Trist

[Gjest Ropeman]

Jeg er en gutt som for 6 måneder siden tok mitt livs største feilvurdering, i det jeg valgte å gjøre det slutt med jenta jeg hadde vært sammen med noen år. Jeg valgte å gjøre det slutt fordi jeg syntes det var så mye krangling og dårlig stemning i forholdet. I lang tid hadde vi hatt det skikkelig tøft. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg angret meg.

Jeg forsøkte og forsøker fortsatt å få henne tilbake, noe som trolig ikke vil skje. Vi har hatt litt kontakt og hun sier hun har hatt det så vondt og jobbet så hardt med seg selv at hun ikke orker tanken på gutter. Hun fikk voldsomme reaksjoner og jeg vet at hun har jobbet hardt for å komme over meg. Mitt problem nå er at jeg ikke klarer å leve uten henne. Husker godt grunnene for at det ble slutt, men klarer ikke å glemme henne alikevel.

Jeg har det så vondt inni meg og angrer så bittert på at jeg gav opp. Jeg er ikke lenger den samme. Jeg tenker på henne hver dag, får ikke sove og kan begynne å grine for alt, hele tiden. Føler meg som en patetisk dust. Samtidig klarer jeg ikke å snakke med så mange om det heller fordi jeg mister helt fatningen. Dessuten er det min egen skyld, den "forbudte" kjærlighetssorgen. Samvittigheten min over å ha gitt opp, når hun ville forsøke, gnager meg hardt. Og jeg har mareritt om den kvelden da jeg tabbet meg ut. Hun ble helt knust. Jeg sliter nå, 6 mnd etterpå, med å spise og sove. Jeg er kjent for å være ganske rasjonell og pragmatisk og tør ikke å snakke om det med noen. Jeg smiler og er glad på jobb og skole, men når jeg er alene så knekker jeg helt og er skikkelig handlingslammet.

Jeg har tryglet og bedt henne, men hun har nok kommet over meg. Hun sier at hun elsker meg ennå, men at det er for vanskelig for henne. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Har dumpet drømmedama og kommer aldri til å tilgi meg selv. Er litt desperat etter råd for jeg tror ikke jeg holder dette ut. Har hatt kjærlighetssorg før, men dette synes jeg var i meste laget for nervene mine.

Mvh Idiot

[Smashing]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Så at det var så mange som hadde lest innlegget ditt, men ikke svart noe så jeg ville i hvertfall svare med en

Håper det ordner seg for deg..

[Gjest Gjest]

Heisann!

Dette er ikke lett. Jeg står i situasjonen som dama di. Min samboer kom plutselig en dag og sa han ville flytte, jeg ville ikke for han betyr så utrulig mye for meg, vi har heller ikke hatt et "perfekt" forhold, hva nå enn det er...? Men for min del har følelsene bare blitt sterkere og sterkere for han. Han skal nå tenke over hva han vil med livet, kanskje han bestemmer seg for å komme tilbake kanskje ikke. Det koster hver dag å komme gjennom det her, og skal han gå i flere måneder å tenke er det nok for sent for min del, kan ikke ta risikoen på å bli såret igjen. Jeg forstår hvorfor jenta "di" vegrer seg for å prøve, jeg tror kanskje hun er redd for å bli aleine igjen. Hun har kjempet seg gjennom dette nå og vil nok ikke gjennom dette en gang til. Det koster mye å komme gjennom slike ting. Jeg veit ikke helt hvordan du skal ta fatt på det her, kanskje prøve å overbevise henne om at du mener det oppriktig og at du ikke kommer til å reise en gang til. Jeg veit ikke helt om dette er noe svar, kanskje heller en forklaring på hvorfor hun reagerer som hun gjør. Jeg ønsker deg lykke til, og smør deg med tålmodighet og tid

[lagacy]

