Allergiproblem

[Gjest Kattejenta]

Jeg har et litt kinkig problem som holder på å irritere vettet av meg. Nå må dere hjelpe meg å ta en reality check her. Er det jeg som er tussete, eller har jeg faktisk rett i at dette er ekstremt?

Min manns søster med familie har en datter som er allergisk for katt. Hun fikk påvist allergien her i våres, og det har medført store omprioriteringer i familien.

Vi har nemlig katt, og etter at hun fikk påvist allergien kan ikke noen i familien deres komme til oss lengre. Jenta er ikke så allergisk at hun får kraftige anfall eller reagerer veldig lett. Jeg har faktisk aldri sett henne allergisk, og visste det ikke før hun hadde fått svar på blodprøve. Og selv om jeg jo vet at hun er allergisk og prøver å ta det på alvor, så tviler jeg på at hun ville hatt en så kraftig reaksjon på katten vår at det ville være annet enn ubehagelig (på det verste). Jeg vil naturligvis ikke at jenta skal ha det ubehagelig, men så langt har hun ikke fått slippe innenfor dørene våre engang, fordi foreldrene mener at de for en hver pris må unngå at jenta får noen form for allergisk reaksjon.

Vi har også en datter som er året yngre, og selv om vi har prøvd å være flinke til å dra på besøk til dem, medfører dette jo at jentene har langt mindre kontakt enn tidligere. Og det synes jeg er leit. Familien vår er ikke så stor at det gjør noe. Og bare så det er sagt så tviler jeg på at vi får invitere jenta med på hytteturer eller lignende heller. I tilfelle hun skulle reagere på kattehår i klærne våre, eller reagere på noe annet, slik at hun trengte medisiner.

Jeg føler meg ganske slem som skriver dette her. For jeg vet jo at jenta har allergi. Men vi kjenner jo andre katteallergikere, og når de kommer på besøk løser vi det med at vi støvsuger veldig godt, at katten er ute (det er den stort sett uansett) og at de naturligvis ikke klapper katten. De tar også gjerne allergitabletter før de kommer til oss. Jeg greier ikke å skjønne hvordan det kan være så mye mer dramatisk med hun jeg er tante til?!!

Så langt har jeg forsøkt å være støttende og forståelsesfull, selv om jeg jo faktisk synes de overreagerer. For selv om jeg synes de tar litt av, så respekterer jeg deres "rett til å gjøre det".Om det er slik de mener det er, så må vi forholde oss til det, liksom. De trenger støtte, mer enn motstand.

Men nå er det tre ting som har fått det til å toppe seg.

* Jenta får dra på besøk til klassevenninner som har katt. Men ettersom de må "unngå det der de kan" er huset vårt likevel forbudt område.

* De har kjøpt seg hund. Jeg vet jo at det er katt jenta er allergisk for. Men er det ikke litt rart å anskaffe et annet pelsdyr likevel?

* Det er vår families tur å arrangere familieselskap første juledag. Og nå har jeg skjønt at de synes vi bør flytte det hjem til dem. Jeg er sikkert ego, men jeg synes det vil være supertrist om vi aldri kan arrangere slikt hjemme hos oss flere ganger. For med en så liten familie som vi har så er det det som er konsekvensen.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres litt drøyt ut å være så forsiktige, samtidig skal det sies at jeg har lite greie på hvilke allergier som er mest "farlige" med tanke på å utvilke sterkere eller andre allergier. Det bør de snakke med lege om - jeg synes også de bør høre med eksperter hva de skal gjøre i forhold til å besøke dere eller andre med katt, ikke krisemaksimere utfra en eller annen privat teori, om det er det de gjør. Så burde dere snakke om allergien sammen, utfra fakta og ikke "tro", fra begge sider.

Vi har katt, og har uten problemer hatt jevnlig besøk av folk som er allergiske. De bør riktignok ta medisin før besøket fordi katten vår er rimelig allergifremkallende, men med unntak av et familiemedlem som er ekstremt allergisk er det ikke noe problem. I forhold til den som har sterk allergi er det derimot VI som må ta hensyn - der er det så kraftig at vedkommende ikke tåler at vi har på klær med kattehår o.l, og vanlig allergimedisin funker nok ikke bra nok til å hindre at h*n havner på sykehus pga anfall.

