FRP-velgere

[Prinsesse på erten]

Nå er det nå en gang slik da, at det representative demokratiet vi har her i Norge bygger på det såkalte lekmannsprinsippet. Det betyr at utdanning ikke skal ha betydning i forbindelse med hvem som velges inn på lokalt og sentralt plan i politikken. På den måten sikrer man at de folkevalgte organer er et snitt av befolkningen og ikke et elitistisk system. Dersom de folkevalgte kun besto av personer med høyere utdanning, så ville det med andre ord ikke være representativt. Det er ingen her som argumenterer for å frata lavt utdannede stemmeretten. Sånn i tilfelle du var engstelig for det....

På hvilket grunnlag du stemmer på et parti, enten det nå er av rent egoistiske grunner eller det er av hensyn til hva du mener er til hele samfunnets beste, så spiller i det store og hele ingen rolle. Demokratiet skal uttrykke folkeviljen, helt uavhengig av om du personlig anser denne som skadelig eller uønsket. Rent prinsippielt ser jeg det derfor som et demokratisk problem at FrP ikke får delta i den utøvende makt til tross for at valgoppslutningen tilsier noe annet. Denne frasen "ansvarlig politikk" som enkelte politikere gjerne liker å slenge rundt seg med er også fullstendig meningsløs. Hva som skal være "ansvarlig politikk" er det velgerne som avgjør, og ingen politiker kan egentlig gjøre seg til dommer over folkeviljen eller ha vetorett i forbindelse med utfallet av et valg. Da er man egentlig på ville veier. Hmmm. Så det er altså slik at ansvarlighet defineres av flertallet i befolkningen. Det er jo en interessant uttalelse. Så hvis 90% av befolkningen mente at oljefondet burde utbetales som et aldri så lite julegratiale til folket, så ville det vært ansvarlig politikk??????? Nå er jo forresten grunnen til at FrP ikke deltar i den utøvende makt at de ikke klarer å komme til enighet med andre partier for på den måten å danne flertall. Og det er jo en annen vesentlig del av vårt demokratiske system.

At FrP-velgere angivelig skal ha lavere utdanning enn andre velgere er også i det store og hele helt uvesentlig. Hvert av partiene har hver sin profil hva velgermassen angår, noe som også er hele poenget. Vi som velgere skal kunne velge det partiet som vi mener best ivaretar våre interesser. Dersom lavt utdannede oppfatter FrP som det partiet som representerer deres verdier og ønsker for fremtiden, så er det ingen som skal hindre dem i å putte FrP-seddelen i valgurnen. "En mann, en stemme" er et viktig prinsipp som skal ivaretas for enhver pris. Alle stemmer skal telle like mye. Jeg gjentar BMD her; velgere bør ha et bredere perspektiv enn sine egne interesser. Samfunnets interesser burde stå i fokus.

Jeg er ingen FrP-velger selv, men jeg har en brennede tro på demokratiet vårt. Det er noe av det viktigste vi har, og er også den styreformen vi forsøker å videreformidle verdien av til resten av verden. Som nevnt over er det ingen her som har gitt noe som helst uttrykk for ønske om å endre vårt demokratiske system.

←

[BMD]

Hm. Dette er ein interessant diskusjon. Det eg lurar litt på er kva slags målsetningar ein skal kunne sette opp i forhald til frie kulturutøvarar? Kva meiner du ein skal kreve dei oppnår? Og korleis skal dette kunne målast?

Det jeg mener må være hovedmålet for kunst, som så mye annet, er at det skal berike oss, gjøre oss klokere, gjøre oss til bedre og mer harmoniske samfunnsborgere. Litt svulstig sagt.

