barn og mat

[MAcy]

vi har en gutt på tre år, fra han begynte å spise vanlig mat har han fått alt det vi har spist. han får i tillegg ting vi ikke liker. Han spiser alt, og vi er veldig påpasselige med å ikke si til han at noe er vondt. legger også vekt på sunnmat.

Lurer litt på om barn blir kresne fordi de lærer at man får noe bedre om man "ikke liker noe". ?????

Broren min liker ikke poteter og får dermed pasta,pølser og pizza i steden for det resten av familien spiser, likeledes med 1 av 2 søstre får også egne menyer. Jeg kommer ikke til å gi barnet vårt egne menyer. Vi har en meny til middag og den skal spises ellers kan til nøden brød mat gies, men da med sunt pålegg.

Er det vi som foreldre som gjør barna våre til kresne og utaknemlige unger???

[Gjest Gjest]

Det er vel en lang vei mellom det å være kresen og det å være utakknemlig. Nå synes jeg trådstarter legger alt for mye inn i det å være kresen.

Personlig spiste jeg så og si ingenting da jeg var liten. Enten likte jeg det ikke, eller jeg tålte det ikke. Og jeg fikk egne menyer, ikke totalt ulikt, som innlegger over snakker om, men modifisert. I dag spiser jeg så og si alt.

Min nevø på 5 er som jeg var. Ikke særlig matglad. Lillesøsteren hans på 2.5 spiser "alt" som kommer hennes vei. Med teorien om at foreldrene skaper kresne barn, skal det vel ikke være mulig at et søsken er kresent, mens et annet ikke er.

Synes den slutningen var litt for søk, desverre. Er nok andre årsaker som ligger til grunn.

Når jeg selv får barn, vil det være naturlig for meg å gjøre som innlegger over. At de får i det minste smake. Jeg håper selvfølgelig på "alt-spisende" barn, men er de kresne, så vet jeg godt hvordan de har det.

Og det blir folk av dem også!

[nallemaja]

Mine barn har fått det samme som oss til middag fra de var store nok til det. De har alltid vært altetende,men nå har begge begynt å bli litt kresne. De får ikke noe annet enn det vi andre spiser til middag,men slipper å spise det de ikke liker. Erter for eksempel er visst øverst på mat-hat-lista på delt plass med rosenkål... Spekesild liker de derimot veldig godt. Tror nok bare at smaken forandrer seg etterhvert. Selv hatet jeg tomater når jeg var lita,men nå er det favorittgrønnsaken min.

Men av og til hender det at de får tilbehør de liker, slik som poteter, men de vil ikke spise det for de vil heller ha mere feks kjøtt. Derfor får de veldig lite av hvert av det de liker, slik at hvis kjøttporsjonen er oppspist og ikke poteten, og de vil ha mere kjøtt så må de spise opp poteten først. Men jeg tvinger dem aldri til å spise opp hvis de sier de er mette. De får bare beskjed om at da blir det ikke noe mat før kveldsmaten.

Men uansett så tror jeg at hvis barna blir presentert for allsidig og variert mat så blir de vant med forskjellige smaker og terskelen for å like ting blir større. Snuppa min elsker spekesild for eksempel.

Hører også at mange foreldre gir feks nugatti-skiver i lunsjpakka til ungene, "for ellers spiser de ikke, og da er nugatti bedre enn å ikke spise". Den påstanden er jeg ikke helt enig i, for hvis ungene ikke har "lært" seg å spise nugatti hjemme så vil de heller ikke bli vant med å spise det, og da kommer de ikke på at de ikke vil spise uten nugatti...(litt utenom tema kanskje, men kom på dette nå. Vi hadde nemlig problemer i klassa på skolen med at de mest hypre ungene alltid hadde loff eller kneip-brød med nugatti, og ofte fortalte de at de spiser nugatti og har sjokomelk til frokost hver dag. Lærerne prøvde å foreslå for foreldrene generellt å slutte med nugatti og syltetøy, og heller prøve grovbrød med sunt pålegg. Da ble det ramaskrik fra enkelte foreldre som hadde unger som ikke spiser hvis de ikke får nugatti. Men tenk! Mange slutta med nugatti, og vi merket STOR forskjell på de tidligere hypre ungene når de fikk grovbrød med skinke i stedet!)

