Veien tilbake til ekteskapet

[Gjest Gjest]

Jeg er lettet og lei meg samtidig, men nå er jeg endelig på vei tilbake i ekteskapet.

Det blir en lang historie, men det må det bli.

Jeg har vært gift i over 10 år og vi har 3 barn sammen. Vil vel si at vi har hatt et relativt godt samliv inntil for ca. 1/2 år siden, da jeg hodestups forelsket meg i en annen mann. Jeg som trodde at slikt ikke gikk an, at det bare var å snu seg bort og la det hele gå over. Men så enkelt var det ikke, i hvertfall ikke for meg.

Det har endt med en sommer hvor lengselen og forelskelsen har fylt all ledig plass. En sommer uten nattesøvn, fordi jeg har vært så fortvilet over hele situasjonen.

Hjertet mitt har ønsket å starte på nytt med den nye mannen, mens hodet mitt har prøvd å overtale meg til å bli hos familien min.

Vi har vært mye sammen med familien til han andre i sommer, og vi har derfor hatt anledning til snakke sammen ganske ofte. Og det er ikke fritt for at vi har drømt oss bort i sammen. Drømt om å starte et liv sammen. Vi har aldri hatt noe fysisk forhold, men sneket oss til en klem eller å holde hverandre i hånden noen stjålne minutter. Når vi ikke har vært sammen har vi sendt alt for mange sms oss i mellom. Ingen av oss klarte å stoppe, selv om vi gjentatte ganger ble enige om at vi først måtte rydde opp i våre respektive ekteskap. Han er helt klart på vei ut av sitt ekteskap, seperasjonen er tatt ut, det gjenstår bare å fortelle ungene hva som skal skje. Jeg har hele tiden vært fryktelig usikker, men han har aldri lagt press på meg. Tverrt i mot har han oppfordret meg til å finne ut hva jeg vil før jeg eventuelt skulle bryte ut. Men han håpet såklart at det skulle bli oss to.

Herregud, så deilig det har vært å ha en som du vet tenker på deg, ønsker å være sammen med deg, som sier du er det mest vidunderlige på jord og som så tydelig lengter etter deg.

MEN, herregud så dårlig samvittighet jeg har hatt. Min stakkars snille mann som ikke har gjort noe galt, bare glidd inn i rollen som litt lite spennende, men snill ektemann og pappa. Og kona hans som betrakter meg som en venninne.

Jeg har vært våken nesten hver natt hele sensommeren, og lurt på hva jeg skulle gjøre. En dag tok jeg mot til meg og fortalte mannen min at jeg vurderte å flytte, men at jeg var usikker. Den dagen skjedde det noe, vi begynte å prate sammen. Det ble mange tårer på meg, jeg var skikkelig fortvilet og begynte å virkelig ønske at følelsene mine for han andre kunne vris over til mannen min.

Vi ble enige om å gjøre et forsøk på å redde ekteskapet, og startet i familiterapi. Det var vanskelig i begynelsen, jeg sto fremdeles med et ben i hvert leir, usikker på hva jeg ønsket. Sendte masse meldinger med den andre og snakket med mannen min om hvordan vi skulle klare å fortsette sammen.

Etter noen uker var vi sammen med den andre familien en helg igjen. I løpet av helgen ble det litt mye alkohol, og mannen min var på kjempehumør, flørtet med meg og vi koste oss skikkelig. Han andre drakk litt for mye og ble helt stille.