Dette er selvfølgelig håpløst å måle. Problemet er i de tilfellene man får innavlskulturer der kunsten er av og for en bitte liten klikk som ikke bidrar noe for resten av samfunnet. Der kun de innenfor klikken anses kompetente nok til å forstå seg på og bedømme. Da har kunsten mistet sin samfunnsfunksjon, og blir i stedet en dekadent samfunnsbyrde. Hva som er en "bitteliten klikk", er selvfølgelig også et skjønnsspørsmål. Men generelt anser jeg at kunst har større verdi jo mere og flere den beriker.

Kanskje må ein godta at kulturproduksjon er og bør vera meir uforutsigbar enn andre typer verksemd staten støttar? Kanskje må ein seia at kunstbudsjetta skal gje grobotn for eksprimentering og heller i etterkant sjå kva denne utprøvinga har resultert i?

Det er et godt poeng. Eksperimentering er for kunsten det forskning og utvikling er for næringslivet. Det er alltid en avveining hvor mye man skal bruke på ting man er sikker på å få noe igjen for, og hvor mye man skal bruke på å eksperimentere. Men per idag synes jeg altså næringslivet eksperimenterer for lite og kunstlivet for mye / i feil retning. Men jeg er åpen for å overtales.

installasjonar er vel generelt litt vanskelege å bedømme utan å faktisk ha vori der? Det er dog ein litt anna debatt:-))

←

Joda. De er det. Jeg tok en råsjans basert på tidligere erfaringer med liknende installasjoner

Litt på siden av den opprinnelige debatten kanskje. Men jeg ser på nyere kunst som Keiserens nye klær og kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor skattepenger skal gå til å finansiere prosjektet. Det gir meg absolutt ingenting. Jeg gidder ikke en gang la meg provosere ettersom det åpenbart er det som er meningen. For noen stor prestasjon er det jo sjelden eller aldri. Vil man se prestasjon må man fortsatt gå på Nasjonalgalleriet eller Vigelandsmuseet.

←

Dette tror jeg er en viktig årsak til at mange får et bilde av kunst som pretensiøst tidsfordriv for lilla damer og kjortelkledde kitchmalere. Provokasjon kun for å provosere, blir like dumt som dagbladets "sterke meninger". Sterke meninger i seg selv er et onde. Det er først når de tilfører oss noe konstruktivt at de får noen verdi.

Jeg er enig med deg i det meste BMD, men her må jeg si vi er på forskjellige planeter.

Munk gir meg mye. Jeg kunne ikke akkurat tenke meg å ha bildene hans i stua, men igjen så gidder jeg ikke gå på utstillinger for å se kunst jeg kunne tenke meg å ha på veggen hjemme. Jeg liker det når kunst får meg til å føle noe; samme hva egentlig. Munch har en unik evne til å illustrere angsten som jeg tror bor i ethvert menneske. Den kommer iallefall tydelig frem i meg når jeg ser Skrik.

Flott at vi er uenige! Da kan vi lære av hverandre. Jeg er spesielt nysjerrig på hva du/dere får ut av kunst som graver seg ned i angst og depresjoner. Munch treffer helt opplagt mange. Men jeg for min del har en tendens til å leve meg (for?) mye inn i det jeg ser. Ser jeg "Skrik" eller "Mors Elling", blir jeg deprimert og får vondt av de stakkars menneskene som lider. Så for min del virker den typen kunst negativt. Hvordan virker det for dere? Blir det lettere å hanskes med sin egen angst (som jeg er enig med deg i at vi alle har et snev av et sted) når man ser den utenfra og ser at andre også har den? Eller er det noe helt annet?

Men, som flere har sagt her så spiller det liten rolle hva du eller jeg mener... For når det gjelder kunst reagerer vi svært så forskjellig. Det finne ikke "riktig" eller "galt". Og det er nettopp det som er så fint med kunst.

←

Kunst er subjektivt, men ikke all kunst har like stor samfunnsverdi. Kunst som kun treffer kunstneren selv, har stor verdi for kunstneren, men minimal verdi for samfunnet. Det bør reflekteres i hvordan kulturbudsjettene fordeles.

