2 åringen er så sinna om dagen

[Gjest Gjest]

Vi bor nå hos mamma en periode mens vi pusser opp huset vårt. Nå har det gått 3 uker. Vi ble syke alle mann og gutten fikk endel mer oppmerksomhet, fikk sove med oss om natten etc, da situasjonen var uvant og han var syk. Nå er vi friske igjen, og han er en helt annen gutt. Han er så sinna på meg. han slår meg, får raserianfall og skal ihvertfall ikke ha meg til å trøste. Han stanger hodet i gulvet, i vegger så jeg ser han får skikkelig vondt og avviser meg totalt når jeg prøver å trøste han. Han vil ha alle andre enn meg. Om natten våkner han flere ganger og er så rasende at han gisper etter luft mens han skriker. Han peker ut av rommet og sier "gå" og "komme" som betyr at han vil stå opp. jeg får skikkelig juling når jeg prøver å trøste han og enden på visa er at jeg mp ta han ut av senga, men det hjelper heller ingenting lenger å komme i sengen til oss elelr bli båret rundt. han er like gal. Jeg må gå opp med han og være med på "skal ha melk, men skal ikke ha allikevel, og skal ha vann - raserianfall for skal ikke ha allikevel" - runder. Idag satt vi på gulvet og lekte. Jeg ba om en klem og han sa NEI og ble så sint. begynte å kaste lekene sine rundt. Jeg ble irritert og ba han plukke opp, og da stanget han hodet flere ganger i gulvetg så han fikk vondt og begynte å gråte og fikk da trøst av min stefar. Storfornøyd. Jeg skar tenner. Jeg ser at han manipulerer for han får sånne tilfredse smil underveis. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har mistet kontroll over sønnen min. Han liker meg ikke, selv om han hele tiden maser etter mamma når jeg ikke er der. Jeg klarer ikke å roe han ned når han er sinna eller noe. Er ganske fortvilt.

[Gjest Gjest]

huff og huff... jeg føler med deg....og husk; det høres ut som sønnen din er helt normal!!! haha, unger er eksperter til å utnytte situasjoner som vi voksne finner vanskelige. slik som denne, dere bor ikke i eget hus i denne perioden, og du som hans mor finner det kanskje vanskelig å irettesette han som du bruker å gjøre hjemme. gutten er i ferd med å bli skjemt bort av hans besteforeldre, hvilket på en måte også er besteforeldre sin jobb....men ikke når dere bor der hver dag! det er slik som skal skje når ungene er på besøk der en gang i blant, og ikke som nå, hver dag i denne perioden. du har det helt sikkert veldig tungt nå, det virker som han ikke liker deg sier du, selvsagt gjør han det. det er jo deg han spør etter når du ikke er der.

nei slapp helt av, han elsker helt sikkert moren sin. men det er så veldig fristende å bruke muligheten til å få det som han vil, og kose masse med sine besteforeldre - helt på hans vilkår. for besteforeldre blir jo alltid helt frustrert når de ser sine elskede barnebarn være sinna.

du må bare ta kampen nå, og vit at når dere kommer dere tilbake til eget hus (hvilket bør bli så fort som mulig spør du meg, dere har da bodd borte en stund nå? jeg husker å ha svart på innlegg fra deg før...) så blir ting bedre. det tar nok tid men alt vil bli vanlig igjen ser du.

lykke lykke til.

[Gjest Gjest]

Klart han liker deg!! Det er jo nettopp derfor det er du som er valgt ut som offer for hans raserianfall. Han tester grenser og kjenner på eget sinne, og det må gjøres hos den han er tryggest på!! For det er jo en veldig utrygg setting for han også når sinnet tar overhånd. Men det må til for å vite hva dette "sinnet" er. Han er jo et lite menneske med et helt følelsesregister å bli kjent med.

