Vanskelig barn

[Gjest Gjest]

Har et barn med såkalt stri og vanskelig personlighet. Ikke noe diagnose utover at barnet er noe mer stridig og har et litt vanskeligere temperament enn gjennomsnittet. Vi benytter god kommunikasjon og noen få, faste retnignslinjer så barnet vet hva det har å forholde seg til. Overtramp og uakseptabel oppførsel må selvsagt få konsekvenser. Dette blir jo som oftest i form av noe kortvarig og konkret linket til en situasjon (f.eks. at en viss situasjon gjør at et gode blir inndratt for en ettermiddag el.lign.) Nå har imidlertid oppførselen til barnet vært horribel over mange, mange dager. Gjentatte samtale og forsøk på å få til et samarbeid som både barn og voksne kan leve med har ikke vært til nytte. For tiden våkner barnet med en protest og legger seg med protest, og hele tiden mellom er en kamp. F.eks. å komme hjem uten skolesekk fordi barnet ikke gidder å dra på sekken (eller gjøre lekser for den saks skyld), brøling til oss foreldre for den minste ting (middagen faller ikke i smak) osv, osv. I tillegg er det ego-løp i alle familiesammenhenger som f.eks. hvilket spill vi skal spille med barna en kveld, hvilken kino vi skal gå på osv. Det er alltid meg, meg, meg - eller sinnautbrudd. (Ja, vi fordeler tiden likelig mellom barna - noen kvelder sammen alle og enkeltkvelder med hver av barna slik at de får godt med oppmerksomhet). Jeg har derfor hatt en prat med barnet nå og forklart at i en familie med flere medlemmer må alle kunne ta hensyn og innpasse seg. Det nytter ikke å oppføre seg akkurat som man vil. Jeg har spurt barnet hva det ville følt om noen andre i familien oppførte seg slik, men barnet bryr seg ikke - sier det. Tanken er derfor å nekte barnet å gå halloween i morgen. Goder er noe man må opparbeide seg og når det minste lille forslag til samarbeid fra oss foreldre blir nedstemt, mener jeg det også går an å legge ned forbud mot generelle goder for barnet. Kan man ikke innrette seg i familien, kan man heller ikke forvente de samme gode som barn som vet å oppføre seg over tid. Er jeg for ekstrem?

[Gjest Gjest_nuwanda_*]

Nå har jeg ikke barn og ikke skriver du alderen på dette barnet, men mitt svar er "nei".

Lykke til!

[Gjest Gjest_nuwanda_*]

Meg igjen - kanskje det var en ide å finne en hobby eller aktivitet hvor barnet enten kan få utløp for noe av "aggresjonen", altså noe som gir et lite adrenalinkick eller noe som gir mye ansvarsfølelse, eks hestepass (men det krever selvfølgelig at barnet vil være snill med hesten).

[Titti72]

Hos oss fungerte ordet nei.

Kort og presist.

NEI!!!

Og ikke noe dikkedare etterpå. Ikke skyldfølelse heller. Ikke småforhandligen. Legg saken død.

Gidder h*n ikke hente sekken, nei så er jo regelen ingen tvtitting/tvspill/pc før leksene er gjort. Kjipt. Ikke noe av dette på h*n den dagen/kvelden.

Ferdig. Ikke dikk det videre og prat over h*ns idiotiske valg.

[Far til 2]

Kan det være noe som skjer utenfor hjemmet som plager barnet ???

Kan det være at barnet ikke føler det blir hørt (får det viljen sin når dette ikke skaper komplikasjoner for andre) ?

Dette innlegget må ikke oppfattes som kritikk av foreldrene ettersom det ikke er grunnlag for å si at de gjør noe galt (isteden virker det som om foreldrene er konsekvente og har egenskaper jeg fra tid til annen føler jeg mangler )

Hos oss har jeg sett at det kan være utenforstående ting som enkelte ganger skaper uventede reaksjoner (eks. savner ros fra læreren når andre får det, eller krangler med venner). Derfor ville jeg også forsøkt å følge med på områder som kansje tilsier at problemet ikke ligger der en skulle tro ved første øyekast.

