Samlivsbrudd uungåelig...?

[Gjest Anonym...]

Min samboer de siste 12 år har stormforelsket seg i en annen. Vi har 2 barn ( i skolealder) sammen og vi ønsker begge å være tålmodig for å se om det er noen vei tilbake.

Det er nå gått over en måned siden jeg fikk bekreftet mine mistanker da jeg spurte henne rett ut. Nå har jeg vel vært innom de fleste faser av kjærlighetssorg... Bunnløs fortvilelse, smerte, sinne,lengsel, et følelsesmessig kaos som nå er litt mer på det jevne mesteparten av tiden.

Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg takler kulden når jeg omfavner henne og det daglige samværet hvor vi prøver å være mest mulig "normal" med tanke på barna og andre rundt oss. Hun sier hun har kuttet kontakten med den andre inntil hun har fått jobbet seg ferdig med dette men, er nå ikke helt sikker på det da. Vet selv hvordan en forelskelse arter seg og hvor vanskelig det er å holde seg unna (12 år siden...).

Akkurat nå har jeg en magefølelse av at dette ikke vil gå bra da vi vel de siste årene har falt i den vanlige fellen : Jobb,barn,jobb,barn og ikke brukt tid nok på kun hverandre.... Skal jeg bare stikke fingeren i jorda og kaste håndkledet? Er det noen som har lignende erfaringer å dele med meg så kjør på!

[hm]

*trekker pusten!* dette høres jo akkurat ut som min historie, bare fra den andre siden (se: utroskap og galskap). for meg har det vært viktig å prøve å bite tennene sammen og tenke høyt for meg selv: er jeg virkelig villig til å forlate mann og barn for denne stormende forelskelsen? eller er det for mye godt i det forholdet jeg har? det er ikke særlig lett å se ting klart når man er forelsket, og det er utrolig hvor blind man kan være og hvor lenge man kan skyve ting foran seg. leve i vakum.

du skal huske at 'kulden' du føler fra henne like gjerne kan være innestengt smerte; hun har helt sikkert ikke sluttet å være glad i deg sånn helt plutselig, men det er vanskelig å skulle forholde seg til deg fordi hun er i et følelsesmessig kjempedilemma og føler en ekstrem nærhet til 'den andre'. dette har hun sannsynligvis også dårlig samvittighet for....

jeg har valgt å være 'fornuftig', fordi jeg dypest sett faktisk tror på at vi kan få forholdet vårt opp og gå igjen. det er aldri godt å si hvordan en forelskelse utvikler seg over tid. det er noe med det berømte gresset. dessuten har dere (akkurat som jeg og kjæresten min) ikke vært flinke nok til å vanne deres eget gress......

det er to mulige grunner til å forlate hverandre, avhengig av svarene på følgende to spørsmål:

1. er det grunn til å forlate hverandre på grunn av den personen kjæresten din har forelsket seg i? vil hun erstatte deg med ham?

2. er det noe grunnleggende galt i forholdet deres? eller har dere bare forsømt hverandre i den typiske småbarns- og etableringsfasen?

...ikke godt å si hva som er høna og hva som er egget. det viktigste er å ta en grunnleggende avgjørelse, og så stole på hverandres valg og lovnader.

det gjør vondt. for alle parter. tror det er viktig å ikke overdramatisere, men prøve å sortere ut ting som best man kan....

lykke til!

[Gjest Anonymous]

hei du! jeg synes du skal spørre samboeren din hvordan du kan vite at hun har brutt kontakten med ham? spør om hun ikke føler så mye for ham, og si akkurat hva du føler, at du føler deg såret, oversett osv.

Og si at du kan ikke leve så lenge med usikkerheten om dere vil få det bra sammen, tving henne til å ta en avgjørelse! hvis du ikke får til det, sier du, er du redd hun kan være utro mot deg, og at du ikke vil oppdage det.

lykke til! :blunke:

[Gjest Anonym...]

