venner som er gjennomgående negative

[Gjest Gjest]

Jeg har i det siste fundert litt på hvorvidt jeg er en god venninne... Jeg har noen gode venner, da, som jeg prøver å ta vare på, selv om jeg ikke får sett dem så ofte pga geografisk avstand. Føler også at de er glad i meg, tar kontakt, "tonen" er der når vi snakkes og treffes osv. Noen av dem kan jeg snakke om alt mulig med, og jeg mener selv jeg er lojal og til å stole på.

Samtidig har jeg hatt ei venninne som jeg har opplevd som ganske negativ over lang tid (kanskje alltid, vi har kjent hverandre i ca 15 år). Jeg synes hun klager over "alt mulig", fra det meste som angår studie- og jobbting til naboer (alltid, alle naboer!) til helse og .. vel, det meste. Vi er nok også ganske forskjellige når det gjelder hvordan vi forholder oss til ting som går oss i mot, jeg tror kanskje jeg både er mer pragmatisk og problemløsende enn henne, samtidig som jeg kanskje også finner meg i at ikke alt er perfekt. Det er vel fordeler og ulemper med begge væremåter. Men jeg opplever det som litt slitsomt og til tider energisugende når hun klager i vei - særlig når det i noen tilfelle er snakk om ting hvor jeg mener hun overreagerer ved å ta ting for personlig osv. Om jeg sier fra om hvordan jeg ser det blir jeg gjerne avfeid med at jeg ikke kan vite noe om det, så det er vanskelig å diskutere med henne. Eller å få fram mitt synspunkt. Hun kan rett ut bli sur og såret om jeg sier min mening, selv om jeg prøver å være både hensynsfull og grei.

I andre tilfelle har hun blitt sur om jeg ikke har tatt kontakt innen et visst tidsrom, noe som oppleves som unaturlig for meg - jeg har bodd langt unna de fleste i mange år, fått nye venner/omgangskrets og rekker ikke å ha mye kontakt med alle hele tiden. Føler ikke at de andre jeg kjenner har hatt noe problem med dette, jeg prøver også både å ta kontakt av og til, og ikke minst besøke folk når jeg kan. Jeg synes det er litt ubehagelig når hun har antydet at jeg nedprioriterer henne om jeg ikke har tatt nok kontakt. Jeg føler også at hun synes det er riktig å avvise det jeg sier og mener, mens hun selv blir snurt om jeg motsier henne... Det er flere enkeltepisoder hvor dette kommer tydelig fram, skal ikke nevne dem her.

Ettersom hun er såpass negativ og i mine øyne "følsom og kravstor" har jeg tenkt på om hun kanskje sliter litt psykisk med ting. Men jeg tror ikke hun mener det selv (bortsett fra i forbindelse med noen helt konkrete ting, ikke at disse gir seg utslag i væremåten hennes....), derfor er det heller ikke noe utgangspunkt for diskusjon. Greit nok. På noen måter er hun kanskje likevel sammenliknbar i oppførselen med en som sliter psykisk og ikke klarer å se ting annerledes?

Ettersom jeg i grunn har mistet tålmodigheten og lysten til å omgåes henne, fordi dette ikke gir meg noen ting, begynner jeg å tenke på hvordan jeg vil oppføre meg om noen av de vennene jeg har et bedre forhold til, skulle bli psykisk syke, feks, for jeg tenker på at jeg synes det er ubehagelig med "alle disse problemene" til hun jeg har fortalt om i denne tråden. Jeg VIL jo støtte venner og være der for dem. Men hadde jeg klart det? Når jeg faktisk med glede "kvitter meg med" denne negative personen? Vil jeg ha mer tålmodighet med andre?

[Gjest Blondie65]

Hvis man ser på et vennskap som en konto der man setter inn "gode og onde dager" så vil man jo når en venn blir syk ha overskudd på "gode dager-kontoen" slik at man klarer å hjelpe den syke.

Med venninnen din er det vel underskudd tenker jeg ...

[Gjest Gjest]

Jeg har i det siste fundert litt på hvorvidt jeg er en god venninne... Jeg har noen gode venner, da, som jeg prøver å ta vare på, selv om jeg ikke får sett dem så ofte pga geografisk avstand. Føler også at de er glad i meg, tar kontakt, "tonen" er der når vi snakkes og treffes osv. Noen av dem kan jeg snakke om alt mulig med, og jeg mener selv jeg er lojal og til å stole på.

Samtidig har jeg hatt ei venninne som jeg har opplevd som ganske negativ over lang tid (kanskje alltid, vi har kjent hverandre i ca 15 år). Jeg synes hun klager over "alt mulig", fra det meste som angår studie- og jobbting til naboer (alltid, alle naboer!) til helse og .. vel, det meste. Vi er nok også ganske forskjellige når det gjelder hvordan vi forholder oss til ting som går oss i mot, jeg tror kanskje jeg både er mer pragmatisk og problemløsende enn henne, samtidig som jeg kanskje også finner meg i at ikke alt er perfekt. Det er vel fordeler og ulemper med begge væremåter. Men jeg opplever det som litt slitsomt og til tider energisugende når hun klager i vei - særlig når det i noen tilfelle er snakk om ting hvor jeg mener hun overreagerer ved å ta ting for personlig osv. Om jeg sier fra om hvordan jeg ser det blir jeg gjerne avfeid med at jeg ikke kan vite noe om det, så det er vanskelig å diskutere med henne. Eller å få fram mitt synspunkt. Hun kan rett ut bli sur og såret om jeg sier min mening, selv om jeg prøver å være både hensynsfull og grei.

