Jeg føler meg mislykket..

[Gjest Mislykket]

Jeg begynner nå å føle meg mislykket som person.

Vet ikke om jeg egentlig har all grunn til det, men føler det sånn.

Jeg har mistet alle vennene mine, eller egentlig bare vokst fra dem.

Problemet er bare at jeg ikke har fått noen nye på veien

Så jeg føler meg så alene.

Siden ungdomsskolen har jeg ikke hatt en besteveninne lengere en 2 år.

Ei jeg har kjent siden 8 klasse, litt opp og ned. Vi ble kjempegode venner igjen for et år siden.

Jeg fikk meg type og var oppslukt i han, men jeg prøve å finne på noe, men ingenting passet.

Vær gang jeg spør så ja, vi skal bare se visstnok, og jeg vet med engang at det ikke blir noe av.

Jeg blir lei meg av det, og føler jeg ikke passer sammen med noen.

"vennene" mine var/er stoffmisbrukere (jeg gjorde ikke, men vi hadde det gøy sammen til de tok helt av med masse, og jeg falt utenfor) mamma er ei og vi har ikke mye og snakke om lengere, skjønner ikke hva det er.

Ei som jeg pleier av og til å gå sammen med, men hun virker ikke som hun vil og jeg vil ikke presse meg på. Vil ikke være ei som maser på steder jeg egentlig ikke er så veldig velkommen.

Føler at de "lyver" til meg, for at de får en unnskyldning til å ikke gå med meg.

Dette har gjort meg kjempe lei meg, og har vært sånn ganske lenge.

Samboer går ut med vennene sine og gjør ting jeg ikke vil være med på, og der sitter jeg :cry:

En annen ting er at jeg ikke har kontakt med pappa pga masse piss.

Jeg blir lei meg, og alt er så forandret. Jeg kan ikke gå tilbake sånn som det er nå,

det ødelegger meg fullstendig!

Jobben er vel det mest sosiale jeg kommer et par ganger i uka. Greit det.

Vi har det koselig på jobb, men de har jo "sine" venner, og føler meg av og til litt latterliggjort.

At de på plukke på ting jeg gjør, og kommentere. Ja, det er bra men ikke godt nok.

Jeg trives ikke helt.

Hadde det ikke vært for samboer, hadde jeg ikke hatt sosialt liv i det hele tatt.

Og nå bare drar jeg meg selv ned, og sitter her og syntes synd på meg selv.

Jeg går på skole i år, men ikke i klasserom og derfor har jeg heller ikke blitt kjent med nye mennesker, og jeg lurer faktisk på hvor jeg skal finne disse.

Jeg har heller ikke noen spesiell interesse

Jeg er så utrolig lei meg for tiden, og føler ikke de blir noe bedre :cry: :cry:

[Gjest Mislykket]

Jeg føler at jeg bare mister en venn etter en og alt er min feil uten at jeg vet hvordan fikse det

Jobber jo å alltid når andre har fri, så å finne et tidspunkt hvor begge kan er jo nærmest umulig.

Siden de andre har venner, og dermed også alltid opptatt fra meg

[Drua]

Hva skal man si... vel, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men har ingen løsning på det dessverre.

[Gjest Gjest]

Venner betyr så mye mer enn man tror.

Man er sosial, gjennom venner møter man nye.

Kommer seg ut. Jeg er så mye i leiligheten for jeg vet ikke hvor jeg skal gå.

Jeg har ikke noen steder å gå engang. Kan gå tur men vet ikke hvor.

Jeg trenger en løsning på hva jeg for min del kan gjøre.

Hvorfor er det ingen som vil gå sammen med meg?

[Gjest Gjest]

Jeg er helt sikker på at du kan finne noe som fanger interessen din? Det er lettere å finne venner om man finner noe man har felles interesse for.

Tenk over hva du liker å gjøre. Noe må det da være? Er du politisk interessert? Liker du matlagning? Håndarbeid? Bilmekanikk? Interiør? Fotografering? Maling? Å gå turer?

