Tar ikke folk "praten" lenger

[Gjest Gjest]

Dette er kanskje litt avhengig av hvor gammel man er, men likevel.

Sambo og jeg er rundt de 30, og allerede tidlig i forholdet snakket vi om hvordan hver av oss så for oss livet, når vi skulle ha barn, hvor mange, arbeidsdeling, hvor og hvordan vi ville bo, muligheter for friår og hva vi evnt skulle gjøre osv...

Men så har jeg f.eks en bekjent som etter ett års ekteskap skilte seg fordi han ikke ville ha barn.... Hallo? Snakket de ikke om det før de giftet seg? Nei, visstnok ikke.

En annen bekjent er 34, og ønsker seg barn snart. Hun har vært sammen med en fyr i et år, og har ennå ikke tudt å spørre han om han ønsker flere barn (han har vært gift før). Hvorfor ikke???

Tar ikke folk en prat om slikt lenger?

[Gjest squeeky]

Det er vel noen som lever litt i troen om at så lenge de har det bra, så vil partneren automatisk ønske seg samme livsstil som du...jeg var veldig klar med min sambo om hva jeg ønsket meg, og han med meg.

Først noen år som samboere og karriere, så giftemål, så to unger...han vil ha tre

[Malama]

Vi tok vel aldri "den store praten".

Vi pratet litt hele tida vi, og det gjør vi fortsatt.

Vi har pratet sammen om familieønsker, om fremtiden, om "hva gjør vi om prevensjonen svikter", om husarbeide, om å flytte, bo sammen, om livet og fremtiden og holdninger til ett og hitt.

Ikke i en "stor alvorlig prat", men fordi jeg skravler døgnet rundt... så kommer vi da inn på slike tema også, og vi fant fort ut at vi stort sett er enige om de viktige tingeen, og evner å bli enige om kompromisser på resten.

Akkurat dette med barn er noe det er viktig å få avklart før forholdet blir for alvorlig, for det er jo en grunnleggende forskjell på et liv om man ønsker barn eller ikke inn o forholdet (en annen ting er om man KAN få barn, men det er ikke det det handler om her)

Det kan være lurt å snakke sammen ja. Om ikke "praten", så i alle fall å prate

[Gjest Gjest_Emmelina_*]

Hei du :-)

Jeg og min kjæreste er også sånn. Vi snakket om våre drømmer/visjoner for livet generelt. Ikke noe svada, men hvordan vi ønsker livet skal være.

det gjørde vi veldig tidlig og det mener jeg er lurt så slipper det å komme "kaniner" som man ikke hadde ant noe om.

Vi valgte å ta sånne samtaler før vi bestemt oss for å bli kjærester til og med. Men vi er jo gamle oxo 40 begge to.

Og litt brent begge to i forhold.

[Gjest Gjest]

Barn pratet vi definitivt om før vi ble "alvorlige", vi pratet også om karriere og bosted.

Men nå er det slik at ting forandrer seg underveis, så selv om en snakker om slike viktige ting før en etaberer et seriøst forhold, så vil ikke det si at partneren mener det samme 5 år etter... forutsetninger endrer seg, og mennesker forandrer mening underveis, også angående barn. Det er derfor viktig at en fortsetter å prate underveis i forholdet, ikke bare tenker at "dette har vi allerede pratet om", og tro at det samme gjelder 10 år senere!

[monikabrx]

Skillsmisse grunn nr 1.

Mangel på komunikasjon..

Den ene ønsker seg ikke barn,max 1 barn...

Den andre drømmer om 5-6.....

Den ene forventer seg de rollene som var vanlig for mange år siden.

Å gifte seg å få barn, betyr att jeg skall bli husmor....

Det er viktig å snakke om mål og verdier man har, det tror jeg mange "glemmer" i forelskelsen.

Ok..... om det er det han vil, så er det sikkert greit for meg......

Helt til man våkner efter 5 år og oppdager att man har gitt seg på de fleste punkter for å få den man vil ha..

