Jeg har det så fælt

[Gjest Norwegian Blue]

Æsj, nå er altså klokka nærmere 3 om natta og jeg sitter her å hylgriner. Igjen. Stakkars naboen må tro jeg er psykisk ustabil. Og jeg må alltid slenge på en ironisk kommentar.

Sannheten er at jeg har det temmelig jævlig. Jeg vil så gjerne ha noen som kan være der for meg, men det er nettopp det jeg ikke har. Har aldri hatt noen sånne typiske "gråte på skuldren til" venner, fordi jeg ikke vil plage andre meg mine domme problemer. Og det at jeg ikke føler jeg har noen skikkelige venner er et av problemene. De jeg kjenner og som er de jeg "vanker" med virker ikke å bry seg helt om meg, for å si det sånn. Tar kontakt bare når de vil ha noe av meg, eller av ren høflighet/pliktfølelse. Det er liksom en gjeng som gjør masse sammen, og jeg blir bare bedt på noe av det. Og mens jeg er til stedet snakkes det om ting jeg ikke har vært med på eller har blitt invitert med på. Når de snakker om sine venner er ikke jeg blant de. Føler meg som en outsider. Jeg har, heldigvis, en "gammel" venninne i byen som tar kontakt bare for å være med meg, men hun vil jeg ikke grine på. Hun er utrolig positiv og glad, til tross for alt, blant annet at moren døde av kreft for noen år siden. Hun er veldig hyggelig å være med og er veldig glad i henne, men hun har også sine venner og jeg vil ikke trenge meg på de. Hjemme har jeg ei annen god venninne, men hun er ikke her og da blir det vanskelig. Begge disse to har jeg kjent i mange år, jeg klarer liksom ikke å få meg noen nye venner. Eneste jeg har virkelig åpnet meg for og vært meg selv hundre prosent med er eksen. Da var det mest han som hadde det følt og jeg som var der for han, men han var også veldig god støtte for meg. Men han slo jo opp for flere måneder siden, så det hjelper ikke. Og det er også noe jeg er lei meg for. Han slo opp fordi han hadde glemt meg Vi hadde et avstandsforhold pga jeg flyttet for å studere, og etter en stund ringte han ikke lenger fordi han hadde glemt meg, og slo opp. Og nå når jeg snakker med ham tilfeldig, husker han ikke helt store ting, som at jeg var på besøk hos ham en uke i sommer. Vondt å høre slikt av noen som man hadde det så fint med, og som man trodde virkelig brydde seg. Virker som ingen bryr seg. Hvis jeg prøver å holde meg litt til meg selv og ikke ta kontakt med folk, får jeg ikke noen "hvordan går det med deg, har ikke sett deg/snakket med deg på en stund"-kommentarer, virker som om folk syntes det er helt ålreit at jeg ikke tar kontakt.

Sånn til vanlig er jeg blid og glad. Folk som jeg har kjent i flere år har sagt til meg at "du er jo alltid glad, har aldri sett deg sur eller lei seg". Tror det er nettopp det inntrykket folk har av meg "NB er det ikke så farlig med, hun blir jo ikke sur eller lei seg". Samtidig vil jeg ikke være sur og lei meg bare for å liksom vise at jeg kan være det. Vil ikke være bitter. Tar lett på ting, men får igjen for det på kvelder som denne. Når jeg har det fælt og trenger noen som kan , men det er ingen der for meg. Selv stiller jeg opp så godt jeg kan, være så lite til bry som mulig, være vennlig og grei, prøver å være inkludrende, snakke om det folk vil snakke om, gjøre det andre har lyst til å gjøre, osv. Men får liksom ikke noe tilbake. Jeg kan sikkert gjøre ennå mer, men av og til kunne jeg ønske at andre strakk ut en hånd for meg også. Tok meg som jeg er, uten at jeg trenger å endre på meg selv for at noen skal like meg. Ingen som vil ha meg. Føler meg så jævlig sær og uattraktiv som ikke klarer å skaffe meg nye venner. Skikkelig sosialt avvik.

