Bør barnevernet tåle media eksponering

[Tule]

Barnetvernet HAR uttalt at de ønsker å beholde taushetsplikten slik den har vært i mange år. Hvis de ønsket kunne de altså foreslått en endring der de kan svare på de sakene de føler er mulig. Men ettersom de sansynligvis har erfaring med at ikke alle barnevernsansatte kan forsvare noen av de merkelige avgjørelsene som har vært tatt fra tid til annen, har de altså sagt at de ønsker en "total taushetsplikt". Slik jeg forstår dette har de ikke oppnådd dette etter den revisjonen som skjedde for 3-4 ? år siden, men ved å henvise til vikarierende årsaker har de klart å få fremstilt problemene slik at det ALTID vil være til ulempe for barnet at spørsmålene blir besvart.

I denne konkrete saken er det besteforeldrene som har gått ut i media og påpekt at det synes som en uforstålig avgjørelse at denne jenta på 12? år, og som har vokst opp i Norge, skal tvangssendes til Gambia hvor hun ikke kjenner noen. Om det er å komme med for mange personlige opplysninger er det klart at pressen blir bundet på hender og føtter. Jeg kan ikke uttale meg om besteforeldrenes egnethet som omsorgspersoner, men jeg forstår faktisk ikke hvorfor de er blitt kritisert i denne saken.

At barnevernet "er ansatt for å ta hensyn til barna" slik du sier, er ikke ensbetydende med at de avgjørelsene de tar altid er riktig eller at en evt dissens aldri bør komme frem.

Foreldrenes jobb er "å ta hensyn til barna". Barnehagens jobb er "å ta hensyn til barna". Skolens jobb er "å ta hensyn til barna", osv, osv. Det er faktisk alles ansvar at vi tar hensyn til barna. Men det er ikke ensbetydende med at vi gjør en god jobb eller at vi ikke gjør feil. Hvis pressen ikke skal kunne fortelle om de feil vi gjør mener jeg vi driver sensur.

Alle gruppene nevnt ovenfor må altså akseptere at de får et kritisk søkelys på seg. Hvorfor skal barnevernet være forskånet for den typen kritikk pressen kan gi i de tilfellene der det synes som om barnevernet har løst problemet dårlig ?

Det du sier er altså at en mor eller far ikke skal kunne gå ut i mediene om de ikke forstår hvorfor deres sønn eller datter skal måtte dø fordi legene ikke vil rette opp en feil de kan ha gjort ?, eller hvorfor et barn skal sendes på et mentalsykehus pga feil medisinering ?

I så fall viser det at vi er dypt uenig i denne saken.

Det er IKKE snakk om å granske barnevernets arbeid offentlig. Slik jeg oppfatter denne saken er det derimot snakk om å få søkelys på en løsning som ingen av partene (utenom barnevernet) forstår årsaken til. Jenta forstod det ikke. Moren forstod det ikke. Besteforeldrene forstod det ikke. Ikke engang stemoren som ble "pålagt" å ta vare på jenta ser ut til å forstå avgjørelsen. Med en overmakt av "forståsegpåere" er det ikke uventet at besteforeldrene har gått til pressen ettersom de kansje ikke har råd til å leie inn psykologer eller andre såkalte fagfolk til å gi sin vurdering av løsningen. Som tidligere nevnt blir såkalte fagfolk (les barnevernet og "rådgivere" som benyttes tillagt vesentlig vekt.

Da har ikke besteforeldrene mulighet til annet enn å gå til pressen.

Dette er noe som skjer daglig i mange forskjellige saker (utvisningssaker, "helsetabber" på sykehus, barnehage/skole relaterte problemer, etc, etc). Jeg kan ikke forstå hvorfor barnevernet, som eneste etat, skal være fritatt for et kritisk søkelys på de vedtak de gjør.

←

Hei

Jeg må si meg veldig enig med det du sier her, det hender jo at foreldre gar ut i media med feilmedisinering av barna sine og så jeg syns sammenligningen er god.

Jeg syns det er litt suppe på en spiker her, i denne saken har barnevernet kommentert saken på en god måte, og tatt veldige hensyn, jeg skjønner ikke da vorfor en skal kritisere besteforeldrene for og ha gatt ut etterpå

Jeg kan vere enig i at det bør vere det siste man gjør men i noen saker er det jo riktig

Ta den 14 år gamle jenta fra sarpsborg som ble forfulgt land og strand rundt av barnevernet for noen år siden, etterpå kom det fram at rette ga dom om at hun skulle få bli hos fostermoren, men da hadde barnevernet jagd henne lenge, er det riktig? skal ikke slike ting komme fram? om noen ble hengt ut kan jeg ikke si at jeg hadde sa mye vont av dem, jeg mener noen som behandler et barn slik fortjener di bedre egentlig

Nå gjikk jo hun ut i media selv sa det var ikke noen som gikk ut for henne, men jeg syns det virket som det gikk prestisje i saken.

Jeg tror ikke det er bra med et for lukket system, og som jeg har sakt sa har barnevernet akseptert at saker presenteres nar det er anonymt så jeg syns egentlig ikke det er så mye og diskutere, jeg skjønner da som sakt ikke vorfor besteforeldrene kritiseres, jeg må si meg enig i far til tos framstilling av saken der det kan vere slik, besteforeldrene skulle jo ikke en gang vere part i saken, det ble jo kritisert at di var det, di kan ha følt seg maktesløse

Jeg tror det er bra med åpenhet

jeg syns at flere her burde se at det kan gir mer tilit

hilsen

[Tule]

Hei

jeg tror jeg tar dette avsnitt for avsnitt jeg ser at jeg har utalt meg litt klønete her

Har kortet ned innlegget ditt.

Barnevernet og andre forvaltningsansatte er fritatt taushetsplikt når det gjelder saker som er anonymisert. Det samme gjelder saker der klienten eller dennes pårørende, eller dennes person som har fullmakt til å uttale seg på klientens vegne, har gjort saken allemennt kjent. Dette vil si at media, som et eksempel, kan gå ut med fullt navn på personer som saken gjelder, hvis de blir opplyst om dette fra klient eller dennes person med uttalesesrett.

Det vet jeg det var ikke det jeg kommenterte engentlig

Media, eller andre, kan ikke publisere navn hvis dette blir oppgitt av barnevernet eller personer som har ansvar for forvaltning av slike opplysninger som er taushetsbelagte. Dette er det kun klient eller dennes personer med uttalelsesrett som kan gjøre. Dette vil si at det er lovstridig for forvaltnings organer å gi slike opplysninger til media, og skulle det skje er det en straffereaksjon for taushetsbruddet i lovverket. navn, alder og annen informasjon kan publiseres hvis informasjonen stammer fra klienten selv, elelr fra andre med fullmakt om uttalelse.