Vi er forskjellige, vet du. Ny kunst gir meg mye, mens Nationalgalleriet er mindre interessant. Og da er det jo strålende at Staten sørger for å glede oss begge. Ikke sant? 

←

Jeg vet det er håpløst å beskrive nøyaktig hva man får ut av kunst, men kan du prøve likevel? Jeg har aldri forstått et dugg av samtidskunst, og er nysjerrig på hva det gir andre. Og hvor mange som har glede av det. For meg er det, noe forenklet, bare tøystykker opphengt i tilfeldige mønstere og skrap som er samlet og satt på piedestall.

Dersom diverse kulturinstitusjoner skulle jobbe for sin egen inntekt og ikke motta noen støtte, ville dette hatt enorme konsekvenser for f eks hva som blir oppsatt på teateret. Man måtte basert seg kun på det mest populære, og det er vel unødvendig å si at dette ville medført temmelig liten variasjon i tilbudet og dermed vært en knekk for kulturen.

Og jeg mener kultur er viktig!

←

Det er jeg enig i.

[BMD]

Det betyr at utdanning ikke skal ha betydning i forbindelse med hvem som velges inn på lokalt og sentralt plan i politikken.

Det er jeg helt enig i.

På den måten sikrer man at de folkevalgte organer er et snitt av befolkningen og ikke et elitistisk system.

Jeg synes folkevalgte organer skal være et elitistisk system i den forstand at de bør være satt sammen av over gjennomsnittlig intelligente, kunnskapsrike og vidsynte mennesker, så lenge de fortsatt representerer alle lag av folket. Smarte og kunnskapsrike folk finnes overalt, men er nødvendigvis overrepresentert blant høyt utdannede. For å oppfylle begge kriteriene, vil de høyt utdannede bli overrepresentert. Det er for meg et greit kompromiss.

På hvilket grunnlag du stemmer på et parti, enten det nå er av rent egoistiske grunner eller det er av hensyn til hva du mener er til hele samfunnets beste, så spiller i det store og hele ingen rolle.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men mener samtidig at flere bør ta innover seg at vi som velgere har et individuelt ansvar for å sette oss inn i situasjonen og stemme på dem vi tror vil oppfylle våre verdier best.

Rent prinsippielt ser jeg det derfor som et demokratisk problem at FrP ikke får delta i den utøvende makt til tross for at valgoppslutningen tilsier noe annet.

Det gjør ikke jeg. FrP har mange tilhengere, men flere motstandere. Hvis de andre partiene er så uenige i FrPs politikk at de ikke kan samarbeide med dem i en koalisjon, viser det nettopp at det er folkeviljen som helhet som styrer, ikke bare de som stemte på det største partiet.

Denne frasen "ansvarlig politikk" som enkelte politikere gjerne liker å slenge rundt seg med er også fullstendig meningsløs. Hva som skal være "ansvarlig politikk" er det velgerne som avgjør, og ingen politiker kan egentlig gjøre seg til dommer over folkeviljen eller ha vetorett i forbindelse med utfallet av et valg. Da er man egentlig på ville veier.

Det er jeg ikke enig med deg i. Politikere bør vite mer om konsekvensene av politiske vedtak enn det vi velgere gjør. Det er tross alt faget deres. Ergo må vi stemme på dem vi anser som mest fornuftige og mest i tråd med våre verdier, og så stole på at de tar de riktige beslutningene basert på den informasjon de har tilgjengelig. Det er viktig at informasjon og beslutningsprosess er så åpen og offentlig som mulig, men politikere som gjør seg til slaver av øyeblikksopinionen, har feilet sitt ansvar.

[Gjest LilSweetie]

Jeg vet det er håpløst å beskrive nøyaktig hva man får ut av kunst, men kan du prøve likevel? Jeg har aldri forstått et dugg av samtidskunst, og er nysjerrig på hva det gir andre. Og hvor mange som har glede av det. For meg er det, noe forenklet, bare tøystykker opphengt i tilfeldige mønstere og skrap som er samlet og satt på piedestall.

