Barnet endrer atferd

[MAcy]

samboer var å leverte sønnen sin til moren i her om dagen.Gutten er tre år. Det første han sier når han ser moren ER "jeg vil på kino å se biler", hvor på mor sier i en mild tone "nei den har vi jo just sett.", gutten begynner å grine å sier "jeg vil jeg vil, jeg vil på kino. Jeg vil ha is" og mor sier "nei, nå skal vi hjem" gutten begynner å hyle enda værre. " Jeg vil ha is, jeg vil se biler" og enda flere ting han vil!

Jeg ble helt satt ut. Denne blide gutten som bor hos oss oppfører seg aldri slik. Ikke en gang på de 2 årene jeg har vært i livet hans har han aldri noen gang oppført seg på dette viset.

Vi har snakket endel om dette nå samboer og jeg. Vi tror det kommer av at vi er litt strengere enn henne. Hos oss har vi faste regler som gutten følger veldig fint. Vi gjør selvsagt også ting med han. Jeg og gutten var på kino å så biler tre uker før han var å så den med mora. Ellers har er det ofte når han er hjemme hos oss vi ikke gjør noe spes annet enn å kose oss hjemme i huset vårt. Men selvdagt finner vi på ting av og til vi også, men ikke noe fast rutine på dette. og hos oss går det ikke ann å grine seg til noen ting da blir det hvertfall ikke noe.

Men når gutten er hos mor så gjlr de noe hele tida, dår i fritidsparken som om det var en vanlig lekeplass, reiser på turer med danskebåten, ja det skjer noe heletida. Og da er det kanskje ikke rart at han forventer noe stort hele tida når han kommer til henne???

Vi har delt omsorg og han er ca like mye hos hver, bor hos oss.

Endret 19. oktober 2006 av MAcy

[Gjest singel!]

Jeg kan bare svare som mor jeg da, men barnet mitt er helt forskjellig etter hvem hun er hos.Er hun hos bestemor, pappa eller til dagmammaen, er hun kjempesnill og veldig rolig, hun hører som regel etter også.Har bare kjempefine tilbakemeldinger iallefall. Men hos meg kan hun være sutrete og grinete innimellom(les:hyler og griner ), uten at hun får viljen sin av den grunn.

Jeg tror barn ofte er mer sutrete til mor, spesielt der hvor mor er hovedomsorgspersonen(noe hun også ofte er i ett forhold også).Det er som regel hos mor/hovedomsorgsperson de tester grenser og prøver seg ut. Min lille teori iallefall. Jeg er nemlig like "streng" som de andre, gir ikke etter fordi om hun sutrer. Har snakket en del med dagmammaen min om akkurat dette. Hun har nemlig en sønn i samme alder som jenta mi. Han er også utrolig sutrete til henne, men ikke til pappaen sin(de bor sammen) og heller ikke til besteforeldrene. Så når hun har jenta mi, er jenta mi helt "super" og sønnen hennes helt "håpløs". Hadde det vært at jeg hadde hennes sønn til meg, hadde situasjonen mest sannsynlig vært omvendt trur jeg. Barn er merkelige skapninger som det ikke er lett og skjønne seg på bestandig. Blir ikke helt det samme som hos dere uansett da, i og med at dere har en delt omsorgs situasjon og her er ikke jenta mi så ofte borte fra meg. Måtte bare komme med noen tanker...

[Gjest Gjesta]

Hva vil du egentlig fram til? At dere er mye flinkere med gutten enn mamman hans? :klø: at han har det mye bedre hos dere fordi dere ikke gjør ting med han hele tiden?

Oppførselen du beskriver kan godt være hans måte å "straffe" mor fordi han har vært borte fra henne.

[Missbumblebee]

Oppførselen du beskriver kan godt være hans måte å "straffe" mor fordi han har vært borte fra henne.

←

Det var akkurat det jeg tenkte da jeg leste hovedinnlegget. Barn er rare sånn..

[Gjest Gjest]

Barn kan ha hatt det kjempegøy, og tvert de ser mor eller far igjen blir de vrange, sure, grinete, hylete og "monsteraktige". Tror ikke dere nødvendigvis er "flinkere" med ungen enn mor selv om han endrer adferd når han møter mor.

[MAcy]

Hva vil du egentlig fram til? At dere er mye flinkere med gutten enn mamman hans? :klø: at han har det mye bedre hos dere fordi dere ikke gjør ting med han hele tiden?

←

Jeg bare utrykte min bekymring over at denne oppførselen er helt ukjent for oss!! Og gutten er litt mer hos oss enn hos mor. Så da er vel vi på en måte hovedomsorgspersonen..

Når du ser "barnet ditt" endre oppførsel totalt når han komme til en annen (les mor) blir man vel skremt om det da er en negativ oppførsel. Det var som om det skulle være et annet barn da han kom til henne. Er fult klar over at vi tar for oss ulike ting når gutten er hos oss og henne, men slik er det bare og ingen av partene kan bestemme hva den andre parten kan gjøre.

[Laina]

Datteren min er sånn når hun kommer til besteforeldrene sine. Jeg har selv sett det, og ble helt sjokkert over oppførselen hennes. Jeg spurte henne hvorfor hun oppførte seg slik, og hun svarte at det gjør hun da alltid.