Det var ikke det jeg mente, men det ble sakt at tv to hadde skrevet navnet hennes, om familien opplyste det sa er ikke det ulovlig men det er kritikverdig etter den forståelsen som det har vert mellom media og barnevernet

Barnevernet, og andre instanser som behandler taushetsbelagt informasjon, kan hvis de mener dette er nødvendig sette til side klients ønske om full åpenhet i saken, hvis instansen mener dette ikke er til beste for klient. Dette vil si at selv om barnevernet kan uttale seg om saken da denne er gjort allmennt kjent, så har de mulighet til å ikke kommentere opplysningene eller tiltak i media, hvis det er risiko for at dete ikke gavner klient.

det er jeg selsakt enig i og har aldri nektet for, det jeg kommenterte i denne saken, var at det var ingåt en forståelse med di store aktørene i media, interesseorganisasjonene for barnevernsbarn for eksempel landsforeningen for barnevernsbarn, organisasjoner for forsterhjem og foreldrene med barn i fosterhjem og barnevernet om at i di tilfellene vor det kan vere aktuelt og publisere en sak i media sa skal den publiseres anomymt av hensyn til den som er involvert og for at barnevernet skal ha mulighet til og kommentere den om det er ønskelig slik som også i denne saken

Det kan være vanskelig å komme med faglige grunner, hvis disse faglige grunnene er tatt på bakgrunn avopplysninger som klinet eller dennes talsperson ikke har meddelt til media og dermed gjort informasjon allmennt kjent. Som sagt kan barnevernet bare uttale seg om opplysnigner som er gjort kjent av andre enn dem selv, og ikke komme med nye opplysninger som kan kaste lys over faglige begrunnelser. Nye, og almment ukjente opplysninger er fremdeles taushetsbelagt, og skal behandles deretter.

jeg skjønner det, men det var ikke det jeg mente, jeg skrev litt utydelig, jeg mener at dersom di er fritat for taushetsplikten sa kan di heller si at "det er faglige grunner for at vi ikke vil utale oss videre i denne saken" i steden for og vise til taushetsplikten jeg tror det gir bedre tilit

eller for eksempel i saken om jenta med leddgikt sa mener jeg di ikke trengte og utale seg egentlig, men jeg mener at siden legene utalte seg sa mener jeg at di kunne sakt heller en at di viste til taushetsplikten at "her har legene kommentert saken så nøyaktig at vi ikke finner noen vits i og utale oss ytterligere" jeg mener da at det er og velge et ordvalg som er mer forstaelig for vanlige folk nar di er fritatt for taushetsplikten

Hvis barnevernet eller andre instanser begynner å gi opplysnigner, som er allmennt kjent eller ukjent, vil trolig ha større innvirkning på fremtidige saker sammenglignet med nytten opplysningene vil tjene i en enkeltsak fremstilt i media. Dermed kan det være at fremtidige offere ikke tør ta kontakt med barnevernet i redsel for at opplysnigner skal lekke ut. Et slikt tillitsbrudd tror jeg ingen er tjent med, og ingen taushetsbealgte instanser med respekt for seg selv og med fremtidigsutsikter over ringevirkninger et slikt brudd kan få, vil finne det nødvendig å forsvare faglige grunner overfor parter som ikke svarer til samme taushetsplikt.

Hei

dette syns jeg høres overdrevent ut, jeg mener da at man bare skal utale seg der det er mest hensiktsmessig, men jeg tror ikke heller vi er tjent med et for stort hemlighetskremmeri heller, vis man er nøye med og utale seg bare om ting som er kjent og med va man utaler tror jeg ikke det vil bli noe stort problem jeg tror heller tiliten blir større med mer åpenhet, da ser man mer vordan di tenker og vordan di er og man vil heller tørre og ta kontakt fordi man vet va det er

Lovverket, som mye annet, er til for å tolkes. Dette vil si at loven kan tolkes på flere måter, derfor mener jeg at fagpersoner er bedre egnet til å opplyse om juridisk praksis og rutiner fremfor et oppslag i media. En lovtekst kan tolkes på grunnlag av andre lovtekster, som ikke nødvendigvis ligger til grunn i medias fremstilling av lovpraksis. Derfor mener jeg det er unødvendig å bruke media som opplysningskilde for lovverket og dens praksis i saker som omhandler vanskelige temaer som for eksempel tvangsmedisinering. Det skal mye til før tvangsmedisinering kan iverksettes under nødrett, og dette er ikke et dilemma som kan baseres på mediaoppslag.

←

Hei

her skjønner jeg ikke helt va det er du kommenterer, har jeg sakt at media skal brukes som opplysningskilde for lovtekster, det kan jeg ikke skjønne jeg snakket om en sak som ga mange dilemmaer og som kunne fa konsekvenser for barnevernet andre steder og da mener jeg det var en grei måte at de var gjort klar over den slik som med barna som satt fast i tyrkia det var mange barnevernfolk som fulgte med på den jeg klarer ikke og se at det var feil dette var noe barnevernet ikke var klar over

hilsen

[Donpedro]

Hei

jeg skjønner at det kan vere slitsomt men det er da andre som opplever det og, leger ma da stadig utale seg når ting kommer opp jeg kan ikke skjønne at det kan vere sa mye verre for barnevernet

hilsen

←

Nei, leger uttaler seg meget sjelden om ikke hovedpersonen selv har samtykket og det ikke vil være til ulempe. Var nylig en rettssak om brudd på leges taushetsplikt i retten.

[Tule]

Nei, leger uttaler seg meget sjelden om ikke hovedpersonen selv har samtykket og det ikke vil være til ulempe. Var nylig en rettssak om brudd på leges taushetsplikt i retten.

←

hei

jo men om hovedpersonen har samtykket så utaler di seg, og om pasienten er et barn slik var det for eksempel i saken om jenta som hadde ledgikt, og det var ikke det jeg kommenterte som du sier til meg jeg kommenterte det at du sa at det var sa tungt og ha media og andre over seg hele tiden, men det er det og andre instanser som er, det var det jeg ville fram til

hilsen

[Bobeline]

(...)

jeg tror jeg tar dette avsnitt for avsnitt jeg ser at jeg har utalt meg litt klønete her

Det vet jeg det var ikke det jeg kommenterte engentlig

Det var ikke det jeg mente, men det ble sakt at tv to hadde skrevet navnet hennes, om familien opplyste det sa er ikke det ulovlig men det er kritikverdig etter den forståelsen som det har vert mellom media og barnevernet

(...)

←

Når barnevernet og media har en forståelse seg i mellom at saker som presenteres anonymt skal behandles anonymt skiller dette seg fra saker der klient selv eller dennes talsperson går ut med fullstendige opplysninger.