Dette ble fryktelig sippete, men jeg sipper som bare det, så det passer bra. Og i tillegg har jeg skikkelig vondt i svelget og klarer ikke å sove. Håper ikke jeg har fått kyssesyken nå, det vilel virkelig fått begeret til å tippe. Drittlei av å være syk og alene og deppa

Sorry, måtte bare får det ut, som sagt har jeg ingen å snakke med.

[Gjest gjest1]

Neimen, kjære deg. Du må ikke unnskylde deg. Du har rett til å føle det du føler.

Jeg syns at det virker som om du har truffet feil personer i livet. Jeg kjenner igjen veldig mange av følelsene dine. Er det sånn at du egentlig tenker og føler annerledes enn disse vennene dine? Har andre interesser? I så fall er det ikke noe rart at det ikke er noe felles der. Jeg traff mine beste venner i voksen alder. Det tok sin tid og jeg satt der og med alskens forferdelige tanker.

Men så er det det der at sånne som oss skjuler hva vi føler bak et skal av "ok"-het. Det er litt farlig. Du får ikke kommunisert dine behov og dermed får du ingen respons heller. Å si i fra, sette krav og å si "nei" kan være litt av en skummel øvelse til å begynne med, men når man er i gang gir den deg styrke.

Følelsen av å være ensom blant mange er en av de verste som finnes. Kanskje du trenger nye venner. Noen som er mer som deg, som deler dine interesser og som du er mer på nett med.

Syns ikke den situasjonen din høres noe alright ut i det hele tatt. Skulle ønske jeg kunne strø magisk støv for å hjelpe deg, for det fortjener du.

Varmetrøsteklemmer

[Gjest Norwegian Blue]

Tusen takk for svar og klem Det er nok som du sier at de jeg omgås ikke alltid er helt på bølgelenge meg med. Enten det, eller at vi egentlig har ganske mye til felles, men at jeg ikke er "kul" eller populær nok for den personen. Eller at jeg er for rar. Føler jeg velger feil mennesker å være med. Det er noen som har vært veldig flinke til å være der for meg, men typisk nok er ikke disse jeg har mest kontakt med, ikke nå lenger ihvertfall. Det er sånne venner jeg bør se etter, men de er ikke så lett å peke ut i mengden desverre. Men takk for at du minnet meg på det, skal prøve å lete de rette plassen.

Og ja, jeg skjuler meg nok bak et smil og et "det gjør ingenting, ikke tenk på meg" altfor ofte. Tør liksom ikke åpne meg helt i frykt av å skremme bort folk. Men så vil jeg vel uansett ikke ha sånne venner allikevel. Årk, jeg er bare dum, får ikke til noen ting. Ja, ennå en ting jeg depper for, har kommet fram til at jeg har ingen talenter, alt jeg kan gjøre kan de fleste gjøre mye bedre. Da blir jeg liksom ennå mer ubrukelig.

Å jeg er så lei av å grine. Skulle tro jeg var tom for tårer snart, dette er til å bli dehydrert av. Dessuten blir puten helt våt.

Men nå har jeg ihvertfall lest litt om kjerringråd for halsbetennelse, så imorgen skal ihvertfall det endres på. Så får vi ta resten etterhvert.

[Gjest gjest1]

Tenker på deg. Å bli bevisst på ting er ofte et stort sted i riktig retning.

Ønsker deg god bedring for halsen. Og at ting blir lysere snart. (noe jeg er sikker på at de blir... )

[Wayah]

til deg.

Det er vondt å føle at en ikke har noen å gråte på skulderen til. Eller bare lufte de innerste tankene til rett og slett. Jeg har det ikke like ille som deg, men kjenner altfor godt igjen følelsen av å ikke kunne støtte seg til noen. Jeg har ingen bestis jeg kan fortelle absolutt alt til, det tør jeg rett og slett ikke. Sliter også med å lufte alt her, hvor jeg er forholdsvis anonym. Har masse bekjentskaper og noen venner, men vil ikke "plage" dem med mine problemer...

