Svigermor....

[forelzka]

Tror jeg er på tur til å bli gal!

Jeg har verdens beste samboer, kjærest og venn! Drømmemannen i alle andre sammengenger!

MEN...... Hans mor følger desverre med på kjøpet

Først:

Hans mor blander seg oppi alt vi gjør. Vi har nettopp pusset opp ei leilighet. Hun kjefter for alt vi har gjort og hvordan vi gjør det. Fargen er feil, gardiner er stygt, feil å flytte ytterdør, feil malerstrie på veggene, stygt bad.......

Vi har brukt ganske mye penger på badet f.eks. Hennes kommentar er at det ser ut som en institusjon (og badet er ikke hvitt!!!).

Vi vil ha panelgardiner og persienner. Hun går i sinne, drar hjem og gråter fordi hun synes kappe er mye finere!

Hun er så utrolig negativ! ALT er galt. Alt alle andre mener er feil. Når vi jobbet med leiligheten kunne hun komme innom i 3 minutt. Det var så lang tid det tok å gå gjennom leiligheta for å kritisere alt vi har gjort! Det er ikke mye koselig å få høre når man selv er både stolt og sliten etter mye arbeid!

Så:

Sambo har et barn fra før. Her har svigermor tatt helt over styringa! Hun kan plutselig ringe sambo og fortelle at han må komme hjem til dem kl. 16, for da er datteren hans der!!!! Hun er helt overbevist om at datteren til sambo har det mye bedre hjemme hos dem, så vi skal komme hjem til henne for å være sammen med ungen HVER GANG vi skal ha ungen!!!!

Midt oppi alt dette, så viser det seg at min samboer synes det er greit..... Han er vant til det og synes det er bedre å "jatte med" moren enn å lage oppstyr. Jeg har sagt i fra at jeg ikke er vant til at folk er så negative - og vil ikke bli vant til det heller.... Da mener han at jeg overdriver!

Titt og ofte inviterer hun oss på middag. Koselig det, men det er utrolig slitsomt når enhver samtale handler om hvor mye feil andre gjør og hvor mye bedre hun vet. Og har hun en dårlig dag.... Da er alle stille. Ingen sier noe som helst!

Jeg har slett ikke vokst opp i en perfekt familie, men jeg er vant til at man hjelper hverandre, støtter og roser. Er det ikke det man har familie til?

Eller er jeg bare bortskjemt og sutrete?

En gang svigermor var innom gråt jeg i flere timer etter at hun hadde gått. Jeg klarte bare ikke å slutte. Samboer begynte å gråte han og, for han syns det var helt forferdelig å se hvor trist moren hans klarte å få meg.

Men hjalp det? Nei..... Han er også vant til at vi går videre og later som ingenting!

Han er helt fantastisk på alle måter, men er helt klart merket av oppveksten og sin dominerende mor!

.....og svigerfar? Han bare sitter der! Taus som en østers!!!!

Noen som har erfaringer? Tips?

[Gjest Bjørnsdatter]

Tydeligvis er det du som sliter mest med dette, de andre har lært seg å leve med det. Jeg sier ikke at det er riktig, men at du som har problemet må gjøre noe med det, siden ingen andre gidder/orker å ta initiativ.

Bli sint. Forbered deg. Vit hva du skal si, hold deg saklig og for all del ikke grin. Og neste gang du får høre hvor stygt det er hjemme hos deg, så kan du fortelle henne at du ikke synes det er så innmari fint hjemme hos henne heller, men at du ikke sier det hver gang du er der fordi det er veldig uhøflig. Videre vil du ikke høre et eneste pip om dette mer, og hvis det ikke er mulig for henne å holde kjeft, så kan hun holde seg hjemme i stedet.

Når det gjelder dattera til samboeren din, så er det faktisk hans ansvar, og han er nødt til å ta den kampen selv. Fælt, men sant.

Synes du det er veldig vanskelig å si til henne hva du mener, så kan du skrive et brev. Da kan du omformulere deg også, hvis det ikke blir helt riktig på første forsøk.

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Jeg har slett ikke vokst opp i en perfekt familie, men jeg er vant til at man hjelper hverandre, støtter og roser. Er det ikke det man har familie til?

