Hei mødre og fedre,samboer og ektefelle, må dere spørre?

[Gjest *C.K*]

Jeg er en mor til et barn på 3 år ,jeg bor sammen med hennes far det har vi gjort i snart 3,5 år.

Jeg har vært hjemme disse årene først pga sykemelling i svangerskapet og der etter i permisjon skal ut igjenn i arbeid når barnet vårt begynner skolen.

det er mitt valg, vil ikke slippe fra meg barne med det første

Siden jeg går hjemme så er det jeg som tar meg av husvasken ,handling,barn og matlaging.

Det han gjør er å gå på jobb.

Han har et arbeid der han jobber skifft,noen uker begynner han 08.00 på jobb andre klokken 16.00.

Jeg står opp med barnet hver dag klokken 06.30,ingen dager er et unntak,hviss ikke barnet sover lengre av en eller annen grunn.

Selv om jeg har hatt en våken natt hviss barnet har vært syk eller for en eller annen grunn ikke sovet så står jeg opp med barnet når barnet vokner.

Han hører ikke om barnet gråter etter han har lagt seg og sover....

Han tilbyr ikke stå opp med barnet slik at jeg får en morning i ny og ne der jeg får sove litt lenger,og som regel så får jeg ingen mulighet til å ta igjenn den tapte søvnen på dagen.

Han tar heller ikke barnet noe selig,jeg bytter bleie og gir mat, han har ingen anelse om når barnet pleier å spise og kan glemme at det er på tide å gi barnet mat om jeg for en grunn ikke har mulighet eller er opptat med noe annet eller ikke er hjemme.

der for så må jeg hele tiden passe på å være hjemme og lage mat til begge når det er tid for mat.

Jeg må spørre om jeg kan være så vennlig å få sove litt lengre en morning,og han svarer som regel ja.

Da morningen kommer og jeg vekker han siden han ikke hører barnet så er han trøtt for han har vært opp for lenge og jeg får han ikke ut av sengen.

Jeg står opp og tar barnet,lager frokost og lønsj før han finner det for godt å vokne.

da han blir sur for han skulle jo stå opp og jeg får då en sur mine siden jeg ikke vekket han.

Jeg spørr om hjelp til en del,men det er til ingen nytte,for han sier ja,men det blir ikke gjort.

i 3,5 år har jeg gjort allt,han har ikke vasket klær og ikke laget middag,hans matlaging er å ta telefonene og ringe etter ferdig mat.

Han har ikke nærmet seg oppvasken og ikke husvasken heller.

Jeg har gang på gang snakket med han om dette, han sier til stadighet at han skal og han vil,men han gjør ikke noe.

Noen kvelder kan han sitte og fortelle at i morgen skal du få sove lenge,og stå opp til ferdig frokost og nytrakktet kaffe.

Jeg ser frem i mot det og blr likke skuffet når han ikke står opp og jeg er den som lager frokost og kaffe til meg selv.

Jeg hører ikke på han når han lover bedring lengre,har gitt opp håpet,hadde det ikke vært for at vi hadde et barn så hadde jeg demostrert med å ikke ta det han sier han skal ta.

Våre uenigheter og min fortvilelse over min late tiltaksløse sammboer skal ikke gå ut over barnet og derfor gjør jeg allt. :-?

Nei noe er jeg lei og sliten etter en lang syke periode som netopp er ferdig,der sammbo og barn har lagt med først spy syke der etter kom det i hinn enden og så fikk de influensa og så var det mage knip igjen...

Helt siden jul har det vært slik,selv har jeg ikke hatt tid å være syk og tatt meg av dem begge.

vet ikke hvor jeg skal ta veien eller hvordan jeg skal få han til å se at jeg er trøtt og sliten trenger omsorg og hjelp.

Er mer krevende å gå hjemme enn hva han tror og gir utrykk for.

Var vekke en uke på feie ,meg og barnet.

På den uken klarte han ikke handle selv,ikke vska klær og ikke ta oppvasken.

Så jeg kom hjem til et hus som sto på hode ikke hyggelig....

Føler at jeg har et barn på 3 og et tenårings barn på noe og 30.....

Hva gjør dere andre,har dere en ordning på hva, hvem gjør,hvilken morning hvem sover eller er dette slikt som går automatisk?