Det vil si at barnevernet (og andre instanser ilagt taushetsplikt) ikke kan oppgi navn, alder og annen informasjon til media, dermed har ikke media denne informasjonen å trykke/kringkaste. Oppgir barnevernet slike opplysninger til media er dette et brudd på taushetsplikten, uansett om opplysningene kringkastes eller ikke. Det er kritikkverdig og lovstridig.

Hvis klient eller dennes talsperson oppgir informasjonen, står media fritt til å bestemme om opplysnigene skal kringkastes eller ikke, med mindre anonymitet er krevd fra klient eller dennes talsperson. Dette kan forstås utenfor avtalen mellom barnevernet og media, da opplysningene ikke stammer fra barnevernet. Det blir da en avtale mellom klient eller dennes talsperson og media, og barnevernet tar så ikke part i avtalen, som er satt av andre parter. Om dette er kritikkverdig på etisk grunnlag er en sak, men om det kan kritiseres på vegne av avtalen mellom barnevernet og media er en annen sak.

[Bobeline]

(...)

jeg skjønner det, men det var ikke det jeg mente, jeg skrev litt utydelig, jeg mener at dersom di er fritat for taushetsplikten sa kan di heller si at "det er faglige grunner for at vi ikke vil utale oss videre i denne saken" i steden for og vise til taushetsplikten jeg tror det gir bedre tilit

eller for eksempel i saken om jenta med leddgikt sa mener jeg di ikke trengte og utale seg egentlig, men jeg mener at siden legene utalte seg sa mener jeg at di kunne sakt heller en at di viste til taushetsplikten at "her har legene kommentert saken så nøyaktig at vi ikke finner noen vits i og utale oss ytterligere" jeg mener da at det er og velge et ordvalg som er mer forstaelig for vanlige folk nar di er fritatt for taushetsplikten

(...)

←

Taushetsplikten er bare fritatt for informasjon som er allmennkjent. Ny inforamsjon utover dette er fortsatt taushetsbelagt. La oss si at et barn blir utsatt for omsorgssvikt i hjemmet, barnet får ikke mat og klær, og foreldrene gir ikke barnet voksenkontakt. Etter bekymringsmeldinger, og undersøkelser og tiltak i hjemmet, blir det bestemt at det er bare en utvei, å ta barnet ut av hjemmet. Foreldrene går så til media og fremstiller barnevernet som den store stygge ulven. Men alt de sier til media er at barnet er hentet fra deres hjem. Dermed kan ikke barnevernet vise til faglige grunner til å hente barnet ut av hjemmet siden foreldrene ikke oppgir disse til media.

Det er dette som gjør fritak fra taushetsplikt vanskelig. Selv om faglige grunner ligger til grunn kan ikke disse avsløres, selv når tiltaket er gjort allmennkjent. De faglige grunnene som belyser tiltaket, og i saker der tiltaket er påkrevd og rettmessig, kan ikke barnevernet opplyse om når foreldrene ikke gjør dette først. Dermed kommer de faglige grunnene til å ligge inn under området som er taushetsbelagt.

Barnevernet og legene svarer begge til taushetsplikt. Hvis legene har fått tillatelse til å uttale seg, betyr ikke automatisk at samme tillatelse er gitt til barnevernet. Det må gis tillatelse til begge parter om de skal bli fritatt fra taushetsplikten. Gis tillatelse, kan barnevernet komme frem til en besluttning om at det er mer skadelig for partene om de bruker sitt fritak for taushetsplikten for å gi opplysninger eller kommentarer til media.

Jeg mener interessene til fremtidige og nåværende saker stiller sterkere enn behovet for meningmanns trang til "forståelig språk". Videre handler det også om å ikke gå utenfor sitt kompetansefelt, og det er svært viktig. En barnevernspedagog har ikke kompetanse til å uttale seg om medisinske saker, det er det bare helsepersonell innen fagfeltet som kan gjøre. Barnevernet kan således ikke kommentere legers opplysninger og tiltak da de ikke har belegg for å kunne gjøre dette.

[Bobeline]

(...)

dette syns jeg høres overdrevent ut, jeg mener da at man bare skal utale seg der det er mest hensiktsmessig, men jeg tror ikke heller vi er tjent med et for stort hemlighetskremmeri heller, vis man er nøye med og utale seg bare om ting som er kjent og med va man utaler tror jeg ikke det vil bli noe stort problem jeg tror heller tiliten blir større med mer åpenhet, da ser man mer vordan di tenker og vordan di er og man vil heller tørre og ta kontakt fordi man vet va det er

(...)

←

Jeg mener også at det er rett å uttale seg der det er hensiktsmessig. Men jeg tror også at på generelt grunnlag er det uhensiktsmessig å uttale seg om enkeltsaker. Det er vanligvis enkeltsaker som blir tatt opp i media, og dermed blir uttalelsesgrunnlaget svekket.

Artikkelen, som heter "Mange myter om barnevernet" sier følgende Tilliten til barnevernet er større hos de som har fått hjelp enn i befolkningen for øvrig. Forsker tror det kan skyldes en negativ mytedannelse i media. (...) De harde angrepene på barnevernet i media har vært med på å bygge opp myter rundt tjenesten. Mangel på respekt for familiene de møter er en anklage som går igjen, (...) Da kan det kanskje oppfattes som paradoksalt at tillitten til barnevernet faktisk er større hos de som har fått hjelp enn ellers i befolkningen. Dette er bare et uutsnitt og artikkelne kan leses i helhet her;

http://www.forskning.no/Artikler/2005/november/1129882320.4

Jeg tror at opplysninger om barnevernets filosofi og virkemåte kommer best til syne gjennom departement og førstekilden selv. Barnevernets arbeid er en blanding av støtte og kontroll. Det skal gi hjelp og støtte for at hjemmet skal kunne makte sitt oppdrageransvar, men det har også plikt til å gripe inn hvis dette ikke nytter. Å stole på medias fremstilling fremfor førstehåndsfremstilling, mener jeg blir feil og viser dårlig kildekritikk. Sitatet er hentet fra http://www.fosterhjem.no/?module=Articles;...licShow;ID=4039 som også gir beskrivelse av barnevernets arbeidsmetoder. Jeg tror det er viktigere å innhente informasjon fra en uavhengig kilde enn en kilde som baserer seg på profitt. Personlig ville jeg stilt spørsmålstegn ved det faktum at media og dennes kilde angriper en instans som har få muligheter til å forsvare seg på spesielt grunnlag. Barnevernet har få muligheter til å uttale seg generelt om en spesiell sak.

Jeg tror "hemmelighetskremmeriet" som du kaller det, bidrar mer til fremtidige saker og deres bekymringsmeldere, sammenlignet med gevinsten om større åpenhet i enkeltsaker. Alle som tar kontakt med barnevernet, om dette er barn, verger eller andre bekymrede personer, trenger tryggheten som kommer med at barnevernet ikke er åpent og løsslupne med informasjon når instansen angripes av en part, som ikke har rett til informasjon og innsyn.

