Han vil ikke ha barn

[Gjest Gjest nå]

Utlogget nå - blir litt for personlig dette..

Var med kjæresten min gjennom halvannet år til en kompis på lørdag. Der kom praten inn på barn, og jeg sa i en litt spøkefull tone at min kjære hadde sagt han ikke ville ha barn, hvorpå han sier til meg at "dette er ikke riktig fora å ta opp det i". Jeg tenkte ikke noe mer på saken, men prater ikke noe mer om det.

Så når vi kommer hjem, så spurte jeg han om han syns jeg hadde vært dum i kveld. Nei, han syns ikke det, men han likte ikke at jeg hetset han for det med barn. Så sier jeg at jeg mente det da ikke slik, at det bare var en spøk. Hvorpå han kommer med at han syns det er egoistisk å få barn. Jeg får litt noia, for jeg tolket det da som at han faktisk mente at han aldri vil ha egne barn.

Jeg vet heller ikke enda om jeg vil ha egne barn, men jeg vil gjerne ha muligheten til det. Akkurat nå er det uaktuelt, men jeg tenker fremover, og et liv som gammel uten egne barn vil vel være trist. I tillegg er min kjære en god del eldre enn meg, og statistisk sett vil han bli borte ca. 15 år før meg.

Så jeg begynner å gråte (jada, ikke helt heldig, men..). Han holder rundt meg, og jeg merker på han at han gråter selv. Vi sier ikke noe mer om det da - jeg sier til han at han bare må sove, men han vil ikke før jeg slutter å gråte.

Sovner til slutt, og dagen etter (i går) da jeg våkner går det virkelig opp for meg at hvis jeg skal være sammen med ham, må jeg belage meg på et barnløst ekteskap. Så det blir noen tårer igjen da (jeg er IKKE ei sippekjerring - veldig sjelden at jeg gråter, så han skjønner nok at når jeg først gjør det, så mener jeg det), og jeg spør ham om han virkelig aldri skal ha barn. Da sier han "vet ikke". Også sier jeg at hvis han virkelig vet at han aldri skal ha det, så må jeg få vite det. Tror han skjønner da at jeg faktisk ligger og vurderer forholdet vårt, for han begynner å gråte. Men han sier ikke at han helt sikkert ikke vil ha barn, så da må jeg vel bare ta hans ord på det. Jeg vet jo heller ikke om jeg vil ha!

Gårsdagen gikk som vanlig - ingen endringer i forholdet, bare at han var mer oppmerksom på meg. Vekket meg med et stort kyss, holdt hardt hardt rundt meg under sex og på sofaen etterpå. Ellers alt som vanlig.

Jeg velger å tro at alt er i orden. Men samtidig sitter jeg med en litt "dump" følelse inni meg. (At jeg har mensen gjør jo ikke ting noe bedre...litt overfølsom ja..) Er nok redd for at Han skal gå fra Meg nå, istedetfor omvendt - noe som ville vært mer naturlig.

Jeg elsker ham, og jeg kan ikke se for meg et liv uten ham. Jeg har veid for og imot om hva jeg skal gjøre hvis han plutselig kommer med at han ikke vil ha barn. Jeg tror jeg har funnet ut at jeg bare må leve med det - for uten ham klarer jeg ikke leve. Men samtidig er det en så umåtelig trist tanke å sitte der helt alene når jeg er gammel.

Har noen der ute vært i samme situasjon?

Og før noen buser ut med at jeg er egoistisk - spør meg hvis det er ting som er uklart. Jeg har ingen intensjoner om å være egoistisk i denne saken. I så fall går jo egoismen begge veier, både for han og meg.

[Gjest niomi]

Uff, da. Syns at dere faktisk trenger å ta en skikkelig prat om dette, jeg. Det har ingenting med egoisme å gjøre, jeg syns det er viktig å få avklart slike ting i et forhold - for det er en meget viktig beslutning. Dersom han ikke vil ha barn - vil du kunne være lykkelig i forholdet da? Vil du kunne leve et godt liv og ikke savne noe i et barnløst ekteskap?

