Er barn uferdige voksne?

[tuji]

Jeg har tenkt på noe i det siste. Vi er i en sånn situasjon at datteren vår kommer til å gå i fire forskjellige barnehager på tre år, noe som jeg selvfølgelig gjerne skulle unngått, og er ganske bekymret over. Når jeg snakker med andre om dette, er det veldig mange som sier: "Hun kommer ikke til å huske det når hun blir stor". Dette skal sikkert være en trøst, men jeg blir ikke beroliget av det. Hun opplever det jo NÅ, og det er sikkert kjipt for henne.

Da lurer jeg: Er det hva vi husker senere i livet som er viktig? I så fall: Når i livet da? Til slutt blir vi jo senile og har glemt stort sett alt, så hvis man skal følge den teorien er hele livet bare en stor, uviktig hendelse.

Er et barn bare en uferdig voksen? Hvorfor oppfører mange seg som om det er det voksne mennesket som er det mest verdifulle? Hvorfor tas ikke barns meninger og følelser på alvor? Merker at dette irriterer meg litt...

Hva tenker dere?

[Gjest gjesta]

Å være barn er en fase i livet, lik det å være voksen og gammel. Du bør bli tatt på alvor og bli respektert i alle disse fasene. Barn lever i nuet, og de fortjener å bli behandlet deretter. Det blir feil å behandle mennesker for det de er i framtiden og ikke i nåtiden.

[Gjest Gjesta]

Min datter gikk i fire barnehager på fire år. Det gikk helt fint, og hun har masse gode minner

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i noenlunde samme situasjon. Ikke i forhold til barnehager (ett av barna har måtte skifte), men fordi vi pga omstendigheter måtte flytte 3 ganger på 5 år. Jeg hadde kvaler slik som deg, men jeg ser at barna har klart seg helt fint. Barn husker utrolig godt!! Mine barn kan fortelle meg konkrete ting helt fra 2 års alder, så å avfeie alt med å si at "barn glemmer", syns jeg ikke er riktig. Men det jeg har opplevd er viktig, er at barna har et stabilt og godt familieliv rundt alle forandringene. Er dere stabile, tilstedeværende foreldre er hverdagen til barna trygg og god. Har dere i tillegg mye av den samme familien og omgangskretsen rundt dere, er forandringene mye lettere å takle. Jeg tror ikke flytting til ny barnehage, ny bolig eller ny by er så kritisk for barna så lenge resten av livet deres er "på plass". Litt kommer det selvsagt an på barnet (noen tar utfordringer på strak arm, mens andre er litt mer "persilleblad"). Mine barn er litt forsiktige av seg, men fant seg fint til rette omtrent med en gang. Lykke til!

[Furstina]

Om barnehagen är bra, din flicka trivs och är trygg med personal och vänner, då ska det inte vara några större problem. Då har hon bra minnen med sig från de olika ställena.

Om det däremot blir så att hon inte trivs, har svårt att få kontakt till exempel, kan det vara jobbigt både för henne och er.

Jag tror inte att det borde vara några problem men det är du som känner din dotter bäst.

[tuji]

Akkurat den konkrete situasjonen vi er i, tror jeg nok vi bare må gjøre det beste ut av, og det går sikkert greit. Det jeg synes er så merkverdig, er at andre voksne bruker argumentet med at hun er "bare et barn". Selv om små barn ikke kan uttrykke seg på samme måte som voksne, har de tanker og følelser om ting som man må ta hensyn til. Det er kanskje lett å tenke hierarkisk, at de store er viktigere enn de små?

[Plym]

Helt enig med deg, Tuji. Som om barns følelser ikke er ekte følelser fordi de er barn. Sånne kommentarer irriterer meg. Men enig med de over her. Så lenge barnehagene er gode og trygge tar hun sikkert ikke skade av å bytte.

[Gjest Eir]

Jeg blir litt sjokkert over hvor mange som bruker "Hun kommer ikke til å huske det når hun blir stor" som argument for å overse barna. Skal man først begynne å tenke sånn, så kan den samme frasen brukes for å unnskylde feks overgrep mot barn også. Dessuten er det ikke sant heller, vet ikke hvor gammel datteren din er, men selv har jeg nokså detaljerte minner helt fra jeg var var halvannet år gammel. Og ting man ikke husker bevisst kan også sette seg som ubevisste traumer, som plager en gjennom hele livet, uten at en skjønner hvorfor.

Så det er bra at du tar dette på alvor, og det at du ikke bare feier det unna og heller gjør ditt for å tilrettelegge situasjonen øker jo også sjansen for at det ikke blir noe problem senere.

[Holly Hobbie]

Tror kanskje de som sier at barn "bare" er barn og glemmer lett (noe de tydeligvis ikke gjoer!) sier det for aa troeste foreldrene som kanskje har daarlig samvittighet for ett eller annet?

F.eks sier man ofte at barn er tilpasningsdyktige etc. naar et foreldrepar skiller seg, selv om man kanskje tenker inni seg at "stakkars barn, dette kommer nok til aa prege dem fremover."

[tuji]

Skjønner hva du mener, Nigo-San, og er langt på vei enig - men hvorfor er det sånn at det er når man er voksen man er "ferdig"? Jeg vil heller si at det er mange egenskaper hos barn som voksne kunne lære av.