[Bobeline]

(...)

her skjønner jeg ikke helt va det er du kommenterer, har jeg sakt at media skal brukes som opplysningskilde for lovtekster, det kan jeg ikke skjønne jeg snakket om en sak som ga mange dilemmaer og som kunne fa konsekvenser for barnevernet andre steder og da mener jeg det var en grei måte at de var gjort klar over den slik som med barna som satt fast i tyrkia det var mange barnevernfolk som fulgte med på den jeg klarer ikke og se at det var feil dette var noe barnevernet ikke var klar over

(...)

←

Nei, du skriver ikke at media skal virke som opplysningsenhet for rutiner og lovverk. Jeg vil heller ikke tillegge deg en slik mening.

Mitt poeng var at jeg tror ikke media er en egnet kilde til å drive opplysningsvirksomhet om rutineendringer eller lovverk, da disse gjerne er såpass kompliserte at det er lett å miste oversikten. Dette gjelder generelt, og ikke om saker spesielt (det vil si at jeg ikke ønsker å vise til konkrete eksempler). Jeg tror lovverket og rutiner vanskelig kan kokes ned en slik-gjør-du-det-oppskrift som ofte virker lett presentert i media. Lovverket har i barnevernets tilfelle store åpninger for skjønn, slik at lovverket kan nyttes for det enkelte individ. Jeg tror bruk av skjønn i disse tilfelle er viktig siden det handler om mennesker, og et tiltak som er riktig for noen kan nok ikke like lett forsvares eller brukes mot andre igjen.

Derfor tror jeg at en spesiell sak ikke kan brukes som referanseramme for et generelt syn på andre saker. Jeg tror det er viktig for barnevernets ansatte å lære av sakene, men ikke nødvendigvis å bruke denne lærdommen som mal for andre familier og deres vanskeligheter. Barnevernet har blitt kritisert for å ikek være flinke nok til å oppdatere seg om fagstoff, men jeg tror ikke det er god nok grunn til at media skal virke som en utdannende enhet for fagstoff som kan være langt mer komplisert enn medias fremstilling tar hensyn til.

[Gjest Frk Åberg]

Barnetvernet HAR uttalt at de ønsker å beholde taushetsplikten slik den har vært i mange år. Hvis de ønsket kunne de altså foreslått en endring der de kan svare på de sakene de føler er mulig. Men ettersom de sansynligvis har erfaring med at ikke alle barnevernsansatte kan forsvare noen av de merkelige avgjørelsene som har vært tatt fra tid til annen, har de altså sagt at de ønsker en "total taushetsplikt".

←

Dette blir jo bare spekulasjoner. Slik jeg ser det, ville barnevernet selv ha tjent på å frita seg selv fra taushetsplikten, ved at de faktisk får mulighet til å vise at det er flere sider i saken enn den foreldrene presenterer. Ser du virkelig ikke muligheten for at barnevernet kan ha et ønske om å beholde taushetspliten av andre grunner enn hva som gagner dem selv? Altså fordi de vil barnas beste?

I barnevernet fins det både flinke og mindre flinke folk, som på alle andre arbeidsplasser. Selvfølgelig vil det være slik at de kan ta kritikkverdige beslutninger en gang i blant. Men barnevernet gjør også mye bra. Dette settes det sjelden søkelys på, for hvem skal vel rykke ut i media og fortelle om hvor flott det var at de tok fra dem barna fordi de ruset seg i barnas nærvær?

[Far til 2]

Dette blir jo bare spekulasjoner. Slik jeg ser det, ville barnevernet selv ha tjent på å frita seg selv fra taushetsplikten, ved at de faktisk får mulighet til å vise at det er flere sider i saken enn den foreldrene presenterer. Ser du virkelig ikke muligheten for at barnevernet kan ha et ønske om å beholde taushetspliten av andre grunner enn hva som gagner dem selv? Altså fordi de vil barnas beste?

I barnevernet fins det både flinke og mindre flinke folk, som på alle andre arbeidsplasser. Selvfølgelig vil det være slik at de kan ta kritikkverdige beslutninger en gang i blant. Men barnevernet gjør også mye bra. Dette settes det sjelden søkelys på, for hvem skal vel rykke ut i media og fortelle om hvor flott det var at de tok fra dem barna fordi de ruset seg i barnas nærvær?

←

Jeg har aldri sagt at barnevernet ikke gjør mye bra. For å si det i mer klar tekst kan jeg si følgende:

-Barnevernet gjør mye bra-.

Men dette er ikke ensbetydende med at de skal slippe unna kritiske blikk fra bl.a. pressen. For som du selv sier finnes det sansynligvis også mindre flinke folk hos denne arbeidsgiveren som hos alle andre. Alle har hørt om politimenn som har begått lovbrudd av en eller annen sort. Alle har hørt om militære/hjemmevernet som har misbrukt våpentilatelsen de har fått. Alle har hørt om helsepersonell som sykepleiere og leger som har gjort feil. Alle har hørt om kommuner/tekniske etater som har gjort feil. Og VELDIG MANGE har hørt om ansatte i private bedrifter som har gjort feil, f.eks. snekker og rørleggere.

- Hvorfor i all verden skal ikke pressen fortelle om barnevernsansatte som gjør feil ?

Hvorfor er det så stor skepsis til barnevernet når enkelte ikke ønsker at de skal kunne kikkes i kortene ? Jeg mener at mye av skepsisen er barnevernets "hemmelige arbeidsmetoder". De er aldri (jeg har ihvertfall aldri sette dem) ute blandt vanlige folk. Aldri har jeg sett dem på tilstelninger der for barn der det er både barn og voksne. De møter med andre ord aldri "Kari og Ola" der disse befinner seg utenom når "de går til aksjon". Redselen for det ukjente er med andre ord bakgrunnen for deler av skepsisen ovenfor barnevernet. Så lenge de benytter samme arbeidsmetoder som politiet-/forsvarets sikkerhetstjeneste kan vi ikke forvente at de bygger opp et tillitsvekkende inntrykk.

Bobeline referer imidlertid til det som blir beskrevet som "en uavhengig kilde". Men er egentlig denne referansen "en uavhengig kilde". Slik jeg oppfatter forslaget er dette en kilde som arbeider i nært samarbeid med barnevernet. Barnevernet evaluerer behov for fosterhjem og organisasjonen stiller opp basert på gjensidige fordeler. En tillit må imidlertid bygges fra grunnen slik jeg ser det. Så lenge barnevernet "ber publikum komme ved behov", uten å bygge tillit og forklare hvordan de arbeider, kan vi ikke forvente noe annet en skepsis. Til og med Politiet (som tross alt må holde kortene til kroppen) bygger tillit ved å ta med barn på badestranda, stiller opp på skoler ang sykkelprøver og narkotikaspørsmål, deltar i fotballturneringer med bl.a. innvandrer ungdom, etc, etc. Hva gjør barnevernet ?

