reaksjoner...

[latte]

Nå driver vi å flytter sammen, kjæresten min og jeg.. (så nå skal jeg oppgradere han til samboeren min... )

I helga skulle ungene få vite det, så da de kom fra pappan var vi sååå klare til å slippe den glade nyhet....."KUUULT"sa 6 åringen, og lillesøstra på 4 kunne fortelle at " nå skal ..... bo hos oss hele livet"

Jeg vet ikke hvilken reaksjon jeg hadde venta, men d gjorde meg veldig godt da ungen ved første reaksjon virka glade...så helga ble helt super for oss alle...

Hvilke erfaringer har dere på dette.....

[Lady79]

Har ikke noen erfaring med dette, men ville bare si til lykke med samboerskapet. Supert at ungene er så positive!!! Det betyr nok at du har funnet den "rette" :kgblunk:

[Gjest Gjest]

Sønnen min syntes også det var kuuult når jeg fortalte at kjæresten min skulle flytte inn, men etter hvart var det ikke så kult lenger, verken for meg eller gutten. Han begynte å skulle bestemme grensene, kritiserte meg som mor, mente at jeg lot meg manipulere av sønnen, brølte og skreik osv. Da han flyttet ut syntes vi begge at det var enda kuuulere enn da han flyttet ut. Drittsekk.

[Gjest Gjest]

Sønnen min syntes også det var kuuult når jeg fortalte at kjæresten min skulle flytte inn, men etter hvart var det ikke så kult lenger, verken for meg eller gutten. Han begynte å skulle bestemme grensene, kritiserte meg som mor, mente at jeg lot meg manipulere av sønnen, brølte og skreik osv. Da han flyttet ut syntes vi begge at det var enda kuuulere enn da han flyttet ut. Drittsekk.

←

Det skulle selvsagt stå "..enda kuuulere en da han flyttet inn!"

[Gjest Mayamor]

Så koselig å høre.

For å unngå fellen som siste gjest beskriver:

Være klare med hverandre hvor grensene går.

Ha respekt for hverandres meninger.

Godta at dere er forskjellige.

Bruk tid før dere flytter sammen.

Blir det mor(far)/barn mot ny partner - tenk dere nøye om.

La partneren føle at hans mening også teller.

La barna få vite "at nå er det stefar som er her istedet for far, men dere har selvsagt far også."

Et annet moment: skal kjæresten din flytte inn til dere i alle deres ting eller flytter dere sammen i ny bolig? Flytter han inn til dere er det lett for ham å føle seg som en "gjest i eget hjem." Barna vil kanskje føle at han forstyrrer (når noe negativt skjer...) Flytter dere sammen i ny bolig er det mer blanke ark. Men dette er det dere som setter deres preg på.

Ikke snakke stygt om barnas far i barnas påhør. Da føler de kanskje at stefar prøver å overta. Men dette vet dere best selv.

Med oss har det selvsagt vært noen; "du er ikke faren min så det bestemmer ikke du" fra 10 åringen min (som var 5 år da vi flyttet sammen).

Da har det vært godt for samboer (og gutten... ) å vite; jo han bestemmer når jeg ikke er tilstede. Er jeg der har jeg "mest å si".

Men samboer og jeg er enige om å ta diskusjoner på kammerset. Barna opplever oss enkelte ganger som et "tohodet troll"...

Når det kommer til ting en er uenige om; da er det samboer som tar endelig avgjørelse for sine barn, jeg for min gutt og forhandlinger om vårt felles barn.

Det handler om å gi og ta. Ingen av oss får sin vilje i alt og ett.

Det gjelder både voksne og barn...

Samboer og min eks kommer greit overens. Det har vært en stor fordel for oss.

Vi kjøpte hus sammen etter 3 år som samboere i min leilighet. Jeg føler mer nå at vi er samboere enn da vi bodde i en trang leilighet ment for to med alle mine ting. Nå har vi kjøpt felles møbler og har 5 års erfaring.

Lykke til i en tidsepoke.

Mayamor

[latte]

Så koselig å høre. 

For å unngå fellen som siste gjest beskriver:

Være klare med hverandre hvor grensene går.

Ha respekt for hverandres meninger.

Godta at dere er forskjellige.

Bruk tid før dere flytter sammen.

Blir det mor(far)/barn mot ny partner - tenk dere nøye om.

La partneren føle at hans mening også teller.

La barna få vite "at nå er det stefar som er her istedet for far, men dere har selvsagt far også."

Et annet moment: skal kjæresten din flytte inn til dere i alle deres ting eller flytter dere sammen i ny bolig? Flytter han inn til dere er det lett for ham å føle seg som en "gjest i eget hjem." Barna vil kanskje føle at han forstyrrer (når noe negativt skjer...) Flytter dere sammen i ny bolig er det mer blanke ark. Men dette er det dere som setter deres preg på.

Ikke snakke stygt om barnas far i barnas påhør. Da føler de kanskje at stefar prøver å overta. Men dette vet dere best selv.

Med oss har det selvsagt vært noen; "du er ikke faren min så det bestemmer ikke du" fra 10 åringen min (som var 5 år da vi flyttet sammen).

Da har det vært godt for samboer (og gutten...  ) å vite; jo han bestemmer når jeg ikke er tilstede. Er jeg der har jeg "mest å si".

Men samboer og jeg er enige om å ta diskusjoner på kammerset. Barna opplever oss enkelte ganger som et "tohodet troll"... 

Når det kommer til ting en er uenige om; da er det samboer som tar endelig avgjørelse for sine barn, jeg for min gutt og forhandlinger om vårt felles barn.

Det handler om å gi og ta. Ingen av oss får sin vilje i alt og ett.

Det gjelder både voksne og barn... 

Samboer og min eks kommer greit overens. Det har vært en stor fordel for oss.

Vi kjøpte hus sammen etter 3 år som samboere i min leilighet. Jeg føler mer nå at vi er samboere enn da vi bodde i en trang leilighet ment for to med alle mine ting. Nå har vi kjøpt felles møbler og har 5 års erfaring. 

Lykke til i en tidsepoke.

Mayamor

←

Takker så mye for svar...

Han flytter inn itil oss, han bodde før i en liten leilighet, og vi leier et stort hus, så det ble mest naturlig. Regner med at vi etterhvert kjøper noe felles...

Har snakka litt med samboer om at han må ikke føle at dette er mitt og barnas hjem, men vårt felles hjem.

barna er hos pappan annahver uke, og pappa`n og jeg har et fabelakti samarbeid om barna...om noe sånnt kan sies...

Alle de momentene du nevnte i begynnelsen er jo kjempeviktige i det hele tatt..i et forhold burde d jo være alfa og omega at man har slike leveregler, men så vet vi jo at alle ikke har det...kanskje derfor nettop er man kommet dit i livet at man har starta på nytt..

Heldigvis er samboer rimelig oppegående, og han har hittil virka fornuftig i måten han har takla at ungene mine har utfordra han, det hjelper jo lite at man har prata om dette før vi flytter sammen, det vil alltid komme situasjoner hvor man ikke er helt forberedt...men, vi får ta det litt etterhvert..

Men i alle fall, godt å vite at vi er flere som er oppi det samme...eller at det er noen der ute som har lignende erfaring...