[Gjest Gjest]

TS her. Jeg tar ikke ditt innspill som kritikk, Far til 2, for den tanken har slått oss også, men grundige undersøkelser viser at barnet trives, får gode "referanser" fra skole og venners hjem, er veltilpasset og oppnår bra resultater. Barnet får viljen sin (så sant det ikke foreligger gode grunner til at h*n ikke kan få det). Det verste jeg vet er faktisk foreldre som sier nei - fordi... Fordi hva? Bare fordi en voksen sier nei? Et nei er et nei, helt enig med Titti der, men barnet kan godt få en grunn til at det blir et nei denne gangen. Ingen kverulering eller forhandling, men en god forklaring på hvorfor det foreligger et NEI.

Barnet er nok bare en liten hissigpropp...

[brumma*]

Tanken er derfor å nekte barnet å gå halloween i morgen. Goder er noe man må opparbeide seg og når det minste lille forslag til samarbeid fra oss foreldre blir nedstemt, mener jeg det også går an å legge ned forbud mot generelle goder for barnet. Kan man ikke innrette seg i familien, kan man heller ikke forvente de samme gode som barn som vet å oppføre seg over tid. Er jeg for ekstrem?

←

Jeg synes det blir litt feil om du sier imorgen at h*n ikke får gå halloween fordi h*n ikke har oppført seg over tid. Jeg synes man bør få en advarsel om hva som evt kommer til å skje hvis man ikke innretter seg etter familiens "regler". Altså "hvis du ikke gjør leksene dine idag, blir det ingen halloween". Da vet h*n hva h*n har å forholde seg til!

[Gjest Mayamor]

Enkelte barn er bare vanskelige.

Vi har 4 greie og en (på 9 år) lik det du beskriver.

Det er mindre jobb med de 4 enn han ene.

Vi har prøvd det meste; alt fra å ignorere dårlig oppførsel, til å belønne god oppførsel, timeout, klistremerkesystemer, til å ta med de 4 andre på kino og mor hjemme med alvors-snakk med hissigproppen, ingen venner på besøk eller gå ut til venner til lekser er gjort, for ikke å snakke om timer med nesen ned i pedagogiske hjelpemidler og søken etter hjelp fra lærer, ppt, øvrig familie, venner og råd på nettet.

Vi har satt opp ønskelister på middag som går etter tur, vi har spillkvelder hvor vi bytter på hvem som bestemmer og likedann med filmkvelder. 4 er som sagt greie og finner seg i å vente på sin tur!

Egentlig burde de jo bli belønnet for sin gode oppførsel, men vi føler at vi kan ikke lage "alt verre" for hissigproppen vår heller. Men ved å i noen tilfeller utelate den vanskelige, ser jo de andre at det ikke lønner seg å være vanskelig. Men for ham det gjelder er hukommelsen kort og neste raserianfall er ikke langt unna desverre.

Har egentlig ikke noen gode råd å komme med, da jeg undrer meg fælt på hva vi kan gjøre annerledes. Det er ingen som kan glede en eller frustrere en mer enn sine barn.

En er jo så inderlig glad i dem, at de en ikke liker/bryr seg om - har ikke samme effekt på en.

[Gjest Gjest]

Enkelte barn er bare vanskelige.

Vi har 4 greie og en (på 9 år) lik det du beskriver.

Det er mindre jobb med de 4 enn han ene.

Vi har prøvd det meste; alt fra å ignorere dårlig oppførsel, til å belønne god oppførsel, timeout, klistremerkesystemer, til å ta med de 4 andre på kino og mor hjemme med alvors-snakk med hissigproppen, ingen venner på besøk eller gå ut til venner til lekser er gjort, for ikke å snakke om timer med nesen ned i pedagogiske hjelpemidler og søken etter hjelp fra lærer, ppt, øvrig familie, venner og råd på nettet.