INGENTING (utenom å bli kjent for sine tiltak). Dette skaper ikke tillit.

[Gjest Frk Åberg]

Greit nok at man skal vurdere barnevernet kritisk, men saken er at fortvilte foreldre ikke er de beste til å gjøre dette. Jeg gjentar nok meg selv litt nå, men syns at kritisk granskning av barnevernet ikke bør skje i media.

Og når det gjelder å bygge tillit og være synlige gjennom å engasjere seg i sammenhenger hvor det er barn til stede, så kunne man kanskje begynt med å bevilge mer penger, så man faktisk har folk til dette. Etter det jeg hørt, kan det være ganske stort arbeidspress der.

[Tiit]

Jeg har aldri sagt at barnevernet ikke gjør mye bra. For å si det i mer klar tekst kan jeg si følgende:

-Barnevernet gjør mye bra-.

Men dette er ikke ensbetydende med at de skal slippe unna kritiske blikk fra bl.a. pressen. For som du selv sier finnes det sansynligvis også mindre flinke folk hos denne arbeidsgiveren som hos alle andre. Alle har hørt om politimenn som har begått lovbrudd av en eller annen sort. Alle har hørt om militære/hjemmevernet som har misbrukt våpentilatelsen de har fått. Alle har hørt om helsepersonell som sykepleiere og leger som har gjort feil. Alle har hørt om kommuner/tekniske etater som har gjort feil. Og VELDIG MANGE har hørt om ansatte i private bedrifter som har gjort feil, f.eks. snekker og rørleggere.

- Hvorfor i all verden skal ikke pressen fortelle om barnevernsansatte som gjør feil ?

Hvorfor er det så stor skepsis til barnevernet når enkelte ikke ønsker at de skal kunne kikkes i kortene ? Jeg mener at mye av skepsisen er barnevernets "hemmelige arbeidsmetoder". De er aldri (jeg har ihvertfall aldri sette dem) ute blandt vanlige folk. Aldri har jeg sett dem på tilstelninger der for barn der det er både barn og voksne. De møter med andre ord aldri "Kari og Ola" der disse befinner seg utenom når "de går til aksjon". Redselen for det ukjente er med andre ord bakgrunnen for deler av skepsisen ovenfor barnevernet. Så lenge de benytter samme arbeidsmetoder som politiet-/forsvarets sikkerhetstjeneste kan vi ikke forvente at de bygger opp et tillitsvekkende inntrykk.

Bobeline referer imidlertid til det som blir beskrevet som "en uavhengig kilde". Men er egentlig denne referansen "en uavhengig kilde". Slik jeg oppfatter forslaget er dette en kilde som arbeider i nært samarbeid med barnevernet. Barnevernet evaluerer behov for fosterhjem og organisasjonen stiller opp basert på gjensidige fordeler. En tillit må imidlertid bygges fra grunnen slik jeg ser det. Så lenge barnevernet "ber publikum komme ved behov", uten å bygge tillit og forklare hvordan de arbeider, kan vi ikke forvente noe annet en skepsis. Til og med Politiet (som tross alt må holde kortene til kroppen) bygger tillit ved å ta med barn på badestranda, stiller opp på skoler ang sykkelprøver og narkotikaspørsmål, deltar i fotballturneringer med bl.a. innvandrer ungdom, etc, etc. Hva gjør barnevernet ?

INGENTING (utenom å bli kjent for sine tiltak). Dette skaper ikke tillit.

←

Når en arbeider rævva av seg for å ha en miste lille mulighet til å gjøre den nødvendigste delen av jobben til rett tid, har en ikke tid til å sitte på ei badestrand med barna....

Jeg er den første til å skrive under på at barneverntjenesten skulle hatt ressurser til å drive forebyggende arbeid, men sånn som det er i dag, så er det ikke tilstrekkelige ressurser til det.

Og dessuten. De hemmelige arbeidsmetodene, det er de som beskytter både foreldre og barn mot at "alle vet" at de har kontakt med barneverntjenesten og hva som blir gjort der. (har ikke lest hele tråden, men jeg oppfattet at det var noe snakk om hemmelige metoder) Dersom du lurer på hvordan barneverntjenesten jobber, kan du ringe barnevernet der du bor, og spørre)

[Far til 2]

I mange yrker er det slik at en ikke får betalt for overtid. Lærer yrket er et av dem, men det finnes langt flere innenfor privat virksomhet. Jeg sier ikke at det er riktig å ikke få betalt for overtid, men ser ikke hvorfor det skal gjøres forskjell på lærere og andre. At barnevernet selv velger å fremstille seg som en maktorganisasjon som består av kvinner (i hovedsak) med sterke forankringer til spesielle miljøer og uten interesse for å møte "verden der ute" er det lite publikum kan gjøre noe med.

Å spørre en som ikke ønsker å fortelle hva de arbeider med og hvordan de gjør det. er vel som å snakke til en stein. Barnevernet har de siste 40 årene vist at de ikke ønsker å snakke om sine arbeidsmetoder.

Hvis ikke mediene skal kunne sette et søkelys på deres aktiviteter er det svært få andre som kan gjøre det, ettersom pressen synes å være det eneste midelet som kan få barnevernet til å innse at de har gjort feil.

De noe om barnevernet ofte er "klassekamerater" eller innleide "forståsegpåere" som tjener penger på et godt forhold til barnevernet. Øvrige kommunalt ansatte har ikke lov til å uttale seg om hva de har sett/hørt. Å nedsette et utvalg bestående av klassekamerater/drikkekompiser fra studietiden og innleide "forståsegpåere" som kansje tjener 100.000,- i året på et godt forhold til barnevernet gir ikke den riktige tilliten.

[Bobeline]

(...)

Bobeline referer imidlertid til det som blir beskrevet som "en uavhengig kilde". Men er egentlig denne referansen "en uavhengig kilde". Slik jeg oppfatter forslaget er dette en kilde som arbeider i nært samarbeid med barnevernet. Barnevernet evaluerer behov for fosterhjem og organisasjonen stiller opp basert på gjensidige fordeler. En tillit må imidlertid bygges fra grunnen slik jeg ser det. Så lenge barnevernet "ber publikum komme ved behov", uten å bygge tillit og forklare hvordan de arbeider, kan vi ikke forvente noe annet en skepsis. Til og med Politiet (som tross alt må holde kortene til kroppen) bygger tillit ved å ta med barn på badestranda, stiller opp på skoler ang sykkelprøver og narkotikaspørsmål, deltar i fotballturneringer med bl.a. innvandrer ungdom, etc, etc. Hva gjør barnevernet ?