Det jeg ville med innlegget var slett ikke å klage over mine egne "luxusproblemer", men bare gi deg en klem og si at helt alene er du ikke, selv om det er midt på natta er jo både Clementine og jeg her og vi tenker på deg.

[Gjest beekeeper]

Tenker på deg jeg også. Tror også at du kanskje har truffet feil mennesker, og når du treffer noen som er bra for deg, så vil du merke det..

Håper det går bra med deg

[Anglofil]

Jeg vet så godt hvordan du har det, men det er til liten trøst, det vet jeg. Men jeg er her hvis du trenger en skulder å gråte på.

Mvh Yvonne

[Gjest Norwegian Blue]

Tusen takk for svar, blir rent rørt.

Nå imorges føler jeg meg skikkelig som hun "jobbing uten mobbing" dama, har ikke lyst til å gå på forelesning idag. Men var syk igår og må få med meg undervisningen. Har egentlig lyst til å bare krølle meg sammen i senga idag og, istedet å være ute å være liksomblid og fornøyd. Også er det litt nederlag å innrømme at jeg har det kjipt, for jeg vil virkelig bare være glad og lykkelig.

Det er vondt å føle at en ikke har noen å gråte på skulderen til. Eller bare lufte de innerste tankene til rett og slett. Jeg har det ikke like ille som deg, men kjenner altfor godt igjen følelsen av å ikke kunne støtte seg til noen. Jeg har ingen bestis jeg kan fortelle absolutt alt til, det tør jeg rett og slett ikke. Sliter også med å lufte alt her, hvor jeg er forholdsvis anonym. Har masse bekjentskaper og noen venner, men vil ikke "plage" dem med mine problemer... 

[Gjest Tweek]

Æsj, nå er altså klokka nærmere 3 om natta og jeg sitter her å hylgriner. Igjen. Stakkars naboen må tro jeg er psykisk ustabil. Og jeg må alltid slenge på en ironisk kommentar.

Sannheten er at jeg har det temmelig jævlig. Jeg vil så gjerne ha noen som kan være der for meg, men det er nettopp det jeg ikke har. Har aldri hatt noen sånne typiske "gråte på skuldren til" venner, fordi jeg ikke vil plage andre meg mine domme problemer. Og det at jeg ikke føler jeg har noen skikkelige venner er et av problemene. De jeg kjenner og som er de jeg "vanker" med virker ikke å bry seg helt om meg, for å si det sånn. Tar kontakt bare når de vil ha noe av meg, eller av ren høflighet/pliktfølelse. Det er liksom en gjeng som gjør masse sammen, og jeg blir bare bedt på noe av det. Og mens jeg er til stedet snakkes det om ting jeg ikke har vært med på eller har blitt invitert med på. Når de snakker om sine venner er ikke jeg blant de. Føler meg som en outsider. Jeg har, heldigvis, en "gammel" venninne i byen som tar kontakt bare for å være med meg, men hun vil jeg ikke grine på. Hun er utrolig positiv og glad, til tross for alt, blant annet at moren døde av kreft for noen år siden. Hun er veldig hyggelig å være med og er veldig glad i henne, men hun har også sine venner og jeg vil ikke trenge meg på de. Hjemme har jeg ei annen god venninne, men hun er ikke her og da blir det vanskelig. Begge disse to har jeg kjent i mange år, jeg klarer liksom ikke å få meg noen nye venner. Eneste jeg har virkelig åpnet meg for og vært meg selv hundre prosent med er eksen. Da var det mest han som hadde det følt og jeg som var der for han, men han var også veldig god støtte for meg. Men han slo jo opp for flere måneder siden, så det hjelper ikke. Og det er også noe jeg er lei meg for. Han slo opp fordi han hadde glemt meg Vi hadde et avstandsforhold pga jeg flyttet for å studere, og etter en stund ringte han ikke lenger fordi han hadde glemt meg, og slo opp. Og nå når jeg snakker med ham tilfeldig, husker han ikke helt store ting, som at jeg var på besøk hos ham en uke i sommer. Vondt å høre slikt av noen som man hadde det så fint med, og som man trodde virkelig brydde seg. Virker som ingen bryr seg. Hvis jeg prøver å holde meg litt til meg selv og ikke ta kontakt med folk, får jeg ikke noen "hvordan går det med deg, har ikke sett deg/snakket med deg på en stund"-kommentarer, virker som om folk syntes det er helt ålreit at jeg ikke tar kontakt.