Når mandagen kom avtalte jeg å treffe den andre i lunjsen, det var første gang vi traff hverandre uten ektefeller tilstede. Han var helt knekkt og hadde fått fryktlig dårlig samvittighet for mannen min og sin kone. Jeg på min side hadde oppdaget at jeg egentlig ikke ønsket ham, jeg ønsket bare å være forelsket igjen, men jeg ønsket å være forelsket i mannen min. Vi ble enige om å stoppe all kontakt oss i mellom, og fortelle våre partnere hvordan det hele hang sammen, soden vi ikke kan fortsette å møtes mere. Det ble såklart en kjempe oppvask, hva annet kunne vi vente. Og jeg innrømmer så gjerne at det ikke er lett, men jeg er på vei tilbake til mannen min. Og nå ønsker jeg at vi skal få det til også med hjertet. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal få det til enda, men vi prøver å snakke masse sammen, prøver å gjøre ting sammen og for hverandre, men det er ikke alltid så lett å finne tid i en hektisk hverdag med fulle jobber og 3 unger. Vi fortsetter i familiterapi, føler at dette hjelper oss å sette riktig fokus i forholdet.

Jeg har ett håp om at vi en dag skal kunne se tilbake på denne sommeren/høsten som en ny start på vårt ekteskap. Jeg er utrolig lettet for at jeg har tatt valget om å bli hos mannen min, lettet for at han også ønsker å jobbe videre med ekteskapet vårt. Samtidig er jeg veldig lei meg for at jeg har såret så mange mennesker rundt meg, mannen min, kona til han andre...

Jeg skulle så gjerne hatt alt ugjordt, men det er ikke mulig. Det viktigste nå må derfor være å fokusere på en fremtid sammen mid mann og barn.

Er det noen som har lignende erfaringer, som har lyst til å fortelle hvordan de har klart å komme seg gjennom det?

[pellegrino]

Hei, gjest. Jeg har hatt en lignende opplevelse i mitt liv, og det gjorde faktisk godt å se at det er noen andre som har gjort mye av de samme erfaringene. Fint å se at det holder på å ordne seg for deg, og at du har klart å vært åpen ovenfor mannen din om det som skjedde.

Selv ble jeg alldeles hodestups forelsket i en kollega av meg. Han gjengjeldte følelsene. Vi hadde mange av de samme arbeidsoppgavene på jobb, og følelsene begynte å komme etter noen år. Ja, da kjente vi hverandre ganske godt allerede. Vi kunne sitte å prate hele arbeidsdagen uten å få gjort noen ting som helst, og i sosiale sammenhenger prøvde vi alltid å være på samme sted til samme tid. Utrolig nok var det ingen som merket at vi var fullstendig opphengte i hverandre. Verken hans kone eller min samboer. Han flyttet fra kona og barna.

På et tidspunkt fant jeg ut at jeg måtte ta et valg mellom samboeren og min kollega. Vi hadde fremdeles ikke gjort noe ulovlig, rent fysisk. Mentalt var jeg helt skakk-kjørt. På dette tidspunktet holdt jeg på å "sprenges" av lyst til å være sammen med kollegaen hele tiden, og det kunne ikke gå så lenge jeg var sammen med en annen.

Jeg brøt kontakten med min kollega, og skiftet jobb så fort jeg kunne etter dette. Jeg var syk av lengsel lenge etterpå, men ting roet seg ned etterhvert. Jeg har enda ikke klart å si noe til samboeren om dette, og det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller. Jeg vet det er galt, men holder likevel fast på beslutningen. Vi er gift nå, og visste veldig godt hva jeg svarte på da jeg sa "ja".

Min tidligere kollega ser jeg av og til. Følelsene har sloknet, og det er godt å kjenne seg normal igjen i hans nærvær. Han har flyttet tilbake til kona og barna nå, men felles venner lurer på om de har det særlig bra sammen. Har ikke spurt hva de mener med det...

Jeg vet at det jeg har gjort er galt, og har ingen unnskyldning for det jeg har gjort. For å gjøre det enda verre, kan jeg også innrømme at jeg var nær ved å ta et helt annet valg enn det jeg gjorde. Hvis jeg hadde kysset ham, hvis vi hadde hatt sex, hvilket valg ville jeg tatt da? Jeg vet svaret, for jeg var så forelska som man kan bli. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å komme meg tilbake til samboeren min igjen, men jeg er søren meg så glad for at jeg fikk det til. Slem som jeg er!!!!