INGENTING (utenom å bli kjent for sine tiltak). Dette skaper ikke tillit.

←

Kilden er Barne- og likestillingsdepartementet, en del av den norske stat. Målet til organisasjonen Fosterhjem er å skaffe til veie flere fosterhjem, og ikke nødvendigvis å få barn i fosterhjem. Dessverre er det slik at det er mange barn som trenger fosterhjem etter å ha blitt utsatt for omsorgssvikt. Hvilke fordeler har organisasjonen med "tett samarbeid med barnevernet"?

Kilden nedenfor kan vise til sentrale emner innen Barnevernet, som for eksempel arbeidsmetoder. Her forklares barnevernets arbeidsmetoder på nettsidene til Barne, ungdoms- og familieetaten.

http://www.bufetat.no/?module=Articles;act...enFolder;ID=218

Barnevernet forklarer hvordan de arbeider, og har for årene 2005, 2006 og 2007 tatt sikte på en kommunikasjonsstrategi som skal føre til et mer åpent barnevern. Men jeg tror fremdeles det er best å få førstehåndsinformasjon fra samarbeidspartnere eller barnevernet selv, fremfor oppslag i media. Media, har i følge forskere bidratt til den negative omtalen og redselen tilbarnevernet, og i og med at de ikke er objektive i sine rapporter, er disse etter mine mening en dårligere kilde. Medias oppgave er å rapportere, og selge. Det er en saksgang i klagesaker til og om barnevernet, og jeg tror de tar mer selvkritikk gjennom disse enn gjennom et oppslag i en av landets aviser.

Jeg tror det er en stor forskjell på å få negativ kritikk fra media som kanskje er tuftet på synsing til foreldre, politikere og uriktige opplysninger, sammenlignet med kritikk fra en klageinstans som har innsyn i sakens fakta.

Informasjon finnes, og hvis en ser etter, kan en ane at barenvernet gjør mye mer enn "ingenting". Men for å kunne se hva Barnevernet gjør, må en lete etter informasjon om dette også. Barnevernet har tillit fra sine klienter, sammenlignet med de som ikke har hatt kontakt med barnevernet, og de som stoler blindt på media. Dette står beskrevet i artikkelen jeg har vist til i tidligere innlegg.

[Far til 2]

Kilden er Barne- og likestillingsdepartementet, en del av den norske stat. Målet til organisasjonen Fosterhjem er å skaffe til veie flere fosterhjem, og ikke nødvendigvis å få barn i fosterhjem. Dessverre er det slik at det er mange barn som trenger fosterhjem etter å ha blitt utsatt for omsorgssvikt. Hvilke fordeler har organisasjonen med "tett samarbeid med barnevernet"?

←

Nå er vel ikke den norske stat (som også barnevernet er en del av) så mye mer troverdig i sine håndteringer av barn enn andre. Enkelte vil se på organisasjonen Fosterhjem som barnevernets forlengede arm i og med at de arbeider så tett. På samme måte er kjøpesentrene den forlengede arm for produsentene. Kjøpesentrene skaffer tilveie kundene for varene, men er ikke vesentlig mer objektive ovenfor kundene av den grunn.

Kilden nedenfor kan vise til sentrale emner innen Barnevernet, som for eksempel arbeidsmetoder. Her forklares barnevernets arbeidsmetoder på nettsidene til Barne, ungdoms-  og familieetaten.

http://www.bufetat.no/?module=Articles;act...enFolder;ID=218

←

Barnevernet forklarer hvordan de arbeider, og har for årene 2005, 2006 og 2007 tatt sikte på en kommunikasjonsstrategi som skal føre til et mer åpent barnevern. Men jeg tror fremdeles det er best å få førstehåndsinformasjon fra samarbeidspartnere eller barnevernet selv, fremfor oppslag i media. Media, har i følge forskere bidratt til den negative omtalen og redselen tilbarnevernet, og i og med at de ikke er objektive i sine rapporter, er disse etter mine mening en dårligere kilde. Medias oppgave er å rapportere, og selge. Det er en saksgang i klagesaker til og om barnevernet, og jeg tror de tar mer selvkritikk gjennom disse enn gjennom et oppslag i en av landets aviser.

Jeg tror det er en stor forskjell på å få negativ kritikk fra media som kanskje er tuftet på synsing til foreldre, politikere og uriktige opplysninger, sammenlignet med kritikk fra en klageinstans som har innsyn i sakens fakta.

Jeg har også tatt kontakt med barnevernet og forhørt meg om løsninger, og de unngår for enhver pris å komme med konkrete forslag. Som den maktorganisasjonen de er mener jeg de må dokumentere sine avgjørelser mer enn å si at "vi mener".

Hvis barnevernet har gitt et dårlig inntrykk ovenfor publikum så er det ikke medienes feil. Om en produsent av f.eks. TV produkter selger dårlig vil bedriften aldri skylde på mediene og deres omtale av produktene. Et sykehus som feilbehandler pasientene må selv stå til rette for den oppmerksomheten dette gir og ikke skylde på mediene. På samme måte må barnevernet slutte å skylde på andre for at de evt har et dårlig rykte. Det rykte de har er de selv ansvarlig for å ha vidreformidlet til mediene, og deres manglende interesse for å bli sett på som en ressurs er et resultat av deres manglende åpenhet.

Å innføre en politikk mht presseomtale som er av samme type som østaeuropa hadde for 30 år siden vil garantert ikke være til hjelp for de som utsettes for grove feil.

Når det er sagt betyr ikke det at jeg er mot å ha et barnevern. Vi trenger et oppegående barnevern som kan hjelpe de barn som har behov for en bedre hverdag. Samtidig er jeg overbevist om at barnevernet gjør mye bra. Problemet er at det meste synes å bli gjort på barnevernets prinsipper, og når disse prinsippene feiler blir det uungålig presseomtale. Hvis vi skal nekte pressen å skrive om saker som synes å være gjort på sviktende grunnlag er jeg overbevist om at vi tar mange skritt tilbake. Om barnevernet samtidig skylder på pressen blir det hele en parodi på ansvarsfraskrivelse.

[Gjest Gjest_Kaja_*]

Hvis barnevernet har gitt et dårlig inntrykk ovenfor publikum så er det ikke medienes feil. Om en produsent av f.eks. TV produkter selger dårlig vil bedriften aldri skylde på mediene og deres omtale av produktene. Et sykehus som feilbehandler pasientene må selv stå til rette for den oppmerksomheten dette gir og ikke skylde på mediene. På samme måte må barnevernet slutte å skylde på andre for at de evt har et dårlig rykte. Det rykte de har er de selv ansvarlig for å ha vidreformidlet til mediene, og deres manglende interesse for å bli sett på som en ressurs er et resultat av deres manglende åpenhet.

