

Ellers tror jeg den vonde magefølelsen din kommer til å roe seg litt når ting blir mer endelig bestemt, f eks om du får en jobb:-) Noe av det verste er etter min erfaring å ikke vite noe sikkert.