Det finnes mange kurs det går an å melde seg på der man kan treffe mennesker med de samme interessene. Det er viktig å ha interesser. Om du ikke bryr deg om noen ting hva skal du da dele med de du har rundt deg? Mennesker trekkes mot hverandre fordi de finner gjenklang i hverandre. Tror jeg. Man må ha noe å dele.

Men jeg tror også det er viktig å trives med seg selv. Ikke tro at alt er din feil. Fokuser på hva som er bra med deg. Skriv en liste; minst ti gode grunner til at jeg er et fantastisk menneske å tilbringe tid sammen med.

Den situasjonen du er i vil endre seg. Men ikke uten at du går inn for det. Hva om du forsøker å bli med din samboer og hans venner på det de driver med noen ganger? Kanskje du vil trives bedre enn du tror? Eller ikke, men så har du da forsøkt.

Lykke til vennen.

[Gjest Mislykket]

Jeg er ofte med sambo sine venner, for de er "de eneste".

Gøy noen ganger å gå sammen med de, men når de drar for å fikse på bil osv som jeg ikke liker blir jeg hjemme.

Det er så utrolig trist og se på meg selv egentlig. For jeg er jo skyld i det selv på en måte.

Og merkelig, for jeg har egentlig ingen interesser.

Det eneste er at jeg vil få lappen.

Spiller litt gitar når vi er hos mora til sambo, men går så fort lei og da spiller jeg ikke før vi er der igjen.

[Gjest Mislykket]

Jeg ser jeg er negativ.

Dere kommer med forslag og jeg "bortforklarer" de.

Vet ikke, men jeg har ingen venner og man må jo ha det.

Jeg står i ingenting føler jeg.

[siebaeo]

Jeg ser jeg er negativ.

Dere kommer med forslag og jeg "bortforklarer" de.

Vet ikke, men jeg har ingen venner og man må jo ha det.

Jeg står i ingenting føler jeg.

←

Huff, jeg fikk skikkelig vondt av deg.. Jeg føler meg litt ensom jeg og avogstil, men har mange gode venner. jeg savner den ene som jeg skal dele livet med og det er vel der det ligger for min del.

Nå har jeg ikke lest hele trådn (for jeg har litt dårlig tid, beklager ) Men jeg tenkte kanskje det kunne vært en ide for deg å begynne med en aktivitet av noe slag. Spille på et idrettslag eller noe sånt, for da blir man fort kjent med nye folk og har i alle fall den interessen felles. Mange morsomme kurs også, men lagspill binder jo folk sammen på en spesiell måte.

Håper du finner ut av det! Og så kan du jo melde deg inn her og få masse venner her!

[Gjest Gjest]

Jeg ser jeg er negativ.

Dere kommer med forslag og jeg "bortforklarer" de.

Vet ikke, men jeg har ingen venner og man må jo ha det.

Jeg står i ingenting føler jeg.

←

Du er i alle fall ikke så negativ at du ikke greier litt selvanalyse

Det er egentlig bare en ting som hjelper og det er å starte på nytt med å samle venner, gjerne med like interesser som du selv, og å ta initiativ, være den som leder an. Det kan du jo prøve med de du kjenner i dag også.

[Gjest Mislykket]

Du er i alle fall ikke så negativ at du ikke greier litt selvanalyse

Det er egentlig bare en ting som hjelper og det er å starte på nytt med å samle venner, gjerne med like interesser som du selv, og å ta initiativ, være den som leder an. Det kan du jo prøve med de du kjenner i dag også.

←

Jo, ser jo at jeg har et problem.

Det må jo være meg, for hvorfor ellers vil ingen gå sammen med meg, og er så opptatt at de ikke kan, får at jeg så finnet ut at det var ikke det de sa de skulle de gjorde i det hele tatt

Jeg har snakka med sambo om det, og jeg blir så lei meg, og nedenfor at mye går jo utover han.

Derfor blir han sur/irriter osv. Det er jo ikke noe greit.

Sambo er på kino nå med kamerat som vant kinobilletter og jeg er her hjemme.. :cry: :cry:

[F&b]

fikk bare så lyst til å gi deg en god varm jeg!