[Gjest Gjest]

Så godt å høre at andre har hatt det på samme måte og klart å komme videre. Det er mye trøst i felles skjebne, men skulle så klart ønske at vi hadde unngått en slik situasjon....

/Trådstarter

[pellegrino]

Ja, det er godt å ha kommet videre. Jeg savner forelskelsen, men ikke mannen jeg var forelsket i, for å si det sånn. Jeg har ikke nevnt noe om dette for en sjel før, har heller ikke trodd at jeg noen gang kom til å røpe hemmeligheten min for noen. For dette er en hemmelighet, min aller dypeste. Og nei, jeg er ikke stolt av å ha ført kjæresten min bak lyset. Dette burde han ha fått vite om før vi giftet oss, det er helt klart. Når jeg ikke har sagt noe før, holder jeg det hemmelig også i fortsettelsen.

Det sies ofte at alt kommer for en dag, og at man er naiv om man tror at sånnt kan holdes hemmelig. Javel, den tid den sorg. Jeg fører min kjøre bak lyset med åpne øyne, og er slett ikke stolt av det. Men jeg nekter å la min dårlige samvittighet velte kvalene over på ham. Jeg lar ham heller leve lykkelig i uvitenhet, viss på at jeg ikke kommer til å la noe slikt hende igjen.

[Gjest Gjest]

Hjelpe meg, dette er som å lese sin egen historie...Er akkurat nå i den situasjonen at jeg er opp over ørene forelsket i en annen mann...

Har vært gift med mannen min i mange år, og vi har to tenåringsbarn sammen. Trodde ikke det var mulig å bli så forelsket i en annen mann, lengter etter ham dag og natt. Jeg har ymtet frempå over for min mann at jeg har lyst til å prøve å bo hver for oss, men da blir han så fryktelig redd og lei seg...

Nei huffameg, dette er ikke lett

[Gjest Gjest]

Jeg har også opplevd akkurat det samme. Tok også beslutningen om å fortelle min mann alt, hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg nok ikke klart å bryte med han jeg var forelsket i (en kollega). Jeg ble tilgitt av mannen min, og tok beslutningen med hodet om å fortsette ekteskapet. Men hjertet.....Nå har det gått snart to år siden jeg brøt forholdet til kollegaen min (og det varte bare i to måneder), og ennå sliter jeg. Ikke på langt nær så ille som i begynnelsen, og i perioder går det helt fint, men det er vanskelig, ja. Vi jobber fortsatt sammen, og det gjør det jo ikke lettere. Vet at jeg burde skiftet jobb, men har så bra jobb her jeg er at det har vært lite aktuelt. Men selv om hjertet mitt av og til sliter litt, angrer jeg ikke på den beslutningen jeg tok. Min mann og jeg har det veldig bra sammen, og jeg vet at jeg ville fått så dårlig samvittighet for ham og ikke minst for barna, at det uansett ikke ville vært verdt det. Og jeg vet også at hverdagen sammen med kollegaen (som gikk fra kona si for å få meg, selv om han på det tidspunktet egentlig visst at jeg ikke kom til å gå fra mannen min...) ikke ville blitt særlig rosenrød i lengden. Mine barn, dine barn, ekser, tonn av dårlig samvittighet, sånt blir det uansett ikke noen lykke av. Og sånne forhold varer statistisk sett sjelden.

Lykke til, trådstarter, jobb med forholdet til mannen din, se minst mulig til den andre (vet det ikke er lett, for meg er det enda vanskeligere ettersom min er ledig og fortsatt bare går og venter på meg). Klem til deg!

[Gjest Gjest]

Hei igjen, trådstarter her.

Så er vi alså flere med de samme erfaringene, vet ikke egentlig om det hjelper stort, men det er godt å vite at enn ikke er den eneste som har latt seg rive med i forelskelsen.

