Hvorfor blir mange i dårlige forhold?

[Gjest Juliess]

Etter å ha surfet en del samlivskategorier på forskjellige forumer, har jeg kommet frem til at det er voldsomt mange som virkelig sliter i forholdene sine. Enten det er at den ene partneren ikke tar initiativ til/ikke vil ha sex, de krangler mye, de ser hverandre for mye/for lite, mistenker hverandre for ting, forholdet er kjedelig og stort sett alle mulige problemer som kan skape konflinkt i et forhold.

Jeg merket det jo selv i mitt forrige lange forhold. Vi kranglet, han hadde all makt over meg. Kunne få meg til å si unnskyld for ting jeg ikke hadde gjort, han var fullstendig kongen på haugen, og jeg gjorde hva som helst for at ting skulle være bra. Om et slikt forhold kan kalles bra.

...allikevel. Jeg visste at ting ikke var optimalt. Kamerater og venninner prøvde gjentatte ganger å fortelle meg hvor på trynet forholdet var, men jeg forsvarte det selvfølgelig, og tolererte det meste.

Folk er sammen tross veldig grunnleggende verdier. F.eks dette med sex, som for mange blir et problem. Jeg mener, i starten er det meste ok, nyforelskelsen er der, og man er klar til å kaste seg over partneren ethvert sekund. Men så går de mest intense følelsene over, og man må bestemme seg for om man vil satse videre. For nå kommer "gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet"-problematikken frem. Andre virker kanskje spennende (og det er jo normalt). Man kan ikke hindre kråka i å lande på hodet, men man kan hindre den i å bygge rede der, eller noe slikt.

Tilbake til forhold. Jeg tror vi, kanskje spesielt jenter, juger mye til oss selv. En venninne av meg var sammen med eksen sin i tre år. Han behandlet henne som dritt, hun ble kjip og usosial og satt stort sett bare hjemme og gjorde ingenting de gangene han skulle andre ting. Jeg kan f.eks nevne at han hadde tequilaparty med en annen jente, kun de to alene, og har hatt flere jenter sovende over hos seg. Venninna mi påsto hun stolte nok på ham til at det var greit. Men jeg velger å tro at hun bygger et forsvar for seg selv ved å velge å tro på sine egne løgner, fordi det er en lettere sannhet å akseptere enn å innse at den du elsker og som skal elske deg tilbake, antakelig er utro og har vært det flere ganger.

Så hvorfor fortsetter hun da i forholdet?

En mulig teori på dette området, er at etter hvert som tiden går i et forhold, blir en del ting til en vane, og selv om forholdet er dritt og maksimalt dårlig, er man avhengig av disse tingene, og klamrer seg fast til dem. Det er vanskelig å forlate det som er helt greit og trygt, for å hoppe ut i noe ukjent man ikke aner hva er. Hvorfor hoppe, når man ikke vet om man får det bedre?

Jeg leste en bok om læringsspsykologi.

Ett av eksemplene der forklarte hvorfor koner som lever med f. eks mishandlende ektemenn, blir i forholdet. Grunnen: Disse damene har det ekstremt dårlig. De ser kanskje ikke noe positivt i livet sitt i det hele tatt. MEN kanskje den ene dagen, eller de to dagene i måneden som mannen deres smiler og er grei, gir en klem og kanskje har tatt med ferdigmat hjem, den dagen oppleves som en vanvittig forsterker for dama som til vanlig har det helt grusomt. Den ENE "belønningen" at mannen hennes "er så grei", er nok til at hun vil lide seg gjennom den neste mnd. for å oppleve det samme igjen. Du kan på en måte kalle henne spillegal, belønningen hun får er så vanvittig at hun allikevel fortsetter å spille med enormt høy innsats.

Det samme er det som skjer med folk som er spillegale og avhengige av maskiner. De er under variabel forsterkning (som i praksis vil si at de aldri vet når belønningen kommer). De er villige til å trykke på knappen 100 ganger, for å kanskje vinne noe den 101'te gangen de trykker, selv om det koster dem masse penger.

Eksempelet med mishandlede koner gjorde ganske inntrykk på meg, og selv om ikke har sagt det til eksen min, var boka noe av det som gjorde utslaget for min del. Jeg innså hvor ekstremt dritt det forholdet faktisk var, for jeg var en av de undertrykte som gikk og håpte og ba for bare èn dag hvor ting var bra, og han viste at han var glad i meg, og jeg kunne slappe av i armene hans.