Jeg og min kjære avklarte dette etter bare et par måneder. Og da var det jeg som buste ut med at jeg ikke ville ha barn. Fikk verdens største knuseklem, for det vil ikke han, heller, han hadde bare ikke visst hvordan han skulle ta det opp.

[Amalie_85]

Jeg og min kjære har diskutert dette. Ikke fordi han ikke vil ha flere barn. MEn han vil ikke bli for gammel far. Han er jo 11 år eldre enn meg. Og når jeg er klar kan det hende at han syns det er for sent. Og jeg måtte ha noen dager å tenke på om jeg vil eventuelt være uten barn. Jeg valgte han, så satser jeg på at vi får barn like vel. jeg vil heller leve lykkelig med han.

Men det vil jo ikke si at det er slik du må velge. Snakk om det. Det er en viktig del av livet. Så jeg håper dere finner ut av det.

Hvorfor syns han egentlig det er egoistisk?

[Malama]

Jeg er enig i at dette er noe man bør få avklart.

For, dersom den ene ikke kan leve lykkelig uten barn, og den andre ikke vil ha barn i det hele tatt, ja da sliter forholdet...

Nå er han jo ikke bombastisk da. Og dette er noe som kan endre seg. Jeg kjenner en gift trebarnsmor som ALDRI skulle gifte seg, og i alle fall ikke få barn (og jeg mener ikke at hun sa dette som barn/tenåring, men som voksen.) Også er det jo det at man er ikke garantert å kunne få barn heller da, så selv om dere begge vil så er det jo ikke garantert at dere kan.

Dette er tin dere må ta med i tankegangen, men til syvende og sist handler det ikke om egosime, men om at derer må finne ut av en meget grunnleggende sak i et samliv.

I likhet med niomi avklarte også jeg og min forlovede dette på et svært tidelig tidspunkt. Dvs, vi avklarte vel heller hva vi ville gjort om prevensjonen sviktet, for å ALDRI få barn var aldri aktuelt for noen av oss, og det kom jo frem i samtalene vi hadde mens vi ble kjent.

Jeg kunne personlig ikke levd sammen med en mann som ikke ønsket seg barn. For meg er "hele poenget med livet" å bli mor. Det handler ikke bare om at jeg basolutt skal bli mor (det er jeg jo ikke garantert at jeg kan) men om holdninger, og de holdninger som ligger til grunn for å aldri ønske seg barn strider så veldig mot hva jeg ønsker meg i en mann. Derfor har jeg da også en meget barnekjær mann, som er enig med meg om at vi skal ha barn når tiden blir rett, og som i mellomtiden har et godt lag med andre barn vi har kontakt med. For meg er noe annet utenkelig.

Men det handelr om hva du ser etter i en mann, og dette er nok noe av det som gjorde at jeg likte ham i utganspunktet. Fordi dette er så viktig for meg.

Du må finne ut av hva som er viktig for DEG. For hva som er rett for andre har ikke noe med dette å gjøre, dette handler om deg og ditt liv og din kjæreste og ingen andre. Dersom du er villig til å leve i et samliv der barnløshet (frivillig) er et sannynlig alternativ, så må du akseptere alle aspekter av dette. DErsom du ikke klarer å se for deg å leve som frivillig barnløs.... ja da har du en vanskelig avgjørelse å ta.

Uansett er dette noe dere må snakke om. Dere er to i dette forholdet, to med følelser, og hverken dine eller hans er "den rette måten å føle", dere må bare bli enige om hva dere føler og hvordan dere skal løse dette.

Alternativet er å stikke hodet i sanden og ikke tenke/snakke mer om tema, og håpe at det "ordner seg", ved at han ombestemmer seg eller at babysuget ikke våkner i deg. Og det er jo ikke egentlig en anbefalingsverdig fremgangsmåte, med mindre du reelt KLARER å ikke tenke/bekymre deg/snakke om det...

[Gjest gjest1]

Jeg er til dels enig i påstanden om at det er egoistisk å få barn... Men ikke adopsjon. Hvordan forholder han seg til det?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Har ikke snakket om adopsjon, så jeg aner ikke hvordan han stiller seg til det.

Men jeg kunne ikke tenke meg å adoptere - da forblir jeg heller barnløs (med mindre det er fysiske grunner til at egne barn er umulig).