Jeg vet at jeg har gjort det riktige valget, men likevel er det vankelig å slutte å tenke på ham andre. Vet ikke om jeg egentlig er forelsket i ham lenger, eller om jeg bare lengter etter å være så forelsket og bli så beundret.

Har ikke sett ham eller snakket med ham på over en måned, men hver gang jeg er ute å kjører eller går tur, så ser jeg etter bilen hans. Han bor bare 1 km fra der vi bor. Har fryktelig lyst til snakke med ham, høre hvordan det går. Men denne gangen skal jeg klare å la det være. Prøver å holde fokus på mannen min, som virkelig prøver å legge seg i selene for meg. Det kan ikke være lett for ham stakkars, de to var jo begynt å bli gode kompiser, så det ble på en måte et dobbelt svik. Det gjør det ikke enklere at ungene mine stadig spør om når de kan treffe de andre ungene igjen osv. (Heldigvis tilhører de forskjellig skolekrets).

Nei, fokus jenter. Fokus på mannen som jeg gifta meg med! Tvinge meg selv til å ikke tenke andre tanker.... Nei, det er ikke lett, men det skal gå. Sta har jeg alltid vært, nå skal jeg dra nytte av det.

Men det er vel lov å sørge litt over en tapt forelskelse....?

[Gjest Gjest]

Hei igjen, jeg er gjesten som skrev innlegg nr.5 i denne tråden!

Er altså forelsket i en annen mann....

Nå tenker jeg faktisk at jeg håper at min ektemann skal få følelser for en kollega som han tidligere har hatt et godt øye til. Dette er jo helt vilt Og jeg som tidligere så på henne som en trussel mot forholdet vårt, ønsker nå at de to skal finne tonen igjen

Klarer heller ikke å bruke ordene "elsker deg" til mannen min.

Hører gjerne mer fornuftig fra dere om dette, fryktelig frustrerende er det....

[Gjest Gjest]

Vet ikke om jeg har noe fornuft å komme med, men skjønner veldig godt hva du mener. I sommer gikk jeg med nesten like tanker, tenkte at det hadde vært enkelt om mannen min hadde funnet enn annen, så hadde på en måte ikke jeg hatt hele "skylda" for en evt. skillsmisse.

For meg ble vel vendepunktet at han så tydelig ønsket å jobbe for å få forholdet til å fungere bedre. Prøvde å tenke fornuftig/nøkterent på hvordan jeg og den andre ville få det om vi ble skillt og skulle starte sammen. Det ville bli mye mere å forholde seg til en bare ham. Jeg måtte også ta inn i hus hans 2 barn (forøvrig noen hyggelige barn), og jeg måtte forholde meg til kona hans (som tidliger var en venninne). Jeg måtte forholde meg til min familie, min svigerfamilie, han nye sin familie og kona hanses familie+++++ hva med jul og bursdager, hvordan skulle de feires. hvor skulle vi bo?....

Etterhvert så jeg galskapen i det. Og lurte på med hvilken rett utsetter jeg ungene mine og hans for dette? Og vil ikke forelskelsen til ham også gå over etterhvert. jeg har jo vært like forelsket i mannen min en gang. Jeg prøvde/prøver å se hvilke egenskaper hos mannen min som jeg setter pris på som faktisk ikke han andre har, istedenfor motsatt. Og det hjelper..... men så kommer savnet etter forelskelsen igjen.....

Nå har jeg bestillt en langweekend med mannen min til Barcelona, han vet det ikke enda, men gleder meg til å fortelle ham det. Vi har vært flinke tidligere til å reise vekk fra ungene i blant for å kose oss å være bare kjærester. Kansje vi kan bli litt forelsket igjen når vi bare har hverandre....Tror han kommer til å bli glad for at jeg tar initativet til en slik tur etter alt jeg har utsatt ham for de siste ukene.

Hilsen trådstarteren

[Tiit]

Jeg ble varm om hjertet og glad over å få høre historien din ts, og også dere har andre som har samme erfaring! Godt å høre at det er en vei tilbake til den man har forpliktet seg overfor, selv om det er sterke krefter som drar i andre retninger.