Eller er jeg bare bortskjemt og sutrete?

Nei, du er ikke bortskjemt og sutrete for slik oppbacking fra familien har jeg alltid fått også.

Slik jeg ser det så har du ikke så mange alternativer. Enten så må du ta konfrontasjonen med svigermor en gang for alle ellers så tror jeg du må sette deg ned og finne ut om dette er noe du kan leve med eller ikke.

Jeg tror jeg ville valgt kontrontasjonen, for som du sier så er jo både din samboer og hennes mann vant til dette. Og om de er vant til dette så er jo svigermor vant til å holde på med sitt hun også. Kanskje hun rett og slett trenger litt hjelp til å åpne øynene litt?

En konfrontasjon er aldri morro, men altså....kan det egentlig bli værre enn det er?

Jeg hadde "svigerforeldre" som KONSTANT kjefta og bitcha med hverandre hele tiden. Det var aldri fred i huset der og de styggeste ting kunne bli sagt mellom dem og det fantes ikke respekt for partneren sin over hodet.

Jeg er oppvokst i et hus der jeg så foreldrene mine krangle 1 gang, og da var det en så fundamental krangel at de holdt på i 1 uke og var på skilsmissens rand. Men de fikk heldigvis ordnet opp i det og jeg har ikke hørt et kny fra noen av dem hverken før eller siden.

Så det sier seg selv at jeg reagerte voldsomt på kjeftinga til "svigers" og følte meg rett og slett fysisk dårlig hver gang jeg kom i huset deres.

Jeg forsøkte å ta det opp med kjæresten min flere ganger men han var jo vant til det.Han var oppvokst under de forholdene og så ikke det samme problemet som jeg gjorde.

Og det jeg var mest bekymra for var om hvordan det ville bli den dagen vi fikk barn. Ville de snakke på lik måte til hverandre? Ville de snakke slik til andre folk? Og ville kjæresten min ta etter samme mønster etterhvert?

Så om du ikke forsøker konfrontasjonen er det kanskje spørsmål du må stille deg selv også?

[Gjest Gjest]

Til trådstarter!

Jeg er enig med Bjørnsdatter i det hun skriver om samboers datter, men resten er jeg ikke enig i!

Først og fremst, selv om samboeren din ikke har problemer med sin mors oppførsel, så må han respektere at du har problemer med det, og da er det hans ansvar å be sin mor om å oppføre seg ordentlig!

Og om du likevel velger å konfrontere henne, så bør du ikke komme med kommentaren Bjørnsdatter foreslo om at du ikke liker hennes hjem.... Ved å komme med slike kommentarer senker du deg ned til hennes smålige nivå, og det bør du holde deg for god til.

Fortell henne heller at du blir lei deg når hun kritiserer alt, og at selv om du vil strekke deg langt for å ha et godt forhold til henne, så er ikke en slik oppførsel noe du kan akseptere.

Lykke til!

[forelzka]

Og det jeg var mest bekymra for var om hvordan det ville bli den dagen vi fikk barn. Ville de snakke på lik måte til hverandre? Ville de snakke slik til andre folk? Og ville kjæresten min ta etter samme mønster etterhvert?

Så om du ikke forsøker konfrontasjonen er det kanskje spørsmål du må stille deg selv også? 

←

Er dere fremdeles sammen? Sånn at de fremdeles er dine svigerforeldre? Har de andre barnebarn?

Min svigermor er en helt fantastisk bestemor! Hun har et barnebarn fra før og er et helt annet menneske ovenfor barnebarnet. Ungene forguder henne - og det skjønner jeg godt! Hadde jeg også gjort med en sånn bestemor.....

Har tenkt at det kanskje blir bedre når vi får barn (planlegger å prøve neste år), men hvordan skal vi overleve til da. Og blir det egentli bedre?

Har luftet for sambo at jeg vil ta en prat med moren hannes. Han sier det blir opp til meg, men han ser ikke akkurat glad ut når jeg tar det opp - noe som er forståelig.... Spurte han hva som skjer hvis moren hans stenger oss ute pga meg. Hvis hun totalt avviser oss pga meg. Da sa han at så lenge han har meg, så er han fornøyd. Jeg ble veldig glad når han sa det, men nå vet jeg ikke lenger....

