Å flytte pga studier

[Loquita]

Nå har jeg faktisk lest opptil flere innlegg på kg uten å noengang poste et innlegg selv, men nå kunne jeg ikke dy meg lenger så dere får ønske meg velkommen i klubben

Saken er den; Rundt påske kom jeg inn på en skole i England, noe jeg hadde drømt om lenge. Det er et studie (3årig) som ikke fantes i Norge og jeg har alltid brent for akkurat dette faget. Med andre ord; det var aldri tvil på om dette var noe jeg ville gjøre eller ikke. Men SELVFØGELIG måtte jeg møte en mann rett etter at jeg hadde bestemt meg og takket ja til skoletilbudet.

Vi visste jo begge to at jeg kom til å flytte til høsten, så vi bare prøvde å nyte den tiden vi hadde sammen. I løpet av sommeren hadde vi rukket å bli godt kjent med hverandres venner og familie. Jeg dro faktisk på ferie med han til andre enden av landet for å tilbringe en uke med hans familie før jeg dro nå i september. En jeg kjenner kom og spurte om "dette var noen god idé, da?" jeg som skulle flytte og allting..

Men hva skulle jeg gjort da?! Nå sitter jeg her helt alene-i England, på en skole jeg alltid har hatt lyst til å gå på. Og jeg er hodestups forelsket i kjæresten min som jeg FORLOT i Norge. Jada, vi er sammen fortsatt. Snakker sammen hver dag osv. Men han sier det alltid; "det var du som forlot meg." Skulle jeg avlyst skoleplanene mine og blitt i Norge med en gang jeg visste at jeg hadde sterke følelser for han???

Jeg hadde en middelmådig jobb i Norge som jeg ikke var fornøyd med, og jeg var uansett lei av å bo på det samme stedet. Det er liksom ingenting å hente der for meg akkurat nå. (bortsett fra den store kjærligheten da.... )

Han kommer på besøk om to uker, så jeg håper vi får snakket litt om en evt fremtid sammen da. Jeg vet at jeg ikke hadde nølt et sekund med å flytte etter min kjære dersom han dro til utlandet for å studere. Men jeg vet ikke... Folk er jo forskjellige?! Vanskelig dette.

Gode/oppmuntrende råd, anyone?!

[onyx]

Synes du har gjort riktig. Vil du heller risikere å gi avkall på drømmeutdanningen din for et forhold som kanskje/kanskje ikke varer? Og hva om det var han som reiste, tror du han hadde gitt opp utdanningen for deg? Og hadde du akseptert at han gjorde det?

[Loquita]

Jeg gjorde det som føltes riktig der og da (når jeg takket ja til plassen). Jeg har alltid ristet på hodet av venninner som velger forhold fremfor utdanning/karriere, og som ender opp med skjegget i postkassa. Da er det ikke moro med folk som sier "hva var det jeg sa?!" Kjæresten min støttet meg hele veien i valget mitt, men nå som jeg har dratt skriver han ofte at han egentlig skulle ønske at jeg valgte å bli hjemme. Verst av alt syns jeg det blir når han sier at jeg "forlot" han. Er ikke det litt dramatisk å si det på den måten?

Slik jeg ser det er jeg midt i utdanningen min, som er essensiell for at jeg skal kunne ha den jobben som jeg vil ha når jeg er ferdig utdannet. Jeg ville unnet han det samme. Men han er allerede er utdannet og har en jobb i Norge (forsåvidt en jobb som man kunne hatt hvor som helst.... )

[Aquila]

Heisann!

Nå vet jeg jo ikke hvor gammel du er, men dersom du er ung er det iallefall ingen tvil! Klart du skal følge drømmene dine.

Selv dro jeg fra mitt opprinnelige studiested for å studere ett år ved et annet universitet - og jeg trivdes så godt etterhvert at jeg ble der. Er her på 3.året nå. Forlot venner og familie, men har det mest bare godt her jeg er nå, noe som har sammenheng med at jeg har en kjæreste som jeg bor med her. Og det gjør jo ting litt annerledes enn for deg i din situasjon.

