Hva hadde du tenkt da?

[aline]

Dere har snakket om å gifte dere når du er ferdig med utdanningen, om to år. Jeg tenker; hvorfor akkurat da? hvorfor tenke at man må vente med å gifte seg til du er ferdig med utdannelsen? Er det noe med ekteskapet som gjør at man ikke kan studere? Forventes det at dere f.eks. blir foreldre med en gang? Er det meningen at dere skal leve av hans inntekt? Hva slags utdannelse har du blitt ferdig med om to år? er du sikker på at du ikke ønsker mer utdannelse? Skal du ut i jobb etter din utdannelse? vet du at du får jobb etter din utdannelse? en jobb du kan leve med resten av livet? eller skal du ikke jobbe resten av livet? skal du bare være gift?

Du synes det hadde vært koselig å være forlovet de siste to årene du studerer, hva er det som hadde vært koseligere med å være forlovet en å være samboer? Kan du tenke på noe spesielt? Dere går med ringer, men siden du bor i en liten by så vet vel kanskje mange allerede om at dere er samboere? Ihvertfall de som teller? Tror du de vil se på dere annerledes dersom dere bærer ringer?

Jeg er bare rett og slett skeptisk jeg, men det er meg. Jeg synes dere er kjempeheldige som har funnet hverandre, og som virkelig har lyst til å dele resten av livet sammen! Helt ærlig. Men jeg skjønner ikke at dere ikke innser at livene deres kommer til å gå igjennom mange faser. Du er 18 år, det er bare så vidt i starten av livet det!! Du har mange mange år igjen å kose deg på, sammen med ham du elsker! Men du kommer helt sikkert til å endre syn på mange ting underveis! Mulig du kommer til å forandre deg i større grad en det han gjør fremover, mulig du ikke ser ting på samme måte om noen år, men han fremdeles ser ting slik du gjør i dag. Jeg sier ikke at det kommer til å skje, men for å prøve å være litt realistisk, så må man ha en forståelse for at det KAN skje! uansett hvor perfekte dere er for hverandre.

Du er kanskje voksen for din alder, og du har kanskje opplevd forskjellige ting. Men når jeg idag sitter å ser på endel venninder fra min tidligere vennegjeng, som fikk barn mellom 17-20 årsaldere, giftet seg i samme alder, aldri flyttet fra hjembyen for mer en to uker i spania (på samme typer steder hvert år.) så synes jeg det er leit! Jeg synes det er leit at de idag missunner meg for mine muligheter til å oppleve!

Jeg synes det er leit at de pga sine egne valg, blir irritable og dømmende over andre som ikke har bundet seg så tidlig. Og at dette faktisk er noe som plager dem, noe de nekter å innse, og derfor heller rakker ned på andre som velger annerledes. (selv om de i svake øyeblikk kan innrømme at de missunner mulighetene man har når man ikke er like bundet.)

De syntes det var flott å være så voksen i en alder av 19-20 at man var "klar" for å gifte seg! DA syntes de det var flott!! Nå er de bare der, lever kun for familien, og savner mulighetene de gikk glipp av. Mens i mine øyne, så er de bare en av familiene i husvogner i tettpakkede campingbyer, i grillldress og flusst av barn løpende rundt seg. I en alder av snart 30, så har de ingen mål! Fordi mann barn og hus var deres veslevoksen valg og mål. DET er oppnådd, og nå er det sent og vanskeligere å ta utdanning, å gi seg selv sjansen til å skape nye mål.

litt krass, litt dømmende, og litt utenfor mitt område kanskje, men du spurte hva vi tenkte og her er mine tanker fra ditt innlegg.

[Mailin]

Tankar etter siste innlegg:

Når ein er ung vil ein kanskje ofte "bevise" at ein er vaksen, og vaksen nok, og eg har spesielt sett det når kjærestane og/eller venane er litt eldre enn ein sjølv.

Det er berre så viktig å ikkje bli "for" vaksen, berre fordi ein vil!