De har skjemt henne bort, og har selv skyld i det. Og jeg gidder ikke blande meg inn i hvordan de gjør ting når hun er der. De elsker henne og gir henne masse oppmerksomhet og kjærlighet. Om de skjemmer henne bort, bryr jeg meg ikke videre om. Hun klarer fint å skille mellom hvilke grenser vi har her, og hvilke grenser de har der. Om de vil at hun skal oppføre seg bedre, må de stramme inn grensene, men det er ikke sikkert at det passer dem og deres situasjon.

Det er helt normalt at barn endrer atferd etter hvor de er. Barn er superflinke til å tilpasse seg forskjellige mennesker og utnytter stort sett de situasjonene de kan. Det er jo en del av barns utvikling.

Mor må få oppdra sønnen som hun vil, så lenge det ikke er snakk om omsorgssvikt. Ønsker hun å skjemme ham bort, er det hennes valg. Akkurat som det er deres valg å ikke gjøre det.

[Gjest Gjest]

haha jeg kjenner meg igjen! vi har alltid vært strengere enn mor, og trodd at det var en "minus" for oss. nå har h*n blitt så stor at h*n selv har ønsket å være mer her! ah, kan tro jeg ble glad, for det er jo det vi også ønsker!!! (selv om vi vet at h*n har det fint hos mor også, og det er ikke noe diskusjon hvor h*n skal bo fast, bare at vi også ønsker samvær med denne litt-store personen).

[Gjest squeeky]

Jeg og eksen passet niensen hans for en stund tilbake, og mer til engel skal du lete lenge etter...hun er veldig snill også når hun er sammen med foreldrene. MEN; hun hadde vært hos oss en hel helg, og i det vi kom utenfor døren hennes, så forandret hun personlighet.

VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL

Det var bare fordi hun hadde savnet mamma'n sin. Hun ville ha oppmerksomhet...gikk over på en halv time. Som sagt; Var alltid snill når vi var på besøk, men akkurat i det hun skulle treffe mamma'n etter å vært borte, så var hun ekstremt oppmerksomhetssyk...som andre sa; "Straff" for å ha vært borte. Ville vite at mamma'n(og pappa, men mest mamma) hadde savnt henne

[tobo]

Min sønn oppfører seg helt koko i overleveringer. Slik har han vært siden han var liten - nå er han 6. Jeg opplever oppførselen som en reaksjon på ubehaget over å leve i to hjem. Selv om jeg og barnefar har mye de samme verdier og ønsker for vår sønn, må hjemmene nødvendigvis oppleves forskjellig, og også grensene. Jeg reagerer strengere på enkelte ting, faren er strengere på andre.

Det hender jeg får reaksjoner fra far: Uttalelser som: "Sånn oppfører han seg aldri når vi er sammen" o.l. Der og da blir jeg ofte såret - tar det som kritikk, får lyst til å forsvare meg, fortelle at det gjør han faktisk ikke hos meg heller, og denne dusteoppførselen ikke er min feil. Dette skjer kun ved overleveringene.

Og innerst inne vet både jeg og far, at dette er spesielt for overleveringene, far blir frustrert fordi sønnen ofte sier at han vil være hos meg, - da kan lett tåpelige uttalelser glippe. Jeg blir fortvilet over at sønnen min sier at han ikke vil være der, kjenner på hvor sårt dette må være for far, og urettferdigheten over at det av og til plasseres hos meg.

Far og jeg har en åpen tone. Vi kan snakke om dette og har egentlig samme forståelse av problemet. Vi kan også be hverandre om unnskyldning når vi sier dumme ting. Det setter jeg veldig stor pris på.

[Gjest Gjest]

tobo;

jeg ønsker min stesønns mor tenkte som deg. du høres flott ut!

[Far til 2]

haha jeg kjenner meg igjen! vi har alltid vært strengere enn mor, og trodd at det var en "minus" for oss. nå har h*n blitt så stor at h*n selv har ønsket å være mer her! ah, kan tro jeg ble glad, for det er jo det vi også ønsker!!! (selv om vi vet at h*n har det fint hos mor også, og det er ikke noe diskusjon hvor h*n skal bo fast, bare at vi også ønsker samvær med denne litt-store personen).

←

Jeg kan trøste deg med at jeg altid har vært strengere enn moren, og at barna nå bor hos meg etter at de hadde gitt utrykk for dette og argumentert for det ovenfor andre.

Men det betyr ikke at "den som er strengest er den beste forelderen". KLARE REGLER (i den grad dette er mulig å forstå for et LITE barn) tror jeg er det beste. Etterhvert som barna blir større vet de mer om grensesetting, forventninger far foreldre, venner, etc slik at de definere disse grensene selv (med en viss oppfølging).

Hva som er årsaken til at barnet trådstarter referer til reagerer kan være mange, men kansje også forventningen "til å se biler" kan ha vært tilstede hele tiden under besøket (bilene har tydligvis gjort inntrykk ). Enkeltepisoder er derfor ikke nok til å si om vi som foreldre gjør ting "riktig eller galt".

[Gjest Gjest]

far til 2;

jeg mente ikke at vi var bedre fordi vi hele tiden har vært strengere!!! jeg mente bare at vi trodde det hele tiden har vært et "minus" for oss, men pga at vi har to andre barn boende her har vi ikke vært interessert i å løse opp når h*n kom på besøk. vel, men så har altså ikke grensene vært noe minus alikevel, for h*n føler det nok trygt og godt når h*n vet hva som er lov og ikke lov, hva som forventes og hvorfor vi blir irriterte i blant.

unger trenger, og ønsker det!