I andre tilfelle har hun blitt sur om jeg ikke har tatt kontakt innen et visst tidsrom, noe som oppleves som unaturlig for meg - jeg har bodd langt unna de fleste i mange år, fått nye venner/omgangskrets og rekker ikke å ha mye kontakt med alle hele tiden. Føler ikke at de andre jeg kjenner har hatt noe problem med dette, jeg prøver også både å ta kontakt av og til, og ikke minst besøke folk når jeg kan. Jeg synes det er litt ubehagelig når hun har antydet at jeg nedprioriterer henne om jeg ikke har tatt nok kontakt. Jeg føler også at hun synes det er riktig å avvise det jeg sier og mener, mens hun selv blir snurt om jeg motsier henne... Det er flere enkeltepisoder hvor dette kommer tydelig fram, skal ikke nevne dem her.

Ettersom hun er såpass negativ og i mine øyne "følsom og kravstor" har jeg tenkt på om hun kanskje sliter litt psykisk med ting. Men jeg tror ikke hun mener det selv (bortsett fra i forbindelse med noen helt konkrete ting, ikke at disse gir seg utslag i væremåten hennes....), derfor er det heller ikke noe utgangspunkt for diskusjon. Greit nok. På noen måter er hun kanskje likevel sammenliknbar i oppførselen med en som sliter psykisk og ikke klarer å se ting annerledes?

Ettersom jeg i grunn har mistet tålmodigheten og lysten til å omgåes henne, fordi dette ikke gir meg noen ting, begynner jeg å tenke på hvordan jeg vil oppføre meg om noen av de vennene jeg har et bedre forhold til, skulle bli psykisk syke, feks, for jeg tenker på at jeg synes det er ubehagelig med "alle disse problemene" til hun jeg har fortalt om i denne tråden. Jeg VIL jo støtte venner og være der for dem. Men hadde jeg klart det? Når jeg faktisk med glede "kvitter meg med" denne negative personen? Vil jeg ha mer tålmodighet med andre?

←

At du gidder. eg pleier å spørre slike personer om det har skjedd noe positivt også...

eg komenterer ikke disse negative tingene. iallefall om det er slike som er negativ til alt. slike folk bruker deg. Eter deg med hud og hår

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hvis man ser på et vennskap som en konto der man setter inn "gode og onde dager" så vil man jo når en venn blir syk ha overskudd på "gode dager-kontoen" slik at man klarer å hjelpe den syke.

Med venninnen din er det vel underskudd tenker jeg ...

←

Jo, enig i dette, samtidig kan jo noen ganske uforskyldt havne i minuskontoen over tid om de sliter med noe. Det er jo ikke alltid man finner løsningen så fort... Men joda, det er nok mye sant i det.

[~white lady~]

Hun er nok ikke psykisk syk. Du har jo kjent henne i 15 år, og hun har vært sånn alle de årene? Noen personer er bare genuint negative, og suger energien ut av deg. Jeg har vært bortpå flere slike, og må si at om det blir opprettet et slags vennskap (kollega, etc) så varer det iallefall ikke lenge! Mulig jeg ikke kan unngå personen i visse situasjoner, som hvis vi jobber sammen, men det går an å distansere seg, og bare snakke overfladisk til henne. Til slutt blir hun lei...

Og en gang kutta jeg et "vennskap" tvert. Over natta, bokstavelig talt. Hun virket grei i begynnelsen, men etter som jeg ble kjent med henne så skjønte jeg at her var det ikke mye positivt å hente- jeg ble rett og slett i dårlig humør av å være sammen med henne. Kanskje dårlig gjort av meg, men hva med å ta vare på seg selv??

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar:-) Det jeg synes er så rart er at vi ser så totalt forskjellig på endel ting... Det har blitt endel misforståelser ut av det også, kanskje særlig fordi man ikke ser hverandre fysisk så ofte, så kommunikasjonen blir litt ekstra rar. Til og med krangler har det blitt(hvor jeg har fått sagt hva jeg mener og mer til...). Må vel bare innse at man ikke finner tonen. Og på noen måter har vi nok aldri gjort det heller, det har vel vært mer sånn at man har prøvd å ta vare på noe som ikke er så viktig, egentlig...

Når jeg tenker meg om hadde det vært lettere å forholde seg til en som hadde psykisk sykdom - hvor man i hvert fall hadde det som "grunnlag" for å forstå de drøyeste tingene.

[Gjest Gjest]

Kjenner igjen flere slik du beskriver, personer som har det vi amdre oppfatter som unaturlige krav på forståelse og aksept for sine meninger.

En kan knappt diskutere med slike, de forventer enighet og aksept i en hver situasjon, blir lett såret, som de igjen bruker for å påføre den andre skyldefølelse.

Over for andre kan de opptre svært belærende og allvitende, skulle noen hinnte om at de kunne eller burde gjort noe anderledes, er helvete løs.

Er ikke slike mennesker best tjent med kun å prate med seg selv?