Jeg har en datter som blir to i desember, og hun holder på på samme måten. Broren hennes gjorde også det da han var rundt to. Jeg tror det handler om å kjenne på sitt eget raseri og sin egen vilje. Helt normalt, og en del av det å utvikle seg til å bli større i hode og kropp-

Jeg har funnet ut at det som virker best er å bare holde seg helt rolig og snakke vanlig til henne. La henne være i fred, men være i nærheten. Og "ufarliggjøre det" for henne. "Når du er ferdig med å være sinna skal vi lage ei brødskive. Jeg håper du forter deg for nå er jeg jammen sulten"

[:-) anna]

Og forrige gjest var meg.

[Gjest Gjest]

Takker for svar. Ja det blir nok 3 uker til vi blir boende her ihvertfall...det er snakk om totalrenivering. Nå står han i senga si (leggetid) og skriker som en stukken gris. Min mor sier jeg bare skal la han skrike. Jeg er usikker på om dette er riktig? Det hjelper ihvertfall ikek å trøste han. Var nede isted, men han bare avviser meg og vil opp.

[Gjest Gjest]

Det er (ganske)lett å behandle sinte toåringer slik man ville behandlet trassige 14åringer. IKKE gjør det. Trøst han,om han ikke vil trøstes av deg,kanskje av barnets far? ha h*N på armen mye, og gi tid!

Kanskje det ikke hjelper i alle tilfeller,men jeg har sett total omvendelse av et barn ved bruk av denne metoden.. (ikke følg nannyråd.. )

[Gjest Pjusk]

Ta ham med til øre-nese-hals på sykehuset og få undersøkt for event. ørebetennelse.

Min yngste sønn oppførte seg til dels likedan mht. å slå hodet, hysterisk sinne osv. når han var på den alderen. Han er prematur og ble derfor "fanget opp av systemet", og ble sendt til psykologisk testing og skumgummihjelm osv skulle vurderes m.m.

Så viste det seg at han hadde væske i mellomøret, hadde fryktelig vondt og var tilnærmet døv. Dette fant vi ut da begge trommehinnen hans plutselig sprakk på samme dag og det kom ut utrolige mengder med verk. Umiddelbart ble han samme gamle gutten igjen - som selvfølgelig kunne være sint, men ikke fullstendig uten kontroll.

Jeg hadde vært til vanlig ørekontroll hos fastlegen flere ganger, som sa "det er litt rødt, bare". Hadde jeg vært på øreavd. på sykehuset hadde de funnet det ut med en gang og det hadde spart både foreldre og barn for mye uro.

[Gjest Gjest]

Ta ham med til øre-nese-hals på sykehuset og få undersøkt for event. ørebetennelse.

Min yngste sønn oppførte seg til dels likedan mht. å slå hodet, hysterisk sinne osv. når han var på den alderen. Han er prematur og ble derfor "fanget opp av systemet", og ble sendt til psykologisk testing og skumgummihjelm osv skulle vurderes m.m.

Så viste det seg at han hadde væske i mellomøret, hadde fryktelig vondt og var tilnærmet døv. Dette fant vi ut da begge trommehinnen hans plutselig sprakk på samme dag og det kom ut utrolige mengder med verk. Umiddelbart ble han samme gamle gutten igjen - som selvfølgelig kunne være sint, men ikke fullstendig uten kontroll.

Jeg hadde vært til vanlig ørekontroll hos fastlegen flere ganger, som sa "det er litt rødt, bare". Hadde jeg vært på øreavd. på sykehuset hadde de funnet det ut med en gang og det hadde spart både foreldre og barn for mye uro.

←

Jeg tror ikke det er det. Han hører veldig godt (hører en knappenål som faller i gulvet) og har akkurat hatt kur med antibiotika for skarlagenfeber, og har blitt sjekket både her og der hos lege og på volvat. Han er frisk nå han er bare sinna....

[Gjest Mzfire]

Dette her hørtes veldig kjent ut. Min sønn kan også være slik. Han er snart halvannet år. Han har så hissig temperament. Og han kan også slå seg med vilje ved å slå hodet i gulvet/ veggen.

