Skal gjøre det slutt med samboeren

[Gjest Gjest]

Er det noen som har gjort det slutt med sin samboer/ektefelle, der det har kommet helt uventet på vedkommende? Eller har din samboer/ektefelle gjort dette med deg?

Jeg spør fordi jeg snart kommer til å gjøre dette med min samboer. Har fortalt hanmang en gang hvor usikker jeg er på forholdet, men han tror at alt er bare fryd og gammen... Vi har aldri kommunisert på noen god måte! Prater lite, og tilbringer størstepatren av tiden sammen foran hver vår data (eller sammen foran tv). Er lei, men han har det fantastisk!

Hvordan reagerte din samboer/ektefelle eller du da dette hendte?

[Gjest Norwegian Blue]

Jeg ble kjempelei meg

Føler ennå ikke jeg har fått forklaring fra han om hvorfor, har bare gjettet meg fram. Så jeg anbefaller deg å fortelle skikkelig hvorfor du vil slå opp. Og når du har gjort slutt, er det slutt, ikke gi ham håp om noe mer. Det er mine små råd i allefall. Lykke til! Det er sikkert ikke noe kjekt å måtte slå opp...

[Gjest Gjest]

Regner med han blir kjempelei seg ja! Men kan ikke fortsette å vere sammen med en fyr jeg ikke har de rette følelsene for bare fordi han vil bli lei seg... Og det gjør det ekstra vanskelig for meg siden vi bor sammen i en større by, langt fra slekt og venner.. Har liksom ingen plass å gjøre av meg etterpå... Er så mye vanskeligere å gjøre det sutt når man bor ilag...

[Gjest Gjest]

Selv etter over ett år hvor vi pratet og jeg sa at jeg var usikker, så kom det som et sjokk på samboer. Selv om de tingene som var mellom oss var svært alvorlig. Tror menn generelt hverken ser eller skjønner alvoret før du står der nærmest på flyttefot.

Min eks er fortsatt ikke "villig" til å forstå hvorfor og hva jeg formidler. Akkurat som om han overhører og fortsetter med at det er snakk om vilje og det å tilgi.

Min eks dro bort et par uker i forbindelse med at jeg flyttet. Var egentlig like greit for da ble det iallfall ro i heimen.

[Loquita]

Uff, denne er kjip. Har vært der selv, men på "motsatt side". Min samboer gjennom 2 år dumpet meg og det kom som lyn fra klar himmel. Noen år siden da, og har det jo fint nå , men det tok en stund før jeg stolte på folk igjen. Det som knuste meg, var at jeg ble så usikker på alt. Jeg følte jo at jeg kjente denne personen, men så gjorde jeg tydeligvis ikke det likevel. Han hadde løyet om så mye, så jeg lurte jo på hva som hadde vært løgn gjennom disse årene og hva som hadde vært "ekte". Han kom med usaklige personangrep som var så utrolig unødvendig og sårende (ting som; du er et hinder for meg. jeg vil ha andre jenter osv...helt idiot)

Men nok om d. Det trenger jo ikke bli mer dramatisk enn nødvendig. Jeg vil bare understreke hvor viktig det er å holde seg til saken, og si det du mener uten å gjøre det verre enn det "trenger" å være, om du skjønner..

Jeg for min del hadde foretrukket om han bare forklarte rett ut at vi ikke passet sammen lenger istedenfor å angripe meg på den måten.

Lykke til

[Gjest meg]

Høres ut som meg og min samboer. Som gjest sier så skjønner de ikke alvoret før det er for sent. Jeg er på utkikk etter ny leilighet, og har fortalt det til han. Han ble kjempelei seg. ville absolutt ikke at vi skulle gjøre det slutt.

Vi bor sammen og er offentlig sammen til jeg finner noe, men ser ut til at jeg blir nødt til å flytte til en venninne først. Han takler ikke at han har meg på lånt tid. Og han har blitt supersjalu, noe han absolutt ikke var før.

Vil bare si lykke til! det er vondt mens det står på men husk at du antageligvis får det mye bedre uten han.