Sånn til vanlig er jeg blid og glad. Folk som jeg har kjent i flere år har sagt til meg at "du er jo alltid glad, har aldri sett deg sur eller lei seg". Tror det er nettopp det inntrykket folk har av meg "NB er det ikke så farlig med, hun blir jo ikke sur eller lei seg". Samtidig vil jeg ikke være sur og lei meg bare for å liksom vise at jeg kan være det. Vil ikke være bitter. Tar lett på ting, men får igjen for det på kvelder som denne. Når jeg har det fælt og trenger noen som kan , men det er ingen der for meg. Selv stiller jeg opp så godt jeg kan, være så lite til bry som mulig, være vennlig og grei, prøver å være inkludrende, snakke om det folk vil snakke om, gjøre det andre har lyst til å gjøre, osv. Men får liksom ikke noe tilbake. Jeg kan sikkert gjøre ennå mer, men av og til kunne jeg ønske at andre strakk ut en hånd for meg også. Tok meg som jeg er, uten at jeg trenger å endre på meg selv for at noen skal like meg. Ingen som vil ha meg. Føler meg så jævlig sær og uattraktiv som ikke klarer å skaffe meg nye venner. Skikkelig sosialt avvik.

Dette ble fryktelig sippete, men jeg sipper som bare det, så det passer bra. Og i tillegg har jeg skikkelig vondt i svelget og klarer ikke å sove. Håper ikke jeg har fått kyssesyken nå, det vilel virkelig fått begeret til å tippe.  Drittlei av å være syk og alene og deppa

Sorry, måtte bare får det ut, som sagt har jeg ingen å snakke med.

←

Du sipper ikke, få det ut!

Jeg føler ofte sånn som deg, at jeg heller ikke har noen venner osv.

Vi har nok egentlig bare kommet hen i "gale venner" på en måte.

Det er utrolig trist, og ble litt lei meg da jeg leste innlegget.

Alle må jo ha venner, men syntes ikke de er så gode venner egebtlig når de ikke ber deg med på ting.

[Gjest gjesta]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen Norweigan Blue. Det er visst mange som gjør det, merkelig at det er så mange som går rundt og leter etter ordentlige venner, men ingen av oss finner hverandre.

[Gjest Tweek]

Mhm, men det er jo at folk er forkjellige.

Og alle jeg gikk sammen med før går jeg ikek sammen med nå lengere.

Etter barneskolen har jeg liksom ikke hatt en besteveninne lengre en 2 år, jeg finner bare ikke noen som jeg passer sammen med ordentlig.

[Gjest hufse-tufsa]

tunge tanker blir enda tyngre om natta. å være deppa er ikke ok. kan du ikke kutte ut de p-pillene og se om det kan hjelpe? håper ting ordner seg for deg.

[Gjest Norwegian Blue]

Takk for svar alle sammen, og de som sier at de kjenner seg igjen, jeg håper virkelig det ordner seg, eller har ordna seg, for dere!

tunge tanker blir enda tyngre om natta. å være deppa er ikke ok. kan du ikke kutte ut de p-pillene og se om det kan hjelpe? håper ting ordner seg for deg.