Vi har satt opp ønskelister på middag som går etter tur, vi har spillkvelder hvor vi bytter på hvem som bestemmer og likedann med filmkvelder. 4 er som sagt greie og finner seg i å vente på sin tur!

Egentlig burde de jo bli belønnet for sin gode oppførsel, men vi føler at vi kan ikke lage "alt verre" for hissigproppen vår heller. Men ved å i noen tilfeller utelate den vanskelige, ser jo de andre at det ikke lønner seg å være vanskelig. Men for ham det gjelder er hukommelsen kort og neste raserianfall er ikke langt unna desverre.

Har egentlig ikke noen gode råd å komme med, da jeg undrer meg fælt på hva vi kan gjøre annerledes. Det er ingen som kan glede en eller frustrere en mer enn sine barn.

En er jo så inderlig glad i dem, at de en ikke liker/bryr seg om - har ikke samme effekt på en.

←

Godt å høre at det er andre som har det slik.

Ja, man elsker sine barn betingelsesløst, til tross for at de kan drive et stakkars menneske på veggene. Jeg er ofte inn å stryker hissigproppen min over kinnet etter h*n er sovnet. Denne maktkampen er nok slitsom både for barnet og oss, og jeg er jo like glad i dette barnet som de andre. Ville ikke vært h*n foruten for alt i verden, men guuuud så slitsom h*n er til tider....

Når det gjelder å nekte å gå halloween har dette vært noe som har vært oppe til diskusjon for flere dager siden, så barnet vet at det er en mulig konsekvens. Barnet har hatt sjangsen til å korrigere oppførselen sin i disse dagene, for å si det slik. Jeg er fullstendig enig i at man ikke skal straffes "overraskende" i ettertid (altså som du sier; plutselig komme med det at "fordi du var utålelig forrige uke, skal du straffes i dag".)

[Gjest Gjest]

Den siste kommentaren var da som respons til Brummas innlegg. TS.

[Gjest Mayamor]

Mange som sliter med det samme.

MEN få som innrømmer det.

Mange føler seg mislykket som forelder dersom barna (som mange sier er et speil av sine omgivelser...?) ikke oppfører seg eksemplarisk. Iallefall mesteparten av tiden...

Kall meg gjerne en dårlig fotballspiller/ansatt/kokk/annet - men ikke en dårlig mor liksom...

[Tiit]

Kaster bare ut noen forslag, uten at det er ment som kritikk for de faste rammene dere kjører. Faste rammer er trygt og sundt for alle barn, og for noen helt avgjørende.

Det er viktig for barnet å oppleve og kjenne at han eller hun er elsket av dere foreldre uavhengig av atferd. Å stryke barenet på kinnet, og fortelle at dere er glad i ham/henne uansett hvor mye dere har "kjempet" er en god avslutning på dagen.

Sett ord på det som er positivt, og gi gode tilbakemeldinger på god atferd. 5 ganger ros for hver ris... Det man gir oppmerksomhet forsterkes.

Den voksne må ta ansvar for å avslutte en negativ spiral. Dersom man kjører seg fast i en konflikt, er det den voksne som må avslutte konflikten. Vinn konflikten, eller gå ut av den uten at barnet har vunnet.

Å kjøre rigid på uansett kan skape mange sår, som igjen gir dårlig atferd. Velg hvilke kamper som er viktig å vinne, og ikke legg opp til at barnet går på smeller hele tiden.

Når en bruker positiv og negativ forsterkning på ene eller annen måten, er det viktig at det er på forhånd kjente reaksjoner og konsekvenser som kommer, og at de brukes advarsler slik at barnet har en reell valgmulighet, og har oversikt over hva som kommer. Dette er viktig for at barnet skal kunne stole på de voksne.

Start med blanke ark etter "oppgjør". Alle fortjener "en dag i mårrå" med nye ark og fargestifter. Det gir nye muligheter til å komme hverandre i møte.

Alderen til barnet er selvsagt av betydning. Det går på modenhetsnivå, og hva en kan forvente av forståelse og empati med andre.

Endret 30. oktober 2006 av Tiit