profesjonsstudeit i psykologi

[Solskinn]

Jeg kjenner ei på proffesjonsstudiet. Hun jobber veldig mye med studiene. Er man veldig dissiplinert kan man få gode karakterer med å være studient fra 8-16 vil jeg påstå, med litt ekstra lesing i eksamesperioden., og et par kvelder ekstra her og der. Skal man ha A er, må en lese en del mer enn det forstår jeg, men nå er det vist slik at en ikke behøver få A for å få en god jobb.

Hun klager litt over at de har mange oppgaver og fremleggninger i tilleg til eksamen og at det er mye å holde rede på på en gang. Men som hun sier hvis en viekelig brenner for faget så har man ikke så mye mot å jobnbe mye med det heller.

Så det er ingenting annet å si en at det er hard jobbing, men sikkert veldig interessant. Som psykolog har du mulighet til veldig fleksible jobber, og det går ann å fokusere en del på biologi også om det er det du liker best. (med tanke på hovedoppgave og slikt) venninden min skal i all fall det etter det jeg har forstått

Det andre kan jeg desverre ikke svare på siden jeg ikke er psykologistudent selv og har satt meg skikkelig inn i jobbmarkedet og hva jobben innebærer. Vil råde det til, som noen nevner, å kontakte en studieveileder for mer utdypende svar.

Ikke la folk skremme deg med at det er hardt arbeid. Det går ann å prøve introduksjonsåret og se om dette er noe for deg, skulle du ombestemme deg er det jo ikke et bortkastet år likevel! Hardt arbeid legger man gjerne ned for det som interesserer en.

[Gjest LilSweetie]

Trenger man både ex.phil. og ex.fac. for å komme inn på profesjon ved UiO?

←

Nope, kun ex.phil

←

Det tror jeg ikke stemmer. Blant annet fordi de sorterer ut de siste som kommer inn på grunnlag av ex.fac-karakteren.

(De regner først ut hvem som kommer inn på grunnlag av karakterene du har fått i de 40 psykologipoengene man tar på årsenheten. Hvis det f.eks er 40 plasser og 35 som bare har fått A i de poengene, kommer alle de inn. Når de skal fordele de siste 5 plassene, går de til de som har 75 % A på de 40 kjernepoengene som har best karakter på ex.fac)

[Gjest Gjest]

Skulle bare ha deg til å forsøke å forklare

[Gjest stud]

Jeg går på profesjonsstudiet og trives kjempegodt. Er ca. halvveis. På grunnfag jobbet jeg mye med studiene. Men om man klarer å strukturere seg litt, klarer man å ha et liv utenom. Men 50% jobbing vil jeg ikke anbefale verken før eller siden.

På profesjonsstudiet var pensum større, men hadde da lært meg gode studieteknikker, så brukte ikke noe mer tid på studier enn på grunnfaget. Når man sammenligner psykologi og medisin, så blir det litt feil. Slik jeg forstår det, har medisinerstudenter et voldsomt kjør i avgrensede perioder. På psykologi er det sjelden pustepauser, men generelt en del å gjøre. Dvs. hvertfall hvis man vil gjøe det sånn nogenlunde. Man kan vel alltids sløve seg gjennom studiet med bare Eer også...

Ang. jobb, så er psykologutdanningen veldig allsidig. Man kan jobbe som privatpraktiserende (ha individualterapi, parterapi, gruppeterapi f.eks.), jobbe i en organisasjon med rådgivning, jobbe i psykisk helsevern (psykiatri) med tunge psykoser eller f.eks. med jenter med spiseforstyrrelser, i PPT med barn og ungdom, rusmiddelomsorg, kriminalomsorg, forskning, undervisning m.m.

Veldig spennende utdanning og yrke, men forholdsvis krevende begge deler.