[Malama]

Jeg er til dels enig i påstanden om at det er egoistisk å få barn... Men ikke adopsjon. Hvordan forholder han seg til det?

←

Ser ikke helt den.

du er klar over at det ikke sitter tusenvis av barn og venter på adoptivforeldre, men at foreldrene faktsik står i laaaaange køer for å få barn?

Ja, det er mange fattige, sultne, lidende barn i verden, men av barn som er tilgjengeige for adopsjon er det ferre enn det er vordende foreldre til dem.

Å adoptere et barn er ikke "å redde et stakkars fattig barn" i de aller, aller, aller, aller fleste tilfellene, da må du i så fall adoptere et barn som er gammelt (over 3 år i alle fall) og gjerne ikke helt friskt heller, ellers finnes det andre som står i kø for å få adoptere det.

Å få barn er egoistisk ja, men det er det å adoptere også.

(nei, dette er ikke kritikk av det å adoptere, men bare sier at det er like egoistisk det som å få biologiske barn.)

Personlig anser jeg ikke adospjon som utenkelig, og ettersom jeg om min forlovede altså er klar på at vi SKAL bli foreldre, så er adopsjon også vurdert. Dersom vi ikke kan få barn på den vanlige måten er adopsjon høyst aktuelt, og jeg er svært så positiv til tanken jeg, nesten uansett om vi kan få barn også. (men det er såååååå mye enklere, kjappere og billigere å få baby selv da...)

[Malama]

Edit: Skal ikke spore av tråden mer. Sorry.

Endret 9. oktober 2006 av Malama

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Han sier det er egoistisk fordi det er et ønske om å videreføre sine egne gener.

Og når jeg ser på hvordan jeg tenker, så ser jeg det at det er egoistisk. Jeg tenker fremover - jeg tenker når jeg er gammel, og min mann er død. Da vil jeg være utrolig ensom uten barn - jeg tenker på meg selv, ergo er jeg egoistisk.

[Malama]

Så han mener det er egiositsk fordi det bare handler om å viderebringe enge gener? Ok, i akkurat det særtilfellet vil adospjon sånnsett løse "problemet", men ettersom du ikke vil det, så er jo ikke det en løsning for dere da. (jeg trodde ikke reelt noen var sååå enkle i argumentasjonen, der er somregel LITT flere ting som spiller inn på det med å ha barn da)

Derimot, din videre tankegang henger ikke smmen med det første avsnittet. Han sier det er egoistisk med barn fordi det bare er å videreføre sine gener. DU vil ha barn for å ikke være ensom når du blir gammel. Det handler ikke om gener da. Det handelr om ensomhet. Med andre ord er dine ønsker om barn IKKE de samme som hans grunner for å ikke få det. (og dine tanker om det å få barn viser nettopp det jeg mente, at verden somregel ikke er så enkel som at det me barn bare handelr om å viderføre gener, men også gjerne ønsket om å ha barn...)

Men du, husk at selv om du statisktisk sett sikkert lever lengst, så er jo ikke det en garanti da, og du kan jo ha andre mennesker i ditt liv enn din mann og dine barn.

Men du, ta en prat med din kjære om dette.

forklar ham nettopp det du sa her (men kanskje uten å poengterte at du er egoisitsk da, for det synes jeg ikke du er. Heller "normal") for deg handler ikke barn om å spre genene dine. Men om å ha en familie.

[Gjest niomi]

Han sier det er egoistisk fordi det er et ønske om å videreføre sine egne gener.

Og når jeg ser på hvordan jeg tenker, så ser jeg det at det er egoistisk. Jeg tenker fremover - jeg tenker når jeg er gammel, og min mann er død. Da vil jeg være utrolig ensom uten barn - jeg tenker på meg selv, ergo er jeg egoistisk.

←

Det handler vel mer om urinstinkter enn egoisme, da. Hadde man ikke formert seg, ville heller ikke menneskeheten eksistert.