[forelsket:)))]

Hei!!!

Takk for at du har skrevet dette innlegget her

Jeg selv er i en fase nå der jeg er forelsket i en gift mann.Jeg og er gift.Begge har solide ekteskap og små unger.

Men jeg må prøve å glemme han.Komme ut av det.Det blir sikkert vanskelig nå,men gullverdt i ettertid.

Håper jeg klarer det

[Gjest Gjest]

Jeg sitter må den motsatte siden av bordet. Min kone fallt for og var utro mot meg med en kollega. Vi hadde problemer ekteskapet før hun var utro med en del krangler, men vi hadde jobbet mye med de tingene som var og ting begynte å falle på plass. Jeg hadde fått snikende inn følelser overfor en gammel venninne. Venninnen min er gift og det har ikke skjedd noe seksuelt mellom oss. Det var mye sjalusi inne i bildet og jeg kuttet endelig ut denne venninnen da jeg så det skadet ekteskapet og meg.

Jeg kjenner min kone så godt at jeg så det komme i sommer - både forelskelsen hennes og utroskap, ba henne la være, men hun hørte ikke. Hun kommer hjem og forteller at hun har fallt for en og har vært utro. En uke etterpå finner hun ut at glansbildet sprekker og angrer.

Vi har prøvd å fikse tingene igjen, hun sier hun satser på meg, men trenger tid til å komme seg over følelsene i forhold til ham. For meg virker det som om hun har satset på to hester og jeg er redd for at hun fortsatt gjør det. Jeg har hatt endt opp med en høst med søvnproblemer, ingen følelse av å være elsket og masse uro.

Mitt råd til andre er vær ærlige mot dere selv - en ting er at man utvikler følelser og blir fasinert av andre - noe annet er å leve ut dette mens man er i et ekteskap eller parforhold. Blir man or interessert i en annen person må man ta konsekvensen av det - ut av parforholdet eller fjerne seg fra den andre.

[Gjest Gjest]

Melder meg inn i gjengen

Jeg gikk ikke for langt sånn fysisk sett, men tenkte på en annen langt mer enn jeg hadde lov til. Sendte noe mail og sms, men ellers lå alt i hodet mitt. Drømte meg langt bort og satte forholdet til min samboer på en skikkelig prøve.

For min del prøvde jeg å dele prosessen i to: "bli eller ikke bli hos min samboer" og så event "ny kjæreste". Jeg ville i teorien ikke blande disse, men hadde aldri vurdert å gå fra sambo uten han nye..

Det som til slutt hjalp meg var å snu det hele om: hva ville jeg velge vekk? Da sto plutselig svaret mye klarere. Magefølelsen sa også bestandig at jeg ikke kom til å gå fra sambo. Det jeg ville var vel bare å holde på de gode forelskede følelsene i meg og bli beundret av en ny, i steden for å leve et traust liv med sambo.

Han nye ble kuttet ut, men hjernen min er fortsatt litt "programmert" til å tenke på han. Selv nå etter nesten tre år. Det gikk over ett år hvor jeg tenkte på han mange ganger daglig, selv om jeg viste at jeg innerst inne ikke ville blitt sammen med han.

Dette har i hvert fall lært meg at man ikke skal dømme folk som gjør merkelige ting ut i fra følelser. Og siden fornuftige meg kunne komme opp i denne situasjon, kan hvem som helst gjøre det.

[Gjest I samme båt]

Og jeg som trodde jeg var helt alene....men så er det bare den samme gamle historien...