[Gjest Ninakanin]

forstår at folk reagerte litt på skepsisen min, men jeg er altså da en representant for dem som IKKE fikk det til, men som har tre år med sykemeldinger og stress og skuffelse og bæsj og blæh bak meg

Spyr på eksamensdagen, må på anti-eksamensangstkurs hele semesteret.... fikset ikke presset i det hele tatt!

Så lykke til TS, vær klar over at det er tøft, men mulig å gjennomføre!

[Gjest Gjest]

Du kom inn på profesjon, men klarte ikke studiepresset som da fulgte? Men du klarte altså presset på grunnkurset? For det er jo der det store presset ligger, ifølge meg.. Der er man pent nødt til å få toppkarakterer om man ønsker tittelen cand. psychol.

[Gjest Psykologistudent]

Du kom inn på profesjon, men klarte ikke studiepresset som da fulgte? Men du klarte altså presset på grunnkurset? For det er jo der det store presset ligger, ifølge meg.. Der er man pent nødt til å få toppkarakterer om man ønsker tittelen cand. psychol.

←

Det samme lurte jeg på... Du fikset presset i årsenheten (det er jo faktisk DER presset ligger) og fikset A på alle eksamenene, men når du så kom videre til profesjon så klarte du det plutselig ikke lenger...eller...?

[Gjest Ninakanin]

Det samme lurte jeg på... Du fikset presset i årsenheten (det er jo faktisk DER presset ligger) og fikset A på alle eksamenene, men når du så kom videre til profesjon så klarte du det plutselig ikke lenger...eller...?

←

nei jeg ble syk under eksamensperiodene på grunnfag hele tiden! Kom aldri inn. Fikk A på de eksamenene jeg faktisk klarte å møte på.

Har nå gitt opp og er tilfreds med det jeg gjør istedenfor

[Gjest Gjest]

Slenger bare inn en liten kommentar her: Det er mye lettere å komme inn på psykologistudiet i Danmark, og selve studiet der er også mer overkommelig

[Gjest Gjest]

For å komme inn må du leve sånn.

Ikke tid til venner, ikke tid til noen ting, bare lese lese lese, gå på forelening, lese rapporter og prosjekter og forskning, løse eksamensoppgaver osv.

Når du HAR kommet inn, er det eksamener hele tiden. Gjerne etter bare tre uker på et emne, har du avsluttende eksamen på den modulen.

Jeg kjenner ei som går på profesjonsstudiet.

Hun ringte typen sin yr av glede en dag hun så ei tidslomme på femten minutter som ikke var opptatt.

Femten.

←

Og når hadde hun tida til å fortelle deg alt dette..?

[Gjest Gjest]

Slenger bare inn en liten kommentar her: Det er mye lettere å komme inn på psykologistudiet i Danmark, og selve studiet der er også mer overkommelig

←

Jeg leste nettopp at det var like vanskelig, om ikke vanskeligere å komme inn på profesjonsfag i psykologi i Danmark. Sjekket det ut tidligere, det er ikke årsttudiumet du tenker på?

Eller er det noe jeg ikke har fått med meg?

[Gjest psykologistudent]

For å komme inn må du leve sånn.

Ikke tid til venner, ikke tid til noen ting, bare lese lese lese, gå på forelening, lese rapporter og prosjekter og forskning, løse eksamensoppgaver osv.

Når du HAR kommet inn, er det eksamener hele tiden. Gjerne etter bare tre uker på et emne, har du avsluttende eksamen på den modulen.

Jeg kjenner ei som går på profesjonsstudiet.

Hun ringte typen sin yr av glede en dag hun så ei tidslomme på femten minutter som ikke var opptatt.

Femten.

←

Jeg kjenner ingen som studerer så mye.. Og mange eksamener? Nåja...en eller to hvert semester er da veldig vanlig, om ikke mindre enn bachelor-studenter har. Dessuten er det bare bestått/ikke bestått på eksamen, og karakterer på semesteroppgaver.

Selvfølgelig kan man lese hele tiden om man ønsker det (eller har behov for det), men det er ikke vanlig at psykologistudenter har så lite tid. De fleste som studerer det er særdeles sosiale Stadig fester, vinkvelder, fagkvelder etc i mitt kull.