Heisann, hoppsann! Dette er ikke en enkel situasjon nei, har vært der selv tidligere. Det som skjedde med meg var at jeg hadde en kjæreste, men jeg syntes at vi krangla for mye osv. Noe jeg ser i ettertid at vi egentlig ikke gjorde, det var bare at jeg lette etter feil i stedet for å se på alt det fine vi hadde. Til slutt ble det så vi gjorde det slutt, og da gikk det plutselig opp et lys for meg om hvor glad jeg egntlig var i kjæresten min. Jeg gjorde alt jeg klunne i min makt for å prøve å få han tilbake, noe som ga han mer turn off. Til slutt måtte jeg bare innfinne meg i at det ikke ble oss to no mer, det var helt forferdelig!Tror aldri jeg har følt et sånt savn i livet mitt noengang før! Men etter noen måneder fikk vi kontakt igjen og han savnet meg, men da var jeg så sliten etter denne tøffe tiden jeg hadde hatt med å prøve å komme meg videre i livet uten han. Så det ble aldri oss to igjen, og det tok meg veldig lang tid å klare å komme meg over det. Savnet etter han var intenst tilstede i mange år, og selv om jeg var i et nytt forhold så tenkte jeg på han allikevel. Til og med i dag kan jeg tenke tilbake på den tiden vi hadde sammen, men nå sørger jeg ikke mer. Nå har livet gått videre for lenge siden og jeg har funnet den virkelig store kjærligheten. Trodde ikke det var mulig å finne ekte kjærlighet igjen, men det er faktisk mulig. Det kan ta litt itd, men når du minst venter det dukker den opp igjen. Og har du tenkt på å prøve å være litt kostbar, jeg vet at mange synes det er direkte turn off når noen prøver desperat å få dem tilbake. Jeg ville bare gitt henne litt fred og sagt at hvis hun virkelig ønsker at det skal være slutt så godtar du det og lar henne være i fred. Husk at ved at du hele tiden maser tror hun at hun har deg rundt lillefingern..Lykke til!

[Gjest Gjest]

Begynne å fokuser på nåtid og spesielt framtid, IKKE på fortid. Det hørs banalt ut, men tiden leger alle sår. Ta godt vare på deg selv, gi deg selv mange positive tilbakemeldinger. Hvis du tidligere har vært i stand til å få "drømmedama" har du garantert evnen til å finne ei ny dame og innlede et forhold med, hvor du mest sannsynlig får bruk for dine tidligere erfaringer, og av den grunn får det bedre med den nye. Når det gjelder forholdet du hadde med eksen din så bør du(hvis du er helt sikker på at det ikke er håp om noe mer mellom dere) fokuser på det som ikke fungerte, gjør alle faktorer som IKKE fungerte mere synlige enn de som fungerte, hvis ikke blir du ståene på stedet vil i din sorgfulle tilværelse pga noe det mest sannsynlig ikke blir noe mere ut av...det er bortkastet tid så begynn å tenk positivt på fremtiden og ikke negativ om fortiden, det er ikke annet en destruktivt uansett! Lykke til

[Gjest Gjest]

Ikke lett det der nei. Jeg var sammen med eksen min i 4 år, frem og tilbake, og han klarte alltid å vinne meg tilbake. Problemet er bare det, at når det først har vært slutt, er noe grunnleggende ødelagt. Man stoler ikke lenger på hverandre, og man føler man er "på prøve". Et feilsteg, så er det ut.

Når alt kommer til alt, handler dette om hva dere ønsker. Vi kan råde deg til det ene og det andre, dere må gå de rundene dere trenger. Hvem vet, kanskje dere finner tilbake til hverandre.

Personlig, vet jeg basert på min egen erfaring, at jeg aldri kan stole på et forhold med en mann som har dumpet meg. Man vet allerede at denne personen vil ikke gå gjennom ild og vann for en. Man vet at denne personen ikke kommer til å holde når livet byr på motgang.

Og det er jo nettopp det man ønsker seg. En som er der i gode og onde dager.

Jeg ville tatt lærdom at feilene jeg har gjort, hadde jeg vært deg. Ta den tiden du trenger til å slikke sårene dine, og bruk erfaringene dine til å bli et større menneske. Du kan ikke endre det som allerede er skjedd, men du kan bestemme hvordan veien foran deg skal se ut. Slipp motstanden din, og møt det! Da blir det ikke fullt så skummelt!

Lykke til!

[Bobble]

Ikke lett det der nei. Jeg var sammen med eksen min i 4 år, frem og tilbake, og han klarte alltid å vinne meg tilbake. Problemet er bare det, at når det først har vært slutt, er noe grunnleggende ødelagt. Man stoler ikke lenger på hverandre, og man føler man er "på prøve". Et feilsteg, så er det ut.