Trist å lese at du har det så vondt!!!

mitt motto har alltid vært: når mann har kommet i bånn er det bare en vei ut og det er oppover. Håper dette blir tilfelle for deg også!

[Gjest Gjest]

Håper det er sant værtfall.

Jeg prøver å se problemet og gjøre noe med det, men ikke alltid like lett.

Er så lei meg fortiden at jeg griner for ingenting, og jeg vil ikke hele tiden plage samboer med mine problemer, for det er det samme hele tiden.

Det virker som jeg ikke gjør noe siden jeg bare sitter her hele tiden, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre rett og slett.

[Gjest Gjest]

Håper det er sant værtfall.

Jeg prøver å se problemet og gjøre noe med det, men ikke alltid like lett.

Er så lei meg fortiden at jeg griner for ingenting, og jeg vil ikke hele tiden plage samboer med mine problemer, for det er det samme hele tiden.

Det virker som jeg ikke gjør noe siden jeg bare sitter her hele tiden, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre rett og slett.

←

Bare et bittelite tips som "kan" hjelpe når man er skikkelig nede og tappet for energi. Finn noe musikk du liker på mp3 eller discmann og gå deg en lang tur i høyt tempo hver dag. Forsøk det en uke og se om det ikke kanskje hjelper litt på energien. Også slutter du å kritisere deg selv! Rop om nødvendig stopp! hver gang du tenker en negativ tanke om deg selv. Å endre et tankemønster tar tid, men det fungerer og det gjør seg ikke selv, man må jobbe for det.

Det er mulig jeg er rar, men jeg tror man kan skape det livet man ønsker seg, og alt begynner i ditt eget hode.

[Jane How]

Du har kveldsjobb? Hva med noen derfra? Om de ikke er aktuelle, kanksje søke nye jobber i ungt miljø?

Om du liker slike ting, kunne du meldt deg inn i noe student-relatert, feks studentradio eller et verv. Det er ikke lett å bli kjent med andre når man kun har forelesninger, men det arrangeres jo ofte fester, tør du å gå alene?

Har kjærestens kompiser noen kjærester eller venninner de pleier å henge med, da kan du prøve å bli med en gang de er med.

Om du ikke har noen interesse av noe kurs, kanskje du kan trene i en gruppe, lagidrett feks.

Du kan også få deg venner over internett, men det er jo litt skummelt å møtes første gang.

Det er jo en del som setter inn annonser i blader, søker venner på denne måten, kanskje du kan se om du finner noen som virker ok?

[Gjest Gjest]

Det er bra jeg ikke er den eneste som føler meg helt mislykka for tida.

For fem år siden forlot jeg hjemplassen min og fulgte hjertet og flyttet til min manns hjemsted. Alle hans venner ble jo på en måte mine også, men han og hans eks hadde masse felles vennepar, og når vi er sammen med disse folkene er det henne disse damene snakker om og treffer på venninnekaffe o.l.

Jeg har ikke funnet meg en eneste god venninne på dette stedet. I tillegg strever jeg fortsatt med å få meg fast jobb. Har kun hatt kortere og lengre vikariater siden jeg flyttet hit. På toppen av kransekaka er min mann lite villig til å hive seg på noen oppussingsprosjekter i huset her. Han mener det er bra nok som det er, nøyaktig slik det var når hun bodde her også.

Synes litt synd på meg selv i kveld ja.

[Gjest Mislykket]

Bare et bittelite tips som "kan" hjelpe når man er skikkelig nede og tappet for energi. Finn noe musikk du liker på mp3 eller discmann og gå deg en lang tur i høyt tempo hver dag. Forsøk det en uke og se om det ikke kanskje hjelper litt på energien. Også slutter du å kritisere deg selv! Rop om nødvendig stopp! hver gang du tenker en negativ tanke om deg selv. Å endre et tankemønster tar tid, men det fungerer og det gjør seg ikke selv, man må jobbe for det.

Det er mulig jeg er rar, men jeg tror man kan skape det livet man ønsker seg, og alt begynner i ditt eget hode.