Det går ikke an å sammenlikne arbeidsmengde på årsenhet med resten av studiet. Man har både prosjektgrupper, fremleggelser, praksis og eksamener. Så det er ikke et puggfag slik det er på årsenhet (gamle grunnfag).

--

Jeg elsker faget mitt Det er virkelig interessant (vel, noen semestre har vært mindre interessante enn andre. Personlighetspsykologi ). Og ting blir bare bedre etterhvert, spesielt når man kommer over i 2. avdeling og har mer praksis. I tillegg er studentene veldig hyggelige og lett å bli kjent med.

Jeg er på universitet fra ca 9 til 4 hver dag. Mer i eksamensperioder. I tillegg er jeg engasjert i diverse fagaktiviteter om kveldene. Jeg synes ikke jeg har lite tid til sosiale aktiviteter. Det blir som regel en øl-kveld midt i uka med påfølgende dårlig lesedag dagen etter uten at det blir noe problem.

På UiO så blir systemet forandret nå. Mer praksis på 1. avdeling, samt mer fremleggelser og prosjektgrupper. I tillegg så blir opptakskravet forandret til vgs-karakterer (det begynner så smått i høsten 2007). Det vil si at det er for sent å begynne på årsenhet nå hvis man vil fortsette på profesjonsstudiet (spesielt siden de fleste bruker et ekstra semester på å forbedre karakteren fra et delfag).

[Gjest Ninakanin]

Og når hadde hun tida til å fortelle deg alt dette..?

←

det var typen hennes som sa det, i et hjertesukk på en fest engang

[Lillemor Gull]

nei, herlighet så mye arbeid er det faktisk ikke. kjenner flere som går på profesjonsstudiet, og de har det behagelig. må selvsagt jobbe mye rett før eksamen,men det er ikke medisinstudiet de går på akkurat, tross alt... og nei, jeg studerer ikke medisin

←

Medisinstudenter kan da også ha det behagelig!

[Gjest Gjest]

Slenger bare inn en liten kommentar her: Det er mye lettere å komme inn på psykologistudiet i Danmark, og selve studiet der er også mer overkommelig

←

Er det sant? Og hva gjør at studiet er mer overkommelig?

[Gjest Gjest]

Jeg er psykolog, utdannet i 2003 fra UiB. Det er vanskelig å si noe generelt om arbeidsmengde, belastning etc fordi det vil variere fra person til person (studeiteknikk, hvor lett man tar ting, interesse for faget etc.), men so mange andre her inne sier, må du regne med mye jobbing på årsenheten for å komme inn på prof.studiet. På prof.studiet er det mye obligatorisk undervisning og mye praksis (på andre avd.) så jeg vil tro du kan bli vanskelig å kobinere med 50 % jobb. Når det er sagt, er det ikke karakterpress i den forstand at du må ha en bestemt karakter for å komme videre, og de fleste på mitt kull var sosiale mennesker som ikke tilbragte all tida på lesesalen, men de som går på studiet er skoleflinke, og karaktersnittet blir narturlig høyt på eksamener etc., og det kan jo oppleves som et press i seg selv. Psykologistudiet er sterkt naturvitenskapelig i den forstand at det er forskningsbasert.

Som psykolog kan du jobbe i psykiatrien, men også i PPT, organisasjoner, som privatpraktiserende, forske og mye annet. Jeg jobber i psykiatrien og trives godt. Mye tungt og mye å gjøre,men interessant. Bare spør hvis det er noe konkret du lurer på.