Jeg tror det er mange som trenger den type oppvåkning.

Når man er i den situasjonen, så er det helt forferdelig. For man vil alltid ha et håp om at kjæresten KAN forandre seg, man KAN fikse på forholdet og ting SKAL bli bra igjen. Bare hvisomatte dersomatte. Jeg anbefaler hvertfall alle som sitter og sliter i forhold de føler er utgåtte og elendige, til å tenke over disse tingene og så bestemme seg for noe. Ting endrer seg ikke av seg selv, og det samme gjelder personer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men.. Noen som har noen tanker rundt emnet?

[Fiol]

Veldig bra innlegg. Er helt enig i at det ser ut som det er veldig mange som sliter i forholdene sine. Jeg har enda ikke vært så uheldig å komme i et slikt forhold. Synes jeg har det bra med min kjæreste nå, men vet ikke hva som vil skje om vi for eksempel flytter sammen.

Men det jeg skjønner er at det ikke er noe vits i å sitte å stirre i veggen. Man må gjøre noe for at man skal trives, også i forhold, og når man da ikke trives, så må man begynne å tenke på hvordan ting kan bli bedre. Kanskje det evetuelt er bedre å gå fra kjæresten enn å fortsette et forhold som ikke funker.

Kloke ord Julie =)

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men.. Noen som har noen tanker rundt emnet?

←

At jenter (til og med smarte, som deg) tiltrekkes av drittsekker.

Men heldigvis lærer mange jenter etterhvert.

[Gjest Gjest]

Når man er i den situasjonen, så er det helt forferdelig. For man vil alltid ha et håp om at kjæresten KAN forandre seg, man KAN fikse på forholdet og ting SKAL bli bra igjen. Bare hvisomatte dersomatte. Jeg anbefaler hvertfall alle som sitter og sliter i forhold de føler er utgåtte og elendige, til å tenke over disse tingene og så bestemme seg for noe. Ting endrer seg ikke av seg selv, og det samme gjelder personer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men.. Noen som har noen tanker rundt emnet?

←

Utrygghet, usikkerhet på sin egen evne til å være alene, og det evinnelige håpet som stikker hodet fram hver gang noe positivt skjer. Noen trenger lang tid før de går, mens andre er tøffere og går kjapt.

[Amber]

Når det gjelder menn da, så tror jeg det er anderledes.

Mange tror jeg velger en "lettvint" løsning - å ikke gjøre noe med det.

Fordi i motsetning til oss jenter, vil den intime biten fortsatt være tilstede, altså det jeg mener er at selv om forholdet er dårlig og følelsene er mer eller mindre borte, vil mange menn allikevel fortsatt ha lyst på sex med partneren sin. For oss jenter er det motsatt. Når det svikter helt på det området der, er det vanskelig å få resten til å fungere også, og det er vel og en kjennsgjerning at menn blir grinete når sexlivet ikke fungerer. Jeg sier ikke at det alltid er sånn, men ofte. Jeg tror kanskje menn er feigere om jeg tør bruke det ordet.. de "finner" seg i det i større grad, og kvier seg for det oppgjøret det er å avslutte et forhold, evt splitte en familie. Det er jo "greit nok " på en måte om du skjønner. Kanskje de føler ansvar for familien, og ikke vil ta på seg det ansvaret det er å splitte familien? At de blir svikeren på en måte? Synspunkt?

[Gjest nymfeliten]

Jeg vet ikke helt, tror kvinner som går ut av et forhold går uavhengig av om de har en ny partner eller ikke. Mens jeg har inntrykk av at menn går først når de har noe annet i kikkerten.

Og menn kan som du sier fortsatt ha lyst på sex med partner bare for å ha sexen, selv om forholdet ellers ikke er så bra, det kjenner jeg igjen fra en tidligere kjæreste. En time etter at vi hadde hatt sex fant han det for godt å si at han ville gjøre det slutt fordi forholdet vårt ikke fungerte lenger, men sex var greit. Mens jeg er mer den typen som ikke klarer å ha sex med kjæresten hvis mine følelser for han er borte. Sikkert individuelt dette også mener jeg ser ut fra mine egne erfaringer, som er de jeg kjenner best.