←

Her er jeg helt uenig med deg. Medienes enside støtteoppslag til parter som føler seg urettferdig behandlet, fører definitivt at mange får et dårlig inntrykk av barnevernet og et vrangbilde av metodene barnevernet bruker.

For jeg som har en mor som jobber i barnevernet, ser jeg situasjonen fra en annen side. Flere av sakene som har vært blåst opp i media de siste årene fremstår som ugjenkjennelige for folk som har jobbet aktivt med sakene. Det er greit at mediene setter søkelys på barnevernet, men problemet er at mange av sakene der det skal ha blitt gjort feil er korrekt behandlet. Mediene har bare en side av saken, og konkluderer på feil grunnlag.

Å jobbe i barnevernet er et vanvittig slitsom jobb. Mamma er ganske lei av alle spøkene om barnevern osv i sosiale sammenhenger, og det vrangbildet mange har, mye gjennom media. Til slutt utvikler man en form for galgenhumor.

Arbeidsdagen til en som jobber i barnevernet består heller ikke bare av kidnappinger av barn, tvert i mot, det er tett oppfølging, hjemmebesøk og intervjuer med både plasserte barn og potensielle fosterfamilier. Det å plassere et barn er en kontinuerlig prosess fra vedtaket er gjort, samvær med mor/far skal vurderes, tilbakeføring til mor/far osv vurderes hele tiden.

Barnevernet har en av de tøffeste jobbene, det er jeg helt sikker på. Det spesielle er at en uskyldig tredjepart, barnet, er en vesentlig del av det hele, i motsetning til sykehustabber osv.

Det hadde vært fint med positive artikler i avisene også, istedenfor samme terpingen på enkeltsaker. Tross alt er de aller, aller fleste vedtak gjort både riktig i forhold til lovtekst og "allmenn oppfatning".

[Gjest Frk Åberg]

Hvis barnevernet har gitt et dårlig inntrykk ovenfor publikum så er det ikke medienes feil. Om en produsent av f.eks. TV produkter selger dårlig vil bedriften aldri skylde på mediene og deres omtale av produktene. Et sykehus som feilbehandler pasientene må selv stå til rette for den oppmerksomheten dette gir og ikke skylde på mediene. På samme måte må barnevernet slutte å skylde på andre for at de evt har et dårlig rykte. Det rykte de har er de selv ansvarlig for å ha vidreformidlet til mediene, og deres manglende interesse for å bli sett på som en ressurs er et resultat av deres manglende åpenhet.

←

Saken her er vel nettopp det at det er vanskelig å vite om mediene gir et riktig bilde av barnevernssaker, nettopp fordi de ofte kun viser saken fra foreldrenes side. Om en lege har feilbehandlet, så virker det mye lettere å bevise. I barnevernssaker er det ekstremt mye følelser involvert og det vil sjelden være noen ordentlig fasitsvar, slik som det i større grad vil være innen medisin. I tillegg har man det med at det er barn involvert, som ikke kan tale for seg selv. Dessuten er det for barna mye større stigma forbundet med det å være innblandet i en barnevernssak enn det å få medisinsk feilbehandling. Jeg syns sammenligningen din er veldig tvilsom.

[Bobeline]

Nå er vel ikke den norske stat (som også barnevernet er en del av) så mye mer troverdig i sine håndteringer av barn enn andre. Enkelte vil se på organisasjonen Fosterhjem som barnevernets forlengede arm i og med at de arbeider så tett. På samme måte er kjøpesentrene den forlengede arm for produsentene. Kjøpesentrene skaffer tilveie kundene for varene, men er ikke vesentlig mer objektive ovenfor kundene av den grunn.

←

Dette forstår jeg rett og slett ikke...

Den norske stat må i enkelte tilfeller ta hånd om barn som blir utsatt for grov omsorgssvikt. Hadde ikke den norske stat gjort det, vil jeg påstå at staten ville vært like ille som barnas omsorgspersoner som utsetter barna for svikten. Jeg mener hensynet til barna skal komme før hensynet til foreldrene, og jeg tror foreldrene vil komme best ut av barnevernsaker ved å samarbeide med barnevernstjensten.

Barnevernet vil prøve alle tiltak tenkelig før de tar det drastiske steget det er å ta et barn eller flere ut av hjemmet. Det vil si at alle andre metoder skal være prøvd, med mindre det er tungtveiende grunner får å ta barn rett ut av hjemmet grunnet særdeles grov omsorgssvikt. I de fleste barnevernssaker samarbeider barnevernet med foreldrene om å finne løsninger på problemene som har oppstått, løsninger som er til beste for barna som er rammet av problemet. Det er i ekstreme tilfeller at barn blir tatt ut av hjemmet.

Organisasjonen fosterhjem arbeider med opplysning og lokalisering av fosterhjem. Dessverre er det slik at det er barn som trenger fosterhjem i kortere eller lengre perioder, og da er det viktig etter min mening å ha en organisasjon som arbeider med å opplyse om fosterhjem, og hvordan familier kan bli fosterhjem for vanskligstilte barn. Organisasjonen arbeider ikke med rekruttering av barn til fosterhjem, derimot arbeider de med rekruttering av fosterhjem til barn som trenger dette sårt.

[Bobeline]

(...)

Jeg har også tatt kontakt med barnevernet og forhørt meg om løsninger, og de unngår for enhver pris å komme med konkrete forslag. Som den maktorganisasjonen de er mener jeg de må dokumentere sine avgjørelser mer enn å si at "vi mener".

Hvis barnevernet har gitt et dårlig inntrykk ovenfor publikum så er det ikke medienes feil. Om en produsent av f.eks. TV produkter selger dårlig vil bedriften aldri skylde på mediene og deres omtale av produktene. Et sykehus som feilbehandler pasientene må selv stå til rette for den oppmerksomheten dette gir og ikke skylde på mediene. På samme måte må barnevernet slutte å skylde på andre for at de evt har et dårlig rykte. Det rykte de har er de selv ansvarlig for å ha vidreformidlet til mediene, og deres manglende interesse for å bli sett på som en ressurs er et resultat av deres manglende åpenhet.

Å innføre en politikk mht presseomtale som er av samme type som østaeuropa hadde for 30 år siden vil garantert ikke være til hjelp for de som utsettes for grove feil.