[Mrs. K]

Hei *C.K*

Det er en veldig trist situasjon du er kommet i og jeg forstår at du er sliten.

Hvordan var hverdagen hos dere før dere fikk barn? Hvordan var rollefordelingen? Var den helt motsatt den nåværende eller har det bestandig vært du som har hatt hovedansvaret for hus og hjem?

Hilsen Trille

PS. Da jeg var hjemmeværende(-løpende) var det helt naturligt og nødvendigt at vi fikk en sovemorgen hver i helgen.

[blå]

Jeg blir helt sjokkert jeg. Er det mulig at en mann på over 30 år ikke klarer å vaske opp????????

Den mannen burde virkelig bli satt på plass. Jeg tror faktisk at jeg hadde dratt fra han i to-tre månder slik at han fikk lære å klare seg selv.

[Sofia]

Huff. Det høres nesten ut som mitt liv før jeg for 3 år siden tok mot til meg og ba han om å flytte. Og nå har jeg det bedre. Selv med 2 barn.

Jeg skal selvfølgelig ikke råde deg til å bli enslig forsørger, men jaggu høres det ut som du sliter gitt. Enkelte menn er slik, dessverre. Det unnskylder dem selvfølgelig ikke, men jeg har totalt mistet troen på at du klarer å endre han nevneverdigt.

Helt ærlig så tror jeg du har 2 valg. Dersom situasjonen virkelig er slik du beskriver så mener jeg bestemt at her er løpet kjørt. Du kan: enten velge å fortsette å leve slik, helt til du sliter deg totalt ut, du tenker jo på å begynne å jobbe igjen når barnet er blittt større, og dersom du tror han kommer til endre seg bare pga av du begynner å jobbe utenfor hjemmet, så dessverre....her tar du feil. Banna bein. Dette er altså valg nr.1.

Eller....gjør som jeg (og tusen andre jenter/kvinner), ta skrittet fullt ut. Flytt fra han, du har ditt eget liv å tenke på også, og din egen lykke. Og helse.

Du kan jo selvfølgelig prøve å omvende han....dersom du klarer det, vil jeg gjerne ha oppskriften.....

Lykke til!

[Gjest *C.K*]

Flyttet sammen da jeg var tre månder på vei,hadde vært sammen et år før det.

Da jeg ble hgrevid så ble jeg så veldig huslig,gikk å ryddet og styrte hele tiden slik at det skulle være klart for den lille,når den kom.

Han var på jobb og ble vel vannt med at allt sto klart.

Og når barnet kom så var det stas i begynnelsen,men ikke bleie bytting....og barnet var for liten til at han tørte å bare det osv osv...ynskyldningene bare rammlet av som modene epple fra et eple tre.

Så fulltids ammet jeg til barnet var 10 månder så han hadde liksom ikke så mye han kunne gi barnet da det ikke tok flaske og ikke tutt.

Før han traff meg bodde han alene og klarte allt fint selv.

Vasket klær og hus,oppvasken tok han og han hadde til og med mat.

det er som om at han ikke trenger nå,og siden jeg ikke er i form for krangling og diskutering og ikke vil at det skal gå utover barnet at det har en lat far så gjør jeg allt.

Blir tullete.

greit nokk at de dagene han skal på jobb 08.00 så tar jeg barnet på natten om det er nøvendig.

de dagene han begynner 16.00 syntes jeg at han kan ta barnet i allefall noen morninger slik at jeg får sove litt.

Sover no gejnomsnittlig 5 timer natt.....og er helt knust.

eneste jeg tenker på om dagene er å sooooooove.....

[Arnie]

Herregud - stakkars menneske... :o

C.K: Selv du hjelper ham jo til å finne unnskyldninger!

Så fulltids ammet jeg til barnet var 10 månder så han hadde liksom ikke så mye han kunne gi barnet da det ikke tok flaske og ikke tutt.

Jeg er far til to unger som ble ammet omtrent like lenge, og jeg jobbet også - og trengte derfor nattesøvnen for å komme meg på jobb om morgenen. Og.. ja - jeg våknet ikke om natta når ungen skrek (jeg tror mødre har "noe" innebygget så de våkner av ungeskrik...).