[Gjest Gjest]

Jeg er psykolog, utdannet i 2003 fra UiB. Det er vanskelig å si noe generelt om arbeidsmengde, belastning etc fordi det vil variere fra person til person (studeiteknikk, hvor lett man tar ting, interesse for faget etc.), men so mange andre her inne sier, må du regne med mye jobbing på årsenheten for å komme inn på prof.studiet. På prof.studiet er det mye obligatorisk undervisning og mye praksis (på andre avd.) så jeg vil tro du kan bli vanskelig å kobinere med 50 % jobb. Når det er sagt, er det ikke karakterpress i den forstand at du må ha en bestemt karakter for å komme videre, og de fleste på mitt kull var sosiale mennesker som ikke tilbragte all tida på lesesalen, men de som går på studiet er skoleflinke, og karaktersnittet blir narturlig høyt på eksamener etc., og det kan jo oppleves som et press i seg selv. Psykologistudiet er sterkt naturvitenskapelig i den forstand at det er forskningsbasert.

Som psykolog kan du jobbe i psykiatrien, men også i PPT, organisasjoner, som privatpraktiserende, forske og mye annet. Jeg jobber i psykiatrien og trives godt. Mye tungt og mye å gjøre,men interessant. Bare spør hvis det er noe konkret du lurer på.

←

Har lyst til å spørre deg som skrev innlegget over om det er mye framleggelser på profesjonsstudier? Jeg sliter med taleskrekk og er generelt litt engstelig av meg pga. tidligere erfaringer, oppvekst og denslags. Har som mange andre som har opplevd endel vonde ting et ønske om å bli psykolog og er på god vei til å komme inn på profesjon. Mangler en A Håper å vokse folkeskrekken av meg på sikt, men for tiden er talefobien foran større forsamlinger ganske ille. Jeg fungerer greit nok, men ikke optimalt. Skal starte i egenterapi over nyttår. Er det uoverkommelig og uforenelig å gå psofesjonsstudiet hvis man sliter litt sosialt? Tror du det blir veldig gjennomsiktelig og at medstudenter begynner å spekulere på hva som feiler en?

[Gjest Gjest]

Har lyst til å spørre deg som skrev innlegget over om det er mye framleggelser på profesjonsstudier? Jeg sliter med taleskrekk og er generelt litt engstelig av meg pga. tidligere erfaringer, oppvekst og denslags. Har som mange andre som har opplevd endel vonde ting et ønske om å bli psykolog og er på god vei til å komme inn på profesjon. Mangler en A   Håper å vokse folkeskrekken av meg på sikt, men for tiden er talefobien foran større forsamlinger ganske ille. Jeg fungerer greit nok, men ikke optimalt. Skal starte i egenterapi over nyttår. Er det uoverkommelig og uforenelig å gå psofesjonsstudiet hvis man sliter litt sosialt? Tror du det blir veldig gjennomsiktelig og at medstudenter begynner å spekulere på hva som feiler en?

←

Hei. Så bra at du bare mangler en A!!! Jeg vil anbefale deg å gå for det du vil. Jeg er sikker på at det ikke er uforenelig å gå på prof.studiet om man sliter litt sosialt. Jeg kan ikke uttale meg helt bastant ang. krav til framlegg etc iom at det sikkert varierer fra universitet til universitet, men jeg synes ikke det var veldig mye krav til muntlige framstillinger foran hele klassen. Noe er det jo, men da gjerne gruppeoppgaver slik at man evt kan avtale med resten av gruppa hvem som legger fram arbeidet. Man går jo dessuten på ganske små kull, og blir godt kjent etterhvert. Det er klart slike små miljøer blir noe gjennomsiktige på godt og vondt, men det tror jeg er er mer pga størrelsen enn at det er akkurat psykologistudiet. Hvis det er dette du vil, synes jeg du skal gi det en sjanse. Du sier du ikke fungerer optimalt, men det er da slettes ikke noe krav at alle på psyk.studiet skal fungere optimalt Tvert imot har vi da alle våre små (eller store) feil her i livet uten at det bør diskvalifisere oss Tenk heller at du har med deg noe du kan bruke for å forstå andre når du har fått det litt mer på avstand selv. Lykke til, og bare spør hvis det er mer du lurer på!