Men, jeg valgte altså det nye livet med kjæreste og nye venner, på et nytt sted, selv om det beste for meg ville vært å flyttet ned etter det ene året mitt, tilbake til mitt gamle universitet: det er der jeg skriver oppgave og det er der jeg har mine veiledere. Per i dag pendler jeg en gang i måneden ned, for veiledning, og jeg kan love deg at det er litt slitsomt.

Jeg og kjæresten min har ofte snakket om hva som skal skje i mai, når jeg leverer masteren min. Da må jeg nok flytte på meg for å få jobb...

-Og han har, iallefall tidligere, sagt at da skal vi flytte ned sammen. Jeg vet ikke hva jeg gjør dersom han nå skulle ha skiftet mening. Jeg tror jeg ville flyttet på meg, for å realisere min utdanning og det jeg har jobbet i 5 år for å bli! Han er utdannet innad økonomi, og burde kunne få seg jobber rundt omkring uansett. Mitt fagfelt er mer snevert og vanskelig å få seg jobb i.

Så hva gjør kjæresten din egentlig? Er han ferdigutdannet, kan han flytte på seg han kanskje? Er jo viktig å gi og ta. Så om han følger med deg en gang, kan du kanskje bøye av for han når utdanningen din er ferdig.

Har et vennepar som har flyttet til London nettopp. Han fordi han fikk en ph.D (hans store drøm), og hun fulgte med for å finne seg en jobb og være sammen med gutten sin...

Håper du har det bra der borte i england - men ta en seriøs prat med kjæresten din. Han kan jo komme etter om et år eller no? -Og dersom det ikke skulle finnes noen løsning, så får du trøste deg med at da kan du virkelig leve livet i England i 3 år!

Lykke til!

[La Luna]

Jeg synes egentlig det er ganske dårlig gjort av kjæresten din å si sånt! Han veit hvor viktig det her er for deg, veit helt sikkert at du syntes det var forferdelig å dra fra han, og i stedet for å backe deg opp, gir han deg bare enda mer skyldfølelse? Ta en seriøs prat med han, si at du ikke orker slike kommentarer. Han visste jo da han blei sammen med deg at det var det her du skulle.

Er det noen mulighet for at han kan flytte til deg mens du studerer forresten?

Synes du har gjort det riktige valget jeg England er jo ikke så langt unna heller. Tenk deg for eksempel om du drar hjem for hans skyld, også blir det slutt etter bare et par måneder.....(stygt å si, men sånn er det noen ganger.....)

Lykke til

[Gjest Norwegian Blue]

Jeg syntes det var rett av deg å gjøre som du gjorde. Hvis dere to er "meant to be", overlever nok forholdet at dere er fra hverandre litt. Vil man noe, så får man det til. Hvis dere sklir fra hveradre, ja så hadde det ikke funket uansett. Sånn tenker jeg ihvertfall. Typen min slo opp når jeg valgte å reise bort for å studere istedet for å bo med ham. Tenk hvis jeg valgte å være med han, på en sted jeg ikke kjente noen og det ikke var noen studier jeg ville gå på, også slår han opp etter noen måneder? Dumt å kaste bort skoleplassen på et forhold som ikke virker.

[Gjest Neffi]

Jeg syntes det var rett av deg å gjøre som du gjorde. Hvis dere to er "meant to be", overlever nok forholdet at dere er fra hverandre litt. Vil man noe, så får man det til. Hvis dere sklir fra hveradre, ja så hadde det ikke funket uansett. Sånn tenker jeg ihvertfall. Typen min slo opp når jeg valgte å reise bort for å studere istedet for å bo med ham. Tenk hvis jeg valgte å være med han, på en sted jeg ikke kjente noen og det ikke var noen studier jeg ville gå på, også slår han opp etter noen måneder? Dumt å kaste bort skoleplassen på et forhold som ikke virker.