[Gjest Gjest]

jeg vil heller si at vi voksne er forvokste barn jeg. og jeg tror heller ikke at jeg som voksen nå er ferdig, jeg har fortsatt mye å lære. men det kommer kanskje an på innstillingen man har? jeg har f.eks hatt mye problemer med det ene barnet mitt, da har jeg blitt tvunget til å tenke annerledes for å løse opp. de som har et liv på skinner blir nok mer satt. tror jeg.

[14062003]

"Bare et barn" virker også rar argumentasjon på meg. De har da følelser de også! Meninger også... Og selv om barna ikke husker akkurat hva som skjedde, kan den usikkerheten de utsettes for allikevel påvirke dem i mindre eller større grad senere i livet. Det kommer an på barnet. Er det tilpasningsdyktig, er det ikke noe problem. Er det derimot et stille, forsikitg og kanskje nervøst barn, blir situasjonen en annen.

Det e rnå min mening.

[Gjest "gjest"]

Barn er ikke uferdige voksne, de har sin egen egenart.

[Gjest Elfrida]

Barn og voksne er alle mennesker.

Det vi opplever i livet former oss på forskjellig måter. To personer kan reagere veldig forskjellig på samme hendelse, noen kan være helt umerket, mens andre tar selv små ting veldig inn over seg.

Jeg kan huske mange ting fra da jeg var liten, for eksempel en veldig hyggelig 'tante' (som vi kalte dem da) fra barneparken. Jeg gikk ikke der veldig lenge, og tok det nok greit da jeg sluttet, selv om jeg fremdeles kan huske at jeg likte henne godt. Det er mer et godt minne for meg enn et traume, men en annen person kan kanskje reagere forskjellig på sånt. Så lenge man som barn har det grunnleggende trygt og godt mener jeg at man tåler (og kanskje trenger) litt motgang.

[Gjest Gjest]

Som flere over sier, så kan jo barn huske fra ganske ung alder. Det meste glemmes, men noe kan huskes, og det er jo (dessverre) ikke gitt oss som foreldre å bestemme hva de skal huske, og hva som skal gå i glemmeboken...

Barn er uferdige voksne, det stemmer jo på en måte, samtidig er det et elendig argument hvis det blir brukt for å hevde at "det er ikke så farlig for dem". Jeg tror at selv om barna ikke husker alle konkrete episoder, så gir barnets opplevelser et slags "bakteppe" for fremtiden. Det er jo derfor man passer på å ha rutiner, ta med barna på ferier, ut på lekeplassen, tur i skogen, passer på å gi dem gode opplevelser. Ikke fordi de kommer til å huske det, men fordi det setter "avtrykk" som barna tar med seg videre på veien mot å bli en "ferdig" voksen.

Klønete forklart, dette...

←

Det var ikke klønete i det hele tatt, Nigo-San! Jeg synes det var utrolig bra sagt. Og jeg er helt enig i tankene dine om "bakteppe", eller ballasten barna får med seg senere i livet.

[sEnsAtion]

Jeg har tenkt på noe i det siste. Vi er i en sånn situasjon at datteren vår kommer til å gå i fire forskjellige barnehager på tre år, noe som jeg selvfølgelig gjerne skulle unngått, og er ganske bekymret over. Når jeg snakker med andre om dette, er det veldig mange som sier: "Hun kommer ikke til å huske det når hun blir stor". Dette skal sikkert være en trøst, men jeg blir ikke beroliget av det. Hun opplever det jo NÅ, og det er sikkert kjipt for henne.

Da lurer jeg: Er det hva vi husker senere i livet som er viktig? I så fall: Når i livet da? Til slutt blir vi jo senile og har glemt stort sett alt, så hvis man skal følge den teorien er hele livet bare en stor, uviktig hendelse.

Er et barn bare en uferdig voksen? Hvorfor oppfører mange seg som om det er det voksne mennesket som er det mest verdifulle? Hvorfor tas ikke barns meninger og følelser på alvor? Merker at dette irriterer meg litt...

Hva tenker dere?

←

Det kan godt hende at barn ikke husker visse ting i detaljer som liten, men det betyr ikke at stressede og traumatiske situasjoner ikke vil påvirke barnet senere. Innenfor her er dessverre altfor mange folk for ulærte, fordi foreldre flest tror at det barnet ikke husker gjør det ikke vondt. Det få tenker over er at barn utvikler seg.

Se på følelseslivet som et evig spor som starter ved fødselen av. Når det skjer noe negativt med et lite barn, blir barnet skjøvet vekk fra det opprinnelige og positive sporet og tar en annen bane mot et negativt hold. Det er derfor vi har barnepsykologer, for å hjelpe barna inn på det opprinnelige sporet igjen før det går for langt.

Jeg tror ikke at hyppig barnehageskifte vil skape alvorlige bivirkninger hos et barn, men at det kan skape tilpassningsproblemer som kan følge det igjennom hele voksenlivet.

Barn frem til skolealder er i en _veldig_ følsom utviklingsperiode og bør leve i en mest mulig stabil og trygg livssituasjon for å unngå problemer senere i livet.

Ellers vil jeg nevne at barn og voksne er like mye verdt, bortsett fra at barna er de som må prioriteres vedrørende beskyttelse og omsorg.

[Gjest Madeline]

Tråden er ryddet for avsporinger i hht. reglene.

Madeline -mod