[Gjest Gjest]

Hva er poenget med spørsmålet? Alle vet at et brudd er smertefullt uansett hvem du er,x eller y i likningen! Det virker som avgjørelsen er tatt! Hva håper du på? At en eller annen syk jævel vil fortelle deg at de nøt å bli dumpet? Spørsmålet er fullstendig irrelevant! Ta avgjørelsen dersom du er så bombesikker på at det er det rette eller spør om erfaringer rundt det å være i den situasjonen at denne type avgjørelse er aktuelt!

[Gjest gjest1]

Vel, hvis det er slik at du har fortalt flere ganger at du er usikker og han fortsatt tror alt bare er fryd og gammen, da nekter han å innse fakta, og det bør ikke komme som noe sjokk.

Det er vel greit å gjenta at du jo har vært usikker lenge men ikke føler du har fått noe feedback og at du en vakker dag får nok og at dessverre så er den dagen kommet nå.

[Gjest TS]

Tusen takk for alle saklige svar!

Og til gjest over her...jeg er bare interessert i å vite hvordan folk som har vært i samme situasjon har hatt det! Avgjørelsen er tatt, og ingenting som blir sagt her kommer til å hindre meg i å fullføre det! Kanskje skriver jeg her fordi jeg ønsker svar som sier: "det gjorde vondt, men det gikk over" eller "han/hun kom over det til slutt". Det er vondt å se folk du er glad i ha det vondt, for ja, jeg er fortsatt glad i ham! Ønsker bare å høre fra andre som har opplevd det samme, at det faktisk gikk bra, og at livet har gått videre for begge... Jeg kan aldri vite nøyaktig hvordan han kommer til å reagere, men det kan hjelpe for meg å høre hvordan andre har reagert......

[Gjest -eline-]

Min x var svært bitter i lang tid etter at jeg slo opp. Vi hadde hatt problemer lenge, men det kom som et sjokk på han at jeg avslutte det. Han tok det veldig hardt og det tok lang tid før han var over det. Jeg var også den første som traff en ny, noe som nok gjorde at han fikk et tilbakeslag... Heldigvis så traff han drømmedama noen måneder senere, og de planlegger nå bryllup. Han har i ettertid sagt at jeg absolutt gjorde det rette, men det tok tid å komme til den innrømmelsen.

[Gjest Logget meg ut jeg nå]

Jeg føler at jeg var i samme situasjon som deg!

Jeg og min mann oppfattet forholdet totalt forskjellig.

For ham ble det sjokk, et kjempesjokk, da jeg gjorde det slutt!

Han gikk inn i en dyp depresjon, ble medisinert, og nå etter 8 måneder har han enda ikke sluppet taket i meg. Det gikk fem måneder før han var i stand til å flytte ut!

Han tror fremdeles hver dag at det skal ordne seg. Han kontakter meg daglig!

Jeg ønsker deg lykke til, og håper det går fint med dere begge!!!

[Gjest Eir]

Vel, hvis det er slik at du har fortalt flere ganger at du er usikker og han fortsatt tror alt bare er fryd og gammen, da nekter han å innse fakta, og det bør ikke komme som noe sjokk.

←

Enig her. Da jeg gjorde det slutt med en jeg var sammen med, mente jeg at det var nokså åpenbart hvorfor, og jeg hadde også ymtet frempå om det flere ganger, men han oppførte seg likevel som om han hadde fått månen i hodet. Han flippet helt ut, og skulle ta livet av seg og oppførte seg helt forferdelig i noen måneder, men det gikk jo over det også.

[Gjest Gjest]

Mannen min fortalte plutselig at han ville skilles etter 13 år. Det kom som et sjokk på meg, hadde ikke ventet at han ville gjøre noe sånt. Uten å gjøre et forsøk på å redde ekteskapet liksom. I ettertid ser jeg at det var nok til det beste. Han hadde trukket seg unna meg de siste årene og jeg følte meg i bunn og grunn veldig alene. Egentlig var det godt å bare få det ut i åpenheten på en måte. Nå kan jeg være mer sammen med veninner og familie og jeg får mere overskudd til barna.