Natta er det absolutt verste, spesielt når man blir liggende våken. Nå som det er dag går det bra og jeg bagatelliserer alt veldig, men hver natt blir alt fælt igjen. Tror jeg skal ta rådet din å slutte med p-piller for en stund når jeg er ferdig med dette brettet, og se om det hjelper.

Det er utrolig trist, og ble litt lei meg da jeg leste innlegget.

Alle må jo ha venner, men syntes ikke de er så gode venner egebtlig når de ikke ber deg med på ting.

Ja, man må jo ha venner og da tar man liksom det man får, selv om de ikke er så gode venner.

I dag har vært en god dag, heldigvis, så føler meg en del bedre. Det går sånn opp og ned.

Endret 26. oktober 2006 av Norwegian Blue

[Yme]

Jeg greier ikke lese så lange innlegg, menneh... Her!

[Gjest gjesta]

Du er skjønn!

[Gjest Norwegian Blue]

Jeg greier ikke lese så lange innlegg, menneh... Her!

Åh, takk. Tanken som teller

Du er skjønn!

du og

Endret 26. oktober 2006 av Norwegian Blue

[Gjest lille marihøne]

Jeg skjønner hvordan du føler deg Norwegian Blue, og jeg håper ting snart føles lysere ut for deg.

[Gjest Tweek]

Håper ting blir bedre etterhvert.

trist å lese sånn, men jeg kjenner meg igjen og det er nmange som har sånn faktisk.

Jeg vet ikke helt hvilke råd jeg burde komme med.

Det er ikke alltid standard råd som å finne en ting du liker å ta kurs og bli venner med kursdeltakerne virker.

Jeg gledet meg til å begynne på skolen, for da ble jeg kjent med nye folk, men jeg endte opp som web-student for jeg hadde ikke mulighet til å flytte til en helt annen by innen 4 dager, og alt hadde libtt stress.

Men du hadde jo ei god venninne. ta godt vare på henne værtfall

[Gjest Anneli]

Huff, dette var leit å lese. Fikk lyst til å gi deg en .

Hva med å begynne med aktiviteter der du kan bli kjent med nye mennesker? Hva liker du godt å gjøre? F.eks fotokurs, språkkurs, lagidrett, kokkekurs, Røde Kors flyktningeguide eller lignende? Klart, disse menneskene blir ikke nære venner sånn umiddelbart, men kanskje finner du personer du kan dele felles interesser med og får en god tone med? Gradvis kan det uvikle seg til noe mer. Det er iallefall min erfaring.

Og du, ikke vær redd for å åpne deg for nye mennesker og de venninnene du har, de fleste av oss er veldig greie. Selv er jeg glad mine venninner tørr bruke meg som en skulder å gråte på for jeg vil jo gjerne være der for dem. Jeg tar det som et kompliment at de stoler på meg.

Lykke til, håper du føler deg bedre snart.

[Gjest Norwegian Blue]

Takk for svar

Angående melde meg på kurs og slikt, jeg har allerede en hobby som jeg trives i og som jeg blir kjent med nye mennesker gjennom. De aller fleste venner jeg har som ikke er fra skolen, har jeg blitt kjent gjennom min hobby. Har prøvd litt andre ting, men vender alltid tilbake til ridningen. Det er en av plassene jeg har følt meg trygg gjennom hele tenårene. Etter skolen har det vært rett i stallen, det har vært hjem nummer 2. Nå har jeg skaffet meg en stall her i byen også som jeg kan være i, problemer er bare at det er så langt vekk, så jeg har bare mulighet til å dra ut en gang i blant når jeg får skyss. Tror det er en enda en grunn til at jeg depper litt nå. (skikkelig alt på en gang her) Er så vant til å ha hestene å kose meg med, og nå har jeg ikke den rutinen lenger. Det er nesten så jeg vurderer å kjøpe bil bare for å komme meg i stallen.

Hadde egentlig tenkt å ta et hestefritt år iår, men det funker veldig dårlig.

Endret 26. oktober 2006 av Norwegian Blue