←

Skal prøve det med tur

Det er jo deilig og komme ut, og jeg merker jeg blir i bedre humør.

Er jo ikke bra og sitte inne hele tiden heller nesten..

Du har kveldsjobb? Hva med noen derfra? Om de ikke er aktuelle, kanksje søke nye jobber i ungt miljø?

Om du liker slike ting, kunne du meldt deg inn i noe student-relatert, feks studentradio eller et verv. Det er ikke lett å bli kjent med andre når man kun har forelesninger, men det arrangeres jo ofte fester, tør du å gå alene?

Har kjærestens kompiser noen kjærester eller venninner de pleier å henge med, da kan du prøve å bli med en gang de er med.

Om du ikke har noen interesse av noe kurs, kanskje du kan trene i en gruppe, lagidrett feks.

Du kan også få deg venner over internett, men det er jo litt skummelt å møtes første gang.

Det er jo en del som setter inn annonser i blader, søker venner på denne måten, kanskje du kan se om du finner noen som virker ok?

←

Den jobben jeg har så er det bare de på min alder som jobber der. Typsik student jobb.

Men de har liksom sine venner. Nå skal vi snart ha firmafest, så det kommer jo til å bli gøy.

Jeg har liksom mitt sosiale på jobben, men det er det..

Det er bare han ene kameraten til sambo som har jenter, men han bytter de ut hver uke så liksom vanskelig å bli kjent med dem selv om om mange av dem er hyggelige.

Det er bra jeg ikke er den eneste som føler meg helt mislykka for tida.

For fem år siden forlot jeg hjemplassen min og fulgte hjertet og flyttet til min manns hjemsted. Alle hans venner ble jo på en måte mine også, men han og hans eks hadde masse felles vennepar, og når vi er sammen med disse folkene er det henne disse damene snakker om og treffer på venninnekaffe o.l.

Jeg har ikke funnet meg en eneste god venninne på dette stedet. I tillegg strever jeg fortsatt med å få meg fast jobb. Har kun hatt kortere og lengre vikariater siden jeg flyttet hit. På toppen av kransekaka er min mann lite villig til å hive seg på noen oppussingsprosjekter i huset her. Han mener det er bra  nok som det er, nøyaktig slik det var når hun bodde her også.

Synes litt synd på meg selv i kveld ja.

←

Uff

Ikke lett å få jobb, selv om media sier det er!

Du kan jo begynne å pusse opp du? Male litt vegger, eller ommøblere bare sånn at du får litt forandring. Prøv som det råde jeg fikk her. Ta med musikk og gå en tur hver dag

Jeg skal prøve det værtfall!

[SuperT]

Jeg begynner nå å føle meg mislykket som person.

Vet ikke om jeg egentlig har all grunn til det, men føler det sånn.

Jeg har mistet alle vennene mine, eller egentlig bare vokst fra dem.

Problemet er bare at jeg ikke har fått noen nye på veien

Så jeg føler meg så alene.

Siden ungdomsskolen har jeg ikke hatt en besteveninne lengere en 2 år.

Ei jeg har kjent siden 8 klasse, litt opp og ned. Vi ble kjempegode venner igjen for et år siden.

Jeg fikk meg type og var oppslukt i han, men jeg prøve å finne på noe, men ingenting passet.

Vær gang jeg spør så ja, vi skal bare se visstnok, og jeg vet med engang at det ikke blir noe av.

Jeg blir lei meg av det, og føler jeg ikke passer sammen med noen.

"vennene" mine var/er stoffmisbrukere (jeg gjorde ikke, men vi hadde det gøy sammen til de tok helt av med masse, og jeg falt utenfor) mamma er ei og vi har ikke mye og snakke om lengere, skjønner ikke hva det er.

Ei som jeg pleier av og til å gå sammen med, men hun virker ikke som hun vil og jeg vil ikke presse meg på. Vil ikke være ei som maser på steder jeg egentlig ikke er så veldig velkommen.

Føler at de "lyver" til meg, for at de får en unnskyldning til å ikke gå med meg.

Dette har gjort meg kjempe lei meg, og har vært sånn ganske lenge.

