Planlegging

[Lourdes]

En ting er økonomi delen av planleggingen, men hvor mye generelt planlegger dere før dere prøver??

Grunnen til at jeg spør så mye, er fordi jeg har veldig lyst på barn, men fordi alt skal stemme, blir jeg nødt til å vente. (?)

Jeg legger frem situasjonen min her og så ønsker jeg gjerne innspill om hva dere mener om den. (Vet at man bør gjøre det som føles riktig, men jeg spør om innspill fra dere.)

Jeg: 23 år, ferdig med høyere utdannelse, i fast jobb (08-16) som jeg er fornøyd med, har reist og sett mye, er rolig og fornuftig av natur, glad i barn

Han: 32 år, selvstendig næringsdrivende, har et barn fra tidligere forhold, jobber mye

Vi: Bor i egen bolig, har ålreite biler, grei økonomi (pga hans inntekt følger markedet og grad av egen innsats har vi i blant mye penger, mens andre ganger går det nesten akkurat opp i opp med inntekt og utgifter), har det veldig bra sammen

Jeg ønsker at vi skal bli prøvere om maks et år.. Da vil jeg evt. ha to års arbeidserfaring den dag jeg går ut i permisjon og være 25 når barnet blir født. Jeg har tatt en abort tidligere i studietiden og den plager meg veldig. Jeg tror at den dagen jeg faktisk får bli gravid i litt mer lykkelige omstendigheter, vil jeg kanskje ha det litt bedre med meg selv igjen. Jeg vet at sambo vil at vi skal vente ytterligere noen år (5 år mener han, men skjønner litt at det er litt drøyt), men jeg vil gjerne overbevise han om at det ikke er nødvendig.

Hvorfor vi burde vente (fra mitt syn):

- Vi har lyst til å bygge drømmehuset. Det er vanskeligere å få lån når vi har barn.

- Jeg er relativt ung.

Vi har vært sammen i ca 5,5 år.

Hva mener dere om alt dette rotet?

[Gjest hopeful]

Jeg skjønner godt at du er ivrig og gjerne vil komme igang om ikke så alt for lenge. Vi har satt oss noen delmål underveis. Når vi ble sammen studerte nemlig jeg, og først og fremst skulle jeg bli ferdig med utdannelsen. Vi kjøpte leilighet rett før jeg ble ferdig med skolen som også var et kriterie. Fast jobb hos begge var egentlig siste hinder før vi skulle begynne å prøve, men det har vi hoppet galant over:) Selvfølgelig er det en fordel.. Men vi fant ut at dette var riktig tidspunkt å begynne å prøve. Jeg hadde et langtidsvikariat og vi hadde bra økonomi.

Desverre mistet jeg vikariatet mitt litt tidligere enn antatt, men vi klarer oss greit allikevel og syns det varfor kjipt å begynne på pillen igjen.

det jeg egentlig vil frem til her: Jeg tror hver og en må finne ut hvor mye en vil ha på plass før man velger å ta det skrittet. Vi er jo veldig klar for barn NÅ og derfor var det riktig for oss og prioritere dette først:)

Lykke til!!

[Cymbidium]

Jeg mener at så sant begge parter er KLARE for barn og økonomien er nogenlunde ok, så er det ingen grunn til å vente. Det vil alltid være noe i veien hvis man skal ta hensyn til en hel masse som skal klaffe. Si at dere venter til dere har fått bygget drømmehuset, kanskje du så får tilbud om en ny jobb som du gjerne vil ha? Skal dere da vente i et år til før prøving siden du er i ny jobb? Dette er jo bare et opptenkt eksempel, men det jeg prøver å si er kjenn på det begge to, prat om det igjen og vent til dere begge er klare. Det kjenner bare dere to når er.

[Gjest Gjest]

du verden, synes trådstarter har det veldig bra jeg, altså- med tanke på å ha det materielle og økonomiske i orden.

jeg er ikke sååå fornuftig. er ferdig student til våren, og får jeg meg jobb, så skal vi hoppe i det. har kjøpt leilighet, da, men vi er ikke gift eller noe.. jeg er snart 27 og han 30, så det er vel ganske greit, synes vi!

greit å ha det materielle i orden, men for meg/oss er det desto viktigere å snakke om oppdragelse, situasjoner vi kan oppleve, vi prøver å se det for oss, og også tenke på hva det kan forandre i livene våre- DA er man klar tror jeg. vi har også snakket en del om hvordan det kan påvirke forholdet vårt og hva vi liker ved hverandre som vi ønsker å videreføre.

man må være mentalt klar da!så godt det går..

[Lourdes]

man må være mentalt klar da!så godt det går..

←

Ja det er det da.

Nå har vi hatt den vanskelige praten. Konklusjon: Han vil ikke ha flere barn!!! Kanskje kan vi ta det opp igjen når jeg er 30!

Jeg blir såå sint!!!

Vi har det jo helt supert sammen ellers. Hvorfor vil han ikke ha barn med meg?

Vi har jo snakket om det før. Da jeg var student, så snakket han jo om at jeg bare måtte bli ferdig med skolen først og få en jobb. Nå har jeg det, men det er likevel ikke bra nok for han... Holder han meg bare for narr?!

Han er mannen i mitt liv og jeg vet at jeg er alt for han, så hvorfor klarer vi ikke løse dette??

[Gjest hopeful]

Uff da... Hvis han virkelig mener at han ikke vil ha flere barn må du jo bare finne ut om det er noe du kan leve med eller ikke. Han kan ikke holde deg på vent til du er 30 for så å si nei. Da står du jo der med en tikkende klokke og uten kjæreste(hvis du da velger å forlate pga av barneønske da)

Hvor gammel er barnet hans? Hvis ungene begynner å klare seg noenlunde selv nå, så er han kanksje skeptisk til å gå inn i småbarnsperioden igjen, med våkennetter og bleieskift?