Og ikke alltid ta i mot den trøsten jeg gir. Men da lar jeg ham få styre det litt selv. At når jeg følger det han vil så strekker han seg mot meg og vil ha trøst.

Gutten min har ikke vært slik enda at han ikke har villet gi meg klemmer enda.

Men han har med vilje bitt meg, lugget og slått. Men aldri i sinne enda. Mest for at han er rampete med et rampete smil rundt munn.

Men han har begynt å kaste ting når han blir sint og slår hardt til ting og sier "dumme".

Men ellers er jeg enig med det de andre her sier.. At du skal ta det som et komplimang at han tør å få ut all sin frustrasjon og sinne ut over deg.

Det viser han deg for han vet du er glad i ham. Og du er tryggheten.

Besteforeldra hans sier alltid undrende. "så rart, før du kom var han bare blid og snill. Men nå som du er her er han helt forandret. Sutrete og krevende."

Pleier å si at det er sånn det skal være. Sånn er det bare..

Skal se at det blir bedre når han blir eldre. Klem

[Gjest -M-]

Dette hørtes da merkerdig velkjent ut!

ikke misforstå meg nå, jeg ler ikke av din situasjon, men ler litt for det er litt godt å se at det ikke bare er oss som sliter med dette!

Vi hadde en periode nå i sommer som er identisk med det du beskriver; hysteriske anfall, kasting av leker (og andre ting), slo meg, kastet seg i gulvet og slo hodet sitt ved et hvert forsøk på å trøste eller avlede.

Om kveldene gråt jeg av ren utmattelse og fordi jeg trodde min egen sønn ikke likte meg lenger.

Jeg viste hvorfor han oppførte seg sånn. Han hadde nettopp begynt i barnehage og var inne i den første tilvenningen. Vi giftet oss i sammeperiode, sådet var en del stress i forhold til bryllupsplanlegging.

I den verste perioden så prøvde vi å planlegge dagene slik at han ikke trengte å være i barnehagen i så mange timer av gangen. Det var ikke alltid det lot seg gjøre, men de dagene han kom hjem noenlunde tidlig, så så vi en klar forbedring.

Bryllupsplanlegging la jeg til kveldene når han sov.

Når han kom hjem trøtt og sliten, så var vi fokusert på at det ikke varformye støy rundt i leiligheten (Høy lyd på TV, radio, sterioanlegg, støvsuging osv). Prøvde å skape en litt rolig atmosfære hjemme.

Vi forsøkte å gjøre rolige leker som å pusle, bygge klosser, lese bøker, synge og tegne. Av og til fungerte dette greit, men det var dager alt vi gjorde bare trigget han enda mer.

Det finnes sikkert mange effektive metoder å komme seg igjennom slike perioder på (og vær forberedt; jeg han hørt at det kommer flere...)

Vi fant ut at når "ingenting" hjap, så var det hans måte å si i fra på at han rett og slett ønsket å være litt alene.

Vi sa at nå sette mamma og pappa seg i sofaen og når han vil være med oss, så kan han komme inn. Da måtte han også være ferdig med denne hysteriske hylinga si.

Når han da kom inn til oss (etter max 10 min), så fikk han mye positiv oppmerksomhet; kos, klem, lek osv.

Dette hr funket veldig bra for oss.

Lykke til!

[14062003]

Joda, sånn har vi det her også. Og løsningen er en vanskelig balansegang mellom omsorg og grenser. De trenger begge deler.

Ellers synes jeg du kan virke noe påtrengende på sønnen din. Jeg synes du skal respektere hans grenser, på samme måte som han skal respektere dine. Ikke be om en kos når han ikke "vil ha noe med deg å gjøre" feks.

[kitty]

Vi hadde det også heftig når vi rundet 2 år, men trøst deg med at det går over...kanskje om noen få uker...

Det er ingen god følelse å føle at du har mistet kontrollen, men det har du faktisk ikke så lenge du ikke gir etter for han mer enn du gjorde før.

Høres ut som rådene du har har fått før er gode.

Lykke til.