Samboeren min er asosial

[Gjest Gjest_Clara_*]

Jeg har vært sammen med samboeren min i seks år. Gradvis viser det seg at vi har veldig forskjellige sosiale behov. Jeg trenger å møte vennene mine ofte, han har ikke dette behovet. På mange måter fungerer det likevel greit, fordi jeg gjerne møter folk på egenhånd. Men i blant vil jeg jo gjerne ha ham med. Samboeren min er veldig hyggelig og omtenksom når han møter mennesker, og er derfor veldig godt likt. Jeg merker at mine venner gjerne skulle møtt ham oftere, mens hans venner også gjerne skulle møtt ham og meg oftere.

Hans venner har jeg aldri blitt godt kjent med pga dette. Han var mer sosial da han var singel, men etter at vi ble sammen har han blitt mer og mer asosial. Jeg frykter at hans venner tror det er jeg som trekker i trådene, når sannheten er at jeg oppmuntrer ham til å møte dem, og gang på gang foreslår for ham at vi kan invitere dem til oss, foreslå å gå på kino etc. Men hver gang blir han oppgitt, og sier han ikke orker. Han studerer, og mener han har nok med det. Han trenger ikke enda mer å gjøre, og han føler han må være opplagt når han møter mennesker. Jeg er motsatt, når jeg er travel og sliten synes jeg det er deilig å bare slappe av på café og skravle. Han mener man må ha noe spesifikt å komme med, jeg mener det holder lenge å bare skravle om hvordan det går, hva man har gjort i det siste etc.

Mange ganger merker jeg at han i teorien gjerne skulle møtt mennesker, men i praksis ikke orker. Og han blir også frustrert når jeg lufter min frustrasjon. Han mener jeg ikke bør mase på ham, fordi han da tror at det blir lettere å være sosial når man ikke blir påtvunget det. Sannheten er at dette ikke stemmer. I månedsvis av gangen har jeg latt være å si noe om det, og han har heller aldri tatt initiativet til noe.

Jeg mistenker ham for å være litt egoistisk. Tror han at alle andre har masse energi til overs hele tiden som de vil bruke på andre? Når andre inviterer ligger det jo tross alt litt anstrengelser bak. Jeg er flau fordi vi aldri får invitert tilbake, og synes nesten det er underlig at vi fortsatt mottar invitasjoner. Jeg synes det er pinlig når vi en sjelden gang møter noen av våre venner, og de sier det er så lenge siden sist og at de ønsker vi kunne finne på noe. Jeg er skuffet, for jeg har alltid sett for meg å være selskapelig med min samboer, besøke vennepar sammen, invitere folk til oss, gå på kino med andre. Dette får jeg ikke, fordi han ikke orker. Kunne han ikke anstrengt seg litt? Jeg sier til ham at det holder om han er sosial et par ganger i måneden, og man behøver ikke å sette av hele kvelden. Det går an å gå hjem etter et par timer.

Og jeg har forsøkt å lufte alt dette rolig og saklig, men hver gang får jeg beskjed om at jeg maser, at han ikke orker.

Er det noe å gjøre med dette? Jeg ser ikke for meg at jeg utelukkende er sosial på egenhånd. Jeg forventer ikke at han skal bli supersosial, bare at han blir med og møter folk en gang i blant. At han snart forstår at gjensidighet er viktig i det sosiale livet, at han må ta initiativ i blant, han også. Og han er jo en super mann, hyggelig, intelligent og godt likt, jeg vil jo veldig gjerne vise fram mannen jeg er så stolt av i blant

Noen innspill?

[Hu i Svingen]

Kanskje han er deprimert? Tiltakslysten er jo ofte det første som forsvinner da.

[Gjest Gjest_Clara_*]

Jeg har tenkt tanken, Hu i Svingen, men jeg tror ikke det, og han nekter også for det selv. Han fungerer godt på alle andre måter.

[Hu i Svingen]

Tja.. Mulig at du har prøvd det før, men si fra til ham i god tid og inviter noen få venner hjem til dere f.eks. en fredag eller lørdag. Ikke for mange, men sosiale folk som holder praten i gang. Hvis han har litt tid på seg, og du tar deg av det praktiske trenger han bare å være til stede når gjestene kommer. Ikke spør ham direkte, bare si fra at du har tenkt å invitere, som om det er en selvfølge. Hvis han slår seg vrang da vil jeg synes at han er i overkant vanskelig, han kan jo ikke nekte å være med på det heller. Blir kvelden vellykket kan dere jo gjenta det etter en passelig stund?

[Gjest Gjest]

Jeg er litt lik på samboeren din, tror jeg. Jeg føler også at jeg må være opplagt for å møte folk. Og at å treffe mennsker kan være veldig energitappende.

Jeg er veldig sosial i arbeidssammmenheng og føler meg ofte som en tyggd sokk når eg jeg ferdig!