Men dette hindret meg da for søren ikke i å ta min tørn når jeg kunne - jeg så det som en stor glede å skifte første bleie allerede på sykehuset... bleieskiftene er jo en kjempeanledning til å få kontakt med ungen - for søren...

"...barnet var for liten til at han tørte å bære det..." SPRØYT!!!

Uff, jeg føler med deg - slike menn skulle hatt et solid spark i R*** - jeg synes du skulle ta en skikkelig "utblåsning" - forklar ham i klare ordelag, med store bokstaver og solid volum hvordan du opplever det. KANSKJE vil det gå opp et stearinlys for ham... Og dette skal du gjøre nettopp av hensyn til barnet! Dersom du klarer å få "kontakt" med fornuften hans, er det vel verdt et skikkelig oppgjør - av hensyn til ungen!

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Hør her unge kvinne:

Kom deg ut i jobb selv.Du blir helt psykisk utslitt av å tråkke hjemme hver dag! Du trenger et nettverk av kollegaer...

Du kan glede deg til å komme hjem fra arbeid hver dag for å se din lille. Kanskje ting blir bedre mellom dere også , og at at nå virkelig føler at oppgaver må deles på. Blir litt enkelt for en mann når kona går hjemme "og slenger" som desverre mange føler. Ungen er 3 år , og har GODT av å komme i barnehage. Være hjemme til ungen er 7 år!!! ja ja...

det går jo sikkert greit økonomisk for dere(men det er IKKE der saken ligger). Saken er den at du med tid og stunder trenger et LIV du også.

Men for all del;j eg forsvarer ikke mannen din, men på noen områder kan jeg FORSTÅ han.

Camilla 31

med 3 barn på 6, 4 og 1,5.

[Gjest Hilde K S]

Dersom du ikke allerese følelsesmessig har forlatt han er det eneste rådet jeg kan gi ; SETT ET ULTIMATUM ! Enten familierådgivning eller flytte ut.

Å begynne i jobb høres heller ikke ut som et dumt råd..............

[Gjest Moccaa]

Hei ! Jeg synes du syr puter under armene hans, han er vandt til at du gjør ALT uansett, så da gidder han ikke. Selv om han skal vaske opp, så gjør du det for han ..... Han må få et spark bak og starte å gjøre ting han også. Ikke gi han noe valg ( gjør ikke han det så gjør du det - hvorfor skal han gjøre noe ? Han vet jo at du gjør det likevel )

At du får deg en jobb er sikkert kjempe smart, å komme seg ut og treffe andre er bra. Samt at det supert får barnet å være sammen med andre barn, det er veldig viktig synes jeg !

Lykke til, håper det fikser seg !

[Gjest Mayamor]

Jeg ville bare fortelle min "historie"...

Jeg var sammen med en tiltakløs mann i 9 år. Etter 6 år ble jeg gravid, men ingenting forandret seg. Han sto opp om morgenen etter jeg hadde "spent" ham ut av sengen. Han kom hjem til ferdig middag hver dag. La seg nedpå etter middag og sov to timer hver dag... :-? .

Så lå han på sofaen og så på tv til ca. 23.00 hver kveld, får han stupte "utmattet"i seng... Det føltes som om jeg ...

Da gutten vår var 2,5 år - orket jeg ikke mer. Har funnet ut i ettertid, at det er bedre å være alene alene, enn å være alene i et forhold!!!

Jeg vil heller ikke oppmuntre til flere enslige foreldre, men noen ganger er nok bare nok!!! Jeg har funnet meg en kjempegutt for snart 2 år siden, og har det mye bedre nå enn tidligere. Min eks og jeg har et helt greit forhold, og har det bedre sammen nå enn da vi bodde sammen.

Sett krav til ham, og dersom han ikke reagerer: så må du spørre deg selv om det virkelig er verd det??? :o

I mitt tilfelle var det IKKE verd det!!!

Har det flott nå med min nye samboer som ikke er tiltaksløs

Lykke til

Klem fra Maya30

[Bettie]

Har ikke hatt det så voldsomt, men ser at det er lett å overta gamle roller. "Far jobber, mor vasker".

Og jeg ser at jeg ofte er skyld i det sjøl, for jeg blir så irritert over å vente noen ganger at jeg setter igang og får ting unna, selv om det ikke er "min jobb".