I fjor sommer falt jeg fullstendig for en kollega jeg har jobbet sammen med i 10 år!! Vi har alltid hatt en kjempekjemi og det har nok vært litt flørting men ikke mer enn det som er "lov" på en arbeidsplass. Så skjedde det noe på vei hjem fra en fest og vi var helt fortapt i hverandre begge to. Ingen av oss klarte å spise eller sove på de første 2 månedene. Jeg er gift, 2 tenåringsbarn og var som en fjortis igjen. Han gift, ett nesten voksent barn. Hadde han bedt meg bli med til Nordpolen hadde jeg blitt med på dagen... tror jeg Men det gjorde han ikke. Det har gått neste ett og et halvt år. Vi har hatt et forhold fram til nå. Stjålne møter etter arbeidstid. En hotelltur i ny og ne...Han kjemper en kamp med seg selv hele tiden og ønsker egentlig ikke å gå fra kone, gård og svigerfamilie som han har et kjempeforhold til. Men følelsene for kona er døde. . Vi har akkurat bestemt oss for å kutte ut hverandre, ihvertfall ta en pause. Vi må rydde opp den ene eller den andre veien. Men kjemien er der, vi er kjempegode venner og jeg vet at jeg elsker ham. Jeg har null følelser for min mann og kjemper en kamp hver dag for å klare å ta kontroll over livet mitt igjen. Er kjempefrustret. Vi hadde ett greit forhold før dette skjedde men det er lenge siden det har vært noe hett, mest hverdager og minimalt med sex. Nå har vi ikke hatt sex på over ett år og jeg vet innerst inne at det aldri kommer til å bli bra igjen. Følelsene mine er døde. Samtidig sørger jeg over Mr. X og forholdet som aldri er blitt et normalt forhold og kanskje aldri blir det. Han sliter med dårlig samvittighet og frustrasjoner og ønsker ikke å forårsake ett brudd i en familie. Jeg ønsker heller ikke at barna mine som er så flotte unger skal bli skillsmissebarn, samtidig er jeg redd for å bli alene, gå inn i en ny fase, det ukjente..... Noen som har erfaring ??? Akkurat nå er jeg trist, lei, frustrert, deprimert og tror egentlig jeg trenger hjelp. Har en høy stilling med mye ansvar og utfordringer men sliter med fokus...

Hvis noen har erfaring med min situasjon så er jeg takknemlig for gode råd....

[Gjest Gjest]

Dette var innvikla. En gammel venn av meg sa en gang at ektekap var som andre skap - klaustrofobi. Med andre ord skulle han aldri gifte seg (klarte ikke å holde den selvsagt).

Hvordan finne veien tilbake - prøv å være alene en stund og se hva du savner. Ikke la en ny å gå til være argumentet for å forlate.

[Gjest Gjest]

Hvordan finne veien tilbake -  prøv å være alene en stund og se hva du savner. Ikke la en ny å gå til være argumentet for å forlate.

←

Meget godt poeng

[Gjest Gjest]

Det var et meget bra poeng ja. Det er først når man er uten noen at enn merker hvor mye og hva enn savner.

Jeg er trådstarteren her. Og er overbevist om at dersom jeg ikke får det til å fungere igjen med mannen min (noe jeg tror og håper), så skal jeg ikke hoppe rett inn i noe nytt forhold. Da skal jeg bruket tid alene for å finne ut hva det er jeg ønsker meg videre.

Lykke til videre alle dere som sliter med valget.

[Gjest Gjest]

Hei til trådstarteren !!

Jeg ønsker deg LYKKE til på veien tilbake til ekteskapet igjen. Håper virkelig at dere får det til å funke og at dere får det bra sammen.

Hadde vært fint om du kunne delt din erfaring når det har gått litt tid, og hørt fra deg hvordan det har gått !!

Hilsen "i samme båt"

[Gjest "Den andre"]

Måtte nesten ta opp denne tråden. Jeg kunne vært kollegaen (kanskje er jeg det?) i innlegg nr 5. La meg først si at jeg respekterer kollegaen min som tok valget om å bli i ekteskapet sitt og jobbe med det. På mange måter er det beundringsverdig, selv om det har gitt meg en kjærlighetssorg jeg ennå ikke har kommet over. Og jeg skjønner godt at hun, og de fleste av dere andre, fokuserer på det som er positivt i ekteskapet, og med ektefellene deres, og tilsvarende på det som kunne blitt problematisk ved et evt brudd og det som er negativt ved "den andre". Det er bare som det må være.