En jeg kjenner,sa til typen att hun elsket dyr, forde han gjorde det.

De giftet seg og skaffet en valp, hun var livredd valpen,og innrømte senere att

hun slett ikke var noe dyremenneske.

[Malama]

Like greit at jeg har fortalt min elskede at jeg er livredd dyr da, og slett ikke liker tanken på å ha et boende i huset mitt. Men at jeg jobber med å venne meg til tanken siden jeg vet han ønsker seg det.

Snakke sammen er viktig

[monikabrx]

Like greit at jeg har fortalt min elskede at jeg er livredd dyr da, og slett ikke liker tanken på å ha et boende i huset mitt. Men at jeg jobber med å venne meg til tanken siden jeg vet han ønsker seg det.

Snakke sammen er viktig

←

veldig viktig..

Du har fortalt hva du mener om dyr, så da kan han jo velge..

Og han har valgt deg..

[Malama]

Jepp, det har han. Og jeg har blitt langt flinkere til å takle dyr omkring meg, så hvem vet?

[Amalie_85]

Jeg og sambo snakker masse sammen om slike ting. Og er fullstendig klar over hvordan fremtiden kan bli. Så det er ikke noe grunn for oss hvertfall å skille lag visst det skulle vært......

[Gjest Gjest]

Dette er kanskje litt avhengig av hvor gammel man er, men likevel.

Sambo og jeg er rundt de 30, og allerede tidlig i forholdet snakket vi om hvordan hver av oss så for oss livet, når vi skulle ha barn, hvor mange, arbeidsdeling, hvor og hvordan vi ville bo, muligheter for friår og hva vi evnt skulle gjøre osv...

Men så har jeg f.eks en bekjent som etter ett års ekteskap skilte seg fordi han ikke ville ha barn.... Hallo? Snakket de ikke om det før de giftet seg? Nei, visstnok ikke.

En annen bekjent er 34, og ønsker seg barn snart. Hun har vært sammen med en fyr i et år, og har ennå ikke tudt å spørre han om han ønsker flere barn (han har vært gift før). Hvorfor ikke???

Tar ikke folk en prat om slikt lenger?

←

Tror dette kan være et stort problem for par som ble sammen mens de var relativt unge, og det er begges første "seriøse" forhold.

Det er først når man har hatt et (eller flere) slikt forhold at man har erfaring nok til å vite hva som kreves av kommunikasjon når det gjelder framtidsplaner.

[Gjest Frk Åberg]

Vi har snakket om det innimellom hele veien, og det har kommet tydelig fram hva vi vil i ulike sammenhenger. Jeg kan heller ikke forstå de som ikke snakker om sånt. Dvs. det er ikke det første man tar opp nødvendigvis, men når forholdet begynner å bli alvorlig, syns jeg det er naturlig. Spesielt om man ikke er tenåring, da. Skjønner hvertfall ikke de som gifter seg uten å snakke om man vil ha barn.

[Gjest Tweek]

Vi tok vel aldri "den store praten".

Vi pratet litt hele tida vi, og det gjør vi fortsatt.

Vi har pratet sammen om familieønsker, om fremtiden, om "hva gjør vi om prevensjonen svikter", om husarbeide, om å flytte, bo sammen, om livet og fremtiden og holdninger til ett og hitt.

Ikke i en "stor alvorlig prat", men fordi jeg skravler døgnet rundt... så kommer vi da inn på slike tema også, og vi fant fort ut at vi stort sett er enige om de viktige tingeen, og evner å bli enige om kompromisser på resten.

Akkurat dette med barn er noe det er viktig å få avklart før forholdet blir for alvorlig, for det er jo en grunnleggende forskjell på et liv om man ønsker barn eller ikke inn o forholdet (en annen ting er om man KAN få barn, men det er ikke det det handler om her)

Det kan være lurt å snakke sammen ja. Om ikke "praten", så i alle fall å prate

←

Det var som jeg skulle sagt det selv

[Gjest Tweek]

Tror dette kan være et stort problem for par som ble sammen mens de var relativt unge, og det er begges første "seriøse" forhold.