[Gjest Gjest]

Til gjesten rett over her: Du kan helt fint ha litt sosial angst, er da ikke alle som er begeistret for å plapre i vei i folkemengder. De fleste psykologistudenter er jo litt snåle! :blunke: Generelt er et semester på 1. avd bygget opp slik:

1 eksamen (fra pensum, før første halvdel av semesteret er ferdig)

1/2 miniforelsninger (jobber i grupper og har en liten fremleggelse, høres skummelt ut, er det ikke)

1 prosjekt (gruppearbeid av noe forskningsmessig slag som ender i en forskningsrapport)

1 semesteroppgave (Selvvalgt tema, her man får muligheten til å fordype seg osv)

Det er jevnt kjør hele tiden. Men det er ABSOLUTT ikke nødvendig å være lesehest fra morgen til kveld, hverken for å komme inn eller for å "overleve" når man først er kommet inn.

Eksamene er ikke vanskelig. Virkelig. Det er de samme oppgavene (bortimot) som blir gitt hvert semester, og det er særdeles overkommelig (Og jeg er ingen superstudent!!!). Eksamene er bestått/ ikke bestått, så går det skeis, betyr det ingenting. Du skal gjøre grasale feil for ikke å stå!

Miniforelesningene jobber man i grupper rundt et tema man får tildelt, og lager en presentasjon der alle fordyper seg i hvert sitt tema. Man holder forelesningene for en av de andre gruppene på kullet, så man er kanskje rundt 10-15 stk i rommet totalt, med de man går i klasse med og kjenner godt. Ikke farlig!

Prosjektet er en smakebit på hvordan forskning foregår, og her kan man få muligheter til å bli medforfattere i artikler, bli forskningsassistenter osv. Veldig spennende. Dog tidkrevende. Men spennende.

Semesteroppgaven kan man enten velge å skrive helt planke, eller man kan velge en fordypning. Karakteren på denne, setter karakteren på semesteret. Her må man gjerne jobbe litt for å komme opp i det øvrige sjiktet, men med mindre man vil ta doktorgrad etterhvert, er det ikke lenger slik at man bryr seg så fryktelig mye om karakterer.

(Er ikke over på andre avdeling enda, så den for noen andre svare for. Men 1. avd er mer teoretisk og 2 avd, er mer praksis og andvendt. Gleder meg til det!)

Når det gjelder jobb etter endt studium er mulighetene mange. Du kan stort sett gjøre det meste ditt hjerte måtte begjære.

Psykologer lærer MASSE om hjernen, kroppen, og vi lærer faktisk også psykiatri! Vi kan riktignok ikke skrive ut resepter, men vi kan også se tegnene dersom det skulle ligge noe organisk i bunn for en psykisk lidelse/depresjo/osv og vi kan også vite hva slags medisiner som bør gis. Dette må selvfølgelig skje i samråd med lege fordi psykologer ikke er autorisert til å skrive ut medisner. Men kunnskapen er der!

Det er mange ulike terapiteknikker, og den "mannen i gata" oppfattelsen av hva psykologer gjør er særdeles utdatert! Generelt sett er det ikke så mye snakk om å grave i oldtidens problemer, som å være fremtidsrettet og se hva man kan gjøre i nuet for å få bedre livskvalitet.

50% arbeid ved siden av høres ut som en diger kamel å svelge, men er man strukturert og målretttet, går det kanskje? Forresten tror jeg ikke det likevel, for det er en del obligatorisk undervisning man må delta på for å få semesteret godkjent. Du måtte i såfall ha hatt en svært fleksibel 50%-stilling. Men vanlig deltid er fullstendig overkommelig, og er du et arbeidsjern kan du jo ha to!

Når du først kommer inn er du del av et kull, så ddi får automatisk et studiemiljø, det skal du ikke bekymre deg for! Aldersspennet på kullet vårt er fascinerende, gjennomsnittet ligger vel på midt-20. Alder betyr forøvrig veldig lite.