Samboer går ut med vennene sine og gjør ting jeg ikke vil være med på, og der sitter jeg  :cry:

En annen ting er at jeg ikke har kontakt med pappa pga masse piss.

Jeg blir lei meg, og alt er så forandret.  Jeg kan ikke gå tilbake sånn som det er nå,

det ødelegger meg fullstendig!

Jobben er vel det mest sosiale jeg kommer et par ganger i uka. Greit det.

Vi har det koselig på jobb, men de har jo "sine" venner, og føler meg av og til litt latterliggjort.

At de på plukke på ting jeg gjør, og kommentere. Ja, det er bra men ikke godt nok.

Jeg trives ikke helt.

Hadde det ikke vært for samboer, hadde jeg ikke hatt sosialt liv i det hele tatt.

Og nå bare drar jeg meg selv ned, og sitter her og syntes synd på meg selv.

Jeg går på skole i år, men ikke i klasserom og derfor har jeg heller ikke blitt kjent med nye mennesker, og jeg lurer faktisk på hvor jeg skal finne disse.

Jeg har heller ikke noen spesiell interesse 

Jeg er så utrolig lei meg for tiden, og føler ikke de blir noe bedre :cry: :cry:

←

Uff da..

Tror du trenger å bli glad i deg selv jeg.. Du er bare den du er

[Gjest Gjest]

Vurdert å oppsøke hjelp? (Lege/psykolog) Høres ikke ut som du har det noe godt med deg selv...

Vet hvordan du har det, og det er utrolig trist. Ingen bør ha det slik!

Kanskje du kan melde deg på noen kurs og finne mennesker med de samme interessene som deg? Lettere å bli venner når man har en del til felles.

[Gjest Utlogget nå]

Hei du, skjønte ganske kjapt hvem du er, så da skjønner du vel hvem jeg er også.

Jeg vet det kan virke som jeg vrir meg unna avtaler og lyver for å slippe å gå med deg, men det er absolutt ikke sånn det henger sammen. Jeg er nødt til å jobbe 6 dager i uka og overtid og nå for ikke å få sparken og da er det utrolig vanskelig å holde oppe en sosial intelligens samtidig, og jeg tør rett og slett ikke gå sammen med folk nå fordi jeg blir trøtt og glefser for intenting.

Men det er ikke noe gøy å se deg ha det sånn, og jeg lover jeg ikke kommer til å være arbeidsjunkie lenge mer nå, jeg må bare jobbe inn det tapte igjen, så kan vi finne på masse snart.

Jeg er jo glad i deg måkke glemme det! Ville ikke funnet på å lyve for å slippe deg, ikke tenk sånn!

Pleier ofte å dette innom cafe etter jobb før jeg går hjem og slukner, jeg kan jo sende deg en melding neste gang det skjer, og du må og bare sende melding vet du! Jeg får ikke msn til mer, for det har klikket i vinkel, det er ikke noe annet enn det.

[Gjest Mislykket]

Uff da..

Tror du trenger å bli glad i deg selv jeg.. Du er bare den du er

←

Jeg er mer glad i meg nå enn jeg var før.

Er vel at jeg er blitt litt mer voksen, og om jeg ikke liker fordi magen min stikker litt ut, så kan jeg ikke gjøre noe med den for min mage er sånn. Jeg har akseptert meg mer og mer som jeg er. Jeg trenger bare andre som gjør det samme..

Lettere sagt enn gjort

Vurdert å oppsøke hjelp? (Lege/psykolog) Høres ikke ut som du har det noe godt med deg selv...

Vet hvordan du har det, og det er utrolig trist. Ingen bør ha det slik!

Kanskje du kan melde deg på noen kurs og finne mennesker med de samme interessene som deg? Lettere å bli venner når man har en del til felles.

←

Ingen bør ha det slik, og før jeg hadde det sånn syntes jg synd på de som hadde det.

Jeg ble litt lei meg av å se dem triste osv.

Jeg er ofte glad, for jeg trives jo med samboer og vi koser, leker osv.

Men siden jeg føler meg alene utenpå det, så er jeg mer sårbar og blir fortere irritert, lei meg osv.