[Gjest nja skæptisk..]

Jeg har ikke problemer med å forholde meg til at folk er allergiske og derfor må unngå visse ting. Men i dette tilfellet får da jenta lov til å dra til en venninne som har katt mens de unngår å dra til dere fordi datteren er så allergisk mot katter. Er din katt mer allergifremkallende enn venninnens katt, eller går hun til venninnen uten mors velsignelse?

Hvis det er klar forskjellsbehandling av familier med katt, så ville jeg tatt det opp for da hadde jeg lurt på om det egentlig var andre årsaker til at de ikke kommer på besøk, at katten kun er en unnskyldning.

[Ciara]

Dette synes jeg hørtes merkelig ut.

Vi har katt, og vi har likevel katteallergikere på besøk i blant. De tar medisin, får røde øyne og rennende nese, men sier de synes det er verdt det. De renner jo ikke ned dørstokken vår uansett, så en sjelden gang synes de det er ok.

Og det er jo helt håpløst at jenta kan dra til en venninne med katt!

Stå på ditt, hold familieselskap selv slik du ønsker, så får de finne ut selv hvordan de vil forholde seg til det.

[abelille]

Først og fremst, folk er forskjellige, de reagerer forskjellig på dyr. Det andre viktige poenget er at selv om du ikke har sett noen anfall, så betyr ikke det at ikke det er vanvittig ubehagelig.

Jeg er selv så allergisk mot katt at jeg går ut av skalaen. Jeg får astmaanfall av katt. Tenk deg at du setter en plate på tvers i halsen og så prøver å puste. Det er nesten umulig, du kan jo tenke deg det selv. Jeg blir ikke dårlig med en gang, jeg får mine anfall i ettertid. Typisk (og der er jeg ikke alene) er det å bli vanlig 1-2 netter senere, gjerne i 4-tiden. Ikke alle kan ta allergimedisiner, og så går det greit (heldige de som kan det!). Nå er jeg voksen og kan selv ta en slik avgjørelse om jeg ønsker å utsette meg for risikoen, da jeg var barn måtte mine foreldre ta den avgjørelsen, og da unngikk vi å reise til folk som hadde dyr jeg reagerte - med mindre vi kunne være ute.

Det har flere ganger vært slik at dyret ikke er i nærheten, alt er støvsugd, og likevel kan jeg få anfall. Så det holder ikke nødvendigvis å holde katten borte og støvsuge, det blir likevel ikke rent. Det er ikke bare dyret man er allergisk mot, det blir alltid liggende igjen litt etter det. Det er heller ikke spesielt kjekt å fortelle det til den du har vært på besøk hos at du fikk anfall, så dersom det ikke er spørsmål sier man det gjerne ikke. Derfor kan det godt være at hun har hatt kraftige reaksjoner uten at du vet om det.

I perioder når jeg var riktig ille måtte min bror gå inn kjellerveien og skifte i vaskekjelleren når han hadde vært i kontakt med dyr slik at jeg unngikk hår (det gjaldt selvsagt også foreldrene mine). Dersom jenta skal være med dere på hyttetur må klærne være 100% fri for dyrehår og katten må ikke ha vært med på hytta. Mange katteeiere liker å ta med seg katten på tur, dersom det gjelder dere også kan det utelukke besøk på hytta.

Hos min gudmor som hadde 5 store hunder på et tidspunkt, ble det bygget en egen kjellerstue som blir holdt dyrefri. Før den kom satt vi alltid ute, da er det mindre risiko. Det har faktisk vært nok til at jeg har kunne være hos dem. Dere har ikke en slik mulighet? Det krever at det rommet (som helst bør ha egen inngang for å slippe å gå gjennom rom med kattehår) holdes 100% ren for katt, men kanskje en mulighet?

Hva med at de får ha selskapene på vinteren, og dere kan ha flere samlinger på sommeren? Kan man være utendørs tåler man mer.