[MAcy]

Hører også at mange foreldre gir feks nugatti-skiver i lunsjpakka til ungene, "for ellers spiser de ikke, og da er nugatti bedre enn å ikke spise". Den påstanden er jeg ikke helt enig i, for hvis ungene ikke har "lært" seg å spise nugatti hjemme så vil de heller ikke bli vant med å spise det, og da kommer de ikke på at de ikke vil spise uten nugatti...(litt utenom tema kanskje, men kom på dette nå. Vi hadde nemlig problemer i klassa på skolen med at de mest hypre ungene alltid hadde loff eller kneip-brød med nugatti, og ofte fortalte de at de spiser nugatti og har sjokomelk til frokost hver dag. Lærerne prøvde å foreslå for foreldrene generellt å slutte med nugatti og syltetøy, og heller prøve grovbrød med sunt pålegg. Da ble det ramaskrik fra enkelte foreldre som hadde unger som ikke spiser hvis de ikke får nugatti. Men tenk! Mange slutta med nugatti, og vi merket STOR forskjell på de tidligere hypre ungene når de fikk grovbrød med skinke i stedet!)

←

Med hensyn til nugatti er jeg enig. Vi har ikke presentert gutten for nugatti men vet han får det når han er hos andre. Så dermed spør han gjerne etter honning, prim eller kaviar. Er enig i at barn nok vil spise noe annet enn nugatti om valget er leverpostei/ost eller ingenting.

Påstanden min var vel satt litt på spissen for å provosere. Synes det er rart at det er en gruppe barn som liker det meste, mens noen spiser eks 3-4 middagsretter, og 1-3 pålegg. og ikke noe stort annet.

[Susan Sto Helit]

Jeg ble introdusert for det meste av mat som liten, og har alltid lært at man spiser det man får, og det ikke noe "alternativ middag".

Alikevel sluttet jeg å spise mange grønnsaker og endel pålegg i ca 4-års alder.

(Blomkål, rosenkål, brunost, kaviar m.m.)

Dette førte kun til at jeg fikk færre valg av pålegg på brødet, og måtte pirke ut grønsaker selv av grønsaksblandinger.

Min mor var meget påpasselig med at vi spiste noe av det vi fikk, og vi fikk ikke gå fra bordet før vi hadde spist en grei porsjon. (Noe som har ført til at jeg ikke engang tåler lukten av lutefisk!)

Noe av det jeg ikke spiste som liten spiser jeg idag, men de fire tingene som er nevnt over har jeg forsøkt å smake på, og får fremdeles ikke i meg.

Jeg tror det er en blanding av ting, at barn faktisk har egen smak og egen personlighet, men at de også ser om andre spiser det samme som dem, og om det går an å få alternativer. (Jeg spiste veldig lite av det faren min ikke trengte å spise, men det meste av dette spiser jeg alikevel idag. Men så vidt jeg vet liker begge mine foreldre både blomkål og rosenkål.)

[Malama]

Det er vel en kombinasjon.

Jeg ser ikke bort ifra at det at jeg i dag ikke spiser blodmat nok kan komme av at jeg slapp å spise det som barn, fordi mamma ikke spiste det.

Det at jeg derimot ikke klarer å velge ned rosenkål uten å brekke meg (jeg prøver med (u)jevne mellomrom, alle påstår jo at det visstnok er godt, enn så lenge har jeg ikke klart det) har ikke å gjøre med at jeg slapp, men rett og slett at jeg ikke liker det.