[La Guapa]

Mnge gode svar på et fint innlegg.

Jeg tror at mange velger å bli i forholdet på grunn av at de er redde for å slippe taket.

For min del går jeg mange ekstra mil p.g.a at vi har barn sammen.

Jeg er redd for hva vi må igjennom hvis vi går hver til vårt med tanke på barnefordeling.

Jeg tror seriøst at jeg hadde havnet på asyl om han hadde valgt å bruke barna mot meg.

Fakta er også at jeg giftet meg med ham og at jeg har stor stayerevne p.g.a det også......føler at jeg har et ansvar for ekteskapet mitt og det jeg har lovet ham.

Det var veldig godt skrevet fra flere her om hvoordan kvinnen ikke klarer å gi av seg selv når hun føler sinne og bitterhet.

Jeg har det også sånn.

Han derimot er klar for litt hanky-panky uansett hvor mye han uttrykker frustrasjon over min utilstrekkelighet som kone...det er virkelig ikke til å tro mange ganger hvordan noen (alle er vel ikke sånn???) menn er skrudd sammen.

La Guapa

[Gjest Gjest]

Jesuitene kaller disse bånd for "tilknyttinger". Altså, alt det som binder oss. Tilhørlighet til grupper, sosialstatus, rase...

...og at man lever mye lettere uten dem. Jeg (som ikke er religiøs på noen måte) har gitt fra meg noen av dem; og jeg har merket at tilværelsen blir kanskje litt mer ustabil i en periode, men lettere i det lange løpet.

"Er du i tvil, la det vær"

Kloke ord, Julie!

[Gjest Gjesta]

Syns også det var et flott hovedinnlegg! Jeg tror mange vegrer seg for å gå fordi dårlige ting ofte blir som mange små drypp i hverdagen, og at det blir vanskelig å sette en grense for når "nok er nok". Det er jo også mange hensyn å ta, ikke minst om man har barn. Men også felles historie, venner, familie, hjem, osv. så jeg tror mange sliter litt med å ta en avgjørelse de kanskje tenker er egoistisk, og at det blir litt sånn "jeg har det vel ikke så ille at jeg kan forsvare å ødelegge alt sammen?" Noen tror jeg også lider av beslutningsvegring og er redde for å hoppe uti det ukjente, og dermed tenker at "jeg skal gå, men ikke i dag", og vil "vente til etter jul", "vente til etter ferieturen som er bestilt" osv. Tror rett og slett man kan bli ganske fartsblind i sitt eget liv og forhold.

[Gjest gjesta]

Syns også det var et flott hovedinnlegg! Jeg tror mange vegrer seg for å gå fordi dårlige ting ofte blir som mange små drypp i hverdagen, og at det blir vanskelig å sette en grense for når "nok er nok". Det er jo også mange hensyn å ta, ikke minst om man har barn. Men også felles historie, venner, familie, hjem, osv. så jeg tror mange sliter litt med å ta en avgjørelse de kanskje tenker er egoistisk, og at det blir litt sånn "jeg har det vel ikke så ille at jeg kan forsvare å ødelegge alt sammen?" Noen tror jeg også lider av beslutningsvegring og er redde for å hoppe uti det ukjente, og dermed tenker at "jeg skal gå, men ikke i dag", og vil "vente til etter jul", "vente til etter ferieturen som er bestilt" osv. Tror rett og slett man kan bli ganske fartsblind i sitt eget liv og forhold.

←

Tror du har mye rett her Kosemose. Man blir fartsblind. Kanskje har man tålt en del over tid og man blir vant til det. Ser og skjønner faktisk ikke hvor ille det er.

Jeg var sånn. Først etter samlivsbruddet så oppdaget jeg hvor ille det hadde vært og hva det gjorde med meg.

[Knøttet]

Jeg var i et forhold som ikke var bra for meg, for lenge siden. Dette var min første kjæreste, og han var i tillegg endel eldre enn meg. Grunnen til at jeg ikke gikk før jeg gjorde var at jeg var forelsket ... og jeg visste vel ikke helt hvordan et forhold skulle være. Dessuten var jeg sikkert redd for at ingen andre ville ha meg.

For øvrig er jeg enig i det Kosemose sier om fartsblindhet ...

Det er først nå når jeg er sammen med samboeren min jeg har forstått hvordan en kjæreste og et forhold egentlig skal være :-D