Hysteriske skrikeanfall

[Klips]

Sikkert ikke første trass-tråden her, men jeg trenger virkelig råd.

Datteren min på tre og et halvt har vært i trassalderen i snart to år, tror jeg. Nei, jeg vet man politisk korrekt ikke skal kalle det trassalder, men jeg gjør det likevel. Muligens er det ikke en gang trassalder, bare et voldsomt temperament. Spesielt, selvfølgelig, hvis hun er sliten og sulten, så jeg prøver jo å unngå at hun er det, men sliten etter barnehagen går det vel ikke an å ikke bli.

Det er mye sytete stemme, mye "Jeg vil ha...!" osv. og så er det regelrette raserianfall, starter med at kroppen blir helt slapp så hun ramler (og gjerne slår seg litt, selvfølgelig, så det er "synd" på henne), og så vræling og skriking og sparking med føtter og til og med lugging og biting båte på seg selv og meg. Ikke alt dette i to år, og noen perioder bedre enn andre, men jevnt over kan man nok si at dette er en god beskrivelse. Den utløsende faktor kan være alt eller ingenting, og jeg vet at det som ser ut som bagateller for oss kan være liv-og-død-viktige for barn, men jeg kan ikke gå på nåler hele tiden, jeg kan ikke inrette alt etter henne, og jeg kan ikke ha det slik vi har det nå lenger heller.

Jeg har fokusert mest på å prøve å overse det, forklare en gang med rolig stemme at "Du får ikke det du ber om når du skriker sånn".

Jeg har også prøvd å forklare henne sammenhenger når hun er rolig, som at det at m i barnehagen slår, det er egentlig akkurat det samme som det hun gjør mot meg, og hun liker jo ikke at han slår, gjør hun vel?"

Et par ganger har jeg vel også prøvd tvang, raseri, trygling, skyldpådytting ("lillebror blir veldig redd og lei seg" - og det gjør han jo, "Jeg blir så lei meg, jeg aner ikke hva vi skal gjøre med dette!"), slamring med dører - diverse, alt sammen fra FYFY-kapittelet i den store Riktig Måte boka.

Og vi lemper henne ofte inn på rommet hennes når hun er sånn, fordi vi rett og slett ikke orker å ha henne sammen med oss.

Mannen har observert at hun blir helt panisk etter å få trøst av meg, mens jeg går rundt og overser så lenge hun ligger på gulvet og sparker og vræler "mamaaaa" i fistel.

Noen ganger ser jeg jo at hun har en reell grunn til å bli skuffet, og trøster henne, da går det naturligvis fortere over.

Kanskje burde jeg alltid trøste henne når hun blir sånn?

Men jeg har tre motforestillinger mot dette

1) jeg har ikke voldsomt lyst

2) koblingen "Jeg får et raserianfall, så får jeg trøst og kos av mamma" lyder ikke helt bra

3) i så fall vil hun ha meg fullt og helt, mens lillebroren blir neglisjert, og det går jo rett og slett ikke. Jeg skyver ikke fra meg ham bare fordi hun er en sinnatagg.

Og da sitter jeg igjen med....

Ingen anelse.

Dette ble langt, men noen vennlige sjeler orker sikkert å lese gjennom og gi meg noen råd.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt, men hva med å snakke ordentlig med henne når hun er i det rolige hjørnet og spørre om det er et eller annet som plager henne, som hun er misfornøyd med etc.?

Små damer med stort temperament har vi i vår familie også, det jeg har observert der er at å ignorere og å snakke fornuft gang på gang hjelper. Så dere gjør nok mye riktig!

[kkristin]

Anbefaler deg å lese "ditt kompetente barn" av Jesper Juul.

[Gjest Gjest]

Anbefaler å bruke egen fornuft. Jesper Juul kan snakke for seg selv og menigheten sin.

[Gjest Gjest]

Du trenger ikke å si så mye hele tiden til ditt barn. Du kan godt la henne furte i vei også, og være litt alene.

Du sier at "hun kan da umulig bli sliten barnehagen/etter barnehage".

Jo, det kan hun. Banrehagen/skolen betyr også, i tillegg til glede, også stress for en del barn. Det er stressende for ne del barn å vite at de må i barnehagen og det skjer mye der som de må fornøye etter en hel dag.

[Gjest Gjest]

Fornøye = FORDØYE

[kkristin]

Her er et forum du sikkert kan få kjempemange gode råd på dette! Lykke til.

Ringblomst.no

[Gjest gjesta]

Du sier at "hun kan da umulig bli sliten barnehagen/etter barnehage".

←

Hun sier at det er umulig at hun ikke blir sliten etter barnehagen.

[Klips]

Jepp. Det ble kanskje litt mange doble negasjoner i det innlegget.

Meningen var at det er klart hun blir sliten. Men det er jo ikke så mye jeg kan gjøre med det. Å slappe av når vi kommer hjem er visst ikke noe alternativ. Å slappe av i det hele tatt er noe barna mine ikke gjør.