En liten trøst til slutt (vel, det er kanskje så lenge til at det ikke er noen trøst), man kan bli bedre av det. Jeg er nå mye bedre enn jeg var. Men det krever at jeg er forsiktig. Dersom jeg nettopp har vært syk slik at imunforsvaret er dårlig må jeg holde meg unna. Har jeg vært mye i kontakt med dyr har jeg også lettere for å få anfall. Men nå kan jeg selv ta den avgjørelsen, det er mye verre å skulle ta den avgjørelsen for noen andre. Ville du ha utsatt dine barn for kveling? Det er slik et anfall kan føles, og da er det klart at foreldrene vil unngå det om de kan.

Forresten, å kjøpe hund er helt bak mål av dem. Man reagerer på svært like stoffer ved hund og katt, så det er stor sjanse for at dattera blir allergisk mot hunden også. Det samme gjelder alle pelsdyr fikk jeg beskjed om da jeg var liten, det var alltid en risiko for at jeg kunne bli allergisk mot andre også.

[Gjest Gjest]

Det betviles ikke at det er plagsomt å være allergisk, men er man allergisk mot en katt så er man vel allergisk mot alle katter med pels, eller?

[Gjest niomi]

* Jenta får dra på besøk til klassevenninner som har katt. Men ettersom de må "unngå det der de kan" er huset vårt likevel forbudt område.

←

Tviler vel litt på at foreldrene syns det er kjempekjekt at datteren drar til klassevenninna med katt, men slikt kan være vanskelig å styre fullt ut. Dessuten spørs det hvordan de har katt. Er det ren utekatt, som bare får være i få rom i huset, pleier ikke allergikere å få kjempeanfall av å være i andre deler av huset. Er katten for eksempel aldri på venninnas soverom, er dette trygg sone. Noe stua deres neppe er.

* De har kjøpt seg hund. Jeg vet jo at det er katt jenta er allergisk for. Men er det ikke litt rart å anskaffe et annet pelsdyr likevel?

←

Ser ingen umiddelbare problemer med det. Jeg er selv hyperallergisk mot katter og hester, men har hatt hund nesten hele oppveksten. Nada problemo.

* Det er vår families tur å arrangere familieselskap første juledag. Og nå har jeg skjønt at de synes vi bør flytte det hjem til dem. Jeg er sikkert ego, men jeg synes det vil være supertrist om vi aldri kan arrangere slikt hjemme hos oss flere ganger. For med en så liten familie som vi har så er det det som er konsekvensen. 

←

Dere må jo gjerne arrangere, men det er fullt mulig at dere blir litt færre i år. Og ja - jeg syns det er ego av deg som voksen å sutre for dette. Selv ble jeg ofte ikke syk før timer eller dager etter at jeg hadde vært i katte-hus. Men etter uttallige turer på legevakta med mine foreldre for å få satt adrenalin, var det også slutt på våre besøk i typiske katte-hus på tider av året man ikke kunne være ute hele tiden. Om noen voksne følte seg tråkket på tærne av dette, får være deres problem.

Å være allergiker er ikke lett. Folk syntes jeg var rene hypokonderen helt til jeg utviklet astmaallergi. Først da skjønte folk at jeg faktisk ble dårlig, ikke bare gjorde meg vanskelig.

[nallemaja]

Det er jo ikke til å stikke under en stol, da, selv om det er et par hyperallergikere her inne og en del der ute, mange foreldre er hysteriske og overdriver voldsomt, og mange unger bruker allergien sin for å få det som de vil.

Selv har vi opplevd begge deler. Overhysteriske foreldre, mens den 13 år gamle dattera senere forteller at det ikke er så ille, og at det er nok å ta allergimedisin. Og overhysteriske unger, særlig halvstore unger. De kan være hos oss lenge og alt er bare fryd og gammen. Så får gjeldende barn en sms fra en venn som lurer på om hun snart kommer hjem slik at vennen kan komme på besøk. Men foreldrene vil ikke hjem enda. Da går det ikke lang tid før dattera snufser og små-gråter og er SÅÅÅÅ allergisk. Mor vet at det er bare tull, men sier at hun da må ta allergimedisinen sin, men den har hun selvfølgelig IKKE med seg.

Mange som er allergiske, men ikke SÅ mange som er hyperallergiske. Det må da gå ann å snakke med foreldrene til denne jenta og spørre mer spesifikt om hvordan anfallene arter seg, og hvilke medisiner hun bruker etc, hvor sterkt allergisk hun er osv. og prøve å komme fram til en løsning.