Vil han at jeg skal ta en prat med moren hans? Eller vil han at jeg skal la det dure og gå? Det klarer han ikke å svare på

[Gjest Gjesta]

Er dere fremdeles sammen? Sånn at de fremdeles er dine svigerforeldre? Har de andre barnebarn?

Forholdet holdt ikke, men ikke ene og alene av den grunn. Men det var så klart en medvirkende årsak til at jeg valgte å gå.

Eksen min var (er) enebarn så derfor hadde de ikke barnebarn.Men de hadde flere tante og onkelbarn i forskjellige aldre som de var nært knytta til, men jeg så aldri en endring i oppførselen deres uansett om minstemann på knappe året var der.

Derfor var det vanskelig å se for seg at et eventuelt barnebarn ville endre det.

Det kan godt være hun er en fantastisk bestemor fordet, men hadde jeg vært deg så ville jeg ordnet opp i forholdet deres i mellom før jeg satset på at et barn ville endre det.

Hva om du nå lar det skure å gå til barnet deres er født i håp om at det endrer ting, også gjør det det ikke. Vil du da være i stand til å bite i det sure eple og overse svigermors oppførsel eller ville forholdet kunne stå i fare?

[Mossa]

Jeg tror du må få samboeren din til å forstå hvilken negativ invirkning moren hans har på deg og forholdet deres. For til syvende og sist kommer du til å bli den tapende part her..for har hun bestemt over alt og alle gjennom hele livet, kommer ikke en konfrontasjon til å endre det. Å ende opp som svigerdatteren fra helvette er det du risikerer her. Du MÅ ha samboeren på din side!

Muligens hadde det beste vært om samboeren din hadde tatt opp kampen, men dersom dere sammen finner en "slagplan" og konfronterer henne sammen så er dere i allefall et stykke på vei.

Jeg mener for all del ikke at du skal sitte taus å godta og bli rakket ned på, det er lov å si fra...selv uten din samboers velsignelse. Men den store konfrontasjonen bør dere ta sammen.

[forelzka]

Jeg skjønner at dette kommer til å ende opp med en konfrontasjon på en eller andre måten. Det er vel bare å gjøre dette så behagelig som mulig, i den grad det går ann.....

Har spurt sambo om ikke han kan snakke med sin mor om dette under 4 øyne. Si at det ikke er ok at hun er så negativ og kritiserer alt vi gjør.

Han vil ikke.... Begynner å lure på om han er redd sin egen mor

På en måte er det kanskje ikke så rart. Det må jo gjøre noe med hodet til hvem som helst å vokse opp med en sånn mor!

Dette har på en måte vært et ikke-tema i noen uker nå. Vi skal dit å spise middag i dag, så jeg kjenner frustrasjonen bygge seg opp allerede

Kanskje på tide å ta dette opp igjen.... Puh....

[Gjest Gjesta]

Enkelte ganger så må man bare, men jeg er overbevist om at det dummeste du kan gjøre er å fortsette å bite deg i leppa og overse at problemet faktisk er der. Før eller seinere så må det blåse opp i ansiktet ditt/deres. Dessuten har det i mine øyne litt med prinsipp å gjøre også. Dere er begge voksne mennesker og bør behandles med en del mer respekt enn det svigermor her viser.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg har selv en lignende svigermor. Jeg klarte å holde maska ganske lenge før jeg sprakk, men da sprakk jeg til gjengjeld skikkelig. Det ble en ganske fæl stemning av det en stund, men mannen og delvis svigermor våknet litt av det. Så det lønte seg på et vis.

Ta et oppgjør. Egentlig burde mannen din gjøre det, men er ikke han mann nok, får du være kvinne nok. Vil hun herse med ham og han ikke merker det, ok. Men dine grenser må du nok selv vise.

Forsøk først å ta det opp med henne på en skikkelig måte. Si deg at du ikke aksepterer at hun oppfører seg på denne måten og at det ikke kan fortsette slik. Spør hvorfor hun gjør det og hva hun ønsker å oppnå med det.

Neste gang det skjer, setter du et ultimatum: Stopp eller ta konsekvensen.. Hvis hun er hos dere, kan konsekvensen være at hun må gå. Hvis dere er hos henne, er konsekvensen at dere går. (Dette må du få mannen din med på, eventuelt sørge for at du har bilnøklene om det er så langt (og det håper jeg for din skyld... ) at dere må kjøre.