Kan jo foreslå at vi leser noen bøker når vi kommer hjem, da sitter hun stille. (Men hva da med lillebror på ett år som også vil være med, og helst rive til seg boken eller rase ned alt som står i vinduskarmen).

Eller kjøre omvei hjem fra barnehagen.

Men jeg vet ikke om det er riktig å overse, for hun kommer ikke ut av det selv. Blir bare mer og mer hysterisk.

Når hun er blid er hun verdens blideste og søteste som synger egenkomponerte sanger for seg selv sent og tidlig. Får masse kos og ros.

Det startet lenge før hun fikk lillebror, forøvrig. Men det er klart hun helst vil ha meg for seg selv. Problemet er bare at jeg synes hun får så mye mer enn ham. Det er slett ikke hun som blir neglisjert til fordel for babyen, det er snarere tvert om. Og hun må jo lære seg å leve med ham, dele meg med ham.

[Gjest Hedda Gabler]

Anbefaler å bruke egen fornuft. Jesper Juul kan snakke for seg selv og menigheten sin.

←

Hva med å lese Juul og trekke sine egne konklusjoner?

[snøfnugg]

Kan du lage egne mamma dager da som kun er for deg og henne? F.eks en hel ettermiddag,fast,som kun er deres? Eller bruke venninner,tanter,onkler,besteforeldre som kan finne på noe med henne en ettermiddag i ny og ne? Det har vi gjort med hell. Da fikk jenta vår mye oppmerksomhet og fikk det bedre.

Et annet tips er det med rosen. Ros ros ros og SKRYYYT når hun gjør selv den minste lille ting bra. Overse bagateller av negativ art.

Vi har dessuten ikke brukt hennes rom til "pause" når hun har vært i sånt humør,vi har brukt yttergangen. Det funker mye bedre. Rommet hennes skal jo være noe positivt. Anbefaler & en tlf til helsestasjonen. De damene har vært borti det meste. Jenta di er sikkert ganske vant til å få og trenger mye oppmerksomhet. Noen trenger mer oppmerksomhet,andre mindre.

[Gjest Gjest]

Skikkelig dillema med barn som går i vranglås! Og utrolig slitsomt Det virker som om hun egentlig ikke blir sint for noe spesielt, men at årsakene er vikarierende årsaker. (uansett hva du hadde gjort hadde det blitt feil og hun hadde blitt sint?). Det kan hende hun reagerer slik fordi hun, som du selv er inne på, er sliten og sulten eller frustrert for ett eller annet. Også er hun så liten at hun ikke har funnet gode måter å takle det på enda.

Jeg tror det er lurt å prøve å ikke vise mye frustrerte følelser når hun er slik. Du skriver noe om at mannen din observerer at hun higer etter trøst fra deg når hun har det sånn. Det er viktig å sette grenser og ikke la henne få følelsen av at hun styrer og at dere går på nåler for henne (noe som er lett å gjøre når man selv er sliten og er redd for at barnet skal "sette igang igjen".).

En ting som er sikkert, er at dette er en strategi hun bruker, fordi hun mangler bedre strategier. Hva er det hun oppnår? Hva ønsker hun å oppnå? Jeg tror ikke det hun ønsker å oppnå har med hennes uttrykte ønske å gjøre (den bolla noen andre spiste som hun ville ha eller at lua skulle på før vottene), men at det, som sagt, kun er vikarierende grunner. Det er nærliggende å tro at det hun ønsker å oppnå har sammenheng med oppmerksomhet fra deg/dere. Fordi hun er sliten/sulten/frustrert/sjalu/ønsker kos/ønsker oppmerksomhet. Og selv om det er en skikkelig dårlig strategi, oppnår hun tydeligvis noe med den på ett eller annet plan. Det er sikkert ikke den type oppmerksomhet hun egentlig ønsker (fortvilet/sint/frustrert mor) men, som sagt - hun er liten og vet ikke bedre.

Jeg råder deg til å trå litt ut av deg selv når hun setter igang. Prøv å betrakt det som en utfordring, noe du kan takle! For det kan du! Prøv å kontroller reaksjonene dine, prøv å jobbe med din egen frustrasjon når hun blir sånn, prøv å steng ute alle dårlige følelser du får rundt dette. Vær mest mulig nøytral i stemmen, (ja, jeg vet det lettere sagt enn gjort, men øvelse gjør mester!) si til henne "Lille venn, nå skal mamma og lillebror sette seg i sofaen og lese en fin bok. Har du lyst til å være med? Vi har veldig lyst til at du skal sitte sammen med oss og lese, kom så setter vi oss!" Så tar du med Lillebror og setter deg i sofaen og begynner å lese høyt, uten å ense hennes eventuelle skrik. Poenget tror jeg, er å vise henne at hennes skrik ikke setter deg ut av balanse, men samtidig invitere henne til noe hyggelig, noe avslappende og noe kosete som hun kan oppnå hvis hun slutter. Hvis hun fortsetter å skrike kan du si til henne at "nå bråker du veldig, så nå går mamma inn på soverommet for å slappe av en tur. Jeg blir veldig glad hvis du vil være med, men da må du ikke skrike så fælt, kommer du lille venn?" Også går du. Hvis hun kommer etter, men fortsatt er sint, kan du prøve å overse at hun er sint men heller fokusere på at det var hyggelig at hun kom: "å så fint at du kom, nå ble mamma glad for å se deg, kom og gi meg en klem".