Det verste for meg var at mannen min bare fortalte dette, men ikke fikk funnet seg et annet sted å bo. Jeg bad ham flytte ut når han fortalte det, men han ble bare sur og sa at jeg kunne ikke kaste ham ut uten videre. Det synes jeg var ubetenksomt. Det endte med at jeg måtte sove på madrass på barnerommet i over 6 uker før han endelig fant seg et sted å bo. Alt papirarbeid måtte jeg også ta meg av. Overta banklån, skaffe separasjonspapirere, sette opp avtale om skifte, bestille time til megling, ta meg av barna hver dag (dette sluttet han med), gjøre alt husarbeidet (dette sluttet han også med), avlyse planlagte tjenestereiser fordi han plutselig ikke ville passe barna som avtalt osv.

Prøv å spare samboeren din for slike tilleggesbelastninger er altså mitt råd. Det skyldes bare min stoooooore tålmodighet og evne til å bare overse urimeligheter at vi fortsatt er venner i dag. (Det må jeg være på grunn av at han er mine barns far).

[Gjest Gjest]

Prøv å spare samboeren din for slike tilleggesbelastninger er altså mitt råd. Det skyldes bare min stoooooore tålmodighet og evne til å bare overse urimeligheter at vi fortsatt er venner i dag. (Det må jeg være på grunn av at han er mine barns far).

←

Takk for gode råd!

Jeg har snakket med en god kammerat om dette, han er den eneste som vet hva jeg tenker på. Han har lovet meg at jeg skal få bo med han til jeg finner meg en ny plass å bo. Er ikke så enkelt å få tak i et nytt sted å bo her i byen nå for tiden. Så jeg kan flytte på dagen. Men er forskjellige andre ting jeg måordne opp i også, men jeg skal ordne opp i det praktiske før jeg går i fra ham...så slipper jeg å plage ham med det også...

[Gjest Gjest]

Jeg syntes det er dårlig gjort å bare dumpe partneren sin, så det kommer som lyn fra klar himmel. Det er liksom ingen som tar ansvar for at de har innledet et forhold lenger, knyttet et menneske til seg. (Ikke en kjæreste da, men når man har bodd sammen lenge eller ihvertfall når man har lovet å leve sammen til døden skiller en ad) Det blir sånn: nå er jeg gått lei, synd for deg.

Jeg syntes en må si fra skikkelig å la partneren få vite at man vil ut av forholdet av de og de grunnene, så kan h*n få muligheten til å jobbe med forholdet. Det er ikke alltid nok å bare snakke om at man er misfornøyd med forholdet, partneren kan fort misforstå alvoret eller tro det er en periode som vil gå over (bare h*n ligger litt lavt).

Før man betemmer seg for å gå, må man sammen komme fram til hva som er ultimatum. Gi vedkommende mulighet til å kjempe for forholdet. Man kan ikke bare ødelegge noe som tilhører to personer. Den dagen man kanskje endelig må gå, så har det ihvertfall vært en prosess som involverte begge parter, og ikke noe som kommer som lyn fra klar himmel.

[Gjest Norwegian Blue]

Men er forskjellige andre ting jeg måordne opp i også, men jeg skal ordne opp i det praktiske før jeg går i fra ham...så slipper jeg å plage ham med det også...

Men er det ikke litt dårlig gjort av deg å "fikse alt" bak hans rygg? Tenker litt dumt hvis han oppdager at dette er noe du har planlagt lenge, uten at han får vite om det. Ærlighet syntes jeg er veldig viktig i alle forhold; også, kanskje spesielt, i forhold som ikke virker.

Endret 11. oktober 2006 av Norwegian Blue

[Gjest niomi]

Jeg syntes det er dårlig gjort å bare dumpe partneren sin, så det kommer som lyn fra klar himmel. Det er liksom ingen som tar ansvar for at de har innledet et forhold lenger, knyttet et menneske til seg. (Ikke en kjæreste da, men når man har bodd sammen lenge eller ihvertfall når man har lovet å leve sammen til døden skiller en ad) Det blir sånn: nå er jeg gått lei, synd for deg.

Jeg syntes en må si fra skikkelig å la partneren få vite at man vil ut av forholdet av de og de grunnene, så kan h*n få muligheten til å jobbe med forholdet. Det er ikke alltid nok å bare snakke om at man er misfornøyd med forholdet, partneren kan fort misforstå alvoret eller tro det er en periode som vil gå over (bare h*n ligger litt lavt).