[Krista83]

Snakk med dem og si hva du mener..

Og hold det selskapet første juledag! Om de kommer er usikkert men ingen av de andre har katteallergi og de kan jo komme. Så kan de andre sitte hjemme alene...

Synes det høres helt sykt ut ettersom jenta ellers omgår folk med katt. Og dattera de har vell noe kattehår på klærne når hun er hos dem, rart hun får komme i det hele tatt...

[Gjest gjesta]

Nå er det forskjell på å være barnet som reagerer allergisk og foreldre til dette barnet.

Har selv hatt en sønn med astma. Jeg har ikke tall på alle de nettene jeg knapt sov fordi jeg lå på¨anke. Poden selv sov selv om han hostet seg igjennom natten. Av og til vekte jeg ham for å gi ham medisin.

Mitt barn var for liten til å sette ord på hvor dårlig han var og hvordan han hadde det. Jeg måtte tolke og vurdere og ... Helt alene og med liten kunnskap skulle jeg ta alle disse avgjørelsenen.

Ikke gjør det til noen stor greie. Ta 1. juledag hjemme hos de. Dra på besøk og inviter de hjem om sommeren slik at dere kan sitte ute.

Som andre sier her så kommer ikke alltids reaksjonen kjapt. Og noen ganger er det snakk om den dråpen som får begeret til å renne over.

Vær litt raus i denne situasjonen. Foreldrene skal skaffe seg kunnskap og finne ut hva som går og hva som ikke går i forhold til eget barn. Sånt tar lang tid.

[Gjest Gjest]

Det er jo ikke til å stikke under en stol, da, selv om det er et par hyperallergikere her inne og en del der ute, mange foreldre er hysteriske og overdriver voldsomt, og mange unger bruker allergien sin for å få det som de vil.

Selv har vi opplevd begge deler. Overhysteriske foreldre, mens den 13 år gamle dattera senere forteller at det ikke er så ille, og at det er nok å ta allergimedisin. Og overhysteriske unger, særlig halvstore unger. De kan være hos oss lenge og alt er bare fryd og gammen. Så får gjeldende barn en sms fra en venn som lurer på om hun snart kommer hjem slik at vennen kan komme på besøk. Men foreldrene vil ikke hjem enda. Da går det ikke lang tid før dattera snufser og små-gråter og er SÅÅÅÅ allergisk. Mor vet at det er bare tull, men sier at hun da må ta allergimedisinen sin, men den har hun selvfølgelig IKKE med seg.

Mange som er allergiske, men ikke SÅ mange som er hyperallergiske. Det må da gå ann å snakke med foreldrene til denne jenta og spørre mer spesifikt om hvordan anfallene arter seg, og hvilke medisiner hun bruker etc, hvor sterkt allergisk hun er osv. og prøve å komme fram til en løsning.

←

Du har helt rett i det du sier, men som mor til en "hyperallergiker", så opplever jeg til stadighet at våre omgivelser ikke tar dette på alvor!

Min sønn er bl.a. hyperallergisk mot veps- og bi-stikk. Jeg gir alltid spesifikke instruksjoner hva de voksne må gjøre dersom det er den minste mulighet for at han har blitt stukket, og informert om at her kan det handle om sekunder, selv om det vanligvis ikke er så alvorlig.

Et par ganger har gutten ringt gråtende hjem fra venner og fortalt at han tror han har blitt stukket, men at vennenes foreldre har nektet å kjøre ham til akutten eller å sette adrenalin på ham. Når jeg så har snakket med foreldrene til kameraten, så er holdningen ofte: "det haster vel ikke slik?" Når jeg noen minutter senere har kommet tilstede så har gutten vært på vei inn i sjokk, og med tafatte voksne stående rundt mumlende på unnskyldninger og beklagelser, og "vi trodde ikke at...."

Derfor er jeg veldig skeptisk til å sende han avgårde til andre, rett og slett fordi jeg ikke vet om de tar det på alvor når jeg forteller om allergien hans, eller om de bare jatter med, mens de ler bak ryggen min og tenker at jeg er en hysterisk mor!