Dette gjorde at jeg ofte sa nei til invitasjoner på ettermiddagne og helgene.

Etterhvert så innså jeg jo at det ble kjedelig, og vennene mine begynte jo å lure på hva som skjedde.

Jeg er ikke helt "normal" ennå, men prøve å møte noen/gjøre noe ekstra annenhver dag litt utpå kvelden. Men etter jobb har jeg først noen timer alene for å hente meg inn igjen etter jobbstresset.

Jeg har alltid vært sånn, også da jeg var student. Så det er vel bare noen som har mindre behov for sosiale ting.

MEN jeg skulle ønske jeg var en av de live-life-to-the-max-folka som blir med på alt!

Tonje 32år

[Gjest gjest1]

Kan det være at han vegrer seg for å møte dine venner fordi han kanskje ikke trives i deres selskap ? Og/eller at han helst vil treffe sine egne venner alene ?

Det er ikke alle som syns det er det helt store å "dele" venner med kjæresten.

Bare en tanke.

[Gjest Gjest_Clara_*]

Tja.. Mulig at du har prøvd det før, men si fra til ham i god tid og inviter noen få venner hjem til dere f.eks. en fredag eller lørdag. Ikke for mange, men sosiale folk som holder praten i gang. Hvis han har litt tid på seg, og du tar deg av det praktiske trenger han bare å være til stede når gjestene kommer. Ikke spør ham direkte, bare si fra at du har tenkt å invitere, som om det er en selvfølge. Hvis han slår seg vrang da vil jeg synes at han er i overkant vanskelig, han kan jo ikke nekte å være med på det heller. Blir kvelden vellykket kan dere jo gjenta det etter en passelig stund?

←

Dette skal jeg prøve, takk for forslag

Jeg har alltid vært sånn, også da jeg var student. Så det er vel bare noen som har mindre behov for sosiale ting.

MEN jeg skulle ønske jeg var en av de live-life-to-the-max-folka som blir med på alt!

Tonje 32år

←

Du har rett i at folk er forskjellige, det har jeg forståelse for. Men jeg forventer bare at vi skal være sosiale sammen en gang i blant...

Kan det være at han vegrer seg for å møte dine venner fordi han kanskje ikke trives i deres selskap ? Og/eller at han helst vil treffe sine egne venner alene ?

Det er ikke alle som syns det er det helt store å "dele" venner med kjæresten.

Bare en tanke.

←

Han sier at han liker vennene mine veldig godt, og det er like ofte sine egne venner han ikke vil møte. Vi er opptatt av å kunne gjøre ting hver for oss, men en gang i blant vil vi også gjøre ting sammen. Men takk for innspill

[Top Gun]

Han trenger ikke enda mer å gjøre, og han føler han må være opplagt når han møter mennesker. Jeg er motsatt, når jeg er travel og sliten synes jeg det er deilig å bare slappe av på café og skravle. Han mener man må ha noe spesifikt å komme med, jeg mener det holder lenge å bare skravle om hvordan det går, hva man har gjort i det siste etc.

Innadvendte mennesker liker gjerne å være mer alene når de lader sine batterier, ved å lese bøker, se på tv eller spille dataspill. Utadvendte mennesker liker i større grad å være sammen med andre for å lade dem opp. Slike forskjeller på man nesten lære seg å leve med tror jeg.

[liv]

Du får bare invitere, og gi beskjed i god tid.Så får han velge om han vil være hjemme eller på lesesalen selv

[Gjest Gjest]

Innadvendte mennesker liker gjerne å være mer alene når de lader sine batterier, ved å lese bøker, se på tv eller spille dataspill. Utadvendte mennesker liker i større grad å være sammen med andre for å lade dem opp. Slike forskjeller på man nesten lære seg å leve med tror jeg.

←

Det er jeg enig i, og jeg faller selv helt klart i den innadvendte kategorien. Men jeg synes man bør kunne forvente av selv en innadvendt person at han/hun vil være med på NOEN sosiale ting, med mindre det er snakk om ren mistrivsel/angst o.l. Synes faktisk det er litt egoistisk, som trådstarter sier, å aldri ville. Det gjør det vanskeligere for samboeren også å ta initiativ. Men jeg er enig i Hu i Svingens forslag, tror absolutt det er en fornuftig måte å gjøre det på. Samtidig kan man kanskje aldri regne med at han vil forandre seg og selv ta initiativ til slike ting.

Men hvordan tenker han på det med venner? Synes han det er givende etter å ha vært sammen med dem? Eller er han bare sliten? Hvis det faktisk gir han noe bør an som trådstarter påpeker innse at man må gi litt (les:ta initiativ, invitere) for å beholde de vennene man har. Faren min er et eksempel på en som sikkert liker kameratene sine, men som ALDRI inviterer dem på noe. Har hendt han har dratt på besøk o.l, men det er år mellom hver gang. Han har ikke kontakt med mange lengre! Noen av de vennene som opprinnelig var hans har til og med mamma "overtatt" (de er fortsatt gift, foreldrene mine) fordi hun klarer å holde kontakten mens pappa er helt uforstående til slikt.