Noe mat har jeg spyttet ut siden jeg var altfor ung til å "ikke like" basert på vilje. Leverpostei og kaviar er blandt disse tingene, det kom i retur fra første forsøk på brødmat. Det er ikke det at jeg fikk "sukkerpålegg" i stedet, bare det at jeg aldri likte det.

Som barn måtte jeg alltid smake på maten. Jeg slapp å spise MYE av det dersom jeg ikke likte det, men jeg måtte spise det. Måtte smake på alt, og måtte spise et fiskestykke selv om jeg ikke likte det. (jeg fikk lov å gi meg etter et fiskestykke og deretter spise bare tilbehør eller fiskepinner noen dager, til jeg ble mett, men seriøst, jeg har alltid vært småspist, etter et fiskestykke (med masse potet til nettopp fordi det ikke var godt...) så var jeg jo egentlig mett uansett)

De eneste gangene jeg har fått noe ANNET er når de har laks i jula eller påska. Da får jeg fortsatt stekt skinke. For mamma syntes at det var for ille at jeg skulle lide meg gjennom mat jeg virkelig ikke likte akkurat disse høytidsdagene. Laks er ganske fast på programmet 2. eller 3. juledag, og akkurat da skulle jeg få mat jeg likte. Resten av året måtte jeg spise det alle andre spiste (da altså med et par unntak som akkurat blodmat f.eks)

Mine foreldre ga meg og min bror den samme maten og de samme "reglene" om at vi måtte spise noe av maten uansett. Det er derfor lite trolig at det er derfor jeg ikke spiser ting som han spiser. Det har med smak å gjøre.

De fleste av tingene jeg ikke likte som barn liker jeg fortsatt ikke som voksen heller. Jeg spiser mye av det når jeg absolutt MÅ, med større eller mindre problemer, og noe velger jeg å la ligge igjen. Jeg smaker altså, men liker det ikke. Jeg smakte som barn også, men likte det ikke.

Nei, mine foreldre ga meg ikke nugatti (som jeg faktisk ikke liker, jeg er ikke glad i nøtter) eller sjokade om jeg ikke ville ha kaviar, da ble det skinke eller tomat da. De grønnsakene som var i maten måtte vi spise (følgelig laga mamma tidvis kjøttpudding med grønnsaksblanding inni) men det som var tilbehør fikk vi lov til å forsyne oss mer begrenset av. Litt skulle vi ha, uansett.

Jeg er blitt relativt god på å "svelge ned" jeg. Svelge maten med drikke. Det går ned. Om jeg slipper å tygge det, så hjelper det veldig. (det er nok derfor jeg sliter sånn med rosenkål, det må nesten tygges for å få ned, i motsetning til kålrotstappe)

Dersom man alltdi tilbyr alternativer som sjololadepålegg til enmhver ting et barn "ikke liker", så vil man nok kunne skape "kresne barn". Men det er ikke altid så enkelt. Smaken er ulik, og ikke alle liker de samme tingene, uansett hvor få alternativer de får. Svelge ned kan man lære seg, men ikke alltid å like.

[Gjest squeeky]

Jeg ville ikke tvinget barna mine til å spise noe de påsto at de ikke likte, sånn som andre her skriver. Da ville jeg heller laget noe alternativt...fetteren min spiste nesten ikke noe da han var liten, mens jeg spiset alt....Synes tante mishandlet ham for han fikk nesten ikke drikke til maten...skjønner i dag at det var fordi han ikke skulle drikke seg mett

[Kayli]

Mine to barn er totalt forskjellige på alle områder, også når det gjelder mat...

Jenta er svært kresen, vil f.eks kun ha leverpostei og salami på brødskiva, liker få typer middag og er vel det mange ville kalle "vanskelig i matveien". Det rare er at hun ikke liker pizza, hverken hjemmelaget eller ferdigpizza, spaghetti med kjøttsaus og en del andre ting som "alle" barn liker. Hun elsker fiskemat da, og sluker laks, torsk og fiskegrateng! Brød med hele korn eller frø er uaktuelt.