←

Jeg tror ikke dette gaar saa bra, men jeg skal prove... Jeg faar ikke saa veldig mye ut av klassisk kunst, rent personlig. Jeg synes det er flott og storslaatt og spennende aa se paa, men det gir meg ikke noe paa samme maate som samtidskunst kan.

For god samtidskunst kan gripe meg, gi meg en bedre forstaaelse av folelser, av samfunnet, av andre menneskers situasjoner. God samtidskunst kan gi meg et oyeblikk av forstaaelse. Ikke nodvendigvis intellektuell forstaaelse, men noe mer intuitivt. Det kan ogsaa gi meg et rikere spekter av tanker og maater aa se ting paa. En av utstillingene jeg husker best var en av en amerikansk kunstner jeg dessverre ikke husker navnet paa som hadde laget life size-installasjoner av kjokken, der alt var dekket av perler. Da skjonte jeg litt mer av den klassiske husmoren (som ellers er fjern fra meg), og greide liksom aa se for meg hvordan hun gikk rundt paa kjokkenet og provde aa lage verdenen for seg selv og familien sin saa vakker og uproblematisk som mulig....

Vel, vet ikke hvor mye du fikk ut av dette, men det var det beste jeg klarte aa komme med naa.

[BMD]

Det var faktisk en veldig god forklaring. Hvis det er mange som har det som deg, så skal jeg gladelig innrømme at samtidskunst har samfunnsverdi(!)

Jeg kommer nok fortsatt ikke til å få noe ut av moderne kunst selv, men jeg ble i det minste litt klokere. Takk!

PS: Har du noen forklaring på angst- og depresjonskunst i samme slengen?

[Prinsesse på erten]

Det var faktisk en veldig god forklaring. Hvis det er mange som har det som deg, så skal jeg gladelig innrømme at samtidskunst har samfunnsverdi(!) 

Jeg kommer nok fortsatt ikke til å få noe ut av moderne kunst selv, men jeg ble i det minste litt klokere. Takk! 

PS: Har du noen forklaring på angst- og depresjonskunst i samme slengen? 

←

Er vel egentlig feil tråd for kunstdiskusjoner, men dæng heller.... Jeg kaster meg uti en forklaring på hvorfor angst- og depresjonskunst gir meg noe.

Jeg tror kanskje du (BMD) og jeg ikke er helt på nett når det gjelder hva vi ønsker målet med kunst skal være. Du skriver at du vil bli klokere av kunsten, mens jeg er mest på jakt etter å føle noe. Å hjelp, det høres så utrolig svulstig ut.... Hva slags følelser som settes i sving, er ikke så viktig. Det viktige er at jeg kan relatere meg til de.

Den utstillingen som har gjort mest inntrykk på meg så jeg på Whitney Museum i New York. Der var det en innstallasjon bestående av en masse sandfylte gamle soldatuniformer. De lå utover gulvet med "kroppene" i de mest groteske vinkler. Skikkelig angstfylt Kunstneren hadde tatt utgangspunktet i Vietnamkrigen, men installasjonen kan jo også relateres til de krigene vi opplever i dag.

En kunstner jeg liker svært godt er Edward Hopper. Link til en side med hans mest kjente bilder. Sjekk ut "Seven A.M." og "People in the sun". Hopper maler stort sett bilder fra hverdagslivet, men det er alltid et eller annet ekkelt med de. Og det er ofte vanskelig å sette fingeren på hva det er. Geniale bilder.

Endret 3. november 2006 av Prinsesse på erten

[Prinsesse på erten]

Jeg tror ikke dette gaar saa bra, men jeg skal prove... Jeg faar ikke saa veldig mye ut av klassisk kunst, rent personlig. Jeg synes det er flott og storslaatt og spennende aa se paa, men det gir meg ikke noe paa samme maate som samtidskunst kan.

