Jenter (13 år) og

[Gjest Gjest]

Har en jente på 12 år. Vi har bodd her vi bor nå i litt over 1 år. Det ble en tøff start på ny skole hvor hun ikke fant seg helt til rette umiddelbart. Lærer gav beskjed om at jenta vår blei mobba av guttene i klassen og at hun ikke fant seg helt til rette blandt jentene heller. Lykken var stor da ei av jentene i klassen begyndte å bli henne hjem og inviterte henne hjem til seg. Venninnen og søsteren har overnattet hos oss, jenten vår overnattet hos dem, foreldrene hennes har vært hos oss på middag og jeg snakker med jentas mor (X) et par ganger i uken da vi trener lagidrett sammen.

Datteren vår har knyttet seg fryktelig til denne jenten og ringer ikke andre for å være med dem utenom skolen. De har flere fritidsaktiviteter sammen. Ikke bare de to, men flere av jentene i klassen. Datteren vår blir også invitert i bursdager og klassefester. Hun har lyst å gå og synes alltid det er kjekt. I følge henne er det bare kjekt på skolen og ingen problemer. Hun er kanskje litt lite opptatt av nyangser i språk og legger ikke merke til at noen sender henne blikk eller hinter om noe. Datteren vår er 146 cm høy og veier 42 kg. Hun er heller lav for å være 13 år, og er normalvektig (verken tykk eller tynn). Hun har mellomblondt hår og blå øyner. Tenner er verken pene eller stygge. Generelt sett er det ikke noe fysisk som gjør henne til et mobbeoffer. Men hun er kunnskapsrik, stille (untatt når hun er engasjert i noe faglig) og ei blid jente. Hun liker fysisk aktivitet og ligger ikke verken foran eller bak andre i prestasjoner. Hun er keeper på fotballaget og klarer seg godt.

Så til selve problemet: det er del uro i klassen og foreldremøter ble holdt. Så ble det startet opp en egen gruppe for å lage planer for hvordan få klassemiljøet bedre. Hvor da bl.a. min mann og X + 6 andre var med. Der ble det bl.a. tatt opp at datteren vår (+ et par andre) ble mobbet. Og hvor da X sa at hun hadde tvunget datteren sin til å være med vår datter for hun skjønte hvor tungt det måtte være for henne.

Jeg skjønner at det er godt ment, MEN:

Så nå sitter jeg og mannen min igjen og tenker triste tanker

* Er bestevenninnen til datteren vår bare en bløff?

* Liker denne venninnen datteren vår i det hele tatt eller er hun bare med henne fordi mor tvinger henne?

Vi kan ikke si noe til datteren vår for da vil hun bli fryktelig såret.

* Men kan vi la være - tenk om hun får vite det uansett?

* Og i tillegg får vite at vi har visst det?

Skal jeg snakke med X og be om klarhet?

* Men da kan jeg risikere at vårt forhold blir anstrengt.

* Eller at hun sier til datteren sin at nå trenger du ikke være med henne (vår datter)

* Hva om da datteren vår ringer der og når venninnen sier nei (noe som jo skjer...) så vil vi tenke at nå var det vennskapet over

Så kloke Kg damer: Hva ville dere gjort dersom dere var i en slik problemstilling? Tar i mot tanker fra foreldre som har vært på både den ene og andre siden "av bordet".

[Gjest Gjest]

Har en jente på 12 år.

←

Skrivefeil: hun er 13 år og går i 8 klasse.

[Gjest Gjesta]

Åttendeklassinger kan være skikkelig jævlige. Vi har opplevd noe av det samme i vår både gamle og nye klasse, og jeg vet om flere andre klasser som sliter med dette. Jentene er verst. Min datter har akkurat begynt på ungdomsskolen. Hun valgte en annen skole enn alle de gamle klassevennindene, så hun kjente ingen der fra før. Med unntak av ei som hun går på trening med.

Denne jenta var et skikkelig mobbeoffer på sin gamle skole, og nå også (for alle hennes gamle klassekamerater går på denne skolen)

I helgen skulle min datter og denne jenta feire dobbelbursdag. De inviterte hele klassen, pluss mange andre også.