Gutten er den rake motsetning. Altetende, både middag og pålegg og alt.

Jeg kan ikke se at jeg har oppdradd dem forskjellig - begge har fått det familien har spist fra 6 mnd alder. Jeg vet ærlig talt ikke hva som gjør at datteren min er så kresen.

Jeg tvinger aldri jenta mi til å spise noe hun ikke liker, men hun må smake før hun sier at hun ikke liker det. Når det gjelder middagen, spørs det litt hva vi har. Prøver å ha tilbehør hun liker, slik at det er noe hun også vil ha. F.eks. har vi en del hjortekjøtt, og har ofte gryterett av det. Da passer jeg på å ha hjemmelaget potetstappe ved siden av, for det er hun vill etter. Middagen hennes blir da potetstappe med ketchup.

Siden hun spiser veldig "snevert" gir jeg henne vitaminer hver dag, mens jeg håper at dette er noe hun vil vokse av seg .

[Donpedro]

vi har en gutt på tre år, fra han begynte å spise vanlig mat har han fått alt det vi har spist. han får i tillegg ting vi ikke liker. Han spiser alt, og vi er veldig påpasselige med å ikke si til han at noe er vondt. legger også vekt på sunnmat.

Lurer litt på om barn blir kresne fordi de lærer at man får noe bedre om man "ikke liker noe". ?????

Broren min liker ikke poteter og får dermed pasta,pølser og pizza i steden for det resten av familien spiser, likeledes med 1 av 2 søstre får også egne menyer. Jeg kommer ikke til å gi barnet vårt egne menyer. Vi har en meny til middag og den skal spises ellers kan til nøden brød mat gies, men da med sunt pålegg.

Er det vi som foreldre som gjør barna våre til kresne og utaknemlige unger???

←

Jeg er vokst opp i en familie der man måtte spise alt man fikk servert. Ingen spesialmeny, og ikke lov å gå fra middagsbordet for å lage seg en skive 5 min etterpå. (Vel når i hadde blodpudding slapp jeg unna med 2 skiver leverpostei isteden).

Jeg var SUPERKRESEN i min oppvekst (Likte ikke saus, ost, nesten ingen typer kjøtt, fisk, sjømat, kjøttpålegg, en del typer grønnsaker, melk osv). Bedre nå, men fremdeles en haug ting jeg ikke spiser som folk synes er rart.

Så nei, jeg tror ikke alltid foreldre gjør sine barn kresne. Noen ganger er barnet født med en sær personlighet. Ikke har jeg eldre søsken å skylde på heler.

[Gjest Hedda Gabler]

Vi har lagt vekt på å introdusere mye forskjellig mat, pappan er en sucker på tradisjonskost, og jeg står for mer internasjonale og spicy retter. Vi lager aldri egne retter, og ingen får si at maten er vond. Det er selvfølgelig lov til ikke å like noe, men det trenger ikke kringkastes. Tvinger ingen til å spise opp eller smake, men oppfordrer. Ungene har spist samme mat som oss hele veien, vi har knapt brukt middagsglass.

De spiser stort sett alt, men gutta er mer kresne enn jentene. Tror faktisk vi har behandlet dem ganske likt, så det er nok ikke bare påvirkning som spiller inn.

[Gjest Gjest]

En ting er om man skal tvinge barn til å spise noe de ikke liker.

Men å "belønne" dem med pizza og pølser hvis de ikke vil spise middagen, det er jo å gjøre både foreldre og barn en bjørnetjeneste. Barna vil nekte å spise mer og mer mat, for å få pizza og pølser, mens de blir mer og mer usunne.

Derfor burde alternativet, om man ikke krever at barnet spiser, være å ikke tilby noe som er mer spennende. Det burde være enten brødmat eller noe annen "vanlig" mat.