For god samtidskunst kan gripe meg, gi meg en bedre forstaaelse av folelser, av samfunnet, av andre menneskers situasjoner. God samtidskunst kan gi meg et oyeblikk av forstaaelse. Ikke nodvendigvis intellektuell forstaaelse, men noe mer intuitivt. Det kan ogsaa gi meg et rikere spekter av tanker og maater aa se ting paa. En av utstillingene jeg husker best var en av en amerikansk kunstner jeg dessverre ikke husker navnet paa som hadde laget life size-installasjoner av kjokken, der alt var dekket av perler. Da skjonte jeg litt mer av den klassiske husmoren (som ellers er fjern fra meg), og greide liksom aa se for meg hvordan hun gikk rundt paa kjokkenet og provde aa lage verdenen for seg selv og familien sin saa vakker og uproblematisk som mulig....

Vel, vet ikke hvor mye du fikk ut av dette, men det var det beste jeg klarte aa komme med naa.

←

Utrolig bra forklart, LilSweetie

[Gjest Gjest]

En kunstner jeg liker svært godt er Edward Hopper. Link til en side med hans mest kjente bilder. Sjekk ut "Seven A.M." og "People in the sun". Hopper maler stort sett bilder fra hverdagslivet, men det er alltid et eller annet ekkelt med de. Og det er ofte vanskelig å sette fingeren på hva det er. Geniale bilder.

←

Hopper er jo en dyktig tegner og maler. Jeg ser ikke det ekle i bildene, som du åpenbart gjør. Jeg kan godt se en hvilken som helst kunstner som faktisk kan tegne. Motivet er ikke så viktig så lenge utførelsen er god. Det jeg lurer på er hva folk får ut av å gå på utstilling for å se lerretter som bærer preg av at kunstneren har snublet i malingspannene sine for så å sette et navn på det og deretter stille det ut?

I all min enkelhet har jeg kort sagt problemer med å forstå hvorfor begrepet kunst har gått fra å betegne et stykke arbeid der et menneske virkelig har gjort noe svært få kan gjøre etter ham/henne, til å bli et begrep som betegner et stykke arbeid femåringen kan komme hjem fra barnehagen med. Det er liksom ikke kunst før de har laget noe man ikke ville tatt i mot om man fikk det gratis. Og folk tar som kjent med seg det meste de får gratis enten de trenger det eller ei.

[BMD]

Er vel egentlig feil tråd for kunstdiskusjoner, men dæng heller.... Jeg kaster meg uti en forklaring på hvorfor angst- og depresjonskunst gir meg noe.

Jeg tror kanskje du (BMD) og jeg ikke er helt på nett når det gjelder hva vi ønsker målet med kunst skal være. Du skriver at du vil bli klokere av kunsten, mens jeg er mest på jakt etter å føle noe. Å hjelp, det høres så utrolig svulstig ut....  Hva slags følelser som settes i sving, er ikke så viktig. Det viktige er at jeg kan relatere meg til de.

Jeg tror likevel at vi i bunn og grunn er enige. Ihvertfall litt . Hvis du bare hadde vært ute etter følelser for følelsenes skyld, kunne du jo like godt dradd på fotbalkamp (mødre på miniputtfotball er skvett gærne!) eller startet en krangel med gubben. For å ta eksempelet ditt:

Den utstillingen som har gjort mest inntrykk på meg så jeg på Whitney Museum i New York. Der var det en innstallasjon bestående av en masse sandfylte gamle soldatuniformer. De lå utover gulvet med "kroppene" i de mest groteske vinkler. Skikkelig angstfylt    Kunstneren hadde tatt utgangspunktet i Vietnamkrigen, men installasjonen kan jo også relateres til de krigene vi opplever i dag.