←

Enig. Ett forhold skal klare avstand i en periode.

[Gjest Gjest]

Jeg synes også du har gjort det riktige. En jobb skal du ha resten av livet, det er jo skikkelig drit å ha sagt fra seg muligheten og så går forholdet dukken etter et par måneder så uansett. Synes det er dårlig gjort av kjæresten din å gi deg skyldfølelse for det. Men jeg synes heller ikke du skal forvente at han flytter etter. Han har jo jobben, familien og vennene sine i norge, og har -kun- deg der borte. Det er ganske høy arbeidsledighet i england, ikke sikkert det går så lett for ham å få jobb der. Dessuten har dere jo ikke vært sammen så lenge, så det er ganske drastisk å si opp jobben og flytte bare for din skyld. Men som sagt, England er ikke langt vekke, jeg har iallefall to venninner som har klart helt fint å ha avstandsforhold til folk i Norge mens de har studert i England. Man snakkes på msn, og det er ikke så langt eller dyrt å besøke hverandre.

[Arkana]

Enig med de andre her i at du gjorde det riktige. Er dere rette for hverandre vil forholdet overleve avstanden, det er jo "bare" snakk om en tidsbegrenset periode. En utdannelse skal du ha og bruke hele livet, det er noe du aldri kan miste, men du vet ikke hva som vil skje med kjæresten din. Hva om du gav opp alt og dere slår opp om et år eller fem? Da vil du kanskje angre, men du vil aldri angre på at du valgte det studiet som du ønsket mest av alt og som skal gi deg drømmejobben og gleden av å våkne hver dag og vite at du skal gjøre noe du liker!

Jeg studerte også i England, og traff kjæresten min mellom andre og tredje året. Det var selvsagt ikke noe alternativ å ikke fullføre utdannelsen i England, men det var tungt å være bort fra ham i et år (skjønner jo at det blir en lengre periode for deg). Men, det gikk bra, vi besøkte hverandre, ringte og skrev mail og nå 7 år etter er vi samboere og forlovet.

[Gjest -eline-]

Du gjorde nok det rette, man ofrer ikke drømmeutdanningen for noen som kan være drømmemannen...

Jeg var ferdig med mine studier i England i sommer. Da jeg var hjemme den første jula etter å ha startet på studiene så traff jeg kjæresten. Dårlig timing, men vi valgte å satse på oss. Vi holdt forholdet i livet med å treffe hverandre ca 4.-6. helg (stort sett han som reiste til meg, han jobbet og kunne avspasere + at han hadde bedre råd enn meg), og snakket i tillegg med hverandre på telefon, sendte sms/epost/brev og snakket via msn/skype. Sommerferiene er jo lange (jeg hadde ferie fra slutten av mai til midten/slutten av september), i tillegg så har man jo juleferie, reading week og påskeferie som ble tilbragt sammen.

Det var aldri noe spørsmål om han skulle flytte etter, han hadde jobb og et liv i Norge, og jeg hadde vel omtrent bestemt meg for å flytte hjem igjen etter endte studier.

Vi er fremdeles sammen, bor nå i forskjellige byer i Norge, men det er heldigvis kun for en kort periode. Vi flytter sammen rett før jul. Da har vi hatt et langdistanseforhold i 3 år.

Endret 10. oktober 2006 av -eline-

[Gjest regine]

Jeg synes egentlig det er ganske dårlig gjort av kjæresten din å si sånt! Han veit hvor viktig det her er for deg, veit helt sikkert at du syntes det var forferdelig å dra fra han, og i stedet for å backe deg opp, gir han deg bare enda mer skyldfølelse? Ta en seriøs prat med han, si at du ikke orker slike kommentarer. Han visste jo da han blei sammen med deg at det var det her du skulle.

←

Veldig enig i dette! Jeg syns også det er utrolig dårlig gjort av fyren å snakke på den måten.