[Gjest Gjest_Clara_*]

Det er jeg enig i, og jeg faller selv helt klart i den innadvendte kategorien. Men jeg synes man bør kunne forvente av selv en innadvendt person at han/hun vil være med på NOEN sosiale ting, med mindre det er snakk om ren mistrivsel/angst o.l. Synes faktisk det er litt egoistisk, som trådstarter sier, å aldri ville. Det gjør det vanskeligere for samboeren også å ta initiativ. Men jeg er enig i Hu i Svingens forslag, tror absolutt det er en fornuftig måte å gjøre det på. Samtidig kan man kanskje aldri regne med at han vil forandre seg og selv ta initiativ til slike ting.

Men hvordan tenker han på det med venner? Synes han det er givende etter å ha vært sammen med dem? Eller er han bare sliten? Hvis det faktisk gir han noe bør an som trådstarter påpeker innse at man må gi litt (les:ta initiativ, invitere) for å beholde de vennene man har. Faren min er et eksempel på en som sikkert liker kameratene sine, men som ALDRI inviterer dem på noe. Har hendt han har dratt på besøk o.l, men det er år mellom hver gang. Han har ikke kontakt med mange lengre! Noen av de vennene som opprinnelig var hans har til og med mamma "overtatt" (de er fortsatt gift, foreldrene mine) fordi hun klarer å holde kontakten mens pappa er helt uforstående til slikt.

←

Takk for forståelse.

Når han har møtt andre mennesker synes han alltid det har vært hyggelig, og er enig i at vi burde møte dem oftere. Men han får altså aldri ut fingeren selv. Og desto lenger tid det går, desto mindre lyst har han til å møte dem igjen.

Et annet irritasjonsmoment for meg med dette, er jo at jeg føler jeg må ta ansvar for hans venner på en måte som det ville vært naturlig at han selv gjorde. F.eks. minner jeg ham alltid på når de har bursdag så han kan få gratulert dem Jeg har jo vurdert å la være så han får klare seg selv, men jeg er redd resultatet vil være at kontakten blir enda mindre.

Kort sagt, jeg godtar at han er mer innadvendt enn meg og at han ikke har like stort sosialt behov, det er helt i orden. Men han burde forstå, om ikke annet så av ren plikt, at man bør invitere folk en gang i halvåret for å opprettholde forhold. Det kunne han godt lidd seg gjennom for min og andres skyld - og sjansen er stor for at han ikke ville lidd heller, tatt i betraktning at han alltid synes det har vært koselig når vi faktisk har møtt noen.

Jeg vil rett og slett at han skal innse hvor skammelig denne manglende gjensidigheten fra hans side er.

Takk for svar alle

[Gjest gjest1]

Er han asosial eller usosial? Vi har alle våre forskjellige sosiale behov. Det virker som om dere er en dårlig match når det gjelder hvordan man skal leve det sosiale livet. Du kan enten akseptere at han er som han er, eller dere kan begge prøve å strekke dere noe.

Hvorfor føler du at du må ta ansvar for måten han ønsker å sosialisere med sine egne venner? Er du kjæresten eller mora hans?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det TS skriver. Jeg er veldig innadvent, og studerer. Det å være på skolen tapper alle mine krefter, så det skal mye til før jeg finner på noe sosialt. En kveld hos venner i helgen fører til at jeg starter uka med å føle meg helt utslitt. Mine venner har naturlig nok slutta å be meg med på ting, og på en måte så er det deilig å slippe å finne på unnskyldninger lenger. Selvsagt har jeg dårlig samvittighet for at jeg aldri tar initiativ selv, men det går bare ikke. Vi lever i en verden som forventer at man er sosial hele tiden, og det tar knekken på meg.

[Orestes]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det TS skriver. Jeg er veldig innadvent, og studerer. Det å være på skolen tapper alle mine krefter, så det skal mye til før jeg finner på noe sosialt. En kveld hos venner i helgen fører til at jeg starter uka med å føle meg helt utslitt. Mine venner har naturlig nok slutta å be meg med på ting, og på en måte så er det deilig å slippe å finne på unnskyldninger lenger. Selvsagt har jeg dårlig samvittighet for at jeg aldri tar initiativ selv, men det går bare ikke. Vi lever i en verden som forventer at man er sosial hele tiden, og det tar knekken på meg.

←

Samme her. Har folk rundt meg hele tiden på jobb, og det suger all energi ut av meg. Jeg kan stikke innom et spisesteder med noen kollegaer etter jobb og lignende, men der stopper det. Jeg vil ha fred, enkelt og greit.