Gjorde det inntrykk fordi det ga deg et bedre innblikk i krigens virkelighet (=lærte deg noe), eller fikk du bare samme gladgrøss som andre får av skrekkfilmer? Endret 3. november 2006 av BMD

[BMD]

..og når jeg først har tilgang på kloke hoder som kan gi meg svar: Hva i alle dager får man du av dette? Og hva er forskjellen fra det omtalte bildet og et av samme type som naboen har malt?

Endret 3. november 2006 av BMD

[Gjest Gjest]

..og når jeg først har tilgang på kloke hoder som kan gi meg svar: Hva i alle dager får man du av dette? Og hva er forskjellen fra det omtalte bildet og et av samme type som naboen har malt?

←

Jeg ser i allefall muligheten til lettjente penger her.

[Prinsesse på erten]

Hopper er jo en dyktig tegner og maler. Jeg ser ikke det ekle i bildene, som du åpenbart gjør. Jeg kan godt se en hvilken som helst kunstner som faktisk kan tegne. Motivet er ikke så viktig så lenge utførelsen er god. Det jeg lurer på er hva folk får ut av å gå på utstilling for å se lerretter som bærer preg av at kunstneren har snublet i malingspannene sine for så å sette et navn på det og deretter stille det ut?

I all min enkelhet har jeg kort sagt problemer med å forstå hvorfor begrepet kunst har gått fra å betegne et stykke arbeid der et menneske virkelig har gjort noe svært få kan gjøre etter ham/henne, til å bli et begrep som betegner et stykke arbeid femåringen kan komme hjem fra barnehagen med. Det er liksom ikke kunst før de har laget noe man ikke ville tatt i mot om man fikk det gratis. Og folk tar som kjent med seg det meste de får gratis enten de trenger det eller ei.

←

Ser du ikke noe creepy i "Seven A.M."? Sjekk den mørke skogen bak den koselige verandaen.... Mulig jeg har en livlig fantasi, men den er jeg i så fall takknemmelig for.

[Prinsesse på erten]

Jeg tror likevel at vi i bunn og grunn er enige. Ihvertfall litt . Hvis du bare hadde vært ute etter følelser for følelsenes skyld, kunne du jo like godt dradd på fotbalkamp (mødre på miniputtfotball er skvett gærne!) eller startet en krangel med gubben. For å ta eksempelet ditt:

Gjorde det inntrykk fordi det ga deg et bedre innblikk i krigens virkelighet (=lærte deg noe), eller fikk du bare samme gladgrøss som andre får av skrekkfilmer?

←

Personlig får jeg ikke så mye ut av fotballkamper, så de holder jeg meg unna... Og å krangle med mannen blir for slitsomt og nært. Kunst (på utstillinger) er genialt i så måte at man kan fordøye det og dra fra det. Mannen min blir jeg konfrontert med 24-7.

Installasjonen jeg nevnte gjorde meg jo ikke klokere... Det var ikke annet enn en beskrivelse av menneskers lidelser i krig, og det er vel de fleste kjent med fra før. Men med denne installasjonen ble disse lidelsene mye nærere.... Jeg kunne kjenne litt på følelsene som andre som opplever krig i dag kanskje kjenner. Som LilSweetie sa så fikk jeg en ørliten innsikt i andre menneskers hverdag. Kanskje det er det du mener med å lære noe??? Jeg kaller det å føle. Så kanskje du har rett i at vi nok mener det samme....

[Prinsesse på erten]

..og når jeg først har tilgang på kloke hoder som kan gi meg svar: Hva i alle dager får man du av dette? Og hva er forskjellen fra det omtalte bildet og et av samme type som naboen har malt?

←

Det bildet er for "pent" til å gi meg noe.... Men jeg kunne kanskje hatt det over sofaen. Men, har ikke 928 mill. dessverre. Eller heldigvis......