Så kan jeg jo fortelle deg min historie. Jeg jobber pt. utenlands, også for en tidsbegrenset periode. Før jeg var helt sikker på at jeg skulle reise, traff jeg en mann.... Og fortalte fra starten at jeg sannsynligvis skulle reise ut ikke lenge etterpå. Det falt meg overhode ikke inn at jeg ikke skulle dra, muligheten til å jobbe utaskjærs har jeg jeg drømt om - og kjempet for i - årevis. En mann var ikke god nok grunn til å avstå!

Uansett, vi har fortsatt et veldig godt forhold. Jada - det er savn, men siden avstanden ikke er uoverkommelig så får vi til å treffes ca hver 4-6 uke. Det har aldri vært aktuelt at han skulle "komme etter", han har sin jobb etc i Norge, og sånn er det.

Så du får si til kjæresten din at han får slutte å sutre, og så kan du jo spørre han, om han selv ville gitt avkall på drømme utdannelsen fordi han traff ei dame??

[Labomba_83]

Beundrer deg for ditt mot!!!

OG du har gjort der riktige:):)

[Loquita]

Tuuusen takk for mange konstruktive svar Det var godt å høre at jeg ikke har oppført meg helt urimelig heller. Ikke alltid så godt å vite når man bare handler instinktivt..

Vi snakker sammen på telefonen, men siden det blir så dyrt er det liksom ingen vits i å ta opp ting på telefon.. Blir liksom så kjipt når man må legge på i en halvferdig samtale med mye spørsmål hengende i luften.

Jeg skal definitivt ta en del ting opp når han kommer, men det er jo vanskelig å komme til en "løsning" når vi begge vil fortsette å være sammen men ikke orker å være fra hverandre heller.....

Tror kanskje han har litt problemer med å forstå at jeg virkelig har lyst til å gå på skole, siden dette ikke var noe han likte selv. Han bor for øvrig langt unna familien, så det som holder han tilbake fra å evt flytte etter meg er venner/jobb. Om han skulle flyttet hit måtte det selvfølgelig vært på eget initiativ, jeg skjønner helt klart at det ikke hadde fungert dersom han selv ikke hadde hatt lyst. Og at det er tøft å flytte fra jobb, venner osv. Men allikevel er d en liiiiten del av meg som tenker at dersom han har null interesse av å flytte, så bryr han seg egentlig ikke så mye...

[Gjest -eline-]

Tror kanskje han har litt problemer med å forstå at jeg virkelig har lyst til å gå på skole, siden dette ikke var noe han likte selv. Han bor for øvrig langt unna familien, så det som holder han tilbake fra å evt flytte etter meg er venner/jobb. Om han skulle flyttet hit måtte det selvfølgelig vært på eget initiativ, jeg skjønner helt klart at det ikke hadde fungert dersom han selv ikke hadde hatt lyst. Og at det er tøft å flytte fra jobb, venner osv. Men allikevel er d en liiiiten del av meg som tenker at dersom han har null interesse av å flytte, så bryr han seg egentlig ikke så mye...

←

Ærligtalt... Det kan du ikke mene? Kjæresten min kunne ikke tenkt seg å flytte til UK for min del, si opp en godt betalt jobb i Norge for å flytte til UK og jobbe mye mer for mye mindre penger?! Ikke er det enkelt å få seg jobb heller (og ettersom du sier at kjæresten din ikke har særlig med utdannelse så ville han ikke fått seg noe som var særlig godt betalt heller... jobbe i kassa på Tesco gir deg ca £5 i timen...blir ikke rik av det nei...). Dere har jo heller ikke vært så lenge sammen, så å flytte til et helt nytt land er jo ikke noe man gjør uten å tenke igjennom det. Men det er jo selvsagt ikke særlig konstruktivt av han å klage på at det var "du som forlot meg...", har han tenkt å gjøre det i 3 år?! Dere må nesten prate om det, finne ut hva dere vil, saken er jo at du vil være i UK de neste årene, dette må han jo bare godta, spørsmålet er bare om ønsker han og?!