"Barna" versus "ungene"

[Gjest Tup]

Jeg blir litt overrasket når jeg hører folk bruke "ungene" om barna sine. Synes det høres litt "stygt" ut. Og enda verre blir det med "jeg har en unge", jeg vil absolutt bruke "jeg har barn". "Unge" eller "ungene" gir meg assosiasjoner til dyrs avkom eller uønskede barn eller til det fæle ordet "lausunge". Hva synes dere?

[Gjest gjesta]

Jeg vil si at jeg forbinder "barna" med at man er litt mer formell eller har litt mer avstand til den man snakker med. Ordet "ungene" indikerer heller at man er mer fortrolig med den man prater med.

[Gjest Bellatrix]

Jeg bruker ungene og barna om hverandre. Litt på samme måte som Violetta skriver. Barna formelt, ungene uformelt.

[Gjenglemt sykkellås]

Jeg kalte meg selv (og ble kalt for) Barnet da jeg var liten. Min søster var Ungen.

Synes begge ordene i grunn er hyggelige.

[Gjest Gjest]

På min dialekt sier vi ikke barna, men ungene (eller rettere sagt ongane)

Jeg sier nok kanskje ikke at jeg har en unge, men referer heller til barnets kjønn, eller bruker navnet.

[Gjest Gjest]

Jeg vet en del på Oslo Vest synes det klinger rart å si unger. Men det er faktisk noen som bor utenfor Ring 3 som snakker en annen dialekt, og da er det helt naturlig å si unger. Min mor kommer fra vestfold, og hun har alltid sagt "ungane", for meg er ikke det et negativt ladet ord. Språket blir hva man legger i det, ordene i seg selv får jo ikke betydning før man legger mening i dem.

Og nei, jeg kommer ikke til å slutte å si unger, selv om jeg altså bor i Oslo (dog ikke Oslo 3). Man må tolke det som blir sagt i en større sammenheng: hvis jeg sider unge om et barn er det ikke fordi jeg har negative følelser for det. Hele framtoningen min bør indikere at jeg ikke mener noe negativt med det jeg sier.

[Gjest Tup]

Jeg vil si at jeg forbinder "barna" med at man er litt mer formell eller har litt mer avstand til den man snakker med. Ordet "ungene" indikerer heller at man er mer fortrolig med den man prater med.

←

OK, så dere skiller på den måten. Hva er det som gjør at "ungene" blir mer fortrolig egentlig?

[Gjest gjesta]

OK, så dere skiller på den måten. Hva er det som gjør at "ungene" blir mer fortrolig egentlig?

←

Sammenhengen det blir sagt i vil jeg si. Men det er nok også geografisk avhengig slik det blir nevnt i andre innlegg her.

[Gjest Chrizzy]

Ja, det er ingen herfra som sier barna

[Gjest gjesta]

En annen ting er at jeg oppfatter "barna" som mer vanlig skriftlig enn "ungene".

[Gjest Tup]

Ja, det er ingen herfra som sier barna 

←

Men hvis noen ville ssagt det, hvordan ville du oppfatte det, da?

[Gjest Ferskvannsblekksprut]

På kristiansandsk høres det litt formelt ut med barn. Sa det på telefonsalg da jeg ringte fra foreningen for hjertesyke barn, og holdt på å knekke meg av trøndern ved siden av meg som brautet ut "Jau sjæ, æ ring no fra førreninga førr hjærtesyke ONGA sjø!!" så barskt og brutalt

[Helen]

Jeg både sier og skriver ungen, unga eller ungene. Ettersom jeg har en litt "bred" dialekt er det ikke naturlig for meg å si eller skrive barnet eller barna.

[Gjest Tup]

På kristiansandsk høres det litt formelt ut med barn. Sa det på telefonsalg da jeg ringte fra foreningen for hjertesyke barn, og holdt på å knekke meg av trøndern ved siden av meg som brautet ut "Jau sjæ, æ ring no fra førreninga førr hjærtesyke ONGA sjø!!" så barskt og brutalt

←

Håper ikke han ringte til oss snobbene på Vestkanten

[Gjest Tup]

Så da er det slik at det er dialektalt, da, om en sier "ungene" eller "barna"? Eller kan det også tenkes at en snobb som sier "barna" kan bruke "ungene" om naboens pøbler? En sier jo aldri "pøbelbarn", det heter "pøbelunger". Er det ikke noe normativt i det?

[Gjest Norwegian Blue]

Jeg sier unger og ungene fordi det er riktig for dialekta mi. Retter meg selv av og til når jeg skriver og skriver barna i stedet, men sier alltid ungene.

[Gjest Gjest_Kitty_*]

Bruker begge deler jeg. Snakker om ungene mine, men sier gjerne mine barn istedet for mine unger (der er igrunnen situasjonsbetinget, hvem jeg snakker med - og hva det dreier seg om - vet ikke hvorfor egentlig!?!). Ellers sier jeg like godt guttungen min som minstebarnet mitt. Blander vel de to unger/barn hele tiden. Ville kanskje sagt ungen hennes, og dersom det var min unge, barnet mitt, men ikke ungen min

[Gjest Gjest]

Den eneste gangen jeg benytter ordet barn i forbindelse med unger er nå jeg spør om de vil se på barne -tv eller når man sier noe om barnehage. I min dialekt høres "barn" kunstig ut, og er sånt som de der "søringene" sier. Vi andre sier unga og legger ikke noe negativt i det overhodet. Det er vår naturlige uttrykksform og sånn er det bare. Dah.

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg sier (og liker å skrive) "onga". Det passer både min dialekt og dialekten her vi bor. En venninne av meg tiltaler ungene sin "barn", det høres malplassert og litt opp-snobb ut.

[Gjenglemt sykkellås]

Hah, godt eksempel gjest! Tenk om barne-TV plutselig skulle byttet navn til unge-tv, eller barnehage skulle blitt ungehage. Det hadde jo ikke gått. Morsomt.