Hei du, skjønte ganske kjapt hvem du er, så da skjønner du vel hvem jeg er også.

Jeg vet det kan virke som jeg vrir meg unna avtaler og lyver for å slippe å gå med deg, men det er absolutt ikke sånn det henger sammen. Jeg er nødt til å jobbe 6 dager i uka og overtid og nå for ikke å få sparken og da er det utrolig vanskelig å holde oppe en sosial intelligens samtidig, og jeg tør rett og slett ikke gå sammen med folk nå fordi jeg blir trøtt og glefser for intenting.

Men det er ikke noe gøy å se deg ha det sånn, og jeg lover jeg ikke kommer til å være arbeidsjunkie lenge mer nå, jeg må bare jobbe inn det tapte igjen, så kan vi finne på masse snart.

Jeg er jo glad i deg måkke glemme det! Ville ikke funnet på å lyve for å slippe deg, ikke tenk sånn!

Pleier ofte å dette innom cafe etter jobb før jeg går hjem og slukner, jeg kan jo sende deg en melding neste gang det skjer, og du må og bare sende melding vet du! Jeg får ikke msn til mer, for det har klikket i vinkel, det er ikke noe annet enn det.

←

Jeg vet du må jobbe mye, for å ikke få sparken.

Du trives i jobben din, og det er jo kjempebra. Men hver gang du kan så er jeg på jobb.

Selv om jeg ikke jobber så ofte er det jo alltid de gangene...

Du må bare jobbe så mye du vil det er ikke det, jeg har å begynt å jobbe litt mer fordi jeg må ha mer penger skal jeg få spart opp til julegave til samboer.

Jeg vet jeg å kan sende mld, men jeg vil ikke virke påtrengene og jeg har fått så masse nei at jeg tør faktisk ikke Dumme hjernen min som overbeviser meg om at alle hater meg.

Det var egentlig mest pga lørdag hvis du skjønner.

Og jeg er blitt så sårbar jeg blir lei meg for omtrent ingenting, og blir noen ganger fort irritert som går utover sambo Det er jo ikke meg det! Jeg er jo ikke en person som er veldig sårbar, men sånn er det nå blitt. Værtfall etter masse piss med pappa og stemor

Jeg er klar over det værtfall, og prøver å ikke være det.

Uff, kjedelig å lese at du føler de gsåpass ensom.

Jeg kjenner meg også litt igjen i noe av det du skriver. Jeg føler meg ikke direkte ensom, har en flott type/samboer som jeg har det veldig flott sammen med, men jeg har ingen nære venninner.

Har ei som jeg var veldig tett med i 3-4 år, vi er fortsatt veldig gode venner når vi først møtes. Men det er kjempesjelden hun har tid og det er alltid jeg som må spørre/be henne om hun har tid til å møte meg en dag, føler meg så "ynkelig" liksom siden hun aldri, aldri tar kontakt. Det blir som om hun ikke har noe behov for meg liksom...

Hun er verdens snilleste, men har en million bestevenner som hun hele tiden skal rekke over!

De andre venninnene mine har jeg nesten ingeting til felles med lenger, de er på et litt yngre nivå enn meg og bare fjaser rundt.

Jeg har to kjekke søstre og de er veldig artige å være med, men de har sine egne bestevenner de også. Savner en skikkelig god venninne som har tid og interesse av meg på samme måte som jeg har av henne... Men jeg klarer meg bra, kommer litt lettere overens med gutter enn jenter også av en eller annen grunn. Har vel en del litt mer maskuline interesser.

Kjæresten er en god venn da, vi snakker om alt, så jeg bør ikke klage 

←

Kjæreste er god venn ja Hjelper mye.

Det er ikke det at jeg vil ha masse venner, men jeg vil ha minst en god en.

Leste i en annen tråd her, og jeg mener ikke mange venner gjør en vellykket.

Da jeg var 16 hadde jeg masse venner, hang på cafe hele dagen hvor cafeen var stappfull av de jeg kjente, jeg danset og var sosial, men jeg har forandret meg og de fleste gjør vel det