Kjærlighetssorg

[Gjest Gjest]

For ca. åtte måneder siden flyttet jeg fra samboeren min etter å ha vært sammen i over seks år.

Jeg var og er fortsatt glad i han, men jeg flyttet fordi jeg følte at jeg kveltes i forholdet og tenkte at vi måtte få litt avstand.

Vi var gode venner og møttes jevnlig, han beholdt huset mens jeg leier en leilighet

i nærheten, vi har ingen barn sammen.

Forholdet vårt har vært veldig turbulent i alle år, men tross alt ble jeg veldig glad i han, og hadde vel et håp om at når vi bare fikk vært litt fra hverandre så ville alt ordne seg igjen.

Problemet nå er at han har funnet seg en ny dame, og jeg takler det ikke, jeg har blitt sykelig sjalu og gått inn i en depresjon og sitter bare og gråter.

Føler at hun har tatt han fra meg (hun er jo egentlig uskyldig i dette), men jeg klarer ikke å tenke rasjonelt. Jeg kunne komme og gå i det som var mitt hus også(vi eide det sammen), men nå kan jeg ikke det lenger.

Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette, hva har andre gjort som har vært i min situasjon? Hvordan skal jeg bli kvitt denne sjalusien og det hatet som jeg føler overfor henne?

[Gjest Gjesta]

Uff

Kanskje det er slike at det er normalt med reaksjon etter brudd mellom mennesker som har betydd mye for en, og at dere egentlig ikke har brudt før nå? Sånn at du har en forsinket og naturlig reaksjon på samlivsbrudd? Tror forøvrig det er veldig naturlig å føle sjalusi når ex finner seg en ny selv om man ikke nødvendigvis vil tilbake. Du har på en måte ønsket å ha ham på gress, han har tatt bruddet på alvor og har gått videre.

Kanskje det nå er på tide å gjøre opp boet, klippe over strengene og bearbeide reaksjonene? Du skriver at du plages med at du ikke lenger kan komme og gå som du vil i huset - men tenk på det at en slik ting (å komme og gå som man vil i noen andres hjem) er noe som er forbeholdt ekstremt nære venner eller kjærester. Dere faller på en måte imellom de kategoriene, for det er en liten livsløgn å tenke at dere kan være ordentlig venner/kamerater - til det ligger det for mange andre følelser i veien tror jeg.

Jeg skjønner godt at du føler sjalusi og hat til den nye, å føle hat til henne er ikke rasjonelt (men det vet du selv) men hun har tatt din plass og fortrengt deg fra noe viktig i livet ditt. Mitt råd er som sagt; gjør opp boet, selg og fordel, bearbeid din sorg over bruddet og forsøk å ha så lite som mulig med de to å gjøre. Slik situasjonen er vil du ikke fungere som en venn med de to og det er heller ingen grunn til at du skal utsette deg for dette. Aksepter at du ikke liker den nye damen for irasjonelle grunner - du bør uansett ikke ha så mye med henne å gjøre, og det er greit at ikke alle følelser vi har er like rettferdige og rasjonelle. Klarer du å innse dette (at hun egentlig ikke har gjort deg noe) og klarer du å unngå å snakke stygt om henne osv, så syns jeg du kan være fornøyd med deg selv.

Og husk: Det er en forferdelig dum ting å si, men det er faktisk sant: Tiden jobber for deg.

[Gjest Gjest]

Neste gang er du i et forhold hvor den du er sammen med ser på deg som den eneste personen han ser seg selv med og hvor ingen andre kan ta din plass. Det er da du vet.

[Gjest gjesta]

Veldig bra svar av Kosemose her. Før eller senere måtte en av dere gå videre i livet, når dere ikke greide å være sammen må han få lov til å finne seg noen annen. Du må bearbeide bruddet og komme deg videre uten han. Skjønner godt at du ikke liker hun nye, men du bør jo heller ikke ha noe med noen av de å gjøre.

[Gjest Gjest]

Takk for svarene. Og ja, jeg vet innerst inne at jeg egentlig ikke har lov til å være såra og sint, men allikevel klarer jeg ikke å la det være.

Det som også er sårende er at vi i to år prøvde å få barn, men uten hell, hun nye ønsker seg barn og jeg er redd for at om kort tid er hun gravid, de er ikke helt unge lenger og hennes biologiske klokke tikker. Hva da? Er redd jeg får en enda sterkere reaksjon da, fordi de klarte noe som ikke han og jeg klarte.

Klarer ikke å tenke rasjonelle tanker, men så lenge han og jeg bor på samme sted vil det være vanskelig for meg å glemme.

Uff dette er vondt, trodde aldri jeg skulle reagere slik med en sånn ufornuft, som det egentlig er. Men jeg går her med et sinne som ikke vil slippe taket, er sint på meg selv fordi jeg reagerer sånn som jeg gjør. Men ja, tiden leger alle sår.

[SuperT]

Takk for svarene. Og ja, jeg vet innerst inne at jeg egentlig ikke har lov til å være såra og sint, men allikevel klarer jeg ikke å la det være.

Det som også er sårende er at vi i to år prøvde å få barn, men uten hell, hun nye ønsker seg barn og jeg er redd for at om kort tid er hun gravid, de er ikke helt unge lenger og hennes biologiske klokke tikker. Hva da? Er redd jeg får en enda sterkere reaksjon da, fordi de klarte noe som ikke han og jeg klarte.

Klarer ikke å tenke rasjonelle tanker, men så lenge han og jeg bor på samme sted vil det være vanskelig for meg å glemme.

Uff dette er vondt, trodde aldri jeg skulle reagere slik med en sånn ufornuft, som det egentlig er. Men jeg går her med et sinne som ikke vil slippe taket, er sint på meg selv fordi jeg reagerer sånn som jeg gjør. Men ja, tiden leger alle sår.

←

Hei du!

Føler du det vondt og er såra så er du jo det.. Du sier du egentlig ikke har lov.. Kanskje hvis du bare lar deg selv få lov til å være lei deg og ha det vondt i stedet? Det kan kanskje bli verre hvis man i tillegg skammer seg over hvordan man føler det..

[Gjest Gjest]