Prøver ein å verta vaksen, med alt det inneber, for fort, kan du enda opp som veninnene til aline ovanfor, som ser alt dei skulle ønska dei ikkje hadde vald vekk fordi dei ville vera "så vaksne" så unge.

Ansvaret og bekymringane som følger med "vaksenlivet" kjem fort nok.... (TRU MEG!!)

Sjølv venter me med å få barn, sjølv om trongen har byrja å melde seg så smått, for me vil

a) "rase" frå oss først

B) vera etablerte når det gjeld heim og stabil økonomi

Har sjølv foreldre som gifta seg då dei var 19 og fekk første barn då dei var 20, og som seinare ville ta att (noko av) det dei hadde gått glipp av som unge. Eg vil helst unngå den situasjonen.

Akkurat som det heiter seg at ein ikkje skal oppsøka kjærleiken, for den kjem når den er klar (eller noko sånt), synest eg det av og til også kan gjelda for det å ville bli vaksen. (men ikkje når det gjeld å ta ansvar for eit alvorleg valg ein HAR tatt, t.d. få born - berre så ingen misforstår meg!!)

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer på om du er så voksen som det du selv tror...det er noe med måten du skriver på, ting du vektlegger etc. som ikke stemmer helt med det jeg forbinder med det å være voksen...kan det være at du ser veldig voksen ut, men at du mentalt sett ikke er like voksen? Det er nemlig en felle jeg ofte har sett folk gå i. Dersom du ser voksen ut, blir det ofte tatt som en selvfølge at du er voksen ellers også, noe som ikke alltid stemmer. Du lurer for eksempel på om vi synes det er annerledes om en ung pike frir i forhold til en som er eldre..selvfølgelig er det forskjell på det! Det er som regel forskjell på å være 18 og 27 både hva erfaringsbakgrunn og tankegang gjelder (henger vel ofte sammen). Du sier at dere er som skapt for hverandre og vet dere vil være sammen for evig...det er vel noe de fleste tenker når de er sammen med noen og er forelsket...ting kan endre seg...de trenger ikke gjøre det, men det kan være greit å ha et realistisk forhold til det hele, og ikke ha tanker som høres ut som om de er tatt rett fra Starlet eller Romantikk! Du vektlegger også at familiene deres har kjent hverandre til evig tid...hva i all verden har det med saken å gjøre???? Du skal da ikke gifte deg med bestemora hens...eller onkelen! det var litt fleipete sagt, og jeg forstår at du vil fram til at deres kjenner hverandre godt...men det er jo ikke automatisk noen grunn til at man kommer til å være sammen for evig! Man kan jo bli like lykkelig med noen man har møtt senere i livet. Har du vært ute av bygda? Møtt andre mennesker? Opplever du press fra familien rundt om at det skal bli dere to?

I likhet med flere andre som har svart her, har jeg også venninner som har giftet seg i veldig ung alder, fått barn og aldri har vært ute av bygda. Nå sitter de uten utdannelse, uten jobb og har langt på vei mistet muligheten til å oppleve mye av det man kan når man er ung og fri (f.eks uten barn)....og hver gang jeg snakker med dem får jeg gjennomgå fordi jeg selv har valgt å reise ut, tatt utdannelse etc. Til tross for at jeg tenker at det er misunnelse som får dem til å si slike ting, blir jeg veldig lei meg over slike holdninger, og tenker at jeg håper jeg aldri vil bli like bitter! Jeg vil understreke at det å gifte seg ikke betyr at man går glipp av noe (ser ofte at folk sier at de vil reise og oppleve noe før de gifter seg), for man kan da godt reise, ta utdanning etc. fordi om man er gift, men tror man skal være obs. på at ting ikke skjer før man egentlig er klar. Det kan virke forlokkende å være voksen tidlig, men det er viktig å lytte til seg selv og tenke etter om man virkelig er klar for dette! Jeg synes du skal tenke over det folk har skrevet her, og tenke gjennom dine egne valg. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Til de fleste av dere som har svart!!!

Hva i alle dager er det dere feiler for noe???

Jeg blir flau på deres vegne når jeg ser hvordan noen av dere rakker ned på andre, slenger dritt og oppfører dere som noen drittsekker!

Jeg finner meg ikke i at noen prater slik til meg, og heller ikke at noen andre blir prata til sånn. derfor må jeg virkelig si " SKJERP DERE"

For meg virker det som om dere er 10 ganger mer umoden enn jenten.

dere klarer jo ikke å prate/oppføre dere normalt engang!

Bli voksne!!!!

Til Jenten:

Ignorer de som rakker ned på deg.. de er ikke verd bryet å tenke på dem engang!

Følg hjertet ditt, og handle ut fra det!

Et ekteskap kan rakne like godt om 10 år som nå.

Hele livet vokser vi og forandrer oss, så å vente til du har "vokst" ferdig er tull, du blir aldri ferdig med det!

Lykke til!!!

klem Anette

Deler slettet. Hege (mod)

www.kvinneguiden.no/Forum/faq.php#0

[Gjest Anonymous]

Til Anette; jeg synes slett ikke det var noe særlig drittslenging på den tråden her. Jenten spurte om noe, og hun har fått gjennomtenkte svar.

Så til Jenten: Jeg var også giftesjuk da jeg var 18-19. Hadde en kjæreste som jeg ville være sammen med for alltid. Han ville forlove seg, men jeg ville ikke. Ikke fordi jeg ikke ville være sammen med ham, men fordi jeg synes det var for tidlig - og fordi en ring på fingeren ikke ville forandret forholdet vårt.

Det jeg vil fram til er: Det kan godt hende at dere holder sammen for alltid - ingenting er bedre enn det. Nettopp derfor er det ingen grunn til å stresse.

Selv holdt ikke forholdet mitt fra jeg var 18 - men det er ikke så relevant her. Jeg synes dere skal nyte hverandre som kjærester først. Og så ta ting som det kommer etterhvert. Dere har ikke hastverk

Hilsen meg 27 år (og ugift)

[Mailin]

Anette: Alvorleg talt!

Ho ba faktisk om å få vita kva andre tenkte om dette, og det er det alle har gjort. Tankar er ærlege.

Det er også dei aller fleste som deltar i debattar på nettet uansett.

Og med den dobbeltmoralen får du nok krassare svar enn mitt

[aline]

Til Anette:

Jeg synes heller ikke det er mye skitkasting her. Som jeg selv skrev i mitt innlegg, jeg virker kanskje dømmende, jeg virker kanskje krass, men "Jenten" stiller ett spørsmål på hva vi tenker om hennes sitasjon.

Jeg og de aller fleste andre her har ærlig svart på det hun spør om, vi har i tillegg slengt med ett par spørsmål tilbake, for å se om kanskje "jenten" tenker på samme måte som flere andre i hennes situasjon og i hennes alder gjør, kanskje noen råd her til og med kommer av erfaring.

Det å svare på tiltale, svare på direkte spørsmål, det å stille spørsmål tilbake, og det å forsøke å råde når noen virker usikre, er DET å være umoden og lite voksen? Er det å være frekk? Får man ingen venner dersom man gjør dette?

For ellers tror jeg du må peke ut hvilke innlegg du du mener rakker ned på "jenten"s situasjon!!

[Vestlandstausa]

Blei sjøl sammen med en då eg var 18, han var 19.

I dag er vi 29 og 30, fyller 30 seinare i år. Vi er fortsatt sammen, men vi har flytta frå vestlandet til østlandet.

Vi har studert, jobba, fått ei datter sammen. Vi er fortsatt lykkelige sammen. Har fått en mann som og er min beste venn.

Veldig glad for at eg har gjort det som eg har. For no har vi råda til å gifte oss, reise på bryllupsreise....

Så dokke kan fortsatt holde sammen om 11 år som vi, men det er verdt å sjå litt meir av verda fyrst.

lykke til

helsing Vestlandstausa, giftar meg med mannen min gjennom 11 år 2.august :D

[Montezuma]

Jeg tenker på BB-Anne Mona! Som levde trygt i sin lille bygd. Så kom hun "ut i verden" og oppdaget at verden består av litt fler mennesker og litt fler opplevelser.................