Mer enn vennskap

[Gjest Gjest]

Etter flere års vennskap, hvordan finner man best ut om den andre begynner å føle noe mer? Bortsett fra det opplagte, å spørre rett ut (men kanskje ødelegge vennskapet). Da vi ble venner var det liksom helt klart fra begges side at det ikke skulle bli noe mer. Jeg hadde mistet noen og så det ikke som aktuelt å finne noen ny. Han var like klar på at han var selvvalgt singel. Vennskapet har blitt stadig sterkere, og vi er nesten som et kjærestepar bortsett fra det fysiske. Gir hverandre klemmer, men ikke mer enn det. Og kan prate om alt. Nylig lå vi og pratet til sent på kveld, han på gulvet og jeg på sofaen hans. Jeg sa på et tidspunkt at jeg holdt på å sovne, og han sa jeg kunne godt bli over. Det endte med at jeg gikk, da jeg var usikker på hva han ville. Han var litt brydd da han ringte etterpå og sa han ikke hadde hatt noen baktanker.

Saken er at jeg har innsett at jeg VIL at det skal bli noe mer... hvordan finne ut om han tenker i samme baner, uten å spørre. Eneste jeg kan komme på er å la være å slippe taket neste gang jeg får en klem men er så redd for å ødelegge vennskapet hvis han ikke vil mer.

Noen av dere som har blitt kjærester med noen etter langvarig vennskap? Hvordan kom temaet opp?

[~white lady~]

Det er jo noe av det beste som kan skje, å bli sammen med sin beste (eller en av sine beste) venner

Samboeren min og jeg var venner i godt over ett år før vi ble sammen. Det hadde nok alltid være "noe" mellom oss helt fra dag 1, men han ble sammen med ei annen i mellomtiden, så da var det bare til å holde fingrene av fatet uansett. Vi var uansett kjempegode venner, god kjemi og pratet lett med hverandre. Han var mye mer sammen med meg enn med dama, for å si det sånn!

Det ble jo slutt mellom dem selvfølgelig, og ifølge han selv (spurte han etterpå vi ble sammen) så var det mye pga meg. Og etter det bruddet ble han nok mer og mer interessert, men det tok sin tid før det skjedde noe. En kveld var jeg og så film hos han, og rakk ikke siste bussen hjem. Så jeg måtte overnatte...han bodde på den tiden på et studenthus, og hadde kun en sovesofa. Første gangen jeg overnattet lå jeg på sofaputene på gulvet (det var en fæl og søvnløs natt,ja!) andre gangen jeg ikke rakk bussen (spennende film, må vite ) ble det til at jeg sov i senga sammen med han da. Og så gikk det som det gikk...

Den første tiden vi var kjærester føltes det ganske rart, vi lo fårete hver gang vi kysset- tenk å smånusse på kompisen sin da!

Men etterhvert så ble det også naturlig, og vi er sammen den dag idag. Skal gifte oss etterhvert også! Og ja, vi er fremdeles bestevenner!

[~white lady~]

Nå ble det veldig mye "min historie" her, og det var jo ikke helt meningen...

Vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi til trådstarter, men litt nærkontakt funker vel alltid bra, og kan være uskyldig nok. Gi han en massasje f.eks, og så ser du hvordan han reagerer. Ikke planlegg noe, bare følg den naturlige utviklingen, på en måte...og fortsett å gi klemmer! Kanskje begynne å gi han et kyss på kinnet når du går?

Håper det går bra!