Jeg har ikke vært nødt til å kaste ut min svigermor ennå, men jeg har forlatt hennes hjem. Og (den inngiftede) svogeren min har kastet henne ut flere ganger, en gang var det på julaften.

Det hadde vært topp å ha et flott forhold til svigermor, men dessverre er det ikke alltid det er mulig.

[Gjest Labellamia]

Si til henne at hun ikke er velkommen i ditt hjem før hun kan respektere det hjemet du og din samnboer skaper sammen. Det gjorde jeg med min ekssvigermor, hun måtte holde seg borte i 8 mnd. Hun tok skjeen i en annen hånd etterpå. Måtte gå til det skrittet atter at hun ommøblerte stue og kjøkken, samt kjøkkenskapene da jeg lå på barsel med miste mann.

[Gjest Gjest3]

Velkommen i klubben!! Dessverre blir noen av oss utsatt for slike svigermødre... Vi har gått så langt at vi ikke har hatt kontakt med svigersene på 3 år pga lignende (og verre) tilfeller. Svigermor er svært dominerende og negativ. Jeg "bet meg i leppa" i flere år og gjorde gode miner til slett spill, til tross for kritikk, spydige bemerkninger osv. Selv om jeg er glad i mannen min og vi har et godt forhold, gikk det utover forholdet også til slutt. Han ble mutt og lei hver gang moren var i nærheten, for ikke å snakke om at jeg ble kjempesåret minst en gang hver gang vi hadde omgang. Dermed ble vi mutte og leie mot hverandre i timer etter svigers hadde forsvunnet ut av huset.

Jeg har tatt til tårene mange ganger, men dråpen i begeret for mannen min var når svigermor fortsatte med sin kritikk og sine spydige bemerkninger i påhør av vårt første barn. Han ga grei beskjed om at barn skal slippe å se sine foreldre nedverdighet på en slik måte. Han tok et oppgjør med moren, først personlig (som hun ikke tok serlig alvorlig), deretter fulgte han det opp pr. telefon. Han ga beskjed om at vi dersom man ikke kan ha gjensidig respekt for hverandre, er det liten vits i å ha omgang. Den siste gangen vi var sammen var hun virkelig horribel mot meg, og kom med en karakteristikk av meg som jeg helst vil glemme. Dette sa min mann at hun burde be om unnskyldning for. Av og til kan det ene ordet ta det andre, men dersom hun ikke kunne være voksen og be om unnskyldning og deretter oppføre seg med en viss verdighet og respekt, orket han ikke belastningen med å ha henne i livet sitt. Vel... som sagt, 3 år senere har vi ikke kontakt og svigermor har ikke nedverdighet seg til en unnskyldning.

Vi har det utrolig bra sammen faktisk. Vi har hørt via annen familie at svigerfar har tatt bruddet tungt og savner oss, men han velger å være tøffel og 100% lojal mot svigermor. Så da så...

[Gjest Gjest]

Om det er noen trøst så er det ikke bare svigermødre som er slik, men også mødre...... Som min.. Jeg klarer heller ikke ta det opp, men for å være helt ørlig så spiser det meg opp innvendig, og hun klarte til og med å forsure en del av opplevelsen det var å gifte seg....

Den eneste fornuftige tingen er nok å konfrontere, men det er ikke så lett heller, særlig ikke når personen ( som min mor) sliter psykisk... Man vil da nødig gjøre det værre heller, hverken for henne eller partnere...

[forelzka]

Takk for delte erfaringer og tips!

Dette med svigermor-marerittet er jo et kjent fenomen, men ikke så mange i min omgangskrets som har slike erfaringer....

Svigermor var i strålende humør i helga! Det måtte jo være en grunn.....

En hun kjenner skulle bytte jobb, noe hun mente han aldri kom til å klare.

Dette syntes hun hadde så stor underholdningsverdi at hun har frydet seg over andres ulykke (ifølge henne selv, da) hele helga og har vært i strålende humør

Snakket litt med sambo i går. Han har jo hatt sine feider med henne nå og da. Han fortalte også at han har gitt beskjed om at hun kan holde seg unna hvis hun bare skal kritisere oss (dette var jeg ikke klar over).