Ikke en eneste fra klassen kom på fest. Min datter hadde fått beskjed på forhånd om at dersom hun ikke droppet venninden, ville de boikotte festen. Heldigvis for min datter kom alle hennes gamle venninder, og hun hadde en helt super fest.Venninden hadde bare to gjester der, to jenter som er et par år yngre som hun fremdeles "leker" med.

For her ligger nemlig problemet, tror jeg. Denne andre jenta oppfører seg som en sjetteklassing. de såkalte kule jentene i klassen syns hun er urteit, hun vil heller sitte sammen med moren enn å henge på senteret. Datteren min er bråsterk og sier klart ifra hva hun syns, at hun velger selv hvem hun vil være sammen med og at ingen kan bestemme hvem hun skal feire bursdag med. Men jeg ser at hun sliter selv nå. Det er vanskelig å alltid skulle forsvare. Det er vanskelig når vennindens mamma forteller henne at datteren trenger henne slik at hun selv kanksje blir sterk en dag.

Oppsummert syns jeg at lærerne burde komme mye mye sterkere på banen. Det er i skoletiden disse tingene skjer. Foreldre burde engasjere seg mye mer. Vi har alle ansvar for alles barn. Hvis jeg var deg ville jeg meldt datteren min inn på en eller annen ny idrett. Et sted der hun kan treffe helt nye venner og få være seg selv helt ut. Bli godtatt for den hun er.

Men det skal også sies at dersom min datters venninde hadde fått et tupp i ræva hjemme, og fått beskjed om å oppføre seg som en åttendeklassing istedet for som en sjetteklassing, så hadde mye vært gjort.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for innspill, Evalina.

Dette med dårlig miljø i klassen har vært tatt opp i plenum derav denne lille planleggingsgruppen som mannen min er med i. I datteren vår sin klasse er det slik at jentene er delt i 2 grupperinger. Datteren vår står med de andre jentene i friminuttene og føler seg overhodet ikke utenfor. Treffer hun noen når vi er og bader, er hun gjerne med dem. På fotballen er hun med i "gjengen". Men hun er ikke flink å ta kontakt untatt med bestevenninnen (?) sin. Og det er ingen andre som tar kontakt med henne annet enn bestevenninnen.

Datteren vår har en aktivtet utenom klassevenninner - men der har hun ingen hun har kontakt med utenom. Datteren vår er litt genert/ litt einstøing og liker tingene slik de er nå. Vi aner jo at dette kan bli et problem en dag. Men hvordan håndtere det best mulig?

[:-) anna]

Jeg synes ikke du skal gjøre noe.

Datteren din har det bra nå, og det er det viktigeste. Alt spom kan føre til at tingene endrer seg til det verre bør unngås, synes jeg.

Fordi om det var slik vennskapet mellom de to jentene begynte, så betyr ikke det at det er derfor de er sammen nå. Ting forandrer seg raskt når man er 13 år.

Eventuelt kan du snakke med X, si at du er takknemlig for at hun er så klok at hun oppdordrer datteren sin til å være sammen med de som ikke har så mange venner, og at du håper det er et likeverdig vennskap nå.

[Gjest Gjest]

Takk for innspill :-) anna.

Fordi om det var slik vennskapet mellom de to jentene begynte, så betyr ikke det at det er derfor de er sammen nå. Ting forandrer seg raskt når man er 13 år.

Det kan jo hende, men jeg merker at jeg er så skeptisk nå til alle gangene det ikke passer for bestevenninnen, alle gangene hun ringer hjem og spør mor om det er greit at hun er lenger/overnatter el og mor sier nei. Har mor/datter en avtale? De er kanskje sammen 2-3 ganger i måneden utenom skole/fritidsaktiviteter. Hun er med andre langt mer.

Eventuelt kan du snakke med X, si at du er takknemlig for at hun er så klok at hun oppdordrer datteren sin til å være sammen med de som ikke har så mange venner, og at du håper det er et likeverdig vennskap nå.