[Gjest Gjest]

Ser du ikke noe creepy i "Seven A.M."? Sjekk den mørke skogen bak den koselige verandaen.... Mulig jeg har en livlig fantasi, men den er jeg i så fall takknemmelig for.

←

Ja en kreativ og levende fantasi bør man være takknemlig for. Så langt er vi enige.

[Gjest Jenny, samfunnsøkonom fra NHH]

Mitt inntrykk, om jeg får generalisere litt her, er at fabrikkarbeidere, rengjøringspersonell, bygg og anleggsfolk og alle de andre "på gølve" er veldig negative til å bruke penger på kultur. Derimot folk med høyere utdannelse, på 5 år eller mer, er i mye større grad svært positive til å bruke mye penger på kultur. Velutdannede mennesker som ser samfunnshelheten og kan tenker fremover, som er bereiste og har en noe dypere innsikt i analyser og helhetsperspektiv, de applauderer som regel kultur, fordi de forstår betydningen kultur i samfunnet har for individet og for fellesskapet. Svært mange leger er også klar over og bevisst kulturen rolle i individets helsetilstand, mentalt og fysisk.

Selv applauderer jeg kultur, stemmer Høyre og håper selvfølgelig at moderpartiet blir mye flinkere til å innse det samme.

[Prinsesse på erten]

Ja en kreativ og levende fantasi bør man være takknemlig for. Så langt er vi enige. 

←

Men det er ikke bare jeg som synes han er småekkel. Dette er hentet fra wikipedia:

"Hopper's cinematic wide compositions and dramatic use of lights and darks has also made him a favorite amongst filmmakers. For example, House by the Railroad is said to have heavily influenced the iconic house in the Alfred Hitchcock film Psycho."

[BMD]

Personlig får jeg ikke så mye ut av fotballkamper, så de holder jeg meg unna... 

Hah! Bare vent til den dagen du følger sønnen din på miniputtkamp.

Som LilSweetie sa så fikk jeg en ørliten innsikt i andre menneskers hverdag. Kanskje det er det du mener med å lære noe??? Jeg kaller det å føle. Så kanskje du har rett i at vi nok mener det samme....

←

Yup!

[Gjest Gjest]

Men det er ikke bare jeg som synes han er småekkel. Dette er hentet fra wikipedia:

"Hopper's cinematic wide compositions and dramatic use of lights and darks has also made him a favorite amongst filmmakers. For example, House by the Railroad is said to have heavily influenced the iconic house in the Alfred Hitchcock film Psycho."

←

Så når det står i wikipedia så faller retten til å tenke selv bort?

Ikke mye kreativt.

Du er selvfølgelig i din fulle rett til å synes at bildet er "creepy". På samme måte som jeg har rett til å oppleve bildet som et positivt stemningsbilde.

Dersom en kunstkritiker skal fortelle meg hvordan jeg skal oppleve kunsten faller ikke da hensikten med kunsten bort? Slik kunsten har har blitt forklart her. Man skal få sin egen personlige opplevelse av bildet. Det er jo det som blir brukt som argument når man stiller ut malingsøl. Med litt kreativitet kan man få alt mulig ut av det fordi det i bunn og grunn ikke ligner noen ting.

[BMD]

Dersom en kunstkritiker skal fortelle meg hvordan jeg skal oppleve kunsten faller ikke da hensikten med kunsten bort?

←

Det er jeg ikke nødvendigvis enig i. En kunstkritiker kan åpne øynene dine for opplevelser ved bildet du ellers ikke hadde sett. En behøver ikke la være å tenke selv for å lære av andre.

Forøvrig oppfatter jeg også bildene hans som klare spill på "spooky" bruk av skygge i ellers fredelige, hverdagslige scener. Uten at det gir meg noe spesielt av den grunn. Siden kan jeg jo fundere over symbolikk til et kaldt samfunn som ikke bryr seg og så videre, men i mitt tilfelle blir det bare en akademisk øvelse uten innhold.

Endret 3. november 2006 av BMD