Når alt kommer til alt, handler dette om hva dere ønsker. Vi kan råde deg til det ene og det andre, dere må gå de rundene dere trenger. Hvem vet, kanskje dere finner tilbake til hverandre.

Personlig, vet jeg basert på min egen erfaring, at jeg aldri kan stole på et forhold med en mann som har dumpet meg. Man vet allerede at denne personen vil ikke gå gjennom ild og vann for en. Man vet at denne personen ikke kommer til å holde når livet byr på motgang.

Og det er jo nettopp det man ønsker seg. En som er der i gode og onde dager.

Jeg ville tatt lærdom at feilene jeg  har gjort, hadde jeg vært deg. Ta den tiden du trenger til å slikke sårene dine, og bruk erfaringene dine til å bli et større menneske. Du kan ikke endre det som allerede er skjedd, men du kan bestemme hvordan veien foran deg skal se ut. Slipp motstanden din, og møt det! Da blir det ikke fullt så skummelt!

Lykke til!

←

Godt sagt! Kjente meg igjen i dinna. Ting tar tid, men blir bedre...

[Diamond]

Hei Ropeman..

... Uff, trist å høre at du har d så vondt Kjærlighetssorg er smertefullt, ja. "Sorgen man ikke sender blomster til..". Men for all del, du har din FULLE rett til å sørge, selv om d var du selv som valgte å gå. Tenker på d du sier om "den forbudte kjærlighetssorgen.."

Er selv midt oppi et hardt brudd, så jeg vil gjerne stille deg noen spørsmål, hvis d er greit? Du sier du valgte å gjøre d slutt fordi d var så mye krangling i forholdet, og fordi dere hadde hatt d skikkelig tøft i lengre tid. Var d nøye gjennomtenkt da, eller toppet d seg bare den dagen du dro? Og siden du ikke hadde d bra i forholdet, og d ikke fungerte, hva fikk deg da til å angre på d du gjorde? Var ikke singellivet så "glamourøst", eller ble du evt "redd" for å være alene? For singellivet kan jo til tider bli ganske ensomt.. - At d kanskje ikke nødvendigvis er "henne" du savner, men "noen"?

Slik jeg forstår d ønsket hun veldig gjerne å forsøke mer for å berge forholdet.. Hva var grunnen til at du ikke ønsket d, der og da? Er d kanskje slik at du er redd hun skal finne seg noen andre? For ofte er d jo slik at vi ønsker oss ut av et forhold, men blir samtidig kvalm av tanken på at ex'en skal finne seg en ny kjæreste. Egoistiske som vi mennesker til tider kan være. Men følelser er jo ikke bare å styre..

Den kvelden du dro fra henne, som du ofte har mareritt om, forlot du henne oppløst i tårer? Og evt hva tenkte/følte du da?

Mange spørsmål, men jeg er bare nyskjerrig på situasjonen din.. På hvordan dere gutter tenker. Selv om jeg vet at d kan være veldig individuelt. For som sagt, har jeg nettopp selv vært i et veldig turbulent og ustabilt forhold - som jeg selv i utgangspunktet ønsket å kjempe for. Akkurat nå vet jeg ikke opp/ned på meg selv..

Håper du ikke synes at spørsmålene mine er for "kvasse" eller anklagende, for d er på INGEN måte sånn ment! Jeg føler VIRKELIG med deg, Ropeman.. Og jeg skulle ønske du kunne slippe deg mer "løs" sammen med vennene/kollegaene dine, og fortelle dem hvordan du EGENTLIG har d. For d gjør vondt værre å stenge inne smerte.. Har du ingen du føler du kan prate med om dette? D er jo ikke flaut å vise ydmykhet.. Følelser.. Jeg har en følelse at d er en "gutteting" å spille tøffere og hardere enn man er. Men fører d noe godt med seg?

Håper du vil tenke over spørsmålene mine og forhåpentligvis svare, for noen ganger, midt oppi en sorg, er d ting man kanskje "overser" der og da, og da kan d være greit å stille spørsmål ved ting.. Hvis man da ikke har spurt seg selv om ALT "tusen" ganger, men ikke funnet noen svar.

Føler med deg og ønsker deg ALT godt.. Håper ting går fremover for deg.

Jeg gir deg en stor, varm , og her får du også en aldri så liten blomsterbukett