å kjenne ett menneske

[Gjest Gjest_bare meg_*]

Hvor fort kan man si at man kjenner et menneske?

Dersom man går på egenskaper, må man si at det tar veldig lang tid å bli kjent, siden disse dukker opp etter hvert som tiden går, etter som man blir mer trygg på hverandre og tør blottlegge mer av seg selv.

Men er det å kjenne til egenskaper og fortid som betegner å kjenne ett annet menneske?

Jeg har hatt en singel periode på halvannet år hvor jeg har møtt mange forskjellige typer menn og tilbringt mere tid med noen, mindre tid med andre. Og jeg føler at jeg instinktivt har visst hvem de ER på en måte, uten å ha sett noen egenskaper. Vanskelig å forklare naturligvis... For eksempel møtte jeg en mann jeg følte det lå noe mørkt over, og jeg tenkte for meg selv at han kanskje kunne slite med depresjoner, hvilket han fortalte meg uoppfordret senere. Dette var jo selvfølgelig bare en liten del av ett helt menneske. Men med alle jeg har møtt, har jeg kunnet forutsi hva som kommer til å by på problemer etter hvert og hva som kommer til å fungere, og det viser seg å stemme. Jeg har kunnet føle på meg sjalusi eller egoisme uten noen gang å ha sett tegn på dette, og så har det blitt bekreftet senere...

Føler man ett menneskes vesen? Når man møter den personen hvor gnistene flyr... Er det dette menneskets vesen man klikker så godt sammen med?

Jeg har møtt det menneske som ikke tenner en eneste varsellampe hos meg, jeg føler ikke på meg noen sider ved han som ikke passer som hånd i hanske til meg. Jeg føler at jeg kjenner han ut og inn, men vi har ikke kjent hverande lenge, så jeg vet at jeg ikke kjenner til alle sidene hans slik de fortoner seg i livet. Men likevel VET jeg hvem han er, jeg VET at jeg kommer til å elske han, jeg VET at han er en jeg kan leve resten av livet mitt med. Jeg bare forstår ikke hvordan jeg kan VITE alt dette...

[Leo]

Det du beskriver er vel det som på godt norsk kalles "magefølelse" og det skal man ikke kimse av! Hjernen registrerer og husker langt mer informasjon enn vi kan gjøre rede for. Likevel registrer den stadig ny informasjon og sammenholder den med det som ligger der fra før. Det er derfor vi av og til opplever at ting "skurrer" selv om situasjonen objektivt sett er positiv. Kroppsspråk er nok blant de tingene vi ubevisst registrerer, men som hjernen registrerer, sammenholder og gir tilbakemelding om i form av en fornemmelse.

Jeg har opplevd noe av det samme som du opplever nå og etter hvert som jeg blir bedre kjent med vedkommende, viser det seg at alt jeg følte stemmer! I mitt tilfelle var situasjonen egentlig ganske absurd og objektivt sett var det ren galskap, men magefølelsen stemte!

[Gjest gjest1]

Det du beskriver er vel det som på godt norsk kalles "magefølelse" og det skal man ikke kimse av! Hjernen registrerer og husker langt mer informasjon enn vi kan gjøre rede for. Likevel registrer den stadig ny informasjon og sammenholder den med det som ligger der fra før. Det er derfor vi av og til opplever at ting "skurrer" selv om situasjonen objektivt sett er positiv. Kroppsspråk er nok blant de tingene vi ubevisst registrerer, men som hjernen registrerer, sammenholder og gir tilbakemelding om i form av en fornemmelse.

Jeg har opplevd noe av det samme som du opplever nå og etter hvert som jeg blir bedre kjent med vedkommende, viser det seg at alt jeg følte stemmer! I mitt tilfelle var situasjonen egentlig ganske absurd og objektivt sett var det ren galskap, men magefølelsen stemte!

←

Enig. Noen kaller det intuisjon. Kanskje er det kjennetegnet på en såkalt god menneskekjenner, det å ubevisst lese alle disse subtile tegnene. Jeg mener at man i visse tilfeller i ganske stor grad kan kjenne et menneske. Men aldri fullt ut. For slik man kan overraske seg selv over reaksjonsmønstrene og tankene sine, kan andre også bli tatt på senga av seg selv.

Men jeg forstår godt hva du mener, TS, for jeg har det slik selv. Dessverre har jeg overhørt den stemmen mange ganger selv om den har ropt høyt. Og andre ganger har man ikke mulighet for å gjøre noe med det den indre stemmen forteller en.

Tror du er veldig sunn, jeg. Du lytter til din egen indre stemme. Det er noe flere bør gjøre.

[Gjest Gjest]

Hvor fort kan man si at man kjenner et menneske?

Dersom man går på egenskaper, må man si at det tar veldig lang tid å bli kjent, siden disse dukker opp etter hvert som tiden går, etter som man blir mer trygg på hverandre og tør blottlegge mer av seg selv.

Men er det å kjenne til egenskaper og fortid som betegner å kjenne ett annet menneske?