Det var en kjempegod idè! Det skal jeg se om jeg ikke kan få til å passe inn i en samtale en dag. Har ikke lyst å virke "utakknemlig" heller.

←

[Gjest squeeky]

Nå var jeg en av de "kule" på skolen, så jeg hvordan det er å fryse ut noen som ikke er så pop...Kunne jeg gått tilbake i tid, ville jeg nok forandret mye. I dag er jeg en veldig åpen person, som liker de fleste typer personligheter.

Om dattera di har en venninne som er "kjøpt og betalt", så tror jeg at jeg ville snakket med foreldrene til venninna hennes, og sagt at hun selv skal få velge om hun vil være venninne med dattera di. Det er ikke riktig at foreldre påtvinger barn til å være venner.

Du sier hun blir mobbet. Hvordan mobbet? Eller blir hun bare "fryst" ut? Som foreldre så kan det være "farlig" å blande seg for mye inn...mine gjorde det da jeg var litt stygg med en i klassen, og jeg ble rasende da jeg fikk vite at "dusten hadde sladret"...Det ble bare verre for den personen etterpå.

Huff...dette var vanskelig å svare på...vi hadde noen litt rolige og sjenerte i klassen...de ble vel ikke mobbet, men de var ikke "med" heller...Men vi mobbet dem ikke heller...synes at dem som ble mobbet var gjerne dem som kledde seg litt annerledes, åpnet kjeften på feil tidspunkt, sa "teite" ting i klassen....

Vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette...

Håper iallefall at det ordner seg for dattera di....

[Gjest Gjest]

Tusen takk for innspill, squeeky.

Et par eksempler på utfrysingen/mobbingen:

* under svømming: et par av guttene hyler opp av vannet fordi nå kommer xxx (datteren vår) uti. Lærer reagerte umiddelbart og samtlige gutter måtte be om unnskyldning. Jenta vår følte seg dum og flere av guttene påstod at de ikke var med på det og ble tvunget til å be om unnskyldning likevell. Ok; ikke lett for lærer og skille mellom skyldig og uskyldig. Men kunne/burde det vært løst annerledes?

* under dans i gym på skolen: flere av guttene vil ikke danse med datteren vår (riktignok er det flere dette gjelder og gutter er jo mer umodne enn jenter). Hun føler seg stygg og uthengt.

* under arbeid i klassen 2 og 2: de er 13 jenter i klassen. Gjett hvem som 9 av 10 ganger sitter alene igjen etter alle har fordelt seg? Synes her at lærer kunne tvanssatt 2 og 2 sammen. Har tatt dette opp med lærer og fått gehør for det.

* ingen ringer eller kommer innom på besøk unntatt bestevenninnen

Jeg kan ikke sette fingeren på noe i klesveien som er nerdete. Hun er bare ikke "inne" liksom. Men hun føler seg ikke utstøtt i friminuttene. Ikke ensom på fritiden. Men nå er jeg er sosial person og datteren min ikke. Så kanskje det er feil å legge slik vekt på dette. MEN det var bare det at X sa at hun hadde tvunget datteren sin til å være med datteren vår. Og hva da om denne venninnen ikke gidder lenger? Hva om det kommer fram at mor og far har visst dette? Skal vi da la datteren vår "dumme seg ut" med å til stadighet ringe dersom det bare er til plage for venninnen?

[Gjest niomi]

Vær så snill - ikke bland deg!!!

Jeg var niomi venneløs selv på ungdomsskolen (dvs. hadde venner i korpset og på fotballaget, men ingen i klassen), og jeg hatet at mora mi blandet seg. Som om det ikke var ille nok fra før, liksom, om hun ikke måtte gjøre det enda verre! Nå skal det sies at min historie er litt mer komplisert, med alvorlig mobbing fra 1. klasse og unnvikenhet fra skole og lærere. Men jeg må si det var bedre å være usynlig enn å bli aktivt mobbet, noe som satte igang igjen da mor tok dette opp med enkelte foreldre, som da tok det opp med sine barn.