Glow: Jeg skjønner ikke helt hva du ler av, jeg, da. For meg var det viktig å få avklart dette, da jeg tidligere var i et forhold hvor mine manglende raslende eggstokker ble feid vekk med "du tenker annerledes om 5 år". For øvrig har jeg fått bekreftet at barn ikke er ønsket i mitt liv. Prevensjonen sviktet, og avgjørelsen om å ta abort er en av de enkelste jeg har tatt i livet.

[Gjest Gjest]

Det er muligens egoistisk å ønske seg barn, men samtidig er det faktisk slik at ikke alle kan få barn heller, og da synes jeg det er trist at noen velger det helt bort bevisst.

Min mann og jeg kan ikke få egne barn, vi for gamle til prøverør ( vi er 40 og 42), og fikk som svar fra et adopsjonsbyrå at vi er i eldste laget til å adoptere baby. Nå står vi på venteliste for å bli fosterforeldre. Utrolig sårt tema her i huset, da det er min mann som har dårlige svømmere, men jeg kunne ikke tenkt meg livet uten han, og han er for meg viktigere enn egne barn.

Min historie er en tankevekker til alle de som skal leve livet, ta lang utdannelse og så begynne og lete etter den rette etter passert tretti. Vi har vært gift i 6 år og har vært sammen i ni år. Ikke legg planene om barn på hylla til dere er 35. Det gjorde vi, og angrer som bare det.

[Amalie_85]

Er det grunnen for å få barn. Vidreføre singe gener?

Det er ikke alt.

Ja man vil ha sine egne barn. Men jeg vil gi verden noe av meg selv. JEg vil gi den noe godt. (for jeg håper de fleste oppdrar barn til å bli gode mennesker) Jeg vil gi min kjærlighet til noen. Så å få barn bare for å vidreføre sine genser, ja kanskje det er litt egoistisk. Men vær sin mening om det heldigvis.

Håper fremdeles at dere finner ut av det

[Malama]

Det er muligens egoistisk å ønske seg barn, men samtidig er det faktisk slik at ikke alle kan få barn heller, og da synes jeg det er trist at noen velger det helt bort bevisst.

Min mann og jeg kan ikke få egne barn, vi for gamle til prøverør ( vi er 40 og 42), og fikk som svar fra et adopsjonsbyrå at vi er i eldste laget til å adoptere baby. Nå står vi på venteliste for å bli fosterforeldre. Utrolig sårt tema her i huset, da det er min mann som har dårlige svømmere, men jeg kunne ikke tenkt meg livet uten han, og han er for meg viktigere enn egne barn.

Min historie er en tankevekker til alle de som skal leve livet, ta lang utdannelse og så begynne og lete etter den rette etter passert tretti. Vi har vært gift i 6 år og har vært sammen i ni år. Ikke legg planene om barn på hylla til dere er 35. Det gjorde vi, og angrer som bare det.

←

Litt ut fra tema her, men øvre aldersgrense for å adoptere er ca 45 år, og ikke alle land har slike "eldre søkere får eldre barn", f.eks kina har ikke det. (men BABY får man jo somregel ikke adoptert da, men under to år er de, de fleste barna fra kina er jenter på ca 1 år) Det er flere land også. (men ikke alle adopsjonsforeningene formidler barn fra alle landene da, så de svarer jo gjeren ut fra hvilke land de selv har kontakt med. Sprøs hva du regner som baby selvsgt, men som sagt, det er ikke problemstisk å få relativt små barn selv med dere alder. Men om dere har tatt deres valg, og vil bli fosterforeldre, så er jo det selvsagt fint

[Malama]

Men det er et vanskelig tema. Om man ikke får det "oppklart" litt tidlig i forholdet så sitter man plutselig der og har vært sammen leeenge og så vil man liksom to forskjellige ting med livet...

←

Nettopp derfor synes jeg det er viktig å være litt bevisst på problemstillingen tidelig.

Det hjelper jo ikke trådstarter da dessverre. Men på generelt grunnlag er det å anbefale. Det er en del v det å bli kjent. Joda, det er kanskje "skremmende" å snakke om barn når man er ferkse sammen, men det handler ikke om å snakke om å få barn, men om man ønsker å en gang i fremtiden få det.