Har tydeligvis ikke hatt rare virkningen på henne, for hun har bare fortsatt med sin negative kritikk....

Ikke helt enkelt å få noe konkret ut av sambo når det gjelder hans mor. Eneste han har fortalt er at hun ikke har vært sånn siden han var liten.

Skjønner ikke helt. Lurer på om det ligger noe bak jeg ikke vet om.

Uansett! Sambo er heller ikke fornøyd med situasjonen og har prøvd å sette sin mor på plass. Jeg har bestemt meg for å se ting an til over jul. Hun forventer at vi skal tilbringe hele jula hos henne, noe vi ikke har planer om

[Gjest Labellamia]

Nei, ingen vits i å ødelgge julen helt. Lykke til.

[Twigi]

Tydeligvis er det du som sliter mest med dette, de andre har lært seg å leve med det. Jeg sier ikke at det er riktig, men at du som har problemet må gjøre noe med det, siden ingen andre gidder/orker å ta initiativ.

Bli sint. Forbered deg. Vit hva du skal si, hold deg saklig og for all del ikke grin. Og neste gang du får høre hvor stygt det er hjemme hos deg, så kan du fortelle henne at du ikke synes det er så innmari fint hjemme hos henne heller, men at du ikke sier det hver gang du er der fordi det er veldig uhøflig. Videre vil du ikke høre et eneste pip om dette mer, og hvis det ikke er mulig for henne å holde kjeft, så kan hun holde seg hjemme i stedet.

Når det gjelder dattera til samboeren din, så er det faktisk hans ansvar, og han er nødt til å ta den kampen selv. Fælt, men sant.

Synes du det er veldig vanskelig å si til henne hva du mener, så kan du skrive et brev. Da kan du omformulere deg også, hvis det ikke blir helt riktig på første forsøk.

Lykke til! 

←

Enig i at du bør si fra, og være forberedt og kontrollert. Men hvis du ikke klarer å si fra uten å rakke ned på hennes hjem, da lager du bare med problemer - og sikrer deg at hun går i forsvar.

Sett grenser for hva du finner deg i, si fra på en ok måte "Jeg skjønner at du ikke liker slike gardiner, men det gjør vi. Vi har jobbet hardt med dette, og det er veldig lite hyggelig at du sier ånt " f.eks.

For guds skyld: Ikke skriv brev! Det er det feigeste og mest skadelige du kan gjøre! JEg lover deg - uansett hvor mye du jobber med formuleringene, så kommer noe til å bli tatt feil opp. Brevet kommer til å leve evig, og bli vist frem i alle sammenhenger hvor det er behov for å vise hvor håpløs du er.

Til trådstarter!

Jeg er enig med Bjørnsdatter i det hun skriver om samboers datter, men resten er jeg ikke enig i!

Først og fremst, selv om samboeren din ikke har problemer med sin mors oppførsel, så må han respektere at du har problemer med det, og da er det hans ansvar å be sin mor om å oppføre seg ordentlig!

Og om du likevel velger å konfrontere henne, så bør du ikke komme med kommentaren Bjørnsdatter foreslo om at du ikke liker hennes hjem....  Ved å komme med slike kommentarer senker du deg ned til hennes smålige nivå, og det bør du holde deg for god til.

Fortell henne heller at du blir lei deg når hun kritiserer alt, og at selv om du vil strekke deg langt for å ha et godt forhold til henne, så er ikke en slik oppførsel noe du kan akseptere.

Lykke til!

←

Si til henne at hun ikke er velkommen i ditt hjem før hun kan respektere det hjemet du og din samnboer skaper sammen. Det gjorde jeg med min ekssvigermor, hun måtte holde seg borte i 8 mnd. Hun tok skjeen i en annen hånd etterpå. Måtte gå til det skrittet atter at hun ommøblerte stue og kjøkken, samt kjøkkenskapene da jeg lå på barsel med miste mann.

←

Høres voldsomt ut, men det kan fort bli så alvorlig hvis du ikke får sagt fra tidlig nok.