Men vil absolutt råde deg til å finne ut hva han egentlig vil og hvordan lista ligger.

Lykke til!

[Scorpina]

Ja det er det da.

Nå har vi hatt den vanskelige praten. Konklusjon: Han vil ikke ha flere barn!!! Kanskje kan vi ta det opp igjen når jeg er 30!

←

Hm...? :klø: så du skal altså vente i 7 år (det er LENGE det!!) på at han kanskje får bestemt seg om han vil ha fler barn? Den skjønte jeg ikke. Og hvorfor akkurat når du er 30..?! Var det noe han faktisk sa til deg? "Vi venter til du er 30 år"...

[Gjest Gjest]

Har dere virkelig ikke snakket om dette før?

Dette er et tema jeg synes det er veldig viktig å klarlegge tidlig i et forhold, for det er en rekke mennesker der ute som virkelig ikke vil ha barn/ikke vil ha flere barn. Og det må de respekterers for.

Nå må du egentlig bare finne ut om du vil ha han uten barn eller finne deg en ny mann du kan få barn med...

[Lourdes]

Scorpina:

Jeg er like undrende som deg. Hva skjer når jeg fyller 30?

Gjest:

Da vi ble sammen var jeg bare 18 år og da var barn overhodet ikke noe tema. Da jeg ble 20 begynte jeg å bli interessert i barn og fant ut at jeg ville ha egne barn. Sambo sa da at det skjønte han, men at vi burde vente til jeg var ferdig med utdannelsen og hadde fått meg jobb. Nå har jeg det, men det er tydeligvis ikke bra nok for han.

[Scorpina]

Vel, hvis du ikke er gift når du fyller 30 får du pepper i bursdagsgaver (litt flåsete sagt hehe...) Men, spøk til side - jeg skjønner ikke hans ambivalens mot dette å få barn med deg. Han må jo skjønne at du etterhvert vil ha et ønske om å få barn.

Nå skal jeg ikke høres veldig iskald og ufølsom her men...JEG ville ikke "kasta bort" x-antall år på en mann som kaaanskje-kanskje ikke fikk ut finger'n med å bestemme seg om hvorvidt jeg kunne være et mamma-emne or not.

Vedr et slikt viktig tema ville jeg forlagt klare svar på bordet. HVA venter han på? HVORFOR er han så usikker. Hvor lenge vil du leve med denne "kanskje-kanskje ikke"-tankegangen?

[Gjest Gjest]

Gjest:

Da vi ble sammen var jeg bare 18 år og da var barn overhodet ikke noe tema.

Jeg var også 18 da jeg ble sammen med min mann.. Og vi snakket gjennom "alt" før vi flyttet sammen.. Også det med barn.. Og det var selv om jeg på ingen måte hadde begynt å ønske meg barn ennå... Jeg måtte bare forsikre meg om at det var noe han også så for seg i fremtiden..

Jeg skriver ikke dette for å hakke på deg, men for å inspirerer alle andre unge nye par til å snakke gjennom temaer som barn, bosted, livsstil, religion osv osv før de flytter sammen..

For din del tror jeg at jeg ville satt hardt mot hardt med samboeren. Dere har jo ikke noe å vente på mhp på å få barn. Vil han ikke nå, tviler jeg på at han vil om noen år.

Heldigvis er du ung og har god tid til å finne deg en anne som har lyst på barn. Jeg kjenner f.eks tre tilgjengelige barnekjære menn på +/- 30, jeg..

[Lourdes]

Jeg var også 18 da jeg ble sammen med min mann.. Og vi snakket gjennom "alt" før vi flyttet sammen.. Også det med barn.. Og det var selv om jeg på ingen måte hadde begynt å ønske meg barn ennå... Jeg måtte bare forsikre meg om at det var noe han også så for seg i fremtiden..

Jeg skriver ikke dette for å hakke på deg, men for å inspirerer alle andre unge nye par til å snakke gjennom temaer som barn, bosted, livsstil, religion osv osv før de flytter sammen..

For din del tror jeg at jeg ville satt hardt mot hardt med samboeren. Dere har jo ikke noe å vente på mhp på å få barn. Vil han ikke nå, tviler jeg på at han vil om noen år.

Heldigvis er du ung og har god tid til å finne deg en anne som har lyst på barn. Jeg kjenner f.eks tre tilgjengelige barnekjære menn på +/- 30, jeg..

←

Det er godt å høre

Jeg er helt enig med deg at dette er noe man må snakkke igjennom før forholdet blir seriøst.

Vi har begge forandret oss begge siden den gang vi ble sammen. Jeg tenkte ikke tanken på at det gikk an å lage barn engang (satt på spissen). Jeg hadde ikke tatt stilling til om jeg ville ha barn noen gang eller ikke. Tror faktisk at jeg ikke ville ha. Var ikke spesielt begeistret for andre barn enn nevøene mine. Jeg husker at sambo nevnte i blant det at jeg måtte passe på om jeg var gravid for at da måtte jeg slutte på pillene. Fortalte at det ikke var bra for fosteret osv. Helt sprøtt! Den gang tenkte ikke jeg i de baner. Og som sagt når jeg etterhvert gjorde det så var han jo enig i at vi skulle ha barn, men ville vente litt. NÅ vil han plutselig ikke ha likevel. Kanskje fordi at han nå er ferdig med den verste små-barnsperioden? Sønnen hans er jo nå 9 år. Eller så er han rett og slettt ikke klar??? Ikke vil han snakke mer om det heller, men tro meg, dette slipper han ikke unna med ubesvart. Pga litt motsatt dager med overtidsarbeid, så har vi ikke fått snakket sammen