La de være venner. Foreldre bestemmer ikke slikt. Om vennskapet startet som en oppfordring fra en mor til en datter, spiller vel ingen rolle. Det viktigste er at de er venner nå. Kanskje det rett og slett ikke alltid passer for den andre familien at datteren er borte lenger, langt mindre overnatter uten at dette er avtalt i god tid. Har venninnen i tillegg mange andre venner, kan jeg skjønne at mor vil ha datteren hjemme innimellom, også.

Men ha det i bakhodet, og vær der dersom den dagen kommer da venninnen snur ryggen til din datter. Ikke mas. Ikke si "skjerp deg". Ikke gå på eks-venninnen. Men vær der. Lag kakao. Finn på ting sammen. La henne øse ut av seg skuffelsen, og vær mamma som tørker tårer og kommer hjem med yndlingsbladet.

Edit: Uforståelig setning

Endret 17. oktober 2006 av niomi

[Gjest Gjest]

Tusen takk for et innlegg til ettertanke, niomi.

Men det er ikke lett.

[Gjest Gjest_Nuwanda_*]

Nå er jo dette snart tyve år siden, men jeg har vel både vært blant de kule og blant de "ukule",

Men - tror du at X klarer å "tvinge" sin datter til å være venninnne med din datter, om det er viktig å ha innpass blant de kule?

Slik jeg husker den ungdomskoletiden fikk vi vel av og till innspill fra de voksne om å være litt mer involverende med noen personer, men av redsel for å havne på "feil side", så tror jeg ikke vi etterlevde dette. Så jeg tror faktisk at du skal ta utgangspunkt i at din datters venninne faktisk liker å være sammen med henne. Men jeg skjønner tankene dine, og håper at du en dag kan føle deg sikker på at din datter blir verdsatt for akkurat det flotte mennesket hun er!

Og - 20 år etter ser jeg også at blant de jeg gikk på ungdomsskolen med, er det nok "outsiderne" som har vokst seg til de sterkeste menneskene, i motsetning til de som alltid fulgte strømmen...... !

[Gjest squeeky]

Tusen takk for innspill, squeeky.

Et par eksempler på utfrysingen/mobbingen:

* under svømming: et par av guttene hyler opp av vannet fordi nå kommer xxx (datteren vår) uti. Lærer reagerte umiddelbart og samtlige gutter måtte be om unnskyldning. Jenta vår følte seg dum og flere av guttene påstod at de ikke var med på det og ble tvunget til å be om unnskyldning likevell. Ok; ikke lett for lærer og skille mellom skyldig og uskyldig. Men kunne/burde det vært løst annerledes?

Hva læreren gjør er det ikke så mye du får gjort med...det var jo stygt gjort av gutta å gjøre det...når det er sagt så er det som oftest bare EN som driver de andre mobberne...De har alle en ringleder som hele tiden pusher på at en person skal mobbes.

* under dans i gym på skolen: flere av guttene vil ikke danse med datteren vår (riktignok er det flere dette gjelder og gutter er jo mer umodne enn jenter). Hun føler seg stygg og uthengt.

Det var ikke mange gutter i min klasse som likte å danse i den alderen, men det er ikke noe du kan få gjort noe med. Jeg vet det må være sårt for henne, men du får trøste henne med at hun er bare 13 år...om noen år stiller det seg annerledes...

* under arbeid i klassen 2 og 2: de er 13 jenter i klassen. Gjett hvem som 9 av 10 ganger sitter alene igjen etter alle har fordelt seg? Synes her at lærer kunne tvanssatt 2 og 2 sammen. Har tatt dette opp med lærer og fått gehør for det.

Her kan jo selvsagt læreren lage grupper på forhånd, og ikke bare for dattera di sin skyld, men for at hele klassen skal kunne få noen nye innspill fra andre de gjerne ikke henger så mye med...det er også mulig at om det er en som blir sittende alene, at læreren setter denne personen inn i en gruppe på 3

* ingen ringer eller kommer innom på besøk unntatt bestevenninnen

Det er det heller ikke så mye du får gjort med...hun må skaffe sine egne venner...

