dumpet

[Gjest deppis]

Ja, ja, så var det eventyret over...!

Jeg har blitt vraket av elskeren min.

Endelig burde jeg kanskje si, for vi er gift på hver vår kant begge to.

Det har jo ligget i kortene siden dag 1, men ingen av oss har klart å avslutte det før nå.

Rart at det skal gjøre så vondt egentlig..

Jeg har jo ønsket dette lenge, har bare ikke "orket" tanken på å være uten han.

Det føles som en befrielse samtidig som det faktisk gjør vondt..

Men jeg fortjener vel å bli vraket, har bare aldri opplevd det før..

Lurer på når disse følelsene skal blekne.

Men, det er jo egentlig flott at forholdet er over, så kan vi begge konsentrere oss om det vi allerede faktisk har, nemlig fantastiske ektefeller og barn. (ikke spør hvorfor ikke det er nok)

En stund var jeg så i villrede at jeg vurderte å fortelle mannen min alt sammen med de konsekvenser det da måtte få.

I dag er jeg sjeleglad for at jeg ikke gjorde det.

Forholdet forblir en dypt bevart hemmelighet...

[Gjest Gjest]

Er det ikke rart hvor kort vei det er fra himmel til h....

Det er vel slik at selv om vi ser at det det er mest fornuftig å gjøre slutt på et slikt forhold, så er det vankelig. Tanken på å kanskje aldri føle det samme igjen er ikke lett. men som du sier selv, nå kan du fokusere på det ekteskapet du er i. Er ikke helt sikker på om det er rikitg å la det forbli en hemmelighet. For meg ble det vanskelig å fortsette uten å fortelle sannheten, følte ikke at vi kunne bygge et liv videre uten å ha sannheten i bunn, selv om det kunne endt med at han ikke ville hatt meg videre. Men det er det du som må finne ut, kan du leve med dette som en hemmlighet???

Uansett, lykke til videre. Følelsene for elskeren din vil blekne etterhvert...

[Gjest Gjest]

Ja, ja, så var det eventyret over...!

Jeg har blitt vraket av elskeren min.

Endelig burde jeg kanskje si, for vi er gift på hver vår kant begge to.

Det har jo ligget i kortene siden dag 1, men ingen av oss har klart å avslutte det før nå.

Rart at det skal gjøre så vondt egentlig..

Jeg har jo ønsket dette lenge, har bare ikke "orket" tanken på å være uten han.

Det føles som en befrielse samtidig som det faktisk gjør vondt..

Men jeg fortjener vel å bli vraket, har bare aldri opplevd det før..

Lurer på når disse følelsene skal blekne.

Men, det er jo egentlig flott at forholdet er over, så kan vi begge konsentrere oss om det vi allerede faktisk har, nemlig fantastiske ektefeller og barn. (ikke spør hvorfor ikke det er nok)

En stund var jeg så i villrede at jeg vurderte å fortelle mannen min alt sammen med de konsekvenser det da måtte få.

I dag er jeg sjeleglad for at jeg ikke gjorde det.

Forholdet forblir en dypt bevart hemmelighet...

←

jeg har også et sånt merkelig forhold til "elskeren" min, blir helt deprimert om han ikke tar kontakt over noen dager.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg føler det slik og jeg vil ikke føle det slik, for jeg er ikke forelsket i ham.

Jeg har en type, i et avstandsforhold, og det er han jeg er forelsket i....så jeg forstår ikke meg selv.

han elskeren min er egentlig ganske frekk, en sånn fyr jeg ikke liker , men alikevel liker...klarer iallefall ikke å stoppe å se ham....selv om jeg vet jeg burde.

[Gjest Gjest]

Er det ikke rart hvor kort vei det er fra himmel til h....

Det er vel slik at selv om vi ser at det det er mest fornuftig å gjøre slutt på et slikt forhold, så er det vankelig. Tanken på å kanskje aldri føle det samme igjen er ikke lett.  men som du sier selv, nå kan du fokusere på det ekteskapet du er i. Er ikke helt sikker på om det er rikitg å la det forbli en hemmelighet. For meg ble det vanskelig å fortsette uten å fortelle sannheten, følte ikke at vi kunne bygge et liv videre uten å ha sannheten i bunn, selv om det kunne endt med at han ikke ville hatt meg videre. Men det er det du som må finne ut, kan du leve med dette som en hemmlighet???

Uansett, lykke til videre. Følelsene for elskeren din vil blekne etterhvert...

←

TS her.

Ja, det er på en måte skummelt å tenke tanken på at jeg ikke skal føle det samme igjen. Må innrømme at jeg er redd jeg kan finne på å innlede et forhold på si igjen hvis sjansen byr seg. har ingen planer om å gjøre det, men denne mannen har gitt meg vannvittig mye selvtillit.

I starten var han helt på styr etter meg. Så har det vært perioder hvor vi begge har vært på styr, så bare meg, før det var han igjen. Også, plutselig, er det over. Egoet i meg ville ha avsluttet det selv! he-he.

Jeg liker ikke "nederlagsfølelsen" av å ha blitt vraket...

Temmelig sært, men det er det jeg føler idag.

Jeg har ikke vært overvettes redd for å bli oppdaget underveis i forholdet, men nå som det er over, føler jeg meg utrolig sårbar og redd for at det skal komme frem allikevel. Dette er idiotisk, fordi vi begge har klart å holde det for oss selv.

Kanskje han har fått så vondt inni seg at han har lagt alle kortene på bordet hjemme?? uff, nå blir jeg litt paranoid...