Når det er sagt, så synes jeg det er veldig rart at denne jenta kan være i ett hus med katt, men ikke et annet hus. Jeg anbefaler derfor som flere andre her: vær litt ydmyke, spør hva som skal til for at de kan komme til dere. Bortsett fra dette synes jeg både Persille og Niomi (med flere) kommer med fine ord her!

[Gjest Gjest]

Jeg er voksen nå, men har alltid vært allergisk mot katt.

Som barn husker jeg en gang vi var på besøk hos noen som hadde hatt katt. Katten var død for over et halvt år siden og de hadde støvsugd og vasket slik at jeg ikke skulle få noen problemer, men likevel gikk det galt og jeg fikk pusteproblemer, rennende øyne, hoste, nysing og kløe.

Nå som voksen gikk det lenge bedre, og jeg kunne besøke folk med katt hvis jeg hadde tatt allergimedisiner og holdt meg unna katten. men i fjor ble jeg eksponert for noe jeg var allergisk mot ( men ikke visste) og resultatet var at før de fant ut hva det var, var jeg blitt mer allergisk mot katter og andre ting igjen. Sist fikk jeg problemer etter å kort ha blitt med naboen inn for å se på noe, selv om allergimedisin var tatt forebyggende. Kommende helg må jeg sannsynligvis selv droppe en familiefest pga allergi.

Foreldrene ønsker nok å skåne barnet for å utvikle en sterkere allergi ved å begrense befattningen med det som ifremkaller allergi, i dette tilfellet katter.

Det synes jeg dere bør respektere. Tilby dere heller å arrangere sommerfester (gjerne ute) og så kan dere la dem ta styret med fester på vinterstid!

[Gjest Gjest_gjest_*]

bor sammen med en allergiker. det er ikke hyggelig å se hvordan han sliter hver gang han har vært borti noe han ikke tåler. Han kan sitte hos venner av oss som har katt eller hund en times tid så må vi gå. Det er ulik reaksjon på ulike dyr, og også om husdyret får være overalt eller har sin faste plass i huset. De som har dyrene overalt har vi faktisk sluttet å dra til for å unngå de ubehagelige konsekvensene.

Skjønner at de vil passe på ungen sin, vet hvordan unger med astmaallergi har det. Du får spørre hva slags allergi hun har og øke din kunnskap om dette. Da vet du om familien snakker sant eller ikke vil komme til deg.

[:-) anna]

Har et vennepar som har en sønn med allergi, og er i samme situasjon. Vi har katt og de kan ikke komme til oss.

Visst synes jeg det er leit. Jeg synes det er trist at jeg aldri kan invitere til noe som inkluderer familien deres. De er veldig nære venner, og jeg skulle ønske det var slik at vi kunne invitere dem på søndagsmiddag/pizza på lørdagskvelden eller juleselskap en gang i blant. Men jeg prøver å tenke at det jo er for at sønnen skal slippe å bli syk. Og om jeg var i samme situasjon så hadde jeg satt pris på at vennene våre tok hensyn, og prøvde å gjøre ting lettere for oss.

Visst kan det hende at foreldrene overreagerer, og er overbeskyttende. (Det høres litt slik ut ja) Men det er i allefall gjort i beste mening.

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare si at selv om foreldrene kanskje er litt hysteriske håper jeg ikke dere presser gjennom besøk de føler at de må komme på. Jeg har selv opplevd det fra noen i slekta, og det gikk ikke bra. Jeg endte opp med å være sengeliggende i en uke, og gikk glipp av utenlandsferie... Ikke gøy, hverken for meg eller familien.

Du kan jo prøve å ta en prat med dem, men hvorfor ikke la de styre rundt litt selv nå, og heller ønske de velkommen når de har fått litt balanse på dette og de vet hvordan det kan håndteres?

[Gjest Gjest]

Noen er jo helt overhysteriske da, som moren til en gutt i klassen til sønnen min! Jeg møtte henne på butikke og vi pratet litt sammen om hvor koselig vi syntes det var at disse to guttene hadde "funnet" hverandre og begynt å være en del sammen! På en eller annen måte kom vi innpå at sønnen hennes var veldig allergisk mot både hunder og katter!! Det er rart sa jeg for hos oss er det 2 katter, 3 kattunger og 2 hunder og han har aldri nevnt at han er allergisk eller hatt noen synlige symptomer på allergi!

Han vanker fortsatt i huset!!