Jeg kan ikke sette fingeren på noe i klesveien som er nerdete. Hun er bare ikke "inne" liksom. Men hun føler seg ikke utstøtt i friminuttene. Ikke ensom på fritiden. Men nå er jeg er sosial person og datteren min ikke. Så kanskje det er feil å legge slik vekt på dette. MEN det var bare det at X sa at hun hadde tvunget datteren sin til å være med datteren vår. Og hva da om denne venninnen ikke gidder lenger? Hva om det kommer fram at mor og far har visst dette? Skal vi da la datteren vår "dumme seg ut" med å til stadighet ringe dersom det bare er til plage for venninnen?

Du sier selv at datteren din ikke er ensom i fritiden. At hun er sjenert og ikke er så sosial...da synes jeg at du skal la henne få lov å være en slik person. Det kan jo hende at hun føler seg utenfor fordi du bekymrer deg for at hun ikke har mange nok venner. At du kanskje bidrar med å få henne til å føle seg annerledes? (Dette er ikke ment om noe stygt til deg!) Men noen har ikke behov for så mange venner...

[Gjest Gjest]

Du sier selv at datteren din ikke er ensom i fritiden. At hun er sjenert og ikke er så sosial...da synes jeg at du skal la henne få lov å være en slik person. Det kan jo hende at hun føler seg utenfor fordi du bekymrer deg for at hun ikke har mange nok venner. At du kanskje bidrar med å få henne til å føle seg annerledes? (Dette er ikke ment om noe stygt til deg!) Men noen har ikke behov for så mange venner...

←

Tar ikke det stygt opp. Setter bare pris på å høre andre synspunkter. Og det føler jeg at jeg har fått her. Tusen takk alle sammen.

For jeg innser jo at min datter ikke er meg. For eksempel er hun nok mer lik faren sin i "lynne og intelligens". De er sterke i mattematik og fysikk, mens jeg har bedre i stilskriving/fantasi og har "lengre sosiale antenner". Men det er jo ikke bare meg, men også faren som er bekymret.

Kanskje det bare er jobben vår å alltid være litt småbekymret.

[Gjest squeeky]

Hehe...selvfølgelig er dere bekymret...dere er mamman og pappan hennes...

Men så lenge hun klarer seg fint på skolen, har en aktiv fritid, så tror jeg ikke dere skal bekymre dere så mye...hun vil finne ut mer på veien og vokse på det...

[Pooh]

Jeg tror nok heller ikke at X hadde klart å tvinge datteren sin til å være sammen med din datter over lengre tid. Kanskje startet vennskapet på oppfordring fra X, men etter det, er nok venninnen sammen med datteren din fordi hun liker det, og de har det hyggelig sammen. Selv var jeg som datteren din da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg var en skikkelig lesehest, litt sjenert og temmelig usosial. På ungdomsskolen hadde jeg ei bestevenninne fra barndommen som gikk på en annen skole og ei bestevenninne i klassen min. De andre jentene og guttene i klassen kunne jeg godt snakke med i friminuttene, men jeg hadde absolutt ikke noe ønske om å treffe dem utenfor skolen. Den dag i dag har jeg ikke heller masse venner, men et par gode, og liker meg fremdeles i sofakroken med en bok. Min mor, derimot, er helt motsatt type av meg. Veldig sosial og skravlete, og da hun selv gikk på skolen var hun en av de såkalt kule. Hun bekymret seg masse over mitt (manglende) sosiale liv, og fikk meg nesten til å føle at det var noe galt med meg. Hun mente det bare vel, men for meg var hennes “mas” om å komme meg ut og treffe flere venner faktisk en belastning. Det er først nå mange år senere at hun innser at jeg er mindre sosialt anlagt enn henne, og at jeg faktisk trives med få, men gode venner og mye alenetid. Når det er sagt, så ser det jo ut som det er fler sosiale problemer i klassen til datteren din som bør tas tak i, og det er kjempeviktig at dere engasjerer dere !

[Gjest Gjest]

Åttendeklassinger kan være skikkelig jævlige. Vi har opplevd noe av det samme i vår både gamle og nye klasse, og jeg vet om flere andre klasser som sliter med dette. Jentene er verst. Min datter har akkurat begynt på ungdomsskolen. Hun valgte en annen skole enn alle de gamle klassevennindene, så hun kjente ingen der fra før. Med unntak av ei som hun går på trening med.