At hun fremdeles føler sterkt for den andre er det ikke noen tvil om da hun sier det rett ut. Samtidig er hun usikker på om følelsene overfor meg har vært riktige i forkant og vil bruke tid på dette uavhengig av at hun er blitt glad i en annen. Om det er /har vært noe fundamentalt galt med forholdet vårt tidligere er ikke så godt å si..Vi har vært lettere uenig om ting ja men , aldri kranglet eller sloss for den saks skyld. "Feilen" har kanskje vært at vi rett og slett ikke har innvestert nok tid på oss to og bare oss to iblant... Akkurat nå er det jo også slik at følelsene til meg er totalt overskygget og jeg aner ikke hvor lenge dette skal pågå før en av oss har fått nok. Å la det bare skure og gå sånn som dette går jo ikke i lengden... En måned til,to måneder...? Vel det er jo opp til en av oss men, denne usikkerheten er ikke lett å leve med nei..

Av hensyn til barna vil vi uansett løse det praktiske ved et brudd og det er ikke barna som skal holde oss sammen. Det må være gjensidig respekt og følelser for hverandre i bunnen...

[Gjest Hilde K S]

Det er et godt tegn at hun ikke har kontakt med han for å selv tenke og komme seg ut av det.

Det er faktisk ingenting du kan gjøre før hun har bestemt seg.

Hva oppnår du ved å kaste inn håndkleet ? Kun en usikkerhet på om det kunne gått. Synes hun gjør mye for å bli værende, og du bør gjøre det samme. " It aint over until its over "

[Jinx]

Hm...

Ja dette ER vanskelig...

Å vi kvinner er ikke alltid så lett å forstå seg på heller..

Det er veldig lett å forelske seg, når man er i

et "dårlig forhold" selv..

Det er jo veldig deilig å være forelsket, så jeg kan forstå at hun savnet den følelsen ... Men det TRENGER IKKE være noe seriøst..

Det kan være forbigående...

Men det er jo ganske så innlysende at hun legter etter kjærlighet og varme.

Jeg ser dette fra flere sider egentlig

... Dvs...

Det kan være at du enda kan redde forholdet..

Hvis hun forelsket seg for det emosjonelle, kan du fortsatt gi henne det..

Bare stå på, og vis henne du er glad i henne..

Ta henne med bort en helg - bare dere to..

Prøv å finn tilbake til det dere hadde før..

MEN

- så er det det at hun skyver deg unna, når du omfavner henne osv..

Det tegner ikke særlig bra...

Det virker nesten som hun bare går hjemme å tråkker i påvente av at du skal gi opp å dra..

Du kan jo ikke bare sitte der å ikke foreta deg noe, du må jo tenke på deg selv også.

Jeg syns du skal konfrontere henne med hele denne situasjonen.

Sett dere ned å prate sammen - uforstyrret..

Ikke legg press på henne el slik at hun føler det ubehagelig..

Bare snakk sammen..

Om ting slik de var, hva som skjedde, hva føler hun osv..

Bare la henne snakke uten å avbryte henne...

Hva er det hun vil med livet sitt ? Hva vil hun at du skal gjøre ?

osv....osv....

Men du må jo selvsagt ikke la henne overkjøre deg helt !

Du er jo ikke ene alene skyld i at forholdet skranter....

Dere kan også oppsøke familierådgiving i kommunen..

Det viktigste her er å kommunisere !!!

Håper det ordner seg for dere !!!

[Gjest Anonymous]

Når det først er oppdaget og dere tenker på å jobbe dere igjennom dette så må du være sikker på at det er brudd i dette nye forholdet. Kan du ikke stole på det, så går det ikke.

Dette kunne skjedd med deg, men denne gang var det din kone.

Før du velter all vrede på henne, tenk over deres liv de siste 5 åra.

Parker vekk ungene en langhelg og prat dere igjennom dette.

Bli ferdig med guffa, få det UT.

Ikke for å forsvare utroskapen, men har dere bestemt dere, så må dere jobbe med det.

Tror kansje at det er ikke bare din kone, men deg selv også.

vei for og i mot en skillsmisse.

Vil dere begge fortsette?

Kansje søke proff hejp? før det går tilH....?

Rams opp 10 positive ting med din kone for å fortsette. Samme gjør hun med deg. Glem det negative. Begynner dere med beskyldninger, så vil dere snakk om snøen som falt i fjor veldig lenge. Lykke til. Håper det ordner seg for dere begge to.

Ikke gå i fella at dere skal fortsette for barnas skyld, det blir og avslutte saken før dere har fått den ut av systemet. Dere skal velge for deres og ekteskapets skyld. De som velger pga. barna går det stort sett dårlig med.

De gjør barna en bjørnetjeneste, det blir tidsspørsmål før dere som ektepar ikke orker mere.