Jeg har et aldeles flott forhold til min svigermor, men har andre familiemedlemmer som jeg ikke kan forholde meg til. Man kan ikke svelge alle kameler i hele verden, bare fordi de er i familie

Vær i forkant når det gjelder jula. Be din kjære ringe til sin mor og fortelle at dere har andre planer i jula. Mange familier avtaler ikke noe, de tar bare for gitt at den og den kommer. Kjæresten din vil sikkert si at han ikke kan ringe om jula, så lenge dere ikke har fått en invitasjon. Joda, det kan han Han kan ringe og snakke med sin mor, og samtidig nevne deres planer for jula. Snakk om det på forhånd, slik at han er godt forberedt.

Lykke til!

[forelzka]

Nei, jeg blir ikke å skrive brev til henne. Blir heller ikke å rakke ned på henne. Skal holde meg for god til å synke ned til hennes nivå. Ikke helt min stil heller...

Sambo blir garantert ikke å nevne jula til sin mor. Ingen ofisiell invitasjon ute å går, bare en selvfølge

[Eve Luna]

Jeg har helt fantastiske svigeforeldre. Hos meg er heller min far som er problemet. Jeg har vært sammen med sambo i 6 år, og han har aldri møtt ham.

I begynnelsen sa ham mye negativt om min kjæreste (som han aldri har møtt). Faren bor langt unna så vi snakker hovedsakelig bare på telefon.

Jeg har en veldig dominerende far. Og det er ikke lett å ta ting opp når du har levd sånn hele livet. Så jeg skjønner godt din kjæreste som verger seg for å ta det opp med sin mor. For pappa er sånn at han kan snu enhver kommentar og diskusjon til sin fordel og vise hvor dum jeg er. Og da begynner du å tvile på egne evner.

Det tok meg mange år å samle mot til å snakke mot faren. Det begynte med at jeg sa tydelig i samtaler at jeg ikke var enig i hans mening. Jeg syntes noe annet (uansett hva det var vi snakket om). Disse samtaler endte ikke ofte godt. Men etter hvert så skjønte han at han ville miste meg hvis han fortsett med sitt.

Mitt råd til det er at dette er en kamp du må kjempe sammen med din kjære. Og han må lede den. Han må si tydelig ifra til svigemor hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Han bør være den som forsvarer deg i verbale angrep. Og du må hjelpe ham å samle nok mot til å stå imot henne. Dere må legge en felles strategi og være sammen om dette. Eller så går det ikke.

Når svigemor ser at dere er samlet om dette kan hende hun endrer seg.

[Gjest ivanne]

Det er dere som har valgt hvordan dere ønsker å ha det i hjemmet deres, din svigermor trenger ikke å være enig i valget men hun får bare godta det. Din svigermor har for lite å fylle livet sitt med når hennes hovedbeskjeftigelse blir å snakke negativt om andre.

Min svigermor liker også å snakke negativt om andre, og velger heller en negativ vinkling på ting enn positive. Jeg sliter når vi er sammen med henne, jeg klarer ikke å finne på ting å prate om som hun ikke vrir over til noe negativt. Hun er en flott bestemor, det skal ingen ta i fra henne. Hun har også alltid vært dominerende og vært den som har bestemt hvor skapet skulle under hele ekteskapet, og min avdøde svigerfar bare jattet med og deltok i de negative samtalene.

Min mann er vant til dette og vil ikke gjøre noe med det, jeg har derfor selv valgt å si imot der jeg ikke er enig. Og har fått klar beskjed om hva hun syns om meg, men det kan jeg leve med. Det jeg ikke kan leve med derimot er at jeg dessverre ser de samme tendense til negativitet hos min mann, det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

[forelzka]

Det jeg ikke kan leve med derimot er at jeg dessverre ser de samme tendense til negativitet hos min mann, det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

←

Dette sliter heldigvis ikke jeg med. Sambo er positiv til det meste og liker ikke å rakke ned på andre.

Har derimot sett en tendens til at han muligens har vært vant til å få viljen sin..... Noe jeg ikke skjønner..... Får det ikke helt til å stemme:

Dominerende mor som skal bestemme ALT, men likevel alltid lar sønnen få viljen sin?

Jeg synes du har taklet svigermoren din bra

Mulig samme metode hadde hjulpet for mannen din...?