Når det er sagt betyr ikke det at jeg er mot å ha et barnevern. Vi trenger et oppegående barnevern som kan hjelpe de barn som har behov for en bedre hverdag. Samtidig er jeg overbevist om at barnevernet gjør mye bra. Problemet er at det meste synes å bli gjort på barnevernets prinsipper, og når disse prinsippene feiler blir det uungålig presseomtale. Hvis vi skal nekte pressen å skrive om saker som synes å være gjort på sviktende grunnlag er jeg overbevist om at vi tar mange skritt tilbake. Om barnevernet samtidig skylder på pressen blir det hele en parodi på ansvarsfraskrivelse.

←

Lovverket som barnevernstjenesten skal forholde seg til, har et stort rom for bruk av skjønn. Dette fordi det her er snakk om mennesker, foreldre og barn, som trenger hjelp. Hjelpen skal kunne gis individuelt, det vil si at det er vanskelig å lage et lovverk som tar utgangspunkt i ulikhet uten at lovverket gir rom for bruk av skjønn. Hadde lovverket vært bastant, tror jeg det ville vært langt vanskeligere å finne individuelle løsninger til de forskjellige individene som er part i saken.

Å ikke kunne komme med "konkrete forslag" på minuttet er ikke nødvendigvis en dårlig egenskap. For å kunne fatte beslutninger som gir best resultat tror jeg barnevernet er tjent med å høre på alle parter i saken, som foreldrene, barnet/barna, og kanskje samarbeid med skolen hvis problemet også vises her. Videre tror jeg heller ikke barnevernet kan bruke en modell på alle familier. det vil si at en løsning som gav gode resultater i en familie, ikke nødvendigvis er den rette løsningen for en annen familie.

Der det er rom for skjønn er det rom for avgjørelser av slaget "vi mener". Det er klart det er lurt for barnevernsansatte å holde seg oppdatert om faglitteraturen, men når det er sagtr tror jeg ikke alle familier kan avspeiles i denne. Dermed er det åpnet for rom om meninger til barnevernet og den andre part i saken. Jeg er ikke ansatt i barnevernet, men jeg tror barnevernet er best tjent med beslutninger tuftet på meninger fra dem selv og deltakerne i saken. Dermed har alle rom for å bli hørt når beslutningen fattes. Videre tror jeg også at det er denne løsningen som brukes mest, der foreldrene viser innsats og vilje til samarbeid. Det er mange foreldre som tar kontakt med barnevernet for å få hjelp og støtte, og jeg tror dette er flertallet av klientene som kommer i kontakt med barnevernet, og det er nok best tjent med en beslutningsprosess som gir rom for meninger og skjønn.

Det er mediene som fremstiller sakene de tar opp. Mediene har stor påvirkningskraft, og dette er de klar over. Videre er det mange mennesker som tror på alt mediene formidler uten å vurdere kildene, eller søke mer informasjon om emner som blir tatt opp av mediene. Forskning har vist tendenser om at det er mediene som har bidratt til det negative omdømmet barnevernstjenesten har fått gjennom enkeltsaker. Hadde vi sett på helheten av barnevernets arbeid, hadde vi sett mer av tiltakene som gjort i samarbeed med foreldre og barn, fremfor ekstreme saker som blir kringkastet i media. dette er som å tro at alle mennesker i Afrika sulter, fordi vi har sett bilder av hungersnød i nyhetene. Det er ikke alle mennesker i Afrika som sulter. Og det er ikke slik at bekymringsmeldinger som sebdes barnevernet resulterer i at samme dag drar barnevernet til familien og røsker barna ut av armene til foreldrene.

Dette handler om kildekritikk og evnen til å svartmale en barnevernstjeneste som ikke kan forsvare seg i enkeltsaker. Barnevernet kan forsvare seg på generelt grunnlag, men når det bes om kommentarer til enkeltsaker stiller dette seg helt annerledes. Barnevernet kan ikke, og har ikke lov til å kommentere enkeltsaker i media. Barnevernet kan komme med en generell kommentar på en generell problemstilling som ikke tar utgangspunkt i en konkret sak. Det er her problemet ligger.

Barnevernets "manglende interesse i å forsvare seg" svarer til hva barnevernet er tjent med å gjøre av taushetsbrudd målt mot effekten dette kan få for fremtidige saker og bekymringsmeldinger. Mediene får dermed bare presentert en side av saken, og det er gjerne ikke barnevernets historie. Dermed deltar mediene i skyldspørsmålet angående utdeling av negativ omtale om barnevernet, og påvirkning av den delen av befolkningen som ikke aktivt søker informasjon eller viser god kildekritikk. Å frita mediene deres påvirkningskraft er også ansvarsfraskrivelse.

Vi har klageinstanser som kan ivareta saker bedre og foreta beslutninger på et juridisk grunnlag som media ikke kan. Ved grove saksbehandlingsfeil er dette veien å gå, gjennom fylkesmannen og eventuelt rettsvesenet. Deres beslutninger er bindende, og kan etter mitt syn ikke måles med meningsytring fra media.

[Tule]

Dette forstår jeg rett og slett ikke...

Den norske stat må i enkelte tilfeller ta hånd om barn som blir utsatt for grov omsorgssvikt. Hadde ikke den norske stat gjort det, vil jeg påstå at staten ville vært like ille som barnas omsorgspersoner som utsetter barna for svikten. Jeg mener hensynet til barna skal komme før hensynet til foreldrene, og jeg tror foreldrene vil komme best ut av barnevernsaker ved å samarbeide med barnevernstjensten.

Barnevernet vil prøve alle tiltak tenkelig før de tar det drastiske steget det er å ta et barn eller flere ut av hjemmet. Det vil si at alle andre metoder skal være prøvd, med mindre det er tungtveiende grunner får å ta barn rett ut av hjemmet grunnet særdeles grov omsorgssvikt. I de fleste barnevernssaker samarbeider barnevernet med foreldrene om å finne løsninger på problemene som har oppstått, løsninger som er til beste for barna som er rammet av problemet. Det er i ekstreme tilfeller at barn blir tatt ut av hjemmet.

Organisasjonen fosterhjem arbeider med opplysning og lokalisering av fosterhjem. Dessverre er det slik at det er barn som trenger fosterhjem i kortere eller lengre perioder, og da er det viktig etter min mening å ha en organisasjon som arbeider med å opplyse om fosterhjem, og hvordan familier kan bli fosterhjem for vanskligstilte barn. Organisasjonen arbeider ikke med rekruttering av barn til fosterhjem, derimot arbeider de med rekruttering av fosterhjem til barn som trenger dette sårt.

←

Hei

Nå er vel dette egentlig fosterhjemstjenesten i di forskjellige fylkenes sit ansvar, da er det vel litt rart mener jeg og blande en privat organisasjon inn i det, jeg tror vi alle er mest tjent med en så oversiktig organ her som mulig og og vite at fosterforeldre har fåt den samme instruksen, dessuten så er barnevernet pålagt og først og fremst se etter muligheter i barnets egen familie gjennom også familieråd

hilsen