Det er MANGE som får barn underveis. Det krever selvfølgelig en viss stålsetting, men det er jo et langt studie og for de aller fleste inkluderer dette de årene i livet man etablerer seg og stifter familie. Ingen grunn til å unngå dette hvis man ønsker noe annet. Det er stort sett alltid noen gravide som rusler rundt, og det er ikke problem å få fødselspermisjon. Du starter opp igjen på det semesteret du glapp, med den kullet som nå tar det semesteret. Så man kan si at man "dumper" litt. Hvert semester får vi nye kullkamerater som har hatt permisjon av en eller annen grunn. De blir tatt godt i mot inn i kullet.

Ellers vil jeg anbefale å følge litt med i fagmiljøet og dra på de kursene/seminarene du synes er spennende. Det blir lite tid til fortypning på selve studiet, og er ganske heftig kjør, så det kan hjelpe litt på motivasjonen å dra på noe fordi du finner glede i det!

Og mens vi er inne på det med glede. Det er et langt løp. I løpet av de årene kommer du til å elske studiet, og å hate det. Pass bare på å oppretthold et liv ved siden av. Det er jo tross alt det som er det viktige. Studiet er noe du gjør for å bringe det livet et skritt videre. Det er viktig å ta vare på seg selv. Veldig. Det er det aller, aller viktigste tipset jeg kan gi deg!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei. Så bra at du bare mangler en A!!! Jeg vil anbefale deg å gå for det du vil. Jeg er sikker på at det ikke er uforenelig å gå på prof.studiet om man sliter litt sosialt. Jeg kan ikke uttale meg helt bastant ang. krav til framlegg etc iom at det sikkert varierer fra universitet til universitet, men jeg synes ikke det var veldig mye krav til muntlige framstillinger foran hele klassen. Noe er det jo, men da gjerne gruppeoppgaver slik at man evt kan avtale med resten av gruppa hvem som legger fram arbeidet. Man går jo dessuten på ganske små kull, og blir godt kjent etterhvert. Det er klart slike små miljøer blir noe gjennomsiktige på godt og vondt, men det tror jeg er er mer pga størrelsen enn at det er akkurat psykologistudiet. Hvis det er dette du vil, synes jeg du skal gi det en sjanse. Du sier du ikke fungerer optimalt, men det er da slettes ikke noe krav at alle på psyk.studiet skal fungere optimalt Tvert imot har vi da alle våre små (eller store) feil her i livet uten at det bør diskvalifisere oss Tenk heller at du har med deg noe du kan bruke for å forstå andre når du har fått det litt mer på avstand selv. Lykke til, og bare spør hvis det er mer du lurer på!

←

Hjertelig takk for oppløftende svar. Regnet nesten med at jeg ville bli demotivert av tilbakemeldingene her nå, men det føles betryggende at en som nylig har gjennomført psykologistudiet anser det som i det minste litt realistisk at jeg skal klare å oppnå det samme. Jeg har lenge unngått å ta tak i mine sosiale problemer, og introduksjonsstudiet bød ikke på obligatoriske aktiviteter. Ergo tok jeg ikke tyren ved hornene, dvs. deltok ikke mer enn ytterst nødvendig. Men jeg har iallefall et halvt år på meg til å prøve meg litt i gruppeterapi og se om ikke skuldrene senkes litt utover vinteren og våren, mht. sosial omgang med folk. Tror/vet jeg har noe i dette yrket å gjøre, men veien dit blir kanskje ikke helt plankekjøring. Vurderer kanskje å være åpen om problemene mine fra starten av, ift. fremtidige medstudenter. Mye av problemene oppstår jo når jeg forsøker å kamuflere at jeg er engstelig.

Nå høres det forøvrig ut som jeg tar for gitt at jeg kommer inn på profesjon Gleder meg litt til siste eksamen nå før jul, så håper jeg at jeg plotter inn gullrekka. Igjen; takk for svar!