Hva gjør jeg .... ?

[Gjest Tromsøjente]

Ok, situasjonen er slik: Jeg er i et forhold (vi har vært sammen i 5 år) - jeg er 23, han er 24.

Dette forholdet er på grensen til hva man kan kalle dødt, men vi holder sammen.. foreløpig. Det virker ikke som om han har noen planer om å gjøre det slutt ihvertfall.

Grunnen til at jeg blir i forholdet er delvis fordi jeg er glad i han.. ganske selvsagt.. (men mest som kun en venn nå merker jeg.. ) og delvis fordi jeg sliter med kraftig depresjon og angst og er LIVREDD for å være alene, for forandringer og for å bli enda mer deprimert.

Til tross for at en liten stemme hvisker meg i øret; "Det er ikke meningen det skal bli dere to", blir jeg trist og kjemperedd når jeg tenker på å gjøre det slutt med han...

Jeg har tidligere hatt et par flørter over nettet, helt uskyldige greier, som aldri har utviklet seg til noe mer.

Men, nå har det dukket opp en ny. Og denne gangen er det hakket mer "alvorlig". Jeg tenker bokstavelig talt på han HELE tiden, drømmer om han, fantaserer om han...

Han har nettopp blitt singel, og han er klar over at jeg er betatt av han. Vi har kun kontakt over msn, hvor vi har småflørtet litt. Nøyaktig hvor intressert han er vet jeg ikke, og det er selvsagt vanskelig å si noe slikt etter bare litt chatting over nettet. Jeg har veeldig lyst til å treffe han for å se om det kunne blitt noe mer....

Bare for å gjøre det klart: Jeg er klar over at det sansynligvis ikke er "ekte" forelskelse, at det jeg føler er et resultat av mitt eget, kjedelige forhold, og at det hele antageligvis bare er et rosemalt, naivt ungpiketilfelle av betatthet.

.. Men allikevel...!!

Han er så utrooolig sjarmerende, og hjertet slår kolbøtte bare jeg tenker på han! Jeg sitter i skrivende stund med klamme hender og et tåpelig flir om munnen bare fordi jeg SKRIVER om han her...

I og med at jeg sliter psykisk er jeg ekstra redd for å risikere noe.

Egoistisk - ja.

Men jeg vil ikke risikere å knekke helt... Jeg var ekstremt langt nede før (jeg går på medisiner og til terapi nå), da jeg møtte kjæresten bedret ting seg siden jeg ikke følte meg ensom lengre.

Samtidig lurer jeg på om jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste, og at jeg frarøver meg selv noe viktig...jeg merker jo at jeg savner noe (men nøyaktig hva det er jeg savner vet jeg ikke)

Skal jeg risikere et stabilt og trygt (men dønn kjedelig forhold som jeg ikke vet om jeg har energi og lyst til å arbeide med) fordi jeg kjeder meg og er usikker på hva jeg vil?

Alle seriøse synspunkter tas imot med stor takk.. føler meg rimelig kjørt fast i mitt eget, teite tankemønster nå og trenger andre vinkler å se det fra.