Jeg skriver vel dette for å minne om at "de andre", slike som meg, har tatt like vanskelige og tunge valg, og jobber like hardt for å få det til å fungere. Og for meg fungerer det på mange måter. Jeg har klart å skilles fra min kone/samboer gjennom 19 år på en slik måte at vi fortsatt er gode venner som samarbeider konstruktivt og godt om barna. Vi bor nært hverandre, og tilbringer mye tid sammen fortsatt, som en familie; på bursdager, i jula, på 17. mai, tilstelninger på skolen, osv. Og barna sier og virker som om de er fornøyde og glade. Hvis det finnes noe slikt som en lykkelig skilsmisse, kan dette være det.

Så hvorfor valgte ikke jeg å bli? Forelskelser går jo over - jeg er vel ikke forelsket i kollegaen min lenger (selv om jeg har dype følelser for henne som nok aldri vil forsvinne helt). Og jeg er fortsatt glad i min eks-kone. For meg handler det vel om en erkjennelse av at jeg ikke elsker min eks-kone lenger. Og jeg er av den typen (romantiker i NRKs test ;-) som trenger å elske noen. Jeg følger hjertet. Jeg fant ut at de følelsene jeg hadde (/har) overfor kollegaen min var så sterke at jeg var nødt til å agere på dem. Visste på det tidspunktet at kollegaen min hadde bestemt seg for å bli. Så selv om jeg hadde et lite håp om å få henne til å ombestemme seg, tok jeg beslutningen uavhengig av det. Jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette å være i et forhold med en kvinne som jeg var glad i, respekterte og ønsket alt godt, men ikke kunne elske. Det ville ikke vært rettferdig, for noen av oss. Nå har hun funnet seg en ny, og det ser ut til at hun er lykkelig. Det gjør meg glad. Kanskje finner også jeg noen å elske en gang, hvis jeg klarer å slutte å elske kollegaen min. Det vil livet vise. Inntil videre prøver jeg å ha det så bra som mulig som singel.

Så: lykke til med veien tilbake til ekteskapet. Men send en (om-)tanke til "den andre" en gang i blant også. Og husk at et brudd ikke nødvendigvis er en katastrofe, verken for deg, ektefellen eller barna. Klem til dere alle

[Gjest Gjest]

Dette var en lærerik tråd!

Jeg er nygift, men har vært samboer med mannen min i åtte år.

Jeg må si at dette er marerittet. Forsåvidt ikke det å komme opp i situasjonen selv, selv om det er en enormt ille situasjon, men det værste må være å komme i en situasjon der min mann kommer til med med et slikt problem som dere nevner her. Misforstå meg rett nå, og ikke tro at jeg ikke syns dere har det ille. For det må være et mareritt å få følelser for en annen!!! Jeg får frysninger på ryggen av å tenke det bare.

Selv elsker jeg mannen min over alt på jord, og kunne ikke tenke meg livet mitt uten han. Men uansett har vi vonde perioder, men etter åtte år sammen har vi lært å finne tilbake til hverandre etter tunge tak...

Selv sitter jeg her og er i øyeblikket forbannet på mannen pga problemer med den ene bilen vår som han har skullet ordne i lang tid, men ikke fårtt gjort det. Men når man ser hva som kan være problem i et ekteskap så ser jeg at jeg skal være takknemlig for at mine problemer med mannen min er så små som en bil-sak....

Tusen takk for lærerik lesning som virkelig vekker en og får en til å se hva man har, og hva man må jobbe for å beholde og ta vare på....

Behandle din ektemake like bra som du behandler din aller beste venn.

Snakk om din ektemake til andre som det var din nyfunnende kjærlighet.

Klarer du dette vil din ektemake for alltid være din nyfunnende kjærlighet og beste venn på samme tid....

-nygift-