Før man betemmer seg for å gå, må man sammen komme fram til hva som er ultimatum. Gi vedkommende mulighet til å kjempe for forholdet. Man kan ikke bare ødelegge noe som tilhører to personer. Den dagen man kanskje endelig må gå, så har det ihvertfall vært en prosess som involverte begge parter, og ikke noe som kommer som lyn fra klar himmel.

←

Ehh... Er det ingen følelser igjen, så er det ingen følelser igjen. Skal man bli bare fordi den man en gang elsket ikke har gjort noe galt? Dummeste jeg har hørt...

[Gjest regine]

jeg gikk fra samboeren min for en del år siden. Han fikk sjokk fordi han ikke var klar over at jeg var på vei bort. Etter hans mening hadde vi det helt fint.

Men - vi bodde sammen omtrent en måned etter, til jeg fikk ny leilighet. Jeg var veldig bevisst på at det var mitt ansvar at han hadde det vondt, og var dermed villig til å snakke med han, og til å være "tilgjengelig" for hans smerte. Jeg gjorde bevisst ikke noe praktisk før samtalen om at jeg ville avslutte forholdet, fordi jeg mente at han også fortjente tid til å fordøye det.

I ettertid har han sagt at dette var noe han satte stor pris på. Det at jeg ikke bare "dumpa" han og forsvant, men tvertimot var der for han i en periode hvor han hadde det fryktelig tungt. Han har også innrømmet at det nok var det riktige, vi passet ikke så godt sammen som han mente da....

vi har fortsatt kontakt og er venner.

Så - mitt råd er i allfall at du godtar at det er ditt ansvar at du sårer han, og at du er villig til å ta konsekvensen av det.

[mee mee]

Regner med han blir kjempelei seg ja! Men kan ikke fortsette å vere sammen med en fyr jeg ikke har de rette følelsene for bare fordi han vil bli lei seg...   Og det gjør det ekstra vanskelig for meg siden vi bor sammen i en større by, langt fra slekt og venner.. Har liksom ingen plass å gjøre av meg etterpå... Er så mye vanskeligere å gjøre det sutt når man bor ilag...

←

akkurat det samme som meg! men jeg klarte å gjøre det. han tok det tungt og vanskleig som forventet. men vi bor sammen enda, men flytter ut i løpet av en mnd.

tror faktisk det er det vanskleigste jeg noen gang har gjort!

lykke til da

Endret 12. oktober 2006 av mee mee

[Carrot]

Til TS - du skriver at du har snakket i et år om at du er usikker, og at du nå ordner alt slik at du kan flytte på dagen - samtidig er du klar over at han vil få sjokk og ikke skjønne hva som skjer..

Hva med å tenke tilbake litt, huske hva som fikk deg til å flytte sammen med han en gang før følelsene ikke lengre var de rette og ut fra respekt overfor han som mennesket du den gang trodde han var og det mennesket han fktisk er gav han også tid til å forsone seg med det som skjer - det er ikke alltid det er rett å rive av plasteret hardt og brutalt - av og til trenger man å vite at det skal bort for å kunne klare smerten idet du drar det av....

Jeg har vært der - min ex var ikke særlig go` selv om han gang på gang hadde vært igjennom diskusjonene med meg - i ettertid har han dog sagt flere ganger at han er glad jeg brøt forhodet. at vi nok var veldig destruktive for hverandre - men jeg gav han tid på å forsone seg, og det tok noen månder fra jeg flyttet ut av soverommet til mine saker var ute av huset... Vil ikke si det var det enkleste valget jeg har tatt - men jeg ser i ettertid at for vårt felles barn var det nok det riktige, fordi barnet fikk bearbeidet bruddet også..

Uansett om du har barn eller ikke, jeg mener han fortjener den respekten at du ikke bare en dag har pakket dine saker og er borte - det er en feig måte å avslutte et forhold på, uansett hvor mange ganger du har "hintet om" at du er "i tvil"...

Du må handle som du selv ville blitt behandlet..