Men nå mangler jeg et husmor-gen eller to, for jeg KAN se at huset står på hodet, blader ligger rundt, sko ligger lettere henslengt osv. Så med ujevne mellomrom går jeg til streik. (gidder ikke mase)

Og når jeg streiker, sørger jeg for meg selv og mitt. Jeg vasker mine ting, rydder mine ting, tar min oppvask osv. (med små barn må man utvide fra meg til oss.) Jeg vekker ingen osv. osv.

Det blir ganske ille hjemme når jeg er i streik, men så oppdager familien hva som skjer, og forstår at jeg har fått nok, og begynner å ta tak igjen.

Må jo si at jeg i streikeperiodene ikke har veldig lyst på besøk, men heimen er da for søren ikke bare mitt ansvar!

Kællen var ikke akkurat oppdradd til å ta ansvar for hus og heim, men han har overtatt mange områder etterhvert - så det hender at han truer med streik hvis jeg ikke følger opp på "hans områder".

Men jeg synes det er uhørt at en voksen familiemann tror han bor på hotell.

Det kan hende han begynner å vaske klær hvis han ikke finner noe reint, og det kan hende han skifter bleie hvis du bestemmer deg for å forsvinne fra huset en kveld i uka. Det kan hende han tar seg av småtten om morgenen også, hvis du "tvinger deg" til å bli liggende lenge nok, eller så får du reise bort alene, eller sammen med venninner en helg en gang i blant.

[Fiola]

Jeg har også streiket noen ganger. Det virker.

Jeg har også tatt rollen som mann. Den annbefales.

En uke som mann, og du er som ny.

Glem den dårlige samvittigheten som kommer smygenes.

Stol på at den du lever med klarer brasene, bare han får øynene opp.

[Gjest Leia i.i.]

Scenario 1: Du blir hjemme til ungen(e) begynner på skole. Han har eventuellt en affære med en kollega (yngre, uten barn, som han faktisk mest sannsynlig har mer til felles med, likere liv), ihvertfall forandrer ingenting seg hjemme, og du får nok. Dere flytter fra hverandre. Han sitter igjen med stor pensjon og god økonomi på grunn av lang fartstid i arbeidslivet. Du sitter igjen med luselønn på grunn av lite erfaring og blir til slutt minstepensjonist.

Scenario 2: Du får barnet i barnehage, får deg en jobb, får deg et liv (...), blir mer interressant for mannen din, han har ikke lenger noen unnskyldning for ulik fordeling hjemme. Du forlanger vaskehjelp en gang i uka hvis han ikke gjør halvparten, pluss at du rett og slett får andre ting å bry deg om (hjemmeværende HAR støv på hjernen, og det finnes viktigere ting enn plettfrie gulv). Du kommer på at du ikke trenger å bry deg om hans klær i det hele tatt. (hallo! Hvor kommer den ideen fra at hun skal vaske hans klær? ).

[Amica]

Vær bestemt!

Vask BARE dine klær.

Lag BARE mat til deg selv.

Ta BARE din egen oppvask.

Når ungen griner og det er hans tur, for po**er; SETT UNGEN OPP I SENGEN TIL HAM og gå på badet/ta deg en dusj/legg deg på barnerommet!

Hvorfor lar du ham få viljen sin med en gang han er ørlitegranne treg? Sett hardt mot hardt og IKKE vik en millimeter.

Makan :evil: (Du er alt for snill og han er ikke særlig omsorgsfull/ansvarsbevisst).

[Gjest Anonymous]

vi har ingen barn og er i full jobb begge to..

likevel var det tydelig det første halvåret at jeg tok minst 80% av husarbeidet.. særlig fordi det er så mye han ikke "tenker over" og fordi han aldri planlegger framover.

men siden han ER enig i at vi skal dele likt, så satte vi oss ned og fordelte oppgaven i to "jobbeskrivelser" og så hadde vi hver vår av disse jobbene og byttet jobb hver uke.

Slik hadde vi det i ca to år.. Da var han blitt så vant til å ha ansvar for husarbeid, planlegge husarbeid og gjøre husarbeid at nå tar han sin del av ansvaret (nesten) uten at jeg må peke det ut for han..

Det er bare snakk om å få peisa fyren inn på riktig spor.. Men det kan være en tøff prosess å få det til.. Men akk så NØDVENDIG!

Lykke til!!