Det er først når man har hatt et (eller flere) slikt forhold at man har erfaring nok til å vite hva som kreves av kommunikasjon når det gjelder framtidsplaner.

←

Vi er unge. Jeg er 18 og han 19, og dette er vår første ordentlig forhold.

Men selv om vi ikke har vært sammen et år har vi snakket om sånne ting.

Høres kanskje rart ut, men snakker litt etterhvert.

Det kommer bare naturlig og det er jo bra.

[Malama]

Det er først når man har hatt et (eller flere) slikt forhold at man har erfaring nok til å vite hva som kreves av kommunikasjon når det gjelder framtidsplaner.

←

Å?

Jeg har hatt en kjæreste før han jeg nå er forlova med, og det var aldri et som ble kjempealvorlig, men vi snakka om de alvorlige tinga da også, på et ganske tideig tidspunkt, selv om det aldri ble SÅ seriøst, vi var bare sammen i et år, i et avstandsforhold. Min forlvoede hadde aldri noe alvorlig forhold før han traff meg i det hele tatt, hans eks var han sammen med i et par måneder da han var 18...

Vi klarte altså likevel utmerket godt å vite hva som krevdes av kommunikasjon, helt uten flere forhold med erfaring fra seriøsitet...

NOEN må sikkert bomme noen ganger før de skjønner at de må snakke sammen, men det gjelder slett ikke alle...

[Gjest Tweek]

Enig!

Nøkkelen er j obare å vite at kommunikasjon trengs, og faktisk gjøre det!

Det trengs ikke sette av tid til "den store praten", ta heller litt underveis

Så lenge man holder kommunikasjonen i orden.

[Gjest Bellatrix]

Å?

Jeg har hatt en kjæreste før han jeg nå er forlova med, og det var aldri et som ble kjempealvorlig, men vi snakka om de alvorlige tinga da også, på et ganske tideig tidspunkt, selv om det aldri ble SÅ seriøst, vi var bare sammen i et år, i et avstandsforhold. Min forlvoede hadde aldri noe alvorlig forhold før han traff meg i det hele tatt, hans eks var han sammen med i et par måneder da han var 18...

Vi klarte altså likevel utmerket godt å vite hva som krevdes av kommunikasjon, helt uten flere forhold med erfaring fra seriøsitet...

NOEN må sikkert bomme noen ganger før de skjønner at de må snakke sammen, men det gjelder slett ikke alle...

←

Enig der. Mannen min er min første kjæreste, men vi snakket da om framtiden, barn, forhold osv videre ganske tidlig og på en ordentlig måte for det.

[Gjest Gjest]

Er første forholdet jeg er i, men allikevel ble han “avhørt” før jeg i det hele tatt møtte han

Var livredd for å havne i en situasjon hvor jeg kunne risikere å enten bli forsøt presset til abort, eller ende opp som alenemor, så da måtte det til. Men sex som kunne føre til graviditet hadde vi ikke før etter vi hadde kjent hverandre i nesten et år. Tok såpass lang tid før jeg følte meg trygg på at det var greit nok å risikere å ha kontakt med han (som barnefar, ikke nødvendigvis som partner) resten av livet.

Ser ut som om det går bra, selv om det viser seg at livsdrømmene mine har endret seg en del siden jeg ble kjent med han. Men men, det er ikke SÅ viktig for meg å få reist litt, så da får det gå som det går

[lillesky]

Vi prater stadig vekk om hva vi vil, hvordan vi har det, hva vi ønsker av fremtiden etc.

Det er veldig viktig å kunne prate sammen.

[Gjest gjest1]

Man sparer seg for mye bortkastet tid senere hvis man forholdsvis tidlig begynner å snakke om slike ting, det er da en viktig del av det å se om man passer sammen på.

Hvis den ene vil ha barn og den andre absolutt ikke, så er det jo så absolutt viktig å finne ut det såpass tidlig at man heller kan velge en annen utvei med en gang enn at man først finner ut det etter at man er gift.