Denne jenta var et skikkelig mobbeoffer på sin gamle skole, og nå også (for alle hennes gamle klassekamerater går på denne skolen)

I helgen skulle min datter og denne jenta feire dobbelbursdag. De inviterte hele klassen, pluss mange andre også.

Ikke en eneste fra klassen kom på fest. Min datter hadde fått beskjed på forhånd om at dersom hun ikke droppet venninden, ville de boikotte festen. Heldigvis for min datter kom alle hennes gamle venninder, og hun hadde en helt super fest.Venninden hadde bare to gjester der, to jenter som er et par år yngre som hun fremdeles "leker" med.

For her ligger nemlig problemet, tror jeg. Denne andre jenta oppfører seg som en sjetteklassing. de såkalte kule jentene i klassen syns hun er urteit, hun vil heller sitte sammen med moren enn å henge på senteret. Datteren min er bråsterk og sier klart ifra hva hun syns, at hun velger selv hvem hun vil være sammen med og at ingen kan bestemme hvem hun skal feire bursdag med. Men jeg ser at hun sliter selv nå. Det er vanskelig å alltid skulle forsvare. Det er vanskelig når vennindens mamma forteller henne at datteren trenger henne slik at hun selv kanksje blir sterk en dag.

Oppsummert syns jeg at lærerne burde komme mye mye sterkere på banen. Det er i skoletiden disse tingene skjer. Foreldre burde engasjere seg mye mer. Vi har alle ansvar for alles barn. Hvis jeg var deg ville jeg meldt datteren min inn på en eller annen ny idrett. Et sted der hun kan treffe helt nye venner og få være seg selv helt ut. Bli godtatt for den hun er.

Men det skal også sies at dersom min datters venninde hadde fått et tupp i ræva hjemme, og fått beskjed om å oppføre seg som en åttendeklassing istedet for som en sjetteklassing, så hadde mye vært gjort.

←

Så du mener at foreldrene skal tvinge datteren til å henge på senteret i stedet for å sitte hjemme med dem som hun selv vil? At hun ikke vil henge på senteret trenger ikke være fordi hun er umoden, men tvert imot... Ser på fjortisene som henger der, og grøsser bare ved tanken. Henge rundt i butikkene og sløse bort penger på junkfood og snop og dilldall, i stedet for å ha mer konstruktive interesser, som lesing av bøker faktisk er.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg heller ikke med blant de kule, og mine foreldre prøvde å presse meg til å være mer frampå for å få henge med dem. Det var selvsagt fordi de ikke hadde peiling på hva som var påkrevd for å få henge med fiffen: dyre merkeklær, røyking, drikking, gi blaffen i skolen, osv osv. Dette hadde jeg ikke noen som helst interesse av, og dret derfor langt i folkene, ville heller sitte hjemme med en bok enn å henge med dem. Og det er jeg da for pokker glad for den dag i dag! Det er ikke om å gjøre å ha masse venner og være populær uansett pris!

[Gjest Gjesta]

Nei det mener jeg absolutt ikke. Men alle ser vel at det er et stort sprang mellom de kule som henger på senteret (som for øvrig var et eksempel) og denne åttendeklassingen som fremdeles klenger på mor si på vei til skolen.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns absolutt ikke at du skal si noe til datteren din om dine mistanker. Og heller ikke snakke med foreldrene til venninnen. Hvis hun virkelig ikke ville være sammen med datteren din, tror du at hun hadde fortsatt å være med henne?

De kan jo ha blitt ordentlige venner selv om det var moren til venninnen som startet det hele. Jeg syns du skal la det gå sin gang. Om venninnen hennes virkelig ikke vil være sammen med datteren din, så vil det nok komme for en dag før eller seinere, og da klarer de nok å ordne opp selv (de er jo 13 år gamle). Men ut fra det du forteller, høres det rart ut om jenta skulle tilbringe så mye tid med datteren din hvis hun ikke likte henne.