Signalisere at du ser og anerkjenner at hun er sliten og lei seg, og at du gjerne vil hjelpe henne ved å kose og roe ned, men at du syns det blir for bråkete når hun skriker. Jo mer rolig og behersket du klarer å holde deg, uten å virke avvisende eller irritert, (noe som gjør henne enda mer frustrert som hun igjen takler på denne måten) jo bedre er det, tror jeg. Samtidig som du må annerkjenne at hun har et behov for kos og nærhet, mat eller hvile når hun er slik.

Du kan ikke forandre henne direkte, men du kan bli kjent med din egen sårbarhet i forhold til henne når hun er slik. Og du kan bestemme deg for å overvinne denne sårbarheten. Ved å opptre mest mulig behersket, la henne vite at du er glad i henne og at du er tilgjengelig og at du skjønner at hun er sliten/etc, og at hun vil oppnå noe (kos, avslapping, etc) når hun slutter å skrike, og at hun ikke oppnår noe med å skrike, ikke engang mammas fulle oppmerksomhet eller at hun klarer å styre humøret ditt.

Jeg vet at det er vanskelig, men jeg vet også at det er vanskeligst i starten. Og jeg tror du vil få resultater og at du vil få bedre selvtillit i forhold til å takle disse situasjonene etterhvert. Og det tror jeg kanskje er en nøkkel: At du må føle selvsikkerhet i forhold til henne, at du føler du kontrollerer situasjonen og dine egne følelser. Det er et maktspill og nå er det hun som har overtaket, det er hun som styrer og kontrollerer ditt humør. Klarer du å ta tilbake kontrollen og vise henne at hun har alt å vinne på å spille på lag med deg tror jeg mye er gjort. Hun må avlæres denne strategien hun benytter i dag og lære seg bedre strategier.

Lykke til!

[doodles]

Det som funket på min eldste var å holde rundt henne og kosekosekose helt til "anfallet" gikk over. Holdt rundt henne, strøk henne på hodet/ryggen, hvisket at jeg var glad i henne, osv. Men dengang hadde jeg ikke andre barn som krevde oppmerksomhet. Hun holdt på et halvt års tid, pluss en liten runde da minsten var på sitt mest krevende. Ikke sikkert det funker for alle, men kanskje verdt et forsøk?

[Totalya]

Jeg fikk anbefalt boka "De utrolige årene -en foreldreveileder" (Husker ikke forfatterene) Har ikke noe å si om den selv enda, for jeg bestilte den i går, men har bladd litt i den, og den virka konkret og enkel å slå opp i på "problemområdene".

[Gjest Gjest]

Jeg tror du bør prøve å begynne å amme igjen, og ihvertfall la henne sove sammen med deg om natta.

Hvis ikke vil hun ikke bli et veltilpasset barn.

[Klips]

Jeg tror du bør prøve å begynne å amme igjen, og ihvertfall la henne sove sammen med deg om natta.

Hvis ikke vil hun ikke bli et veltilpasset barn.

←

Men ellers takk for gode råd.

Jeg prøver å lokke henne med på hyggelige ting når hun er sånn, men jeg tror aldri det har skjedd at hun har kommet, det virker som hun heller vil skrike.

Og jeg har klart 8 av 10 ganger å ikke bli irritert, det er kun når jeg selv har en dårlig dag at jeg blir sinna tilbake.

Det går bedre når jeg selv er litt rundere i kantene, og ikke slår kategorisk ned med en gang hun setter i gang. Når jeg ser at andre barn er ganske grinete de også

Men likevel, hun tar kaka

[Gjest Gjesta]

Jeg fikk anbefalt boka "De utrolige årene -en foreldreveileder" (Husker ikke forfatterene) Har ikke noe å si om den selv enda, for jeg bestilte den i går, men har bladd litt i den, og den virka konkret og enkel å slå opp i på "problemområdene".

←

"De utrolige årene" (ofte omtalt som "Webster-Stratton") er skrevet av Carolyn Webster-Stratton og kan anbefales! BUP har f.eks Webster-Stratton kurs/veiledning for småbarnsforeldre. (ikke at jeg tror TS trenger gå på kurs på BUP, men som en anbefaling av nevnte bok )

[Klips]

Hmmm, kjøpe enda flere bøker... tja, jo, hvis den er så anbefalt, så