For dette BLIR lett problematisk om man ikke er "enige". For ja, dette er en grunnleggende del av livet. Og de to ulike valgene (få barn, eller ikke få barn) gir STORE konsekvenser for resten av livet.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det som er litt synd for trådstarter syns jeg, er at det virker litt som om hun kunne tenke seg egne barn, men har endret mening på grunn av mannen i livet sitt. Jeg tror ikke jeg kunne klart det samme...

←

Jeg tror ikke jeg har endret mening, for jeg vet ikke hva jeg selv vil! Jeg har aldri tenkt nøye over det med barn, rett og slett av den grunn at jeg ikke trodde jeg skulle finne meg en som ikke vil ha barn. Tror jeg bare har tenkt at "det kommer vel en gang i fremtiden".

Akkurat nå vil jeg ikke ha barn, men om 5 år kan alt det ha endret seg. Og som sagt - jeg ser problemer med å være barnløs når jeg blir eldre. Hadde noen spurt meg nå om jeg vil ha barn, hadde jeg også svart "vet ikke". Rett og slett fordi jeg ikke vet! MEN jeg vil gjerne ha MULIGHETEN til å få barn, og den muligheten blir borte dersom min mann absolutt ikke vil ha. Det har han jo ikke sagt, men jeg skjønner jo at han er skeptisk til å få barn.

Skulle det vise seg at han absolutt ikke vil ha barn, må jeg gå nøye inn i meg selv og vurdere. Jeg må vurdere han kontra barn. DA må jeg ta stilling til det. Foreløpig nøyer jeg meg med å tenke over det, og skulle han komme og si at han ikke vil ha, så må jeg velge side.

Vil bare ønske trådstarter lykke til, beklager om jeg har spora litt av her inne, men det blir så lett for.

Du må vel bare finne ut av hva du vil og hva din kjære vil og ta et valg 

←

Avsporinger er helt greit, så lenge man kommer seg tilbake til hovedinnholdet.

[Gjest Gjest_Amora_*]

Hei.

Først, lykke til til dere begge, vet hva dere må igjennom.

Jeg gikk fra min livs kjærlighet og partner i 8 år pga. spørsmålet om barn. jeg ønsket overhode ikke barn, og det ble ett sterkere og sterkere behov hos han. Ikke det at han måtte ha barn der og da, men han ønsket seg virkelig ett liv med barn, og jeg visste inners inne at jeg aldri kom til å ombestemme meg. Vi valgte etter mange samtaler å spiltte opp, det er mitt livs tøffeste beslutning, men også den riktigste jeg har valgt.

Nå er det 2 år siden, og følelsene for han er de samme, jeg elsker han og tror han er mitt livs kjærlighet, tror aldri jeg kan bli helt hel igjen. Han venter sin førstefødte, og han en lykke i øynene når han prater om det. En lykke jeg vet jeg aldri kunne gi han....

[Gjest Gjest]

Han var ikke helt bombastisk, det skal du tolke positivt. Jeg vet ikke hvor gamle dere er heller, kanskje han ikke er på "barnestadiet" enda.

Dette er noe jeg synes dere skal få avklart ganske raskt fordi det kommer til å slite på forholdet når det for alvor begynner å rasle i eggstokkene dine hvis han ikke vil ha barn og du vil. Se for deg den dagen "alle" vennene dine er gravide og det blir store mager og småunger overalt. Dette er kanskje noen år unna for dere enda.

(Jeg ser heller ikke at det er så egoistisk å få barn. Hvis ingen får barn så stopper Norge opp om noen år. Dette er faktisk blitt et stort problem i mange sydeuropeiske land, pluss japan. Folk prioriterer karriære og god økonomi fremfor barn. Man må faktisk ofre mye av det "søte" liv for å få unger og det kan da umulig være egoistisk.)

Vi avklarte barn nesten med en gang i forholdet vårt, men det var mye fordi jeg var over 30 og barn var blitt et stooort ønske for meg. I 20-årene var jeg ikke så veldig opptatt av saken. Da vi begynte å prøve og det tok sin tid så merket jeg virkelig hvordan det føltes når "alle" ble gravide untatt meg (føltes sånn). Heldigvis klaffet det tilslutt.

Håper dette løser seg for dere, lykke til.