Jeg har hatt en singel periode på halvannet år hvor jeg har møtt mange forskjellige typer menn og tilbringt mere tid med noen, mindre tid med andre. Og jeg føler at jeg instinktivt har visst hvem de ER på en måte, uten å ha sett noen egenskaper. Vanskelig å forklare naturligvis... For eksempel møtte jeg en mann jeg følte det lå noe mørkt over, og jeg tenkte for meg selv at han kanskje kunne slite med depresjoner, hvilket han fortalte meg uoppfordret senere. Dette var jo selvfølgelig bare en liten del av ett helt menneske. Men med alle jeg har møtt, har jeg kunnet forutsi hva som kommer til å by på problemer etter hvert og hva som kommer til å fungere, og det viser seg å stemme. Jeg har kunnet føle på meg sjalusi eller egoisme uten noen gang å ha sett tegn på dette, og så har det blitt bekreftet senere...

Føler man ett menneskes vesen? Når man møter den personen hvor gnistene flyr... Er det dette menneskets vesen man klikker så godt sammen med?

Jeg har møtt det menneske som ikke tenner en eneste varsellampe hos meg, jeg føler ikke på meg noen sider ved han som ikke passer som hånd i hanske til meg. Jeg føler at jeg kjenner han ut og inn, men vi har ikke kjent hverande lenge, så jeg vet at jeg ikke kjenner til alle sidene hans slik de fortoner seg i livet. Men likevel VET jeg hvem han er, jeg VET at jeg kommer til å elske han, jeg VET at han er en jeg kan leve resten av livet mitt med. Jeg bare forstår ikke hvordan jeg kan VITE alt dette...

←

Jeg forstår hva du mener og tror det er mulig det du beskriver. Men jeg tror det er veldig sjeldent. Håper dere får hverandre

[Cata]

Men likevel VET jeg hvem han er, jeg VET at jeg kommer til å elske han, jeg VET at han er en jeg kan leve resten av livet mitt med. Jeg bare forstår ikke hvordan jeg kan VITE alt dette...

←

Jeg mener at man i visse tilfeller i ganske stor grad kan kjenne et menneske. Men aldri fullt ut. For slik man kan overraske seg selv over reaksjonsmønstrene og tankene sine, kan andre også bli tatt på senga av seg selv.

←

Enig med siste taler, jeg har stor tro på magefølelsen. Ikke desto mindre kan den også ta feil. Jeg har opplevd det og betaler ennå prisen for den feiltakelsen i form av manglende evne til å stole på mennesker, behandling med antidepressiva, isolasjon osv.

Ikke bra i det hele tatt.

Jeg møtte en som jeg virkelig trodde var til å stole på. Ingen varsellamper ringte overhodet. Etter å ha kjent hverandre i 5 år ble vi sammen.For å gjøre en lang historie kort - han var ikke til å stole på. Tvertimot har aldri noen løyet så godt og grundig for meg i hele mitt liv.

Så, det er fullt mulig å ta feil, men jeg håper det ikke er noe som skjer ofte, for i utgangspunktet har jeg mer tro på magefølelse og intuisjon enn på mange andre (og antatt mer rasjonelle) grunnlag for å fatte beslutninger.

Endret 21. oktober 2006 av Cata

[Gjest Gjesta]

Enig med de andre, det er magefølelsen/intuisjonen/erfaringen din som forteller deg disse tingene.

Men også enig med hun som sier at man ikke skal stole blindt på magefølelsen eller første inntrykket, men være åpen.

Jeg syns ofte jeg kategoriserer mennesker på bakgrunn av erfaring med mennesker som på en eller annen måte har likhetstrekk eller minner meg om. Dermed er det lett at man blir litt blind og at man bevisst ser etter trekk som støtter "fordommen" og lukker øynene og fortrenger trekk som ikke passer inn med "fordommen". Eller at man senere stenger for magefølelser som strider mot det man først tenkte.

Tror det er viktig å kjenne på førsteinntrykk, intuisjon og magefølelse, men at det også er viktig å være bevisst på at man gjerne tolker senere informasjon i lys av dette, på godt og vondt. Jeg tror det er lurt å prøve å nullstille litt og gjøre en "oppdatert analyse" etter en stund.

Endret 21. oktober 2006 av Kosemose

[Gjest Neffi]

Hvor fort kan man si at man kjenner et menneske?

Føler man ett menneskes vesen? Når man møter den personen hvor gnistene flyr... Er det dette menneskets vesen man klikker så godt sammen med?

←

Hehe

Sånn er jeg også! Jeg har alltid kunne forutse "farer", og gode egenskaper hos både venner og kjärester.. det stemmer alltid! det gjelder ikke bare personer, men også situasjoner, jobbtilbud osv. Jeg tror det er mange av oss.

Jeg "visste" dette med min samboer, bare sekunder etter at jeg hadde sagt "hei"